Jeg aner ikke helt om jeg kan kalle det å komme hjem «tilbake til normalen», for hva vet vel jeg om hva som er normalt lenger? Jeg har vært borte i 5 måneder, og det som føles normalt for meg, er totalt annerledes enn det som er normalt her. Det har vært godt å komme hjem, men jeg føler meg fortsatt ikke helt tilstede. Hodet mitt er ikke hjemme i Kabelvåg. Hodet mitt er hjemme i Tanzania. Det å komme hjem til Norge var mer annerledes enn det jeg trodde det skulle bli. Det er som om at jeg aldri dro. Huset er det samme, familien min er den samme og alle vennene mine er de samme som de alltid har vært. Men, jeg er ikke den samme Katrine som det jeg var da jeg dro. Jeg har forandret meg på så mange måter. Jeg klarer såvidt å få hodet mitt rundt det selv, og da er det vanskelig å skulle forklare meg og det til andre. Utvekslingen har gjort mer med meg enn det jeg trodde den hadde, og det er først nå etter at jeg kom hjem at jeg merker det godt. Alt fra klesstil til væremåte og til holdning til alt i livet mitt har forandret seg. Jeg føler verdiene mine er helt forskjellig fra vennene mine sine, og ting jeg så på som viktig før, betyr nesten ingenting for meg lenger. Jeg har lært meg å gi litt mer faen i hva andre sier og mener. Jeg har funnet ut hva som er viktig for at jeg skal ha det bra, og det kommer jeg  til å leve etter heretter, uavhengig av hva kjente og kjære mener om det. Det er mye som skal prosesseres og tenkes over når man først er kommet hjem etter et slik opphold, så mye av tiden min hjemme nå går til tenking og reflektering.

Til nå har jeg vært veldig opptatt hjemme. Jeg har møtt familie, vært hos legen et par ganger og søkt jobb. Jeg har vasket alle klærne mine fra oppholdet og pakket ut alle tingene fra koffertene. Jeg har vært med venner og ellers bare kost meg. Alt dette på en uke. Jeg har ikke fått helt tid til å tilpasse meg det norske været og temperaturen. Jeg gleder meg til å kunne få slappet av litt, og prøve å få hodet mitt på norsk jord. Heldigvis var jeg heldig med været da jeg kom hjem. Hele forrige uke var det sol (ønsker å tro at jeg tok den med meg fra Tanzania), så overgangen ble ikke så ille som jeg trodde. Dessverre er jeg ikke helt vant med minusgrader enda, så når jeg drar ut er jeg kledd i ull fra topp til tå. Heldigvis ser jeg på meg selv som tilpasningsdyktig og tror nok det ordner seg om ikke så lenge. Elsker det fine vinterlyset som er her nå, og en ting som gledet meg veldig mye var da jeg endelig fikk sett nordlyset igjen. Mange, mange måneder siden sist – det var savnet!

Tiden fremover skal nytes. Jeg har savnet familie, venner, hunden og ikke minst den friske luften. Tusen takk til Vennskap Nord/Sør ved Skjalg og Astrid som ga meg denne utrolig bra muligheten. Tusen takk til alle som har støttet meg gjennom oppholdet. Og sist men ikke minst, tusen takk til Johanna, Mario og Nils (+ Keneth og Diego) for alle gode og fantastiske minner og øyeblikk i Tanzania, aner faktisk ikke hvordan ting hadde vært hvis det ikke hadde vært for dere. Jeg er evig takknemlig. Asante kwa kila kitu (tusen takk for alt) Tanzania, vi snakkes nok senere i livet!

Da er gjengen fra Tanzania på tur hjem. Vi har hatt en super tid disse fem månedene, så det er litt vemodig å reise herifra. Uansett skal det bli fantastisk godt å komme hjem for å møte familie og venner igjen, det er ikke til å legge skjul på. Snakkes om et lite døgn, Norge! Sees kanskje igjen en gang, Tanzania!

Da var det dags for årets Tanza-kåringer – ENJOY!!

Mr. Finland går til Keneth for sin evne til å tiltrekke seg alle finner i Moshi. Ingen av oss har noen gang møtt så mange finner på en plass før.

Årets språkforvirra går til Nils for å ha mikset norsk, engelsk, spansk, finsk, samisk og swahili. Vi glemmer aldri den gangen Nils spurte Keneth om å ta han med på barbeque for å klippe håret. All banning foregår på spansk og finsk.

Årets big spender går til Johanna og Mario. Denne ble diskutert i det vide og brede. Johanna har brukt penger på Kilimanjaro og kite-surfing, mens Mario bruker alle sine penger på tull og så bruker han litt til. Eks: Mario dro til Zanzibar uten penger til å betale oppholdet, det endte med en ganske så irritert Johanna som måtte låne han penger (80 000 shilling!!)

Årets pruter: Diego for å nekte å innrømme at han er hvit og heller svindler selgeren. Fikk kjeft av TAWREF for å betale for lite i transportpenger fra byen og hjem. ”They have to earn some money, Diego!”. Et annet eksempel (på både denne kåringen og den over):

Mario: ”how much should we give the driver?”

Diego: ”maximum 3000”

Mario gir 4000 uten å blunke eller spørre.

Diego rister oppgitt på hodet og sukker.

Årets blogger/fotograf: Katrine for å alltid ha et innlegg på lur (ofte skrevet på forhånd, imponerende tenking frem i tid!) og for sitt fotoengasjement.

Årets initiativtaker er Mario, konstant i humør til finne på noe sprell med hele gjengen. Sier aldri nei til en fyll og er heller ikke redd for å foreslå det selv.

Årets syking: Katrine, fra og med første uke og ut oppholdet har du vel strengt tatt ikke vært frisk mer enn fire dager i strekk. Nils kommer på andreplass med tittelen Mr. Parasitt.

Årets treiging: DIEGO. Faen så treg. Se for dere dette scenarioet: det er tid for å dra. Men først skal Diego bare:

• Sove en time
• Skrive en sang
• Ut og kjøpe ketchup
• Ta en dusj
• Ta på fuktighetskrem og la håret tørke (sovne)
• KLAR

Årets eventyrlystne: Keneth og Diego. Keneth som dro til Zanzibar for å finne kjærligheten (finsk) og Diego som gjør akkurat det han vil, når han vil. Takk for alle eventyr dere har tatt oss med på.

Årets mest ubesluttsomme: Mario for å sjeldent kunne ta en beslutning selv. Eksempel: Hvis vi er ute å spiser og han bestiller først, skjer det ofte at han endrer bestillingen 3-4 ganger fordi det vi andre bestiller høres godt ut. Resultat: frustrert gjeng + servitør. Lettpåvirkelig much?

Årets mest irriterte går soleklart til Johanna (dette gjorde henne maks irritert) for å alltid irritere seg over at folk kaster bort tiden hennes, kommer sent og for å hate african time. Johanna endte opp med å bli irritert da vi diskuterte denne kåringen. Det sier vel sitt.

Årets mest irriterende: Alle. Vi har våre perioder.

Årets swahiliprater: Keneth og Diego for å alltid ha en lur setning på swahili klar, til enhver situasjon. Minst swahilipratende person: Mario.

Årets beste idé: nakenbading på Zanzibar på nyttårsaften.

Årets dårligste idé: bord- og flaskekasting.

Årets dancing-queen: Nils. ”Kan vi dra på Glacier’s (hviteste stedet i hele Moshi)?”.

Årets sjarmør: Diego for å alltid ha noen sjarmerende blikk på lur.

Årets casanova/hustler: Keneth (+ finnene). No words needed.

Årets arbeidsjern: Keneth for å alltid dra på jobb, Nils for å jobbe mange timer i strekk. På den andre siden av skalaen finner vi Mario, som har vært minst på jobb av alle.

Årets sted: Osy Grand Hotel, Pamoja Cafe, Kwetu Lodge og Haria. Tidlig i oppholdet var vi på søken etter et tak hvor vi kunne se hele byen fra, og vi fant Osy Grand, som fort ble vårt ”tak”. Utallige historier har blitt fortalt, flasker tømt, danser danset og latter spredt og vi har sett solnedganger og soloppganger på én og samme kveld. Ellers har vi hatt mange fine lunsjer på Pamoja Cafe og kvelder på Kwetu Lodge og Haria.

Årets gjerrigknarker: Katrine og Keneth. De leter alltid etter billigste alternativ og lar aldri vekslet gå til spille.

Årets knark: Mario, enough said.

Årets godkar/kamerat: Nils, mer jovial type skal du lete lenge etter.

Årets geit: i den afrikanske kulturen er det slik at hvis en jente sover over i et hus hos en gutt må hun bringe hjem en geit dagen etterpå. Denne kåringen skal egentlig gå likt til Johanna og Katrine, men av uvisse grunner er alle foreldres yndlingsvits at Johanna har samlet mange geiter til mama og baba Verynice. ”Mbuzi ngapi?”.

Årets måltid: Chipsmayai (omelett med pommes frites) og miskikaki (kjøtt på pinne). Gatemat hver dag, fearless.

Årets hobby-ister: Mario og Johanna har problemer med å sitte stille over lengre tid, så denne kåringen passer fint til de begge.

Årets samtaleemner: Livet og kjærligheten. I disse fine nattestunder ble dette ofte diskutert.

Årets ord: Puta, kabisa, simon og schwari.

Årets mest utviklet person: Nils. Han har gått fra å være veldig sky og sjenert, til å bli vår alles favoritt. Alltid full av morsomme ord, gir alle en god latter konstant. Vi ler både med han og noen ganger av han, forbanna godkar.

Årets mest emosjonelle: Katrine og Keneth. Keneth tyr lett til tårene når han snakker om noe personlig. Begge er fulle av kjærlighet, men noen ganger renner begeret over.

Årets øl: Serengeti, one and only.

Årets event: Ferie og Zanzibar.

Årets film: 500 days of summer.

Årets topp 5 sanger:

• Pink Floyd – Dogs
• Queen – Bohemian Rhapsody
• Action Bronson – Baby Blue
• Afroman – In your pussy
• Kaizers Orchestra – Resistansen

Gullkorn fra Nils:

• Skulle til barbeque å klippe håret.
• På en skala fra 1-10 er Nils alltid 70
• Servitør: hva vil du ha å drikke?
  Nils: baridi (kaldt)
• Nevn en verdensreligion
  Mario: christianity
  Nils: christmas
• Keneth: favorittstedet ditt å dra på fredager?
  Nils: fredag
• Betyr ikke uttrykket ”bæsja på leggen” det samme som ”å ha det som plommen i egget”?.
• Snakket om legninger, Nils nevnte i fleng: bicycle.

Årets gjeng: Definitivt OSS. Bedre gjeng skal du lete lenge etter.

• Jeg har lært mye, veldig mye faktisk. Om meg selv, om gruppa vår, om andre personer, om språket og kulturen og om min egen helse.
• Jeg har fått en ekstra familie på den andre siden av jordkloden og jeg har fått venner for livet.
• Jeg har lært meg å vaske klær for hånd, tisse i et hull i bakken, dusje uten varmtvann, dusje med vann fra en bøtte, lage mat på gassovn, være fri for vann og å takle strømkutt.
• Jeg har fått oppleve og reist veldig mye. Jeg har sett mye fint, og jeg har sett mye jeg skulle ønske jeg aldri så.
• Jeg har fått jobbet frivillig på et barnehjem, og det har gjort mye med meg som person. Jeg har blitt veldig glad i barna, og det føles veldig bra å kunne gi kjærlighet til barns om ikke kan få det av sin egen familie. Det føles bra å kunne gi litt av meg selv, og at det betyr så mye for andre.
• Jeg har fått smakt mye rar mat, men også så mye god mat. Jeg har fått hjulpet til med å tilberede og forberede lokale matretter, og funnet noen favoritter blant disse rettene.
• Jeg har fått oppleve ikke mindre enn tre afrikanske bryllup og et afrikansk send off-party. Jeg har også fått oppleve afrikansk bursdag, og selv det var noe annerledes enn norske bursdager.
• Jeg har fått oppleve en julefeiring langt borte fra familie og venner, og jeg har fått feiret bursdagen min på en strand med kokosnøtt i hånden. Jeg har feiret nyttårsaften uten rakettoppskyting og med middag fra restaurant.

Alt i alt har jeg fått oppleve så mye bra at det føles vanskelig og rart å sette ord på det. Selvfølgelig har jeg opplevd noen dumme ting her nede, men for meg virker det ubetydelig hvis man ser oppholdet i sin helhet. Jeg føler meg heldig, og evig takknemlig for alt dette oppholdet har gitt meg. Venner for livet, en ekstra familie og utallige, uerstattelige erfaringer og minner.

