Vist jeg skal være helt ærlig, så har den siste uken mer eller mindre vært dritt. Rett og slett! Jeg har i den siste tiden hatt det som heter hjemlengsel, og hjemlengsel suger. Jeg har ikke sovet ordentlig på i alle fall en uke, noe som medfører en mer følsom Thea. Å være i overkant følsom er ikke kult når den siste uken i hovedsak består av å si hadebra til alle du har møtt og blitt godt kjent med i løpet av fem måneder. Jeg har konstant småsippet i en uke nå, og får gråten i halsen av tanken på å si hade til familien min (noe jeg forsåvidt skal gjøre om noen få timer). Jeg har med vilje ikke sminket meg for hjemturen, ettersom jeg vet det blir mange tårer. I dagtidlig var det allsang rundt frokostbordet. Det var vertsfar sin hjemmelaget sang, spesielt dedikert til meg. Det het så meget som «soon byebye». Skal innrømme at det ikke var den fineste sangen, men for en overfølsom Thea, førte dette selvfølgelig i tårer.

Jeg er sååå klar for å komme hjem til Norge, men vet likevel ikke om jeg er klar til å forlate Guatemala. Det verste med hjemlengsel er den dårlige samvittigheten jeg har FORDI jeg har hjemlengsel. Dårlig samvittighet for å ikke nyte den siste tiden i Guatemala. Dårlig samvittighet for å drømme om norsk mat, og dårlig samvittighet for å ønske å forlate Guatemala. Men jeg greier faktisk ikke å gjøre noe med det. Jeg er sliten og føler meg ferdig. Jeg vet at når jeg komme tilbake til Norge, kommer jeg til å se tilbake til denne tiden og tenke «hvorfor nøt jeg det ikke mer?» men akkurat her og nå, tror jeg (i alle fall) jeg er veldig klar for kalde Norge, full av snø og regn.

Jeg har bare en ting å tilføre, og det er hadebra Guatemala! Det har vært en fantastisk opplevelse. En opplevelse som har gitt meg så mye mer enn jeg noen gang hadde forestilt. Jeg har hatt de beste og definitivt mest utfordrende fem månedene i mitt liv! Møtt så mange fantastiske mennesker og opplevd en helt ny kultur. Jeg har også lært så mye nytt om meg selv. Jeg reiser hjem med en ok gebrokken spansk og kofferten full av gode minner. Nå skal jeg hjem å samle krefter, så skal du ikke se bort fra at jeg plutselig er tilbake… (og ettersom jeg er et vrak for tiden, gråter jeg selvfølgelig mens jeg skriver dette. Trenger virkelig en god natts søvn, for å sippe hele tiden er ekstremt slitsomt)

SÅ TAKK FOR MEG GUATEMALA!

Selvfølgelig er vi ikke noe dårligere en fjorårets sporere, så her kommer igjen hva dere alle garantert har ventet på: GUATEMALA AWARDS 2016!!!

Årets mobilselskap – går selvfølgelig til Claro for utallige meldinger og tilbud, og det gjerne flere ganger om dagen. Claro que si!

Årets pyse/pussy – selv etter fem måneder i Guatemala har ikke Emma turt å spise gatemat (og nei Emma, maten til Damaris’ mor telles ikke….)

Årets sjarmør – Andrea for å ha smeltet ikke bare et, men hele to guatemalske hjerter. Det er jenta si det!

Årets claro-kunde – denne prisen går i alle fall ikke til Emma, ettersom hun aldri har saldo (og hun har kontantkort i Norge også..)

Årets sumlekopp – Andrea for å ha tilpasset seg guatemalsk tid utmerket. På lik linje som alle andre henger hun i alle fall 10 min etter.

Årets ingrediens – er uten tvil mais ettersom hvert måltid består av mais i forskjellige varianter. TORTILLAS

Årets ansatte – Andrea og Thea for å spille kort hver eneste dag på jobb

Årets prøvekanin – Thea for sin lyst til å prøve alt nytt til tross for en heftig betennelse i magen (trolig grunnet gatemat)

Årets setning – «Soy sámi, indígena de Noruega

Årets instrument – vår aller kjæreste marimba!!!

Årets distré – Denne går til Thea, ettersom hun mistet et tosifret antall undertøy (hvordan er det mulig!?)

Årets selvstendige – Yvonne-Marie, ettersom hun er den eneste som har laget mat selv og vasket klær.

