Jeg sitter og ser på lillesøster Rocio spille spill på telefonen min. Etter at hun kom hjem fra skolen i formiddag har hun kun vært utfor rommet mitt for å spise lunsj. Hun satt tålmodig og så på meg pakke. Egentlig hadde hun lyst å hjelpe til, men jeg er litt usikker på om alt hadde fått plass i sekken om hun skulle pakket den. Det er skikkelig rart å pakke ned tingene sine og pakke seg ut av rommet man har hatt i fire måneder.

Den siste uken har vært som en berg og dalbane i følelser. Forrige søndag sa vi adjø til Paulo og Dorcus. Patzún ble utrolig tomt uten dem. Det var rart å være uten dem etter å ha vært sammen i nesten fem måneder. Samtidig begynte jeg å glede meg til å selv dra hjem. Til å se venner, familie og kjæresten igjen. Det er ikke første gang jeg har gledet meg til å dra hjem, i begynnelsen av januar kunne jeg nesten ikke vente. Men denne uken har jeg også vært trist. Jeg kommer til å savne vår koordinator Damaris og hennes familie. De er de snilleste og koseligste personene jeg har møtt i Guatemala. Oppholdet her i Patzún hadde ikke vært det samme uten dem. Jeg kommer til å savne vertsfamilien min. Til og med barna som ser ut til å alltid måtte lage bråk når jeg snakker i telefonen. Men den jeg kommer til å savne mest av vertsfamilien er mamá Ingrid. Hun er den jeg er blitt mest knyttet til og er nok den som har knyttet seg mest til meg. Vi har både grått og led sammen. Snakket om det gode og det vonde i livet. Jeg vet hun kommer til å savne meg veldig og det var derfor veldig vondt å se henne begynne å gråt når hun snakket om at jeg skulle dra. Spesielt når jeg selv akkurat da bare gledet meg til å dra hjem.

Det forandret seg igjen i går. Vi hadde vår siste evaluering på FUNDATED kontoret i Guatemala City. I løpet av spørsmålene vi fikk måtte vi tenke tilbake på hele oppholdet. Skrive positive og negative sider med alt. De liker virkelig evalueringer. Jeg derimot er ikke så glad i det. Kanskje fordi jeg er nødt til å tenke over hvordan jeg har det og har hatt det. Jeg kan ikke bare flyte oppå de overfladiske følelsene og gjemme unna de negative.

På kontoret møtte vi også Keneth og Diego som har vært på utveksling i Tanzania. Det var kjempe hyggelig å se dem igjen og utveksle opplevelser og erfaringer. Mot slutten av dagen fikk vi se en video som FUNDATED har laget. Alle familiene våre sier noen avskjedsord til oss. Det var utrolig rørende og jeg kan innrømme at det rant noen tårer ned mitt kinn i alle fall. (Link til videoen: https://www.youtube.com/watch?v=yxuQrKo5iYc)

Det er rart å være trist og glad på samme tid. Hva jeg er mest det vet jeg ikke. I noen øyeblikk er jeg mest glad for å reise hjem og i andre mer trist. Men det blir nok godt å komme hjem.

/Yvonne-Marie

Selvfølgelig er vi ikke noe dårligere en fjorårets sporere, så her kommer igjen hva dere alle garantert har ventet på: GUATEMALA AWARDS 2016!!!

Årets mobilselskap – går selvfølgelig til Claro for utallige meldinger og tilbud, og det gjerne flere ganger om dagen. Claro que si!

Årets pyse/pussy – selv etter fem måneder i Guatemala har ikke Emma turt å spise gatemat (og nei Emma, maten til Damaris’ mor telles ikke….)

Årets sjarmør – Andrea for å ha smeltet ikke bare et, men hele to guatemalske hjerter. Det er jenta si det!

Årets claro-kunde – denne prisen går i alle fall ikke til Emma, ettersom hun aldri har saldo (og hun har kontantkort i Norge også..)

Årets sumlekopp – Andrea for å ha tilpasset seg guatemalsk tid utmerket. På lik linje som alle andre henger hun i alle fall 10 min etter.

Årets ingrediens – er uten tvil mais ettersom hvert måltid består av mais i forskjellige varianter. TORTILLAS

Årets ansatte – Andrea og Thea for å spille kort hver eneste dag på jobb

Årets prøvekanin – Thea for sin lyst til å prøve alt nytt til tross for en heftig betennelse i magen (trolig grunnet gatemat)

Årets setning – «Soy sámi, indígena de Noruega

Årets instrument – vår aller kjæreste marimba!!!

Årets distré – Denne går til Thea, ettersom hun mistet et tosifret antall undertøy (hvordan er det mulig!?)

Årets selvstendige – Yvonne-Marie, ettersom hun er den eneste som har laget mat selv og vasket klær.

Årets Sjokolademons – Emma, som har vært på leting etter noe liknende norsk (eller engelsk) sjokolade i fem måneder. Uten hell.

Årets «La borracha» – Thea. Er ikke noe mer å si om den saken…

Årets ferietur – Yvonne-Marie som skulle til Belize, men endte opp på sykehus

Årets landeplage – vår kjære Enrique Iglesias med «El Perdon»

Årets kompliment – «When I see your face, I just want to sleep more» Christian til Emma

Årets høyeste punkt nådd – Dorcas’ Mountain

Årets mor – Yvonne-Marie. Takk for at du har tatt vare på barna!

// VB GUATEGJENG

Etter 11 dager ferie på Cuba var det med blandede følelser jeg reiste hjem til Patzún for å feire jul med familien min på lillejulaften. Jeg gledet meg egentlig ikke til noe ved det, bortsett fra å sove i sengen min igjen. Helst ville jeg hjem til Norge, til søsteren og mammaen min som feirer jul alene i år fordi jeg er borte og pappa er borte for godt.
På forhånd hadde jeg sett på det som en bra ting å gjøre noe nytt i julen. Julen hjemme blir aldri det samme igjen. Desember 2013 tilbrakte familien min på sykehuset. 21. desember gikk pappa bort. Den julen ble det liksom ikke jul, og julen etter prøvde vi vårt beste på å ha en «vanlig» jul igjen. Men det blir aldri det samme. Vi har aldri hatt noen kjempe sterke tradisjoner for jula hjemme, men vi har alltid vært sammen. Det er rart hvor tomt det blir når man er tre istedenfor fire.
Ting man ser for seg på forhånd, går ikke akkurat som man hadde tenkt. På flyturen lurte jeg veldig på hvorfor jeg hadde valgt å feire jul borte fra familien min. Og selv om det var lillejulaften føltes det ikke som jul. På en skala fra 1 til 10 var julestemningen lik 0. En annen ting som gjorde at jeg gruet meg var at jeg egentlig bare var på tur hjem til Patzún for å snu. Andre juledag reiser jeg for å dra på seiltur på Río Dulce og til Belize. Kanskje jeg følte meg litt skyldig for å ikke være lengre hjemme. Januar kommer til å gå så fort. Jeg skal mye bort og de siste dagene skal vi bo i Guatemala City før vi reiser hjem. Jeg skal være til sammen ca. 12 dager hos familien min. Det er litt uvirkelig og jeg tror jeg gruer meg litt til å skilles fra dem.
Da Andre og jeg møtte Emma og Thea på flyplassen i Guatemala glemte jeg litt at jeg gruet meg til å komme hjem. Det var godt å se de igjen og morsomt å dele historier fra feriene våre. Bilturen hjem tok nesten fire timer fordi det var så mye kø. Da jeg kom hjem var jeg glad for å være hjemme. Jeg vet ikke om redselen for julen her var gått bort eller om det var at jeg var dødssliten etter 17 timer på reise. Ting hadde ikke forandret seg mye mens jeg hadde vært borte. Foreldrene våre kom sent hjem fra en sammenkomst med venner. Mens vi ventet så vi tv og spilte tv-spill. I det vi hørte de komme hjem skrudde vi av alt og evakuerte tv-rommet. Mine småsøsken lever i en fantasi om at foreldrene ikke vet hvor mye tv de ser på når de er alene. Ganske søtt.
På morgenen på julaften var det ganske mye stress for mamá Ingrid. Frokost skulle lages, mine skitne klær skulle legges i bløtt og lunsj skulle forberedes. Vi var på tur på piknik! Klokken ti skulle butikken stenges og vi skulle være på tur ut døren. Men det kom nye folk hele tiden og vi var ikke klare for å dra før rundt elleve. Da var det ikke bare familien som var på tur, men også alle åtte de ansetter og et par brødre. Til sammen var vi 17 stykker. Vi kjørte pickup og lastebil til piknik stedet. Det var en kjempe fin plass litt utfor Patzún. Etter vi hadde pakket ut spilte vi fotball, så grillet vi. Etterpå var det en time fri. Denne turen ble brukt på å huske, slenge seg i Tarzan tau og zip line. Jeg var mer redd for å prøve disse tingene enn å hoppe i strikk i Norge. Men når tauene og vaierne ikke røk for noen andre, ble også jeg med på moroa. Etterpå var det avkjøling i bassenget. Men ingen kunne svømme. På månedene mine her har jeg ikke møtt mange som kan svømme. Og de som kan, svømmer dårligere enn meg og jeg svømmer dårlig. Selv med mine limiterte svømmeegenskaper prøvde jeg å forklare dem grunnprinsippene av å svømme, men de ville mye heller at jeg skulle vise dem. Bassenget var så lite at du trengte maks fire svømmetak med bukse på for å komme over til andre enden. Hvis du sparket i fra trengte du ingen.

Fancy julelys. På bakken ser dere nåler fra et tre. Disse legger mange på trappen og gulvet på julekvelden.

Klokken fire dro vi hjem. På tur hjem bestemte papá Oscar at i dag drar vi ikke i kirken. Vi var alle så trøtte at vi bare ville sovne der, det var bedre å sove litt hjemme. Jeg har alltid trodd at julaften var en dag folk som var kristne gikk i kirken og jeg hadde i alle fall trodd at min familie som går flere ganger i uken i kirken ville gå på julaften. Men så feil kan man ta. Så mens de skulle slappe av gikk jeg og leverte julegaver og møtte alle de andre SPOR deltakerne hos Damaris. Der spiste vi tamales. Mais masse med potetmoskonsistens, tomatsaus, litt paprika, en kjøttbit og litt rosiner og svisker. Alt pakket inn i et stort blad. Det er ganske godt, men ikke helt som pinnekjøttet hjemme. For å si det sånn, når jeg kommer hjem skal jeg spise pinnekjøtt! Mens jeg var borte hadde familien min våknet til live igjen og også dratt på besøk.
Jeg møtte familien min hjemme i huset i elleve tiden. Da var de alle så trøtte at de telte minutter til klokken ble tolv og fyrverkeriene skulle begynne og de så kunne legge seg. Barna hadde ville ha julegaver tidligere på kvelden så de hadde bare mine gaver å åpne. Jeg tror gavene slo veldig godt an. Til lillesøster ga jeg en samisk pengebok, Danny fikk et samiskinspirert penal, Willy heklet lue med norsk flagg, mamá fikk samiskinspirerte grytekluter og papá fikk cubanske penger til samlingen sin og en buff. Barna fikk også en nøkkelring hver fra Cuba. Til de alle sammen ga jeg også et par bøker som jeg håper vil hjelpe dem å lære engelsk. Det er noe de alle ønsker og snakker mye om. Ofte får jeg beskjed om at jeg kun får lov til å snakke engelsk med Willy. Selv fikk jeg et kjempe fint sjal som jeg hadde sagt tidligere at jeg skulle kjøpe meg. Jeg hadde hatt på følelsen at jeg ville få det, og intuisjonen min var riktig. Det brukes av kvinner her til det meste. Til og holde varmen, men også til å bære barna på ryggen.

Julegaven min :)

Klokken ett var jeg i seng. Sliten, men fornøyd med en annerledes julefeiring. Hva dagen i dag, 1. juledag bringer, det vet jeg ikke. Jeg er glad for at jeg har fått oppleve jul i Guatemala, men jeg tror jeg enda mer setter pris på jul hjemme og det å være sammen med mine nærmeste i julen.

God jul og riktig godt nytt år!

/Yvonne-Marie

Selv om dagene på sommerskolen var kjempe tunge og virket evig lange, har den siste tiden gått kjempe raskt. Forrige torsdag var siste dag som lærer. Herremenn hvor glad jeg ble da jeg satt og spiste lunsj og det gikk opp for meg at det kun var en halv dag igjen! Det er nok ikke den verste jobben man kunne hatt, men det har ikke vært hva jeg har likt best. Hjemme har jeg jobbet mye med barn og ungdom. I barnehage og som assistent i skole eller i bolig. Det er nok ikke det jeg ser for meg å gjøre hele livet, men jeg har trivdes ganske godt med det. Her derimot, ikke samme greia. Kanskje hvis spansken min var bedre hadde jeg trivdes bedre. Men jeg trives ikke med lærer rollen i et klasserom. Og alt ansvaret det fører med seg. Kanskje om noen år eller i et annet liv. Som vår koordinator på sommerskolen sa: «You do a good job, but you lack the passion».

Man forandrer seg ganske heftig som lærere.

Bortsett fra å jobbe har jeg opplevd mye annet den siste tiden. Vært to turer i Panajachel og sett nærmere på Lago de Atitlan. Virkelig et praktfullt sted. Puslet puslespill med 1000 brikker. Vært en tur i Antigua på SPOR fest. Det var kjempe hyggelig å møte kjentfolk igjen og spesielt Astrid (en av våre koordinator i Norge under forarbeidet). Den dagen møtte jeg også Anette. En venninne av meg som er på jorden rundt reise. Det var kjempe godt. Og hun var så snill og legge igjen en bok til meg :D

Alle hjalp til, selv om tålmodigheten deres tok slutt ganske raskt.

Thea og en søt eldre herremann i Panajachel

Vi har fornyet visum på egenhånd og fått oppleve stresset ved det når du ikke er helt sikker på om du har fylt ut det spanske skjemaet riktig. Opplevd det Guatemalanske byråkratiet ved å hente ut en pakke. Det er en hel historie i seg selv. Først var vi på pakke kontoret i Guatemala City for å hente Theas pakke. På det kontoret ender alle pakkene røntgenmaskinen ikke skjønner hva inneholder. Og det er mange pakker det. Etter å ha ventet det som føltes ut som en evighet fikk hun beskjed om å komme tilbake dagen etter. Selv om hennes pakke var neste i køen og det tar to timer med buss, jobber de ikke der etter klokka 17:00.

Uken etter var det min tur. Jeg følte meg godt forberedt med to kopier av passet og passet med meg. Men vi hadde ikke lest brevet nøye nok og møtte på surprompen av alle surpromer. Jeg måtte ha kopi av legitimasjon fra mamma som hadde sendt pakken og en oversikt over hva den inneholder og pris på porto. Siden pakken min var liten har den gått som brevpost fra Norge og har ikke oversikt over innhold på utsiden. Så etter en time på internettkafe fikk jeg tak i det jeg skulle ha og vi var tilbake på kontoret. Da viste det seg at mammaen min ikke kunne være mammaen min, siden vi ikke har samme etternavn. Han ville ha en fødselsattest eller/og et brev fra pappaen min. Damaris forklarte pent at dette ikke var mulig siden pappaen min er død. Hun prøvde også å forklare at i Norge har vi andre navneskikker enn her, hvor alle har pappaen sitt etternavn først og så mammaen sitt. På dette tidspunktet var jeg skikkelig sint og irritert og fant ut at man kan prøve om det funker å grine. Det rikket ikke surprompen, men nå fikk alle andre også med seg hva som foregikk. Det ente med at jeg måtte betale skatt eller noe for portoen. Du tenker at det er jo lettvint, du bare trekker bankkortet ditt. Å nei da, da må vi ut bygningen og i banken i nabobygget. Der må man stille seg i en kø for å betale og så i en annen en for å få ordnet en kvittering. Så kan man gå tilbake å stille seg på nytt i kø i postkontoret for å hente ut pakken sin. Har aldri vært med på så mye tull for en pakke med sjokolade og hygieneartikler. Det er siste gang jeg får noe sendt til Guatemala. Hadde det ikke vært for den norske sjokoladen jeg kunne putte i munnen når vi dro derifra vet jeg ikke hvordan resten av oppholdet mitt ville blitt.

Det kan også nevnes at det tar en hel evighet å få post hit. Pakken min tok kanskje tre uker fra Norge. Jeg bestilte noen bøker fra England i begynnelsen av November. De tok i underkant av en måned til Guatemala (de var stemplet ved ankomst) og så en måned for å nå frem til Patzun! Så hvis noen lurer på hvorfor det ikke kommer postkort er det fordi jeg har gitt opp postsystemet helt.

På familietur til Xela.

På fredag var vi på et arrangement for den Norske Ambassaden som skal stenges snart. Det var nok den mest formelle anledningen noen av oss har vært på og kanskje kommer til å være på. Men som Kristina Rodahl (Kirkens Nødhjelps utsending i Guatemala) sa det: «Herfra går det bare oppover». Jeg håper hun har rett. Selv om jeg ikke forsto alt, siden alt foregikk på spansk, var det veldig interessant. Tilstede var mange forskjellige organisasjoner som ville takke den Norske Ambassaden for all hjelp de har fått, masse diplomater, masse urfolk representanter, Jan Gerhard Lassen, Norges Ambassadør, Visepresidenten, Presidenten, Rigoberta Menchú (nobel freds pris i 1992), Rosalina Tuyuc (menneskerettighetsaktivist) og masse andre fine folk. Og oss så klart!

Vi var så klart kjempe tidlig ute siden vi hadde fått beskjed om at ting begynte klokken åtte, mens de egentlig begynte klokken 10. Mens vi satt der ensom og alene, fulgte vi med på forberedelsene som ble gjort rundt oss. Når vi kom hang det guatemalanske og det norske flagget oppe. Så kom de med Bandera de los Pueblos flagget og det samiske flagget. Mens de plages med å få opp det samiske flagget sier Emma: «Hvor mange guatemalanere trenges det for å henge opp det samiske flagget?». Det viste seg at det riktige svaret er 4. Pluss at man googler det og spør den eneste samen man kan se (meg) om det henger riktig.

Norge fikk mye skryt av de forskjellige urfolks organisasjonene under talene. Det som gikk igjen var at vi var et demokratisk og rettferdig land. Og førte en bra modell. Dette er veldig typisk. Norge blir sett på et land som fremmer urfolksrettigheter. Så synd vi ikke følger den samme modellen hjemme. Vi kan sikkert si at Norge er det landet hvor det er best å være urfolk i, men selv om vi er best betyr ikke det at det er bra. Og slik som ting ser ut nå, ser det ut til at Canada kommer til å løpe fra oss når det kommer til akkurat dette. Raúl og jeg fikk æren av å overrekke en gave til ambassadøren og en gave til det norske folket. Jeg må innrømme at jeg måtte holde meg selv i skinnet for å ikke spørre han om han nå skal hjem og lobbyere samme politikk på hjemmebane.

Bortsett fra akkurat det var det et veldig oppløftende arrangement for urfolks sjelen min. Folk kom bort og snakket til meg, de var nesten ikke interessert i de andre. Det høres kanskje innbilsk og egoistisk ut. Men når det du på hjemmebane møter som same er hverdagsrasisme, nedlatenhet og spydighet. Var denne opplevelsen virkelig deilig. Når en av de andre spor deltakerne sier at hvis hvis vi spør oss hva som er norsk og hvem som er norsk, så må jo det være samene. Noe helt annet enn opplevelsen jeg hadde på FK Youth Campen hvor en norsk jente ikke kunne skjønne hvorfor vi skulle ha med det samiske flagget i en presentasjon som skulle representere alle som deltok på Youth Campen. Eller følelsen det ga meg da hun fortalte videre at hun hadde måtte tatt med det samiske flagget også, mens hun himlet kraftig med øyenbrynene. Noen ganger lurer jeg på om en som ikke er urfolk forstