Fem måneder. Fem måneder har gått siden jeg med gråten i halsen ga en siste klem til mamma og reiste fra Norge, lenger bort enn jeg noen gang har vært. Fem fantastiske måneder. Jeg har aldri lært eller opplevd så mye på så kort tid og jeg vet at denne erfaringen har gjort noe med meg. Det er vanskelig å sette ord på, det er noe som må oppleves. Det er derfor uutholdelig trist å vite at vi, årets SPOR-deltakere, er siste generasjon deltakere fra vennskap nord/sør. Hele organisasjonen skal avvikles pga kutt i støtten og selv om FUNDATED og TAWREF skal fortsette samarbeidet blir det ikke det samme programmet. Med denne opplevelsen innabords kan jeg med hånden på hjertet si at jeg tror Norge trenger flere programmer som dette, ikke færre! Norsk ungdom trenger å komme seg ut av den bobla så altfor mange lever i og oppleve verden, på godt og vondt.

Nå er jeg hjemme igjen i kalde, nydelige Norge. Denne utvekslingen har lært meg mer om Norge enn jeg hadde forventet. Tror man trenger å se et samfunn fra utsiden eller oppleve et som er helt annerledes for å se sitt eget. Perspektiv. Oppdaget også at jeg mislikte de fleste frivillige og kaller heller oppholdet mitt for en «kulturell utveksling» for å distansere meg fra de lettkledde, rumperistende menneskene du møter på de hvite utestedene. De som jobber frivillig, men ikke ønsker å sette seg inn i, tilpasse seg eller lære om kulturen, kun lette sin egen samvittighet og bedre selvfølelsen. Nå gjelder dette selvfølgelig ikke alle, men har møtt så mange frivillige og ikke minst backpackere som ville dit for å ta bilde av søte barn (akkurat den skjønner jeg, det er vanskelig å la være), drikke billig sprit og slippe seg løs på dansegulvet. Har også møtt frivillige vi har vært mye med og som er kjempehyggelige mennesker (som tidligere nevnt er det veldig mange finske i Moshi). Lokale venner har jeg ikke fått så mange av. Et par på grunn av TAWREF og vertsfamiliene som vi har hatt et par middager med, men som frivillige vanket vi som regel på de samme stedene som andre frivillige, og sånn jeg opplevde det var mange også i mye større grad interesserte i å snakke med oss og utveksle erfaringer enn de lokale. Dette kan ha gått begge veier, jeg vet jo selv at jeg helst liker å nærme meg mennesker som er like meg selv, men vet også at jeg nå er mer åpen for og interessert i mennesker generelt, selv om de ikke ser ut som meg.
Alt i alt er jeg så utrolig glad for at jeg meldte meg på spor-programmet, det har virkelig vært noe helt spesielt å få være med på. Tusen takk til Mario, Katrine og Nils, dere er fantastiske alle tre og selvfølgelig til Diego og Keneth selv om dere mest sannsynlig ikke leser dette. Takk til alle som har jobbet med spor-programmet og gitt meg denne muligheten og opplevelsen. Minner for livet. Tutaonana tena, Tanzania.
-Johanna

Da er gjengen fra Tanzania på tur hjem. Vi har hatt en super tid disse fem månedene, så det er litt vemodig å reise herifra. Uansett skal det bli fantastisk godt å komme hjem for å møte familie og venner igjen, det er ikke til å legge skjul på. Snakkes om et lite døgn, Norge! Sees kanskje igjen en gang, Tanzania!

Forrige uke ble Mario og jeg med mine foreldre til landsbyen der Baba Fred ble født og hilste på folk i nabolaget og moren hans på 93 (!!!) år. Det var rolig og kjølig der. En veldig hyggelig opplevelse, særlig fordi jeg så hvor mye foreldrene mine satte pris på at vi ville være med og se hvor Baba har sine røtter.

Hun bor med en hushjelp som hjelper til med husstell, matlaging og tar seg av kuen og kalven. Til høyre et falleferdig leirehus i nabolaget.

-j

Da var det dags for årets Tanza-kåringer – ENJOY!!