Årets Sjokolademons – Emma, som har vært på leting etter noe liknende norsk (eller engelsk) sjokolade i fem måneder. Uten hell.

Årets «La borracha» – Thea. Er ikke noe mer å si om den saken…

Årets ferietur – Yvonne-Marie som skulle til Belize, men endte opp på sykehus

Årets landeplage – vår kjære Enrique Iglesias med «El Perdon»

Årets kompliment – «When I see your face, I just want to sleep more» Christian til Emma

Årets høyeste punkt nådd – Dorcas’ Mountain

Årets mor – Yvonne-Marie. Takk for at du har tatt vare på barna!

// VB GUATEGJENG

Det er med blandede følelser jeg innser at det er mindre enn en måned igjen av mitt opphold i Guatemala. Det er først nå jeg har fått hjemlengsel, men likevel har jeg ikke lyst til å dra hjem. I hodet mitt er alt rett og slett et rot. Jeg savner små ubetydelige ting som å kunne kaste papiret i do og drikke vann rett fra springen. Jeg savner fiskemåltider og vaskemaskin. Alle disse små tingene, ubetydelige tingene, er ting som jeg (tro det eller ei) savner helt utrolig mye. Selvfølgelig savner jeg familien og vennene mine også, men det er de små tingene som virkelig gjør utslag.

Panajachel, mitt absolutte favorittsted

Når jeg dro til Guatemala viste jeg at det bare var fem måneder til jeg var hjemme igjen. Fem måneder til jeg var tilbake til hverdagen i Norge, og tilbake til venner og familie. Tilbake til alt det kjente og kjære. Jeg forlot Norge uten veldig store problemer, for jeg viste tross alt at det bare var for fem måneder. Det som nå derimot skremmer meg er at jeg skal forlate Guatemala, og det på ubestemt tid. Jeg forlater det landet som i den siste tiden har vært hjemmet mitt. Det landet som jeg gjennom fem måneder har lært å kjenne og som nå har blitt det kjente og kjære. Selvfølgelig finnes det sider av dette landet som jeg overhode ikke liker, men tro meg det gjør det i Norge også. Hvordan skal jeg greie å spise et måltid uten tortillas? Eller hvordan blir det å gå på gaten uten at alle hilser på alle? Det er ikke tull engang når jeg sier at dette er ting som bekymrer meg.

snuppene – emma

Livet i Guatemala er så mye enklere (selv om man mangler enkelte ting som hadde gjort hverdagen enda enklere, for eksempel vaskemaskin (ikke det at jeg vasker klærne mine selv)). Dagene har vært rutinefylt og mye tid har gått til jobbing. Jeg skal innrømme at det ikke alltid har vært like lett. Jeg prøvde for eksempel veldig hardt å unngå jula ettersom dette er en tid fylt med tradisjoner og familie, men jula den var overalt… Vertsfamilien min lovde meg et juletre, noe som jeg for så vidt også fikk (var mer en busk med overdrevent mye blinkende lys) likevel merket jeg savnet etter hvit jul i Norge. Det hjalp ikke stort mye når mamma viste meg pinnekjøtt og juletre over skype… så takk for den mamma!

Tamales (med andre ord maismasse som ser ut som potetstappe, serveres i bananblad). Tradisjonell julemat. Godt, men foretrekker pinnekjøtt for å si det sånn…

Julaften og alle i finstasen. Ekte Patzuneras

Så nå sitter jeg her da, nok en gang, ser på den tomme kofferten som skal pakkes. På samme måte som for fem måneder siden, er det vanskelig. Det er tross alt fem måneder med opplevelser og minner som skal pakkes ned. Jeg er helt elendig til å pakke og jeg finnes ikke effektiv på det området. Har heldigvis litt over tre uker på å pakke, så for øyeblikket nyter jeg den siste ruten norsk melkesjokolade og undrer meg over hvor lenge jeg faktisk har klart og spare den. Jeg er så takknemlig for denne opplevelsen. Dette oppholdet har forandret meg på måter jeg ikke trodde var mulig, og jeg innser hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er klarere enn noen gang for å komme hjem, men den tomme kofferten tilsier noe annet… Skal jeg være helt ærlig, tror jeg det blir mye vanskeligere å forlate Guatemala enn hva det var å forlate Norge. Skal ikke se bort ifra at jeg veldig snart er tilbake i dette fantastiske landet. Nå skal jeg bare nyte den siste tiden!

