Da er gjengen fra Tanzania på tur hjem. Vi har hatt en super tid disse fem månedene, så det er litt vemodig å reise herifra. Uansett skal det bli fantastisk godt å komme hjem for å møte familie og venner igjen, det er ikke til å legge skjul på. Snakkes om et lite døgn, Norge! Sees kanskje igjen en gang, Tanzania!

Da var det dags for årets Tanza-kåringer – ENJOY!!

Mr. Finland går til Keneth for sin evne til å tiltrekke seg alle finner i Moshi. Ingen av oss har noen gang møtt så mange finner på en plass før.

Årets språkforvirra går til Nils for å ha mikset norsk, engelsk, spansk, finsk, samisk og swahili. Vi glemmer aldri den gangen Nils spurte Keneth om å ta han med på barbeque for å klippe håret. All banning foregår på spansk og finsk.

Årets big spender går til Johanna og Mario. Denne ble diskutert i det vide og brede. Johanna har brukt penger på Kilimanjaro og kite-surfing, mens Mario bruker alle sine penger på tull og så bruker han litt til. Eks: Mario dro til Zanzibar uten penger til å betale oppholdet, det endte med en ganske så irritert Johanna som måtte låne han penger (80 000 shilling!!)

Årets pruter: Diego for å nekte å innrømme at han er hvit og heller svindler selgeren. Fikk kjeft av TAWREF for å betale for lite i transportpenger fra byen og hjem. ”They have to earn some money, Diego!”. Et annet eksempel (på både denne kåringen og den over):

Mario: ”how much should we give the driver?”

Diego: ”maximum 3000”

Mario gir 4000 uten å blunke eller spørre.

Diego rister oppgitt på hodet og sukker.

Årets blogger/fotograf: Katrine for å alltid ha et innlegg på lur (ofte skrevet på forhånd, imponerende tenking frem i tid!) og for sitt fotoengasjement.

Årets initiativtaker er Mario, konstant i humør til finne på noe sprell med hele gjengen. Sier aldri nei til en fyll og er heller ikke redd for å foreslå det selv.

Årets syking: Katrine, fra og med første uke og ut oppholdet har du vel strengt tatt ikke vært frisk mer enn fire dager i strekk. Nils kommer på andreplass med tittelen Mr. Parasitt.

Årets treiging: DIEGO. Faen så treg. Se for dere dette scenarioet: det er tid for å dra. Men først skal Diego bare:

• Sove en time
• Skrive en sang
• Ut og kjøpe ketchup
• Ta en dusj
• Ta på fuktighetskrem og la håret tørke (sovne)
• KLAR

Årets eventyrlystne: Keneth og Diego. Keneth som dro til Zanzibar for å finne kjærligheten (finsk) og Diego som gjør akkurat det han vil, når han vil. Takk for alle eventyr dere har tatt oss med på.

Årets mest ubesluttsomme: Mario for å sjeldent kunne ta en beslutning selv. Eksempel: Hvis vi er ute å spiser og han bestiller først, skjer det ofte at han endrer bestillingen 3-4 ganger fordi det vi andre bestiller høres godt ut. Resultat: frustrert gjeng + servitør. Lettpåvirkelig much?

Årets mest irriterte går soleklart til Johanna (dette gjorde henne maks irritert) for å alltid irritere seg over at folk kaster bort tiden hennes, kommer sent og for å hate african time. Johanna endte opp med å bli irritert da vi diskuterte denne kåringen. Det sier vel sitt.

Årets mest irriterende: Alle. Vi har våre perioder.

Årets swahiliprater: Keneth og Diego for å alltid ha en lur setning på swahili klar, til enhver situasjon. Minst swahilipratende person: Mario.

Årets beste idé: nakenbading på Zanzibar på nyttårsaften.

Årets dårligste idé: bord- og flaskekasting.

Årets dancing-queen: Nils. ”Kan vi dra på Glacier’s (hviteste stedet i hele Moshi)?”.

Årets sjarmør: Diego for å alltid ha noen sjarmerende blikk på lur.

Årets casanova/hustler: Keneth (+ finnene). No words needed.

Årets arbeidsjern: Keneth for å alltid dra på jobb, Nils for å jobbe mange timer i strekk. På den andre siden av skalaen finner vi Mario, som har vært minst på jobb av alle.

Årets sted: Osy Grand Hotel, Pamoja Cafe, Kwetu Lodge og Haria. Tidlig i oppholdet var vi på søken etter et tak hvor vi kunne se hele byen fra, og vi fant Osy Grand, som fort ble vårt ”tak”. Utallige historier har blitt fortalt, flasker tømt, danser danset og latter spredt og vi har sett solnedganger og soloppganger på én og samme kveld. Ellers har vi hatt mange fine lunsjer på Pamoja Cafe og kvelder på Kwetu Lodge og Haria.

Årets gjerrigknarker: Katrine og Keneth. De leter alltid etter billigste alternativ og lar aldri vekslet gå til spille.

Årets knark: Mario, enough said.

Årets godkar/kamerat: Nils, mer jovial type skal du lete lenge etter.

Årets geit: i den afrikanske kulturen er det slik at hvis en jente sover over i et hus hos en gutt må hun bringe hjem en geit dagen etterpå. Denne kåringen skal egentlig gå likt til Johanna og Katrine, men av uvisse grunner er alle foreldres yndlingsvits at Johanna har samlet mange geiter til mama og baba Verynice. ”Mbuzi ngapi?”.

Årets måltid: Chipsmayai (omelett med pommes frites) og miskikaki (kjøtt på pinne). Gatemat hver dag, fearless.

Årets hobby-ister: Mario og Johanna har problemer med å sitte stille over lengre tid, så denne kåringen passer fint til de begge.

Årets samtaleemner: Livet og kjærligheten. I disse fine nattestunder ble dette ofte diskutert.

Årets ord: Puta, kabisa, simon og schwari.

Årets mest utviklet person: Nils. Han har gått fra å være veldig sky og sjenert, til å bli vår alles favoritt. Alltid full av morsomme ord, gir alle en god latter konstant. Vi ler både med han og noen ganger av han, forbanna godkar.

Årets mest emosjonelle: Katrine og Keneth. Keneth tyr lett til tårene når han snakker om noe personlig. Begge er fulle av kjærlighet, men noen ganger renner begeret over.

Årets øl: Serengeti, one and only.

Årets event: Ferie og Zanzibar.

Årets film: 500 days of summer.

Årets topp 5 sanger:

• Pink Floyd – Dogs
• Queen – Bohemian Rhapsody
• Action Bronson – Baby Blue
• Afroman – In your pussy
• Kaizers Orchestra – Resistansen

Gullkorn fra Nils:

• Skulle til barbeque å klippe håret.
• På en skala fra 1-10 er Nils alltid 70
• Servitør: hva vil du ha å drikke?
  Nils: baridi (kaldt)
• Nevn en verdensreligion
  Mario: christianity
  Nils: christmas
• Keneth: favorittstedet ditt å dra på fredager?
  Nils: fredag
• Betyr ikke uttrykket ”bæsja på leggen” det samme som ”å ha det som plommen i egget”?.
• Snakket om legninger, Nils nevnte i fleng: bicycle.

Årets gjeng: Definitivt OSS. Bedre gjeng skal du lete lenge etter.

For tiden gleder jeg meg til å komme hjem. Alltid har jeg syntes at det beste med å reise bort er å komme hjem igjen. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det er noe med det å komme hjem til kjente trakter og møte venner og familie og gå i sine egne gater og våkne på sitt eget rom. Det skal bli godt.

Da jeg har brukt mye tid hjemme og sovet store deler av døgnet (de siste dagene), spør naturligvis spor-gjengen om alt er bra. Jeg setter pris på at de bryr seg, men jeg setter også pris på å kunne være alene når jeg føler at jeg trenger det.
 Jeg er glad for at folk spør om alt går bra og viser forståelse for at andre er sliten. Shoutout til gjengen.

Når jeg er mye alene blir dagene veldig lange, noe som ikke er så fordelaktig hvis man vil at dagene skal gå fort. Jeg tror at all dødtiden kommer av at det akkurat har vært ferie, vi har vært rundt omkring i Tanzania og ting har skjedd hyppig. Og nå er vi hjemme igjen, Andrea har dratt, ferien er over, og hverdagen har kommet tilbake. På mange måter føler jeg at utvekslingen har nådd et klimaks, at ting nå begynner å roe seg ned mot slutten. Det kan jeg akseptere fordi vi har hatt en ekstremt fet tid i Tanza, og ingenting varer evig. Jeg ser fortsatt fram til å ha en god tid sammen med gjengen før Diego og Keneth drar den 25.jan. Det blir megatrist.

Når jeg tenker på at det er så lite tid igjen her i Tanzania, ville det vært mer naturlig å bruke tiden mer fornuftig i stedet for å sitte inne å kjede seg. Det har Andrea og mamma sagt at jeg burde og jeg er for så vidt enig med dem. Men igjen så tror jeg at det vil skje av seg selv når tiden er inne, så lenge jeg får nok tid til å være alene og bli sliten av mitt eget selskap. Det er en tid for alt, og jeg ser ikke poenget med å pushe noe om ikke faller seg naturlig.
I morgen skal jeg på jobb igjen, og det ser jeg på som en ypperlig mulighet til å starte en mer aktiv og sosial hverdag, og få til en god slutt på oppholdet. Selv om jeg lider av hjemlengsel for øyeblikket, går det på ingen måte dårlig men det er ikke til å legge skjul på at sluttfasen påvirker meg.

Mario

I Moshi ser jeg mange mennesker som gjør ting som får meg til å tenke på livet og sånt. De samme skredderne sitter på samme plass og syr hver gang jeg spaserer forbi. Det samme gjelder damene med fargerike klær med mønster på, som sitter gatelangs og selger frukt og grønnsaker som stables opp i små pyramider, og hushjelpen som står opp før sola og lager mat og vasker til lenge etter at sola har gått ned, og MC-taxisjåførene som mesteparten av dagen sitter under et tre som skjermer dem mot sola som varmer sterkt. Disse folka ser jeg hver dag. Noen ganger, sjeldnere enn før, stusser jeg på deres enfoldige liv, og jeg lurer på om livet deres ikke er mer enn dette som jeg ser. Og det som forundrer meg mest, er at ingen ser ut til å ha et problem med å leve et liv som i stor grad handler om å bare overleve.

Jeg får en merkelig følelse når jeg ser hvordan mange lever sine liv fra dag til dag uten at noe forandrer seg. Kanskje folk er fornøyd så lenge ingenting blir verre, at de tilfredsstilles av det faktum at de lever like mye i dag som i går, og forhåpentligvis i morgen også.

Slik jeg har forstått det, reiser de færreste i dette landet på ferie, for eksempel dra til kysten å bade eller på hyttetur eller shopping i storbyen. Til deres motsetning er det mange nordmenn, inkludert meg selv, som ofte søker etter noe ekstra for å piffe opp tilværelsen. Så fort jeg går lei av noe, venter jeg på at noe nytt skal skje. Jeg tror det er et stort skille mellom meg og min vertsfamilie her. Ofte sier de at jeg farter rundt mye og sjeldent er hjemme. Og det stemmer om de sammenligner meg med seg selv.

Likevel lurer på om den som er uvitende om hva annet som finnes der ute muligens er mer lykkelig enn de som vet om mer enn de noen gang kommer til å få penger eller tid nok til å oppleve. Ignorance is bliss? I Tanzania har jeg hvertfall lært at lykken er relativ.

Mario

Grunnet mye støy om nettene som jeg ikke har klart å stenge ute, står jeg opp litt tidligere enn vanlig i dag. Jeg vet ikke hva dette kommer av, for jeg har egentlig blitt vant til lydene fra hanene og hundene og fuglene og moskéen hvor noen synger ”Allahu akbar” gjentatte ganger klokken fem, og jeg pleier vanligvis å sove over dem. Men ikke i dag.

Da datamaskinen min har kræsja, har det blitt lite skriving i det siste, og det er tungvint å skrive på telefon, syns jeg. Derfor benytter jeg muligheten til å skrive på datamaskinen til Andrea. By the way, Andrea, min kjæreste, har kommet fra Molde for å besøke meg i jula. Hun kom på søndag kveld, og Johanna og Diego ble med meg på flyplassen for å hente henne. Det føles deilig at hun er her i Tanzania nå som jeg ikke har sett henne på tre måneder. Samtidig føles det merkelig å få besøk av min beste venn hjemmefra, noen som kjenner meg fra før jeg dro til Moshi. Det slår meg at livet mitt er meget annerledes nå enn før jeg dro, og jeg har mye å vise til Andrea. Nå er det ikke slik at jeg forventer at noen hjemmefra skal få samme inntrykk som meg eller forstå hvordan livet mitt har vært de siste månedene. Likevel er jeg sikker på at det er fint for Andrea (og meg) at hun får et visst inntrykk av familien, landskapet, SPOR-gjengen, stedene vi pleier å dra, og rett og slett bare være en del av den hverdagen som jeg har hatt. Det er fint å kunne dele av seg selv til noen som bryr seg om en. Jeg føler meg glad og tilfredsstilt siden jeg fikk besøk. Ikke at jeg ikke gjorde det før, men enda mer nå. Det føles som om ting er som de skal, og stort mer enn det forventer jeg ikke. Livet gleder meg for øyeblikket.

Nå begynner det å nærme seg ferie for alle oss SPOR-ere, ikke bare for Johanna, Diego og meg, som har hatt fri siden den 4.desember. Jeg ser fram til å reise til andre steder i Tanzania sammen med gjengen (steder er ikke bestemt enda, men vi blir nok å reise østover mot kysten). I dag skal vi til Hot Springs (der vi har vært tidligere en gang og teltet) sammen med TAWREF. Det blir chill og digg å bade igjen, og det blir nok fint å ha en fellestur sammen med dem fra TAWREF før de stenger kontorene for juleferien.

I skrivende stund er Tina, hushjelpen, på kjøkkenet og forbereder frokost, Andrea ligger å sover, antar jeg, og jeg anser denne teksten som nesten ferdigskrevet. Selv om julen ikke akkurat feires som jul i Norge, tror jeg at jeg får en fin jul sammen med venner og vertsfamilie. Jeg tenker ikke så mye på jula egentlig, det føles egentlig mer ut som om vi har kuttet ut jula i år. Ferien er mer som en sommerferie, altså uten tradisjoner og alt det der, bare sol og avslapping. Og jeg må si at det funker for meg. Det skal også sies at jeg savner min kjære familie hjemme i Molde, og min søster i Oslo, for jeg skulle likt å være hjemme til jul sammen med dem. Men slik blir det ikke i år. Det kan hende det blir dobbelt så fint neste år, men jeg skal absolutt ikke klage på i år, for jeg har det ærlig talt veldig fint i år og. Jeg føler meg heldig, og håper alle har det like bra som meg. God jul. Nå er det straks frokost.

Mario

Send off;

Bryllupet; 

Vertssøsteren til Katrine, Devotha, giftet seg denne helgen. Før bryllupet har man en send off-fest soø foreldrene til bruden arrangerer for å sende datteren bort. Johanna og Katrine hadde kjoler spesiallaget til den festen, og de var med de andre jentene i samme kjole på de tingene de skulle gjøre (blant annet å danse rundt en grillet geit). Veldig morsomt! Lørdag var bryllupet, så da dro vi i kirken og så på at Devotha og Innocent ble viet. Etter kirken skulle vi til et sted kalt Sal Salinero for bilder, men bussjåføren fulgte etter feil bryllupsbil, så vi endte en halvtime unna byen først. Etter å ha funnet ut at det var feil, kjørte vi tilbake og fikk blitt med på noen bilder. Devotha var utrolig vakker som brud, og lokalet (som er et utested vi ofte går til) var pyntet utrolig fint, så alt i alt var det et veldig fint bryllup.

Klem fra alle oss tanzisser!

Fattern sier at hilsekulturen i Tanzania er helt unik, og at man trenger ikke å dra lenger enn til Kenya, nabolandet, for å se at folk er kaldere og mindre imøtekommende. Han sier også at da han var i Tyskland, back in the days, så la han merke til at gutter og jenter kysser hverandre ”overalt, hele tiden”, for å sitere han, og at slik er det ikke i Tanzania. Her virker det som om folk ikke viser at de er kjærester offentlig, jeg har hvert fall ikke sett noen kysse hverandre på munnen enda. Det å holde hender i Tanzania kan alle gjøre, det er et tegn på vennskap. Skoleelever holder hverandre i hendene på vei hjem fra skolen, pastoren på jobben min holder meg i hånda og vi går gjerne en tur rundt i området mens vi snakker om livet og kjærligheten eller hva det måtte være, ofte er dialogen veldig halvhjertet grunnet språklige utfordringer, så det er egentlig ikke så farlig hva vi snakker om.
Når det kommer til det å hilse på venner, familie og fremmede, kommer det fort fram at det er en del av kulturen og folkeskikken at man har forskjellige måter å hilse på til forskjellige mennesker, men det skal hilses, helst så ofte som mulig, har jeg fått inntrykk av. Når jeg står opp om morran, hilser jeg først på Tina, hushjelpen, og sier god morgen, hvordan går det?. Så kommer Mama Lui mens jeg spiser, og da sier jeg ”good morning, shikamoo mama” og da sier hun ”marahaba, habari?”. Dette med shikamoo og marahaba er en hilseprosedyre når en yngre snakker til noen som er eldre, eller noen med høyere autoritet, men oftest når noen er eldre. Når man sier shikamoo til noen som er eldre, er det en måte å vise respekt på, og da svarer de marahaba, som er en måte å anerkjenne respekten man har blitt gitt. Jeg synes dette er veldig spesielt. Jeg har gjort feil mange ganger, og sagt shikamoo til folk som vanligvis ikke pleier å høre det, og folk ler litt når de hører det. Meg selv synes ikke at dette er så flaut, for det er vel aldri feil å vise for mye respekt til noen som ikke er vant til å høre det?? Men nå har jeg lært at jeg skal si shikamoo til de som er tydelig eldre enn meg, prester og evangelister og lærere for eksempel, ikke jevnaldrende eller yngre.
Når man møter fremmede, på sandveiene som jeg går på vei til jobb eller til bussen, er det vanlig å slenge ut ”mambo”, ”habari” eller ”huujambo” til forbipasserende. Mambo er som å si ”går det?” og det samme gjelder habari. Hujambo betyr ”har du problemer?”, noe som er veldig vanlig å spør om, og da svarer man som oftest ”sijambo”, som betyr ”jeg har ingen problemer”. Jeg synes selv at dette er veldig overfladisk, for det er ikke sant at folk ikke har noen problemer. Men samtidig forstår jeg at det er slik det må bli, for hvis ikke ville ting blitt litt trasig. Selv er jeg ikke særlig stor fan av å hilse og spør hvordan det går hvis det er et retorisk spørsmål og det ikke utgjør noen forskjell. Men jeg antar at det utgjør en forskjell i det store og hele, for eksempel at det styrker folkets følelse av tilhørighet. Derfor vil jeg på ingen måte si at jeg er i mot at folk hilser på hverandre, for selv om jeg synes det er litt overfladisk, som det faktisk er, så sprer det også energi og glede. Kanskje jeg bare har et større problem med å godta overfladiskhet enn andre? Jeg har hørt at man skal starte med seg selv før man kritiserer andre, og at hvis man irriterer seg over ting som gjør andre glad, så er det vel egentlig mitt problem??
I går fikk vi vite at Dr. Magufuli skal starte som president i dag, og derfor annonserte han nasjonal fridag. Jeg sov til klokken halv elleve og det føltes godt. Senere skal jeg ut å møte gjengen, og vi skal sjekke ut et nytt tak som er mye høyere enn det vi pleier å være på, og de selger mat der, så jeg gleder meg til det.
Mario

Nå har jeg bodd i Moshi så lenge at deler av hverdagen begynner å bli vanemessig, andre deler er like uforutsigbar som livet på generell basis, noe som jeg liker. Ofte tenker jeg at det er opp til meg hvor rutinemessig jeg vil at hverdagen skal være.

Til nå har det gått veldig bra, jeg føler at livet har mye å by på, og at jeg har mye å gi. Jeg tilbringer mye tid sammen med mine venner, og livet behandler meg bra, stort sett. Jeg har en frihet som jeg aldri tidligere har hatt. Med det mener jeg at jeg har lite forpliktelser, lite å forholde meg til, jeg jobber tre timer daglig, og resten er til min egen disposisjon. Hjemme i huset har familien en hushjelp som lager frokost, lunsj og middag, i tillegg vasker hun huset, inkludert rommet mitt, ukentlig. Jeg kommer og går som jeg vil, og foreldrene mine ser ikke ut til å lure for mye på hva jeg gjør på om dagene.

Men med denne friheten kreves det også selv-disiplin og pålitelighet for å kunne beholde en god selvfølelse og ikke bli lat, tenker jeg. Jeg tror at de verste uvanene jeg har dannet er at at jeg til tider kan bli lat og giddesløs, og at jeg tenker mer på meg selv og egne behov i stedet for å gjøre en innsats for andre rundt meg. Jeg mener f.eks at når jeg ikke føler for å sosialisere, har jeg lett for å gå på rommet mitt. Og bli der. Lenge. Og bare komme ut i stua når familien vil snakke med meg eller når vi skal spise. Jeg tror ikke at dette er uvanlig blant ungdommer, og det betyr ikke at jeg er trist og lei meg, eller at jeg ikke liker familien min, men heller at jeg trives på rommet mitt, hvor jeg ikke trenger å forholde meg til noen. Jeg prioriterer rett og slett mine egne behov, og det er ikke noe direkte galt i det. Likevel kan det bli en uvane, og det gjelder å ikke dra den så langt at noen bekymrer seg for meg, eller at det gjør dårlig inntrykk på familien. Jeg føler bare ikke behovet for å sitte i stua og høre på TV-program på kiswahili sammen med noen jeg sliter å finne samtaletemaer med, eller i verste fall ikke har mulighet til å konversere med, nettopp pga språket som jeg enda kan lite av. Da jeg bruker mye tid med SPOR-vennene mine, og mor og far og søster i familien snakker godt engelsk, er ikke behovet for å lære seg språket like stort. Situasjoner hvor det kunne vært fordelaktig å kunne kiswahili oppstår, og da skulle jeg ønske at jeg brukte mer tid og energi på å lære meg det, men iveren for å lære meg språket er store deler av tiden ikke-eksisterende, noe som er en kjip uvane.

Jeg kan oppsummere med å si at frihet og lite/få å forholde seg til kan føre til latskap og mangel på motivasjon. Jeg tror at løsningen er å ta litt tak, rett og slett, danne noen rutiner som krever energi og selvdisiplin, helst før det jeg har nevnt ovenfor blir til problemer. Jeg tror at hvis man gir av seg selv til andre og bruker energi på å forbedre omgivelsene, vil man få igjen for det i form av tilfredsstillelse og velvære.

Mario

Mzungu betyr europeer, men i praksis brukes ordet av de innfødte når de refererer til folk som kommer fra vestlige land, altså ikke bare europeere. Jeg hører det daglig, fra barn, voksne, prester, motorsykkelsjåfører, lærere og selgere etc. når de snakker om og til meg. Jeg bruker ordet vestlig selv om det er geografisk ukorrekt. Jeg og Johanna diskuterte uttrykkene “vesten” og “østen” og at det er en oppdeling av verden som egentlig ikke er reell, men et uttrykk som medvirker sentraliseringen av Europa, slik som vi har lært siden starten av historiepensum. Det er trist nok i seg selv, men tristere synes jeg det er at Tanzanianere bruker ordet “mzungu” som et positivt ladet ord, for å gi deres hvite besøkende oppmerksomhet. Grunnen til at jeg reagerer på dette er ikke for at jeg ikke liker positiv oppmerksomhet, for det er jeg nemlig veldig glad i, men denne oppmerksomheten viser at historiebøkene har fortalt, oss som dem, at Europa og Nord-Amerika er de dominerende kontinentene, og at de ser på et hvitt menneske som merverdig, noen som har mer kunnskap og mer penger, og de beundrer det. Det virker som om folket ikke er opplyst om Berlin-konferansen, der hvor europeiske stater ene og alene delte opp afrika uten å ta hensyn til daværende etniske og geografiske forhold i Afrika. Bismarck mente seff at dette var en ypperlig sjanse for at europeiske stormakter kunne snakke sammen og forhindre krig (i europa), og i stedet vokse på afrikanske ressusrser, og slik har gått.

Det er grunnen til at jeg misliker oppmerksomheten fra folk som roper etter meg som en annen attraksjon. Jeg føler at de hyller min hvite hud og opprinnelse, og det er for meg en overfladisk oppmerksomhet og et kulturelt problem som har røtter helt tilbake til starten av vestlig imperialisme. Nå er ikke jeg historiker, men jeg mener at det er et tema verdt å tenke over. Jeg vet det er et stort tema å diskutere, men jeg tror det er viktig å starte et sted.

Poenget mitt med dette innlegget er ikke å få noen til å høres dumme ut, fordi det er ikke sant. Og jeg beundrer flere deler av kulturen i Tanzania, som at folket generelt sett er utrolig gjesfrie og fokuserer på at alle skal føle seg hjemme. Det er noe de virkelig får til her. Og jeg vet at de ikke mener noe vondt med å kalle meg “mzungu”, og det er ikke deres feil at jeg blir opprørt.

Poenget mitt er at jeg synes det er viktig å se ting i et større perspektiv, og jeg vil vektlegge den skeive balansen av ressursene i verden som vi i dag lever i, og at det ikke bare er kult å få oppmerksomhet for etnisk opprinnelse. Jeg synes det er urettferdig at etnisk og geografisk opprinnelse påvirker mulighetene dine i livet.

Mario