Mr. Finland går til Keneth for sin evne til å tiltrekke seg alle finner i Moshi. Ingen av oss har noen gang møtt så mange finner på en plass før.

Årets språkforvirra går til Nils for å ha mikset norsk, engelsk, spansk, finsk, samisk og swahili. Vi glemmer aldri den gangen Nils spurte Keneth om å ta han med på barbeque for å klippe håret. All banning foregår på spansk og finsk.

Årets big spender går til Johanna og Mario. Denne ble diskutert i det vide og brede. Johanna har brukt penger på Kilimanjaro og kite-surfing, mens Mario bruker alle sine penger på tull og så bruker han litt til. Eks: Mario dro til Zanzibar uten penger til å betale oppholdet, det endte med en ganske så irritert Johanna som måtte låne han penger (80 000 shilling!!)

Årets pruter: Diego for å nekte å innrømme at han er hvit og heller svindler selgeren. Fikk kjeft av TAWREF for å betale for lite i transportpenger fra byen og hjem. ”They have to earn some money, Diego!”. Et annet eksempel (på både denne kåringen og den over):

Mario: ”how much should we give the driver?”

Diego: ”maximum 3000”

Mario gir 4000 uten å blunke eller spørre.

Diego rister oppgitt på hodet og sukker.

Årets blogger/fotograf: Katrine for å alltid ha et innlegg på lur (ofte skrevet på forhånd, imponerende tenking frem i tid!) og for sitt fotoengasjement.

Årets initiativtaker er Mario, konstant i humør til finne på noe sprell med hele gjengen. Sier aldri nei til en fyll og er heller ikke redd for å foreslå det selv.

Årets syking: Katrine, fra og med første uke og ut oppholdet har du vel strengt tatt ikke vært frisk mer enn fire dager i strekk. Nils kommer på andreplass med tittelen Mr. Parasitt.

Årets treiging: DIEGO. Faen så treg. Se for dere dette scenarioet: det er tid for å dra. Men først skal Diego bare:

• Sove en time
• Skrive en sang
• Ut og kjøpe ketchup
• Ta en dusj
• Ta på fuktighetskrem og la håret tørke (sovne)
• KLAR

Årets eventyrlystne: Keneth og Diego. Keneth som dro til Zanzibar for å finne kjærligheten (finsk) og Diego som gjør akkurat det han vil, når han vil. Takk for alle eventyr dere har tatt oss med på.

Årets mest ubesluttsomme: Mario for å sjeldent kunne ta en beslutning selv. Eksempel: Hvis vi er ute å spiser og han bestiller først, skjer det ofte at han endrer bestillingen 3-4 ganger fordi det vi andre bestiller høres godt ut. Resultat: frustrert gjeng + servitør. Lettpåvirkelig much?

Årets mest irriterte går soleklart til Johanna (dette gjorde henne maks irritert) for å alltid irritere seg over at folk kaster bort tiden hennes, kommer sent og for å hate african time. Johanna endte opp med å bli irritert da vi diskuterte denne kåringen. Det sier vel sitt.

Årets mest irriterende: Alle. Vi har våre perioder.

Årets swahiliprater: Keneth og Diego for å alltid ha en lur setning på swahili klar, til enhver situasjon. Minst swahilipratende person: Mario.

Årets beste idé: nakenbading på Zanzibar på nyttårsaften.

Årets dårligste idé: bord- og flaskekasting.

Årets dancing-queen: Nils. ”Kan vi dra på Glacier’s (hviteste stedet i hele Moshi)?”.

Årets sjarmør: Diego for å alltid ha noen sjarmerende blikk på lur.

Årets casanova/hustler: Keneth (+ finnene). No words needed.

Årets arbeidsjern: Keneth for å alltid dra på jobb, Nils for å jobbe mange timer i strekk. På den andre siden av skalaen finner vi Mario, som har vært minst på jobb av alle.

Årets sted: Osy Grand Hotel, Pamoja Cafe, Kwetu Lodge og Haria. Tidlig i oppholdet var vi på søken etter et tak hvor vi kunne se hele byen fra, og vi fant Osy Grand, som fort ble vårt ”tak”. Utallige historier har blitt fortalt, flasker tømt, danser danset og latter spredt og vi har sett solnedganger og soloppganger på én og samme kveld. Ellers har vi hatt mange fine lunsjer på Pamoja Cafe og kvelder på Kwetu Lodge og Haria.