//Thea

Før vi reiste til Guatemala fikk vi en hel del skjemaer vi måtte fylle ut og skrive forskjellige ting om oss selv. I tillegg til dette fikk også de guatemalanske utvekslingsstudentene i hemmelig oppgave å skrive personbeskrivelser av de norske og sende det til organisasjonen i Guatemala. Jaja, poenget er i alle fall at jeg (veldig klart og tydelig) sa at det var ulike ting jeg overhode ikke ville jobbe med/som når jeg kom til Guatemala. Eller det var vell egentlig bare to ting jeg sa jeg ikke ville gjøre. Nå har det seg sånn at vi har flere jobber mens vi er på utveksling. Det har seg også slik at de to tingene jeg sa (veldig klart og tydelig) at jeg ikke ville jobbe med/som, er selvfølgelig det jeg har jobbet med så langt, og det jeg jobber med for øyeblikket. Jeg har jobbet med gamle mennesker (noe jeg virkelig ikke hadde lyst til) også har jeg jobbet og jobber for øyeblikket som lærer. En ting er å være lærer, men å være lærer i engelsk når jeg ikke er svært trygg på min egen engelsk, det er ikke kult. Jeg har ansvaret for å lære de riktig, og skal innrømme at jeg allerede har lært et par elever noen småfeil. Hehe… jaja sånn går det når Fundated insisterer på at vi skal gjøre det vi ikke kan.

Skal innrømme at jeg elsket å jobbe med de eldre, ettersom det var en skikkelig «kose-jobb». Dagene gikk i hovedsak til å snakke med de eldre og eventuelt hjelpe de med å fargelegge osv. De ansatte var også verdens hyggeligste, i tillegg fikk jeg mat på jobben. Kan det bli bedre?

For øyeblikket er sommerskolen, som alle utvekslingsstudentene jobber på, en ekstremt slitsom jobb. Er som oftest trøtt og sliten etter en hel dag med undervisning. Det verste er de barna på syv-åtte år. Ikke nok med at de er ekstremt mange, men alle har en latterlig høyfrekvent stemme. Og alle roper og skriker samtidig «seño Thea, seño Thea!!!» (Er ikke helt sikker på hva seño betyr, men er ganske sikker på at det er frøken) Av og til har bare lyst til å stikke fingrene i ørene og gå min vei. Men på så mange måter er jobben også så givende. Har iallefall bestemt meg for at jeg ALDRI skal bli lærer, og har nok fått mer respekt for læreryrket. Hyller virkelig alle lærere! Høres sikkert veldig dust ut, men det å få være en del av barnas hverdag setter jeg stor pris på. At barna setter pris på oss også er veldig tydelig. Har blant annet fått tre faste følgesvenner til jobb og minst 20 nye venner på Facebook!

//Thea

Helgeturer — Antigua — Patzun — hverdagslivet — jobbing — ulike utflukter — vulkaner — og masse masse masse kos

//Thea

Tenkte jeg skulle skrive litt om hverdagen min i en mayalandsby. Nå har vi altså vært her i over to måneder og hverdagen har for lengst inntruffet. I begynnelsen var alt nytt og spennende, men etter en stund begynner ting som før var nytt å bli normalisert. Dagene går ekstremt fort, og de fleste er rimelig like. Hverdager er kjent for å være kjedelige og kjipe, og det kan de fint være her også. Ettersom det ikke er det smarteste å gå alene som jente (og hvit) etter 19.00, er det begrenset hva man kan gjøre på en hverdag. Jeg sier ikke at jeg ikke liker min nye hverdag, men noen dager er dritt kjedelig på lik linje som noen dager er ekstremt kjekke. Heldigvis trives jeg og de aller fleste dagene er gode. Er nesten litt redd for at tiden her kommer til å gå for fort!

05.00:Den første hønen/hanen begynner å bråke. (Må innrømme at de fuglene vi har på taket ikke er mine favoritter.) Det verste er at seriøst alle her har høner og andre fuglekrek. Med andre ord, det er ikke bare en hane/høne som bråker. Satser på at våre fugler snart blir middag.