Nå er det ikke mange dager vi har igjen her, i denne byen og i dette landet. 10 dager for å være nøyaktig. I dag er det torsdag og 21. januar. Mandag 25. januar reiser Keneth og Diego tilbake til Guatemala. 4 dager er alt vi har igjen sammen med de, hvor har disse 5 månedene blitt av egentlig? Gruppa vår er noe helt eget og noe helt unikt, og jeg setter så utrolig stor pris på at vi har gjort og opplevd sammen. Nå, disse siste dagene, bruker vi mye tid sammen. Vi har vært mye sammen gjennom hele oppholdet her i Moshi, Tanzania, men jeg føler nå at alle merker at vi nærmer oss slutten. Jeg føler en trang til å være sammen med alle, hele tiden, men i praksis funker ikke det så bra. Det er trist å ikke vite når vi møtes igjen, så her gjelder det bare å nyte den siste tiden vi har sammen maksimalt. Det er mye som skal ordnes og fikses før vi drar tilbake til Norge igjen. Det er mange avskjeder som står for tur, og en del folk vi må forberede på at vi snart reiser hjem til Norge på ubestemt tid. Jeg må nesten forberede meg selv på det også. Det er vel kanskje det tyngste av alt?

Det er skummelt hvor fort tiden går når man koser seg så mye. Til tross for at noe føles skremmende, føles også veldig mye bra. Disse fem månedene har vært slik. Da jeg reiste til Tanzania hadde jeg ingen forhåpninger om noen ting. Eller jo, kanskje det at jeg skulle komme i en snill og hyggelig familie. Jeg forlot familien min hjemme i Kabelvåg, satte meg i bilen med tårer i øynene og hadde fortsatt tårer i øynene da jeg kom fram til Gardermoen. Flyturen hit gikk veldig raskt, og plutselig var vi på Kilimanjaro International Airport. Der ble vi mottatt med åpne armer og varme smil, av de hyggelige vertsfamiliene våre, Keneth og Diego og sporkoordinatoren fra TAWREF. Vi dro til vertsfamiliene våre, og de første dagene mine her føltes utrolig skremmende. Familien min trodde jeg var Johanna, og de visste ikke at jeg hadde diabetes. Det skjedde en del små glipper som gjorde at jeg syntes alt føltes helt håpløst, og det fikk meg til å tenke over hvorfor jeg faktisk dro hit. Jeg hadde absolutt lyst til å bare sette meg på flyet hjem igjen, men hva i alle dager skulle jeg gjort der?

Tiden etter den første uken har gått så utrolig fort, og jeg har aldri vært så glad for at jeg valgte å dra hit. På de 5 månedene jeg har vært her har jeg lært så ufattelig mye kulturen, landet, språket og ikke minst om meg selv. Jeg har fått opplevd og sett så utrolig mye, og jeg setter uendelig stor pris på alle mulighetene jeg har fått her nede. Jeg setter så pris på at gruppen vår har fungert så godt sammen. Vi har gjort så mye bra, så mye bra at jeg ikke finner en ordentlig måte å ordlegge meg på. Det føles feil å skulle forklare til andre hva vi har drevet på med, fordi det bare må oppleves selv. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gleder meg masse til å komme hjem, og jeg håper (i grunn vet) familien min gleder seg minst like mye til å få meg hjem. Selv om det blir deilig å komme hjem, gruer jeg meg også forferdelig mye til å forlate Moshi. Disse fem månedene har vært fantastiske på mange måter, og da jeg dro fra Norge visste jeg at jeg skulle tilbake om fem måneder. Det vet jeg ikke nå når jeg forlater Moshi og Tanzania. Jeg forlater dette stedet på ubestemt tid, og Keneth og Diego drar tilbake på ubestemt tid. Jeg kommer selvfølgelig til å savne å være sammen med de andre norske og, men det er enklere å skulle besøke de enn å få til å besøke Keneth og Diego. De bor jo tross alt i Guatemala og vi i Norge.

Mens jeg har vært her har jeg også jobbet på barnehjemmet Upendo. I starten følte jeg meg veldig ubrukelig og følte at jeg bare var i veien. Det forandret seg fort. Jeg begynte å skjønne mer av språket og da ble det fort enklere å kommunisere med barna. Jeg har også knyttet veldig sterke bånd til mange av barna, og det å gi de kjærlighet og kos har forandret både de og meg. Ungene har blitt mye mer roligere siden jeg og mange andre frivillige startet å kose med de, og de er ikke lenger bare ute etter å slå andre barn eller skade seg selv for oppmerksomhet. Oppholdet her har gitt meg gode venner for livet og en ekstra familie. Det har gitt meg lærdom om en annen kultur og mer forståelse for en annen del av verden. Jeg har fått lære en del swahili og forbedret engelsken min veldig mye. Oppholdet her har gitt meg mye mer enn jeg klarer å forklare. Jeg skulle bare ønske jeg kunne vise alle hvor mye jeg setter pris på alt, for det gjør jeg virkelig. Jeg føler meg veldig heldig som har fått lov til å få oppleve dette, for det har virkelig vært et av de beste eventyrene i mitt liv til nå. Tiden renner ut og eventyret nærmer seg slutten, dessverre.

Den dagen vi kom hjem fra ferie fikk jeg melding fra Devotha, vertsøsteren min, at jeg skulle komme direkte til Majengo, det området der hun bor. Hun flyttet nemlig ut av huset i Soweto (der jeg har bodd sammen med henne, ungen hennes og vertsforeldrene mine) og til Majengo hvor hennes ektemann bor. Dette gjorde hun i desember. Hun spurte meg da om jeg kunne tenke meg å flytte sammen med de, men jeg sa nei da jeg syntes det ble litt stress å skulle flytte bare litt over en måned før jeg skulle reise herifra. Uansett så fikk jeg melding fra henne om at hun hadde snakket med min mama om at det ble enklest hvis jeg bare ble i Majengo fremover da det ikke kom til å være folk i huset i Soweto. Jeg vet ikke helt enda hva jeg synes om å faktisk flytte 3 uker før jeg skal pakke tingene mine igjen, men til nå går det bra. Jeg trives godt i Majengo hos henne og de har virkelig gjort alt for at jeg skal trives der. Jeg føler meg som hjemme til nå, så det går nok bare greit. Har fortsatt alle tingene mine i Soweto, jeg har bare vært og hentet noen klær og tatt med til Majengo. En positiv ting med å flytte til Majengo er at jeg er nærmere byen og jeg så å si nesten er nabo med Johanna.

Nå har vi kjøkken inne i huset faktisk, og stekeovn. Rommet mitt er mye mindre enn det forrige, men jeg har fått en ordentlig seng. Har dessverre ikke et ordentlig do i dette huset heller, men det går ganske greit i grunn. Stuen er mye mer moderne (de har flatskjerm TV) og huset i seg selv ser bedre bygd ut enn det huset jeg bodde i, i Soweto.

Devotha mater sønnen Blessness slik hver dag. Morsom metode, men han sitter faktisk stille.

Devotha, Innocent og sønnen Blessness. De spiser middag slik hver dag.

18. desember tok jeg ferie. 21. desember reiste jeg, Johanna, Mario og Andrea (kjæresten til Mario) til Dar Es Salaam. Etter en busstur på rundt 10 timer kom vi endelig fram til storbyen. Da vi kom fram startet vi å lete etter overnatting, fordi vi som vanlig ikke egentlig planla noe i forkant. Vi fikk to rom på YMCA, og der ble vi værende hele uken. I løpet av de dagene vi var i Dar Es Salaam dro vi til et badeland, til en strandresort og vi dro til et bruktmarked der. Vi var også turist og gikk rundt på litt sightseeing i byen, og besøkte diverse restauranter. Da julaften kom var vi ute og gikk i 30 varmegrader og i steiksol. Man kan trygt si at det absolutt ikke føltes ut som jul. Jeg har prøvd å unngå julen litt i år, men det ble nærmest umulig da det sto juletrær rundt omkring og julemusikk spiltes i gatene. På dagen facetimet jeg med familien min hjemme i Norge. På kvelden hadde vi bestilt bord på Cape Town Fish Market, for der skulle vi ha julemiddagen vår. Vi spiste nydelig mat til norske priser faktisk (dyrt i forhold til alt annet her) og vi koste oss masse i hverandres selskap hele kvelden. Diego hadde plutselig bestemt seg for å komme til Dar Es Salaam, så vi møtte han senere på kvelden da bussen hans kom. 2. juledag dro Mario og Andrea tilbake til Moshi, og 3. juledag dro jeg, Johanna og Diego med fergen over til Zanzibar. Der møtte vi Nils og Keneth som hadde kommet med båt fra Pangani.

Zanzibar var helt fantastisk på så mange måter. Vi bodde i et hus 50 meter unna stranden, og vi solte oss og badet dagen lang. Jeg var til og med så heldig å få feire bursdagen min der, og gjengen gjorde den til den absolutt beste. På morgenen fikk jeg servert kald kokosnøtt i hengekøye og på kvelden kom noen av våre finske venner for å feire bursdagen min sammen med oss. Vi spiste middag sammen, og hun som eide huset vi leide rom i hadde kjøpt kake til meg i byen. Jeg hadde en veldig fin bursdag, det er ikke til å legge skjul på. Vi feiret også nyttårsaften på Zanzibar, men den var dessverre litt skuffende. Det var reklamert for nyttårsraketter, men det var ikke mye å skryte av. Flinke som gjengen er da, klarte vi uansett å få til en kjempebra feiring. 3. januar forlot vi Zanzibar med en fiskebåt som skulle til Pangani. De to guatemalske deltakerne som var her i fjor ble kjent med en mann kalt Mike, så han ble vi og kjent med i år. Han kjørte oss med båten sin til Pangani, og i løpet av turen fanget vi en stor fisk. Utrolig morsomt! Vi overnattet en natt i strandbungalowene hans før vi tok bussen hjem til Moshi dagen etterpå.

Torsdag tok TAWREF hele gjengen med til Hot Springs. Vi hadde jo vært der før, men hadde også veldig lyst til å dra tilbake. Denne gangen var også Andrea, kjæresten til Mario med også, og det var koselig. Vi dro til kontoret på morgenen, og rundt 08.45 sa de som jobbet på kontoret at vi skulle gå i bussen for da skulle vi dra. Det gjorde vi altså ikke. Vi dro ikke før nærmere 10.30, så det å sitte stille i bussen så lenge ble litt kjedelig. Bussjåføren de hadde leid kunne heller ikke veien, så vi brukte litt tid på å finne fram. Da vi endelig kom fram satte jeg opp et telt for vertssøsteren min som hadde med seg ungen sin, og så hoppet vi rett ut i vannet. Vannet er så utrolig deilig der ute, så det å bade er en fryd. Vi spilte også litt ball, danset og spiste veldig god mat. Vi fikk til og med servert litt øl og vin av TAWREF, så det var hyggelig. Alt i alt hadde vi en veldig, veldig bra dag, så nå kan dere heller nyte masse bilder under.

På fredag fikk jeg (de andre tok tidligere) ferie, så i morgen reiser jeg, Johanna, Mario og Andrea til Dar Es Salaam. Jeg og Johanna skal sove hos vertssøsteren min, Cecilia, så det blir koselig. Vi har planlagt å dra på kino å se den nye Star Wars-filmen, så det blir nok veldig gøy. Senere skal vi til Tanga, Pangani og forhåpentligvis Zanzibar. Det blir nok en veldig bra ferie.

Send off;

Bryllupet; 

Vertssøsteren til Katrine, Devotha, giftet seg denne helgen. Før bryllupet har man en send off-fest soø foreldrene til bruden arrangerer for å sende datteren bort. Johanna og Katrine hadde kjoler spesiallaget til den festen, og de var med de andre jentene i samme kjole på de tingene de skulle gjøre (blant annet å danse rundt en grillet geit). Veldig morsomt! Lørdag var bryllupet, så da dro vi i kirken og så på at Devotha og Innocent ble viet. Etter kirken skulle vi til et sted kalt Sal Salinero for bilder, men bussjåføren fulgte etter feil bryllupsbil, så vi endte en halvtime unna byen først. Etter å ha funnet ut at det var feil, kjørte vi tilbake og fikk blitt med på noen bilder. Devotha var utrolig vakker som brud, og lokalet (som er et utested vi ofte går til) var pyntet utrolig fint, så alt i alt var det et veldig fint bryllup.

Klem fra alle oss tanzisser!