Årets gjerrigknarker: Katrine og Keneth. De leter alltid etter billigste alternativ og lar aldri vekslet gå til spille.

Årets knark: Mario, enough said.

Årets godkar/kamerat: Nils, mer jovial type skal du lete lenge etter.

Årets geit: i den afrikanske kulturen er det slik at hvis en jente sover over i et hus hos en gutt må hun bringe hjem en geit dagen etterpå. Denne kåringen skal egentlig gå likt til Johanna og Katrine, men av uvisse grunner er alle foreldres yndlingsvits at Johanna har samlet mange geiter til mama og baba Verynice. ”Mbuzi ngapi?”.

Årets måltid: Chipsmayai (omelett med pommes frites) og miskikaki (kjøtt på pinne). Gatemat hver dag, fearless.

Årets hobby-ister: Mario og Johanna har problemer med å sitte stille over lengre tid, så denne kåringen passer fint til de begge.

Årets samtaleemner: Livet og kjærligheten. I disse fine nattestunder ble dette ofte diskutert.

Årets ord: Puta, kabisa, simon og schwari.

Årets mest utviklet person: Nils. Han har gått fra å være veldig sky og sjenert, til å bli vår alles favoritt. Alltid full av morsomme ord, gir alle en god latter konstant. Vi ler både med han og noen ganger av han, forbanna godkar.

Årets mest emosjonelle: Katrine og Keneth. Keneth tyr lett til tårene når han snakker om noe personlig. Begge er fulle av kjærlighet, men noen ganger renner begeret over.

Årets øl: Serengeti, one and only.

Årets event: Ferie og Zanzibar.

Årets film: 500 days of summer.

Årets topp 5 sanger:

• Pink Floyd – Dogs
• Queen – Bohemian Rhapsody
• Action Bronson – Baby Blue
• Afroman – In your pussy
• Kaizers Orchestra – Resistansen

Gullkorn fra Nils:

• Skulle til barbeque å klippe håret.
• På en skala fra 1-10 er Nils alltid 70
• Servitør: hva vil du ha å drikke?
  Nils: baridi (kaldt)
• Nevn en verdensreligion
  Mario: christianity
  Nils: christmas
• Keneth: favorittstedet ditt å dra på fredager?
  Nils: fredag
• Betyr ikke uttrykket ”bæsja på leggen” det samme som ”å ha det som plommen i egget”?.
• Snakket om legninger, Nils nevnte i fleng: bicycle.

Årets gjeng: Definitivt OSS. Bedre gjeng skal du lete lenge etter.

Da jeg skulle begynne å jobbe igjen etter ferien byttet jeg fra førskolen til avdelingen for psykisk utviklingshemmede. Jeg likte jobben som førskolelærer veldig godt, etter litt vansker med språket i begynnelsen kommuniserte jeg etterhvert bra med både lærer og elever, men jeg fikk aldri helt rista av meg følelsen av at de egentlig ikke trengte meg der, jeg var jo mest med som en ekstralærer. Til slutt tok jeg mot til meg og spurte om å få bytte avdeling. Jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det, i denne avdelingen trenger de mye hjelp og jeg føler det er bruk for meg. Det er to lærere/tilsynspersoner, men den ene må bruke hele dagen på å lage mat til te-tid og lunsj for alle ansatte fordi kokken er gammel, syk og kommer kanskje én gang i uka. Det er opptil 10 barn i alderen 6-15 år. Jeg skriver bokstaver og tall med noen av dem, andre ganger har vi forskjellige leker eller musikkstunder. Flere trenger hjelp med å spise så det er også en av mine oppgaver. Dette er noe helt annet enn alle mine tidligere jobber og jeg må innrømme at noe av det som holdt meg tilbake fra å spørre om å bytte avdeling før var at jeg var usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til de utviklingshemmede barna. Fortsatt synes jeg noen er uforutsigbare og vanskelige å ha med å gjøre, men vi kommuniserer bedre og bedre og jeg liker meg her. Rart å tenke på at jeg bare har et par dager igjen før jeg skal hjem, jeg har veldig blandede følelser rundt hjemreisen neste søndag. Tror jeg får utdype mer i et eget innlegg.

Noen av barna på den nye avdelingen – Barranco, Glory Iver og Lightness

Mine nye kollegaer. Til høyre er døren vi bruker som tavle.

Besøker fortsatt førskolen av og til

Siden sist har vi fire norske lagd gulrotkake som vi tok med på det siste deltakermøtet på TAWREF. Da kaka sto i ovnen gikk plutselig strømmen, dette skjer hele tiden varer vanligvis oppimot en halv dag (ikke rart alle må bruke gassbrenner! Fungerende ovn og stekeplater er et sjeldent syn, mye pga ustabiliteten i stømnettet), men vi var heldige og den kom tilbake etter et par minutter. Vi fikk mye skryt av de TAWREF-ansatte og det virket som de satte pris på innsatsen vår. Fikk også spørsmål om ”hvorfor ikke bare kjøpe en kake og gi den” da vi planla bakingen, men dette var noe vi hadde lyst til å gjøre for å gi en smakebit av norsk kake. Kanskje ikke den mest tradisjonelle norske maten eller kaka haha. Vi hadde ikke akkurat en dagligvarebutikk med norske varer, men det hjelper alltid å ha en kokk med seg på laget og jeg er veldig fornøyd med resultatet.

Vi blogges i nærmeste fremtid

-johanna

Behandling av hushjelpen:

Noe jeg gjerne vil trekke frem som en av mine favoritting med mine vertsforeldre er deres holdning til andre mennesker, og nå snakker jeg spesielt om hushjelpen. Jeg vet at det er annerledes hjemme hos noen av de andre, men i min familie spiser alle middag sammen og det er ikke forskjell på hushjelpen, hun som bor her fordi skolen hennes er i nærheten og meg. Forresten så virker det kanskje som om det er helt vanlig å ha hushjelp her, og det er nok det i en større grad enn i Norge, men vi bor alle i over gjennomsnittet velstående familier og i denne samfunnsgruppen er det veldig vanlig.

Religion i vertsfamilen:

De er luthersk kristne og går i kirka hver søndag. Hver kveld har de bibelstund med sang, bønn og høytlesing fra bibelen. Jeg deltar hvis jeg føler for det fordi det er hyggelig og selv om jeg er ikke-troende har de ingen problemer med det. Når andre har stilt spørsmål ved hvordan jeg virkelig ikke kan tro på Gud forklarer de dem på en ordentlig måte at det er et individuelt valg fra person til person heller enn å avfeie det med ”det er fordi det er vanlig i Norge”, som jeg har hørt andre konkludere med.

Aircondition i kontorene/butikkene:

Bare i minibanken, bruker alltid i overkant lang tid på å ta ut penger fordi det er så deilig å være der inne i kulden. Rommet mitt er urolig varmt og jeg har ingen vifte el.liknende, så har våknet mange netter og dusja for å kjøle meg ned. Desember og januar er de varmeste månedene her og ja! det er varmt, i overkant av 30 grader akkurat nå (kl 19.45). Har vansker med å forstå all te-drikkingen her, ofte er det siste jeg har lyst på en kopp med noe varmt, men chai-tid er en veldig viktig del av kulturen.

-Johanna

Siden sist har jeg vært på toppen av Kilimanjaro! Det var en helt fantastisk opplevelse og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så utslitt eller glad noen gang før. Hadde et helt fantastisk team av bærere og guider med meg og ville aldri i livet klart meg uten dem. Har utrolig stor respekt for jobben de gjør, særlig bærerne. De bærer 20 kg på hodet og må gå fortere enn alle for å komme først frem til teltplassen og gjøre alt klart og lønna er ikke akkurat noe å skryte av. Men de klagde ikke og var alltid hjelpsomme og smilende, selv etter utallige høydemeter. Jeg møtte også guider som elsker jobben sin og fjellet selv om de alle var klare på at det er hardt arbeid uansett om du har vært på toppen over hundre ganger. De aller fleste som bor i Kilimanjaro-regionen og ser fjellet hver dag kommer aldri til å få råd til å bestige det med mindre de blir bærere eller guider. Mange jeg har snakket med har heller ingen interesse av å nå toppen, få kan se for seg å gjøre noe sånt for gøy og jeg fikk mange rare blikk fra familien da jeg fortalte at jeg skulle prøve. Vertsmoren min sa først at «det er ikke noe for jenter» og deretter «kan du ikke heller bare dra på safari da» med et stort sukk, men jeg tror bare de var bekymret for meg. Det føltes bra å komme tilbake, se på fjellet og kunne si at der, der har jeg vært.

Jeg var veldig heldig med selskapet mitt, jeg klatret med en australsk jente som heter Kamarra og vi passet bra sammen. Alt i alt er det nok det kuleste jeg har gjort noen gang og en opplevelse for livet!

teamet! bak f.v: Isak (kokk), Colman, Kebby (gjemmer seg bak Colman), Sebastian, Amos, Paulo, Isaya og Joy (guide) foran f.v: Nathanael, Robert (guide), meg og Kamarra

-J

I går kom vi alle samlet hjem fra litt over 2 ukers ferie med reising rundt om i landet. Det har vært utrolig gøy og jeg har sett og opplevd så mange nye ting og lært mye om Tanzania. Først dro Katrine, Mario, Andrea og jeg til Dar es Salaam, byen som pleide å være hovedstaden før de flyttet den til Dodoma fordi den ligger mer i midten av landet, men fortsatt er Dar den viktigste byen økonomisk og politisk. Alle politiske institusjoner holder fortsatt til her med unntak av nasjonalforsamlingen. Byen har et innbyggertall som nesten er på høyde med hele Norges befolkning, trafikkaos som sjelden blir helt borte og en travelhet som føltes stressende etter å ha bodd i Moshi i fire måneder. Jeg trodde Moshis gater var fulle av mennesker, men i Dar drømte jeg meg tilbake hit.

Jeg hadde gruet meg litt til jula fordi jeg det er min favoritthøytid og jeg elsker juletradisjonene jeg har hvert år hjemme. I min vertsfamilie markerer de ikke høytiden og det var derfor ok at jeg reiste bort. Jeg hadde egentlig forventet en stor feiring siden de er så religiøse, men det er ikke deres tradisjon forklarte de meg. I år føles det som jeg har hoppet over jula, men det er greit fordi jeg vet at den kommer igjen neste år.

Den originale planen var å være et par dager i Dar før vi dro til Tanga for å møte de andre, i stedet kom Diego etter oss og var med oss noen dager før Mario og Andrea måtte tilbake til Moshi for å rekke Andreas fly til Norge. Siden det hadde blitt en veldig unødvendig (for ikke å snakke om dyr) omvei å dra til Tanga og så ned igjen til Pangani for så å dra til Zanzibar ble det til at Diego, Katrine og jeg tok ferga til Zanzibar hvor vi møtte Nils og Keneth i Stone town før vi dro samlet til Paje, stranda vi hadde bestilt (veldig billige) rom hos søsteren til han vi leide teltutstyr av da vi skulle campe i Hot Springs. Det morsomme er at hun som eide huset vi bodde er gift med en trønder og de bor i Norge! Tilfeldigheter altså, og nå var de der på ferie med barnet sitt, Alvin, som imponerende nok snakker norsk, swahili og engelsk. Vi ble der en uke med maks avslapning, feiring av Katrines bursdag og nyttårsaften og jeg prøvde meg på kite surfing.

Det var veldig morsomt (og hjelpsomt for å få ned prisene!) å kunne uttrykke seg (litt) på swahili, og jeg opplevde hvordan de lokale blir enda mer imøtekommende, vennlige og imponerte. Særlig på Zanzibar florerer det av turister som ikke kan et ord av språket. Følte meg nesten litt tanzaniansk.

Etter en natt nord på øya fikk vi sitte på med Mike, en venn av de forrige deltagerne fra Guatemala, i en fiskebåt fra Zanzibar til Pangani hvor han bor og jobber. På veien fikk vi en 10,8 kg fisk dratt opp av Mario, som vi spiste til middag den dagen. Det er det beste fiskemåltidet jeg har hatt her i Tanzania og jeg har virkelig savnet ordentlig fisk! Etter en natt i Pangani vendte vi nesa hjemover og etter ca 10 timers reise var vi igjen i kjente trakter. Jeg synes alltid noe av det beste med å reise er å komme hjem igjen og denne gangen var ikke et unntak, det var deilig å komme hjem og legge seg i sin egen seng. For ja, Moshi føles som hjemme nå og det skremmer meg at vi bare har tre uker igjen her før vi skal til Norge. Men jeg skal prøve å ikke bekymre meg over det helt enda og nyte den siste tiden her mens jeg enda kan!

Nå er det tilbake til hverdagen med jobbing, vi blogges!

Send off;

Bryllupet; 

Vertssøsteren til Katrine, Devotha, giftet seg denne helgen. Før bryllupet har man en send off-fest soø foreldrene til bruden arrangerer for å sende datteren bort. Johanna og Katrine hadde kjoler spesiallaget til den festen, og de var med de andre jentene i samme kjole på de tingene de skulle gjøre (blant annet å danse rundt en grillet geit). Veldig morsomt! Lørdag var bryllupet, så da dro vi i kirken og så på at Devotha og Innocent ble viet. Etter kirken skulle vi til et sted kalt Sal Salinero for bilder, men bussjåføren fulgte etter feil bryllupsbil, så vi endte en halvtime unna byen først. Etter å ha funnet ut at det var feil, kjørte vi tilbake og fikk blitt med på noen bilder. Devotha var utrolig vakker som brud, og lokalet (som er et utested vi ofte går til) var pyntet utrolig fint, så alt i alt var det et veldig fint bryllup.

Klem fra alle oss tanzisser!

Ah, african time. Opphav til mye frustrasjon fra min side. Fra wikipedia:

” Afrikatid er eit kulturelt fenomen – det er ein tilstand der klokka og presisjon på tid er mindre viktig enn det typisk er i vestleg kultur. Ting startar når folk er klare, heller enn på noko avtalt tidspunkt, og stoppar når det er ferdig – det tar den tida det tar ”

I begynnelsen var jeg mye irritert, for eksempel da vi venta halvannen time på TAWREF-kontoret før møtet kunne begynne fordi lederne hadde vært ute for å kjøpe og spise lunsj med en som hadde bursdag og ”måtte fikse noen greier hos en venn” uten å si fra. Jeg følte, som en ekte nordmann, at de ikke hadde respekt for min dyrebare tid. Etter hvert har jeg blitt vant til at tidspunktene som blir gitt er VELDIG omtrentlige (du kan regne med at noe starter kanskje to timer senere enn sagt), men synes fortsatt dette er en smule provoserende; hvorfor ikke bare flytte tidspunktet litt og slippe all usikkerheten og ventingen?

Typisk for alle store hendelser (bryllup, send-off, møter, middager osv) er at alle møter opp kanskje en time senere enn det som blir sagt for så å sitte rundt og vente to timer før alle er klare og noe mer skjer. Føles ofte som jeg kaster bort mye tid på å vente, mens alle andre virker så avslappede og godtar ventetiden uten å klage. I Norge er vi så utrolig opptatte av å planlegge alt mulig, her skjer ting litt mer når det skjer og alle er fornøyde med det. Selv om jeg ofte blir oppgitt og tuller med at tanzanianere må bruke ca 80% av livet sitt på å sitte/stå rundt og vente på at ting skal skje er det også forfriskende å ikke være så manisk opptatt av tid hele tiden.På en merkelig måte fungerer jo dette systemet siden alle er klare over det, unntaket er tilreisende (meg) som ikke er vant til at ting fungerer på denne måten.

Jeg konkluderer med at det er en bra egenskap å kunne ta ting som det kommer og ikke være så opptatt av punktlighet – men det får da være måte på noen ganger!

Årsmøtet skulle starte kl 9, på dette tidspunktet begynte arbeidet med å lage plakatene som senere skulle henges opp i lokalet, men hamna shida (no problem) fordi selvfølgelig møtte ingen opp til den tiden møtet var satt til å starte!

-J