07.15: Alarmklokken ringer, dagen har offisielt begynt

07.30: Frokost, som overraskende nok varierer fra dag til dag. Har fått alt fra pannekaker til suppe og som regel med varm melk mhmmm. (Har enda ikke fått frijoles, overraskende nok! Tror kanskje jeg har nevnt at det ikke er så godt)

08.00 – 12.00: Første økt på jobb. I Guatemala opererer man etter Guatemalansk tid. Det vil si at selv om jobben begynner kl 08.00, så finnes det ingen garanti for at jobben faktisk begynner 08.00. Vist det regner virker det som om alt stopper helt opp. Sjefen kommer en timer for sent og elevene dukker gjerne ikke opp…

13.00: Lunsj. I Guatemala er lunsjen det største måltidet, litt som middag hjemme. Alle går hjem for å spise lunsj hjemme med familien. Dette gjelder skoleelever også! To ord som beskriver lunsj utmerket god er KYLLING og TORTILLAS. Kommer garantert til å få avsmak på kylling etter fem måneder her, ettersom jeg spiser det minst en, om ikke to ganger om dagen. Har også kommet til det punktet hvor jeg lurer på hvordan det kommer til å gå i Norge når jeg ikke lengre får tortillas til hvert eneste måltid.

14.00: Tilbake på jobb for andre arbeidsøkt.

17.00: Ferdig på jobb for dagen. Dette er den tiden på døgnet hvor vi har mulighet til å finne på noe. Som oftest møtes vi fire jentene fra Norge og bare trasker rundt (ettersom det ikke er så veldig mye å finne på her)

20.30: Middag (eller det vi kaller kveldsmat hjemme). Ettersom min vertsfar ikke kommer hjem fra jobb før sent, er det ikke middag før sent. Middagen varierer også fra dag til dag, men et fast innslag er selvfølgelig tortillas. Her en dag fikk jeg faktisk risengrynsgrøt! Jeg fortalte familien min at jeg savnet Norge litt, og da disket vertsmor opp risengrynsgrøt og hadde til og med kjøpt inn kanel til meg. (Blir virkelig rørt over hvor fantastisk familien min er). De spurte meg om det var greit at de spiste tortillas til grøten, men etter min reaksjon (latterutbrudd) endte det med at de spiste grøt uten tortillas.

21.30: vi er ferdig med middag og lyset slukkes. På denne tiden av døgnet er jeg på rommet mitt og nyter det lille jeg har av internett. Vist internettet er helt katastrofe så leser jeg litt i boken min

22.00 – 22.30: god natt! (Må opplyse om at jeg aldri før har sovet så mange timer i døgnet. I Norge er 5 timer mer enn nok, mens her sover jeg mellom 8 og 9 timer hver natt! Kommer godt uthvilt tilbake til Norge i alle fall)

slenger med litt bilder av hverdagen. Altså mat, jobb, Patzun og de dumme hønene som btw sover i trær…

//Thea

Helgen for vår første weekend tur sammen var kommet. Etter to uker i Patzún gledet vi oss veldig. Jeg var litt bekymret siden jeg hadde vært veldig syk og var først nå på bedringens vei. Vi dro til Antigua fredags kveld. Der spiste vi pizza og glutenfri pasta på en koselig og servicevennlig restaurant. Det var kanskje noe av de beste vi har spist på lenge. Klokken 5:30 lørdags morgne begynte vi turen til Fuentes Georginas, Zunil i Quetzaltenango. Fuentes Georginas er et lite ressort med en restaurant, bungalower og et par bassenger med vann fra en varm kilde.

Fuentes Georginas

Første etappe var med shuttle buss til Xela. Når man bestiller shuttle buss tenker man, i alle fall vi, at det er en buss. Men det var tre. Det gikk veldig bra når den andre var en skikkelig luksus buss MED nakkestøtte. Det var kjempe deilig, men vi var litt skuffet når vi måtte bytte igjen for den siste delen av reisen. Sjåføren på den siste bussen spurte hvor vi skulle i Xela. Vi sa vi skal til buss stasjonen og så ta chickenbuss videre til til Zunil. Da ble både han og den andre passasjeren litt bekymret og snakket spansk som om vi ikke skulle vært der. De sa til oss at det var farlig. Vi vet jo det kan være farlig å ta buss her, men det er mye annet her og andre plasser som kan være farlig.
Vi ble satt av i et kryss før Xela. Herfra ville vi spare litt tid og kunne ta en buss videre til Zunil. Det var et skikkelig traffikert kryss, og buss stoppet i Norge ville vært kanskje både ti og tjue meter lengre borte, men vi stilte oss i krysset og hoppet på første buss. Når man skal av og på bussene i Guatemala skal det gå raskt! Ikke noe somling. Når du får et nikk om at denne bussen går til Zunil så hopper du på så fort du kan. Andre etappe var allerede i gang. Etter hvert viste det seg at bussen ikke gikk til Zunil og måtte bytte buss etter en stund. Hvis vi har forstått det rett, eies bussene i Guatemala av privatpersoner og jo flere du har i bussen, jo mere tjener du. Derfor er overfylte busser det du som oftest ser.
På den siste bussen til Zunil lurte vi litt på hvor vi skulle gå av, men Zunil var en liten plass og hadde kun et buss stopp utfor byen. Ganske enkelt og greit. Her fra tok vi en pickup opp til Fuentes Georignas. Turen var på litt over åtte kilometer og det var den første gangen i løpet av turen vi hadde sett Emma smile fra øre til øre. Hun hadde senket skuldrene og var klar for avslapning. På vei opp kjente vi lukten av egge promp (svovel), vi var på rett vei.
Vel fremme fikk vi en litt kjedelig overraskelse, vi kunne ikke sjekke inn på bungalowen vår før klokka 14. Nå var klokka elleve. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor vi ikke så den komme. To av oss har jobbet på hotell tidligere og jeg har sjekket inn på så mange at det burde jeg vite. Men, vi bestemte oss for spise litt for så å teste vannet mens vi ventet. Det var helt sykt deilig og varmt! Ellers var det veldig kaldt i lufta, både dag og natt. Det er enda regntid og Fuentes Georginas ligger mange høydemeter over havet.
Når vi endelig fikk rommet vårt var det ikke en bungalow med peis og privat badekar hvor man fylte i vann fra den varme kilden. Det var tre rom med bad. Med vår ennå ikke helt perfekte spansk forsto vi det som om bungalowene ikke var for fire personer. Veldig kjedelig, men vi var veldig slitne etter reisen og slo oss til ro når vi hørte det var varmt vann i dusjen. Hjemme tenker vi ikke over at det å ha varmt vann i dusjen er en ren luksus. I de fleste dusjer i Guatemala er det alt fra iskaldt til lunket vann (lunket vann, eller litt varmt vann en liten stund blir ofte omtalt her som varmt vann). Du er heldig om du har skikkelig varmt vann i dusjen, sånn varmt vann vi er vant til hjemme. I Antigua var jeg så heldig å ha supervarmt vann i dusjen. Jeg klaget til og med på at det var for varmt. Det gikk ikke an å stille på varmen, så jeg dusjet i varmere vann enn jeg gjør hjemme i Norge. I Patzún har jeg det som min mamá her kaller varmt og jeg kaller litt varmt en stund.

Vi slappet iført ullundertøy og spilte kort og lærte hverandre forskjellige kabaler før vi gikk for å spise middag. Etter vi var gode og mette og ressorten hadde stengt dørene for dagsbesøk badet vi igjen i det varmeste bassenget. Det var kjempe deilig og avslappende. På dagen hadde vi vært de eneste hvite og trakk mye oppmerksomhet. Så når det kun var oss og en gruppe guatemalere som var mest opptatt med hverandre kunne man virkelig slappe av og nyte plassen. Resten av kvelden tilbrakte vi med norsk sjokolade, potetgull og kortspill. Da vi la oss la vi oss i ullundertøy og Andrea tok på nesten alt hun hadde og la oss under tre lag med pledd. Jeg for min del var nesten for varm, men mye heller det enn for kald.

Klar for natta.

Søndag tok Emma og Thea en siste dukkert før vi startet på hjemreisen. Det ble en lang tur hjem. Bussen fra Zunil til Xela stoppet ikke ved buss stasjonen. Heldigvis mens vi fikk veibeskrivelse av billettøren på bussen tilbyde en gutt å vise oss veien. Det var kjempe snilt av han og lettvint for oss. Vi kom til å trenge mer hjelp om vi gikk alene. For ruta gikk gjennom markedet. Og det er ikke alltid man kan gå rett frem i et marked. Men en matbit i hånden tok vi buss hjemover. Bussen vi tok gikk til Guatemala og var kjempe full. Thea var så uheldig å havne ved siden av en mann som hadde litt for mange kilo til overs. På bussene her må du holde deg fast i svingene, for det går fort unna. Når da den tykke mannen ved siden av deg sovner er du ute å kjører. I hver sving ble stakkars Thea skjøvet utfor sete. Dette går som oftest bra hvis de på den andre siden også sitter litt utfor sitt sete, men i dette tilfelle var de så tynne at det var ingen å støte imot når Thea fløy avgårde. Andrea havnet mellom to barn som spydde i hver sin pose. Heldigvis delte de ikke en. Jeg måtte sitte på en bøtte fremme ved siden av sjåføren siden det ikke var flere sitteplasser. Utsikten var kjempeflott, men det er også den farligste plassen å sitte i tilfelle kollisjon. Varmt var det også. Så varmt at når vi byttet buss i Chimaltenango og jeg sølte vannet mitt (hadde stått utpå sekken som lå på dørken) på låret mitt skvatt jeg skikkelig til.

Zunil kirke.

De siste 40 minuttene til Patzún ble brukt på å spise (noe det var umulig å gjøre på den andre bussen pga. plassmangel) og se en dårlig film. Vel hjemme i Patzún skilte vi lag etter en koselig helg. Det er hakke tyngre å reise rundt med buss i Guatemala enn hjemme i Norge.

/Thea, Emma-Marie, Andrea og Yvonne-Marie

Det er vanskelig å forestille seg, men nå er det over 5 uker siden vi forlot Norge. Det her vært noen fantastiske, men vanskelige uker. Jeg skal ærlig innrømme at når jeg reiste til Guatemala hadde jeg lite, eller ingen peiling på hva jeg gikk til. Jeg hadde sett for meg et tropeland med strålende sol og sydentemperaturer, ikke det stikk motsatte. I Guatemala er det regntid for øyeblikket. Det vil si at det regnet så å si hver dag. Greit nok at jeg er fra Bergen, men dette er ikke i nærheten av det samme engang. Når det først regner, så REGNER det. Er ikke noe vits i regnklær (er bare turistene som har det) for man blir kliss våt uansett, så enkelt er det. Alle de sommerkjolene og shortsene jeg pakket, tok bare opp unødvendig plass i kofferten. Må si at jeg gleder meg til november, når regntiden endelig er ferdig!

I helgen flyttet vi til Patzun og vertsfamiliene våre. Det er klart jeg var spent men også kjempe nervøs. Allslags spørsmål surret i hodet mitt (har tross alt lenge ikke vist hva jeg skal forvente). Bor de i et skur eller har de faktisk et normalt hus? Har de strøm, dusj eller Internett? Men kanskje viktigst av alt, er de hyggelige og imøtekommende? Jeg kan meddele at internett er ikke noe som fins i huset, ikke for øyeblikket i alle fall. Familien min har tilbudt seg å kjøpe internett i de månedene jeg er her, men føler virkelig ikke jeg kan si ja til det, selv om jeg har ubeskrivelig høyt ønske om internett. Det er kanskje for det beste, jeg kan se på det som en slags internett-rehab.

Utenom det med Internett, er jeg strålende fornøyd. Jeg bor i et velutstyrt hus (altså utstyrt med det nødvendige, + en tv) og jeg har mitt egent rom hvor jeg kan være for meg selv ved behov (beklager mamma, bildet nederst til høyre er dessverre mitt rom #rotete)  Vi har til og med dusj (spesielt fornøyd med det!) men vannet er ikke akkurat varmt. Familien min er ekstremt hyggelige og gjør alt for at jeg skal føle meg velkommen.  Skulle så gjerne ønske jeg kunne snakke mer med dem! Har så mye jeg har lyst til å spørre om og så mye jeg vil si, men strever fortsatt litt med spansken. Har også fått et problem med at alle tre språkene blander seg. En setning kan uten problem bestå av norsk, engelsk og spansk, alt på en gang. Det verste er at jeg av og til ikke registrerer det selv engang. Stakkars mennesker som må høre på meg snakke, ser at det kan være slitsomt i lengden.

Patzun er en veldig liten og stille mayalandsby. Det skjer ikke stort her, men jeg tror jeg kommer til å trives! (krysser fingrer og tær for det)

• Thea

Tro det eller ei, men overskriften er helt sann! I helgen opplevde vi et vulkanutbrudd fra Mellom-Amerikas mest aktive vulkan Fuego. Heldigvis er det ganske så god avstand til vulkanen (var også et ganske så lite utbrudd), så var langt fra så dramatisk som det høres ut som. Tror faktisk det er noe av det kuleste jeg har sett. Selv på god avstand kunne man se lavaen som sprutet opp og rant ned langs fjellet. Ikke nok med det, på søndag tok vi turen til en av de andre aktive vulkanene i nærområdet.  I Guatemala finnes det 32 (eller 37, litt usikker) vulkaner hvor 4 av dem er aktive og mange er sovende.

Det var en mindre redusert gjeng som sto opp klokken 05.00 for å bestige vulkanen Pacaya. Tror jeg trygt kan si at jeg er det eneste A mennesket i gruppen. Etter to timer med oppoverbakke var vi på «toppen». Ettersom vulkanen er aktiv er det begrenset hvor langt opp det er mulig å komme. På restene fra utbruddet i januar 2014 (lavasteinene, vist det er det det heter) grillet vi marshmallows. Er egentlig ikke fan av marshmallows, men vist man griller de på en vulkan skal jeg love deg at det smaker helt fantastisk. Etter grilling av marshmallowes og en rekke mislykkede hoppebilder (hovedsakelig fra jentenes side), var det en storfornøyd men sliten gjeng som satte kursen hjem mot Antigua.

Dagen i dag, og stort sett alle andre hverdager, består hovedsakelig av mellom fire og seks timer med spanskundervisning. Er selv overasket over hvor intenst og utmattende det er. Etter skolen har vi aktiviteter som salsa, i tillegg har vi lekser og andre gjøremål. Jeg har også en fast siesta (en lur) etter skolen. Nesten akkurat samme rutine som hjemme!

vi blogges!

Hvor skal jeg egentlig begynne? Det har skjedd så mye på den lille tiden vi har vært her. Så mange nye mennesker og så mange nye inntrykk. Tror ikke alt har sunket helt inn enda. Har vell kanskje ikke helt innsett at jeg skal bo her de neste fem månedene. Det jeg derimot har innsett er at jeg er enda dårligere i spansk enn jeg først hadde antatt. Må innrømme at fem år med spanskundervisning var mer eller mindre bortkastet. Bortsett fra mine dårlige spansk egenskaper har dagene vært fulle av aktiviteter. Her en dag var vi på et kjøpesenter for å skaffe oss nye guatemalanske telefoner. Viste dere at det finnes utallige kjøpesentre i Guatemala? Mye større og finere en hva vi har i Norge? Det hadde jeg i alle fall aldri sett for meg!

fineste velkomstgjengen

De tidligere sør-nord sporerne har vært trofaste ved vår side og fungert som både oversettere, «livvakter» og guider. De har vist oss rundt i hovedstaden, det offentlige universitetet og tatt oss med på bowling. Har også hatt mitt første møte med tradisjonell guatemalansk mat. Det går for det meste i frijoles negros (som er svarte bønner) og mais tortillas. Kan ikke påstå at det er blitt en favoritt enda. Har også fått smake shukos, som er pølse i brød men uten pølse. Veldig rart, men også overraskende godt.

shukos, pølse i brød men uten pølse. NAM!

min nye telefon: liten og rød, og har til og med 2G!!

bowling er ikke alltid like enkelt

men storfornøyd med bowling!

Nå har vi flyttet til Antigua hvor vi skal være de neste fire ukene. Her skal vi gå på spanskskole med privat lærer (som ikke snakker engelsk) og få hjemmelekser. Vi får til og med en test på slutten av hver uke for å sjekke at vi faktisk lærer noe. Spanskundervisningen har akkurat begynt og merker at jeg gruer meg litt til hver time. Har tross alt hatt fem år med spanskundervisning og kan tydeligvis ekstremt lite. Men merker virkelig behovet for å kunne språket. Man føler seg rett og slett hjelpeløs når man trenger hjelp til å kjøpe mat i butikken. Gleder meg til jeg kan være med i samtalene rundt middagsbordet og kjøpe min egen mat.

Akkurat for øyeblikket sitter vi på terrassen i Antigua og ser etter vulkanutbrudd (ja det er en aktiv vulkan skremmende nære!) Hver morgen kan vi se det kommer røyk fra vulkanen. En av dagene skal vi faktisk gå på vulkanen for å grille marshmallows!

bloggklem fra storfornøyd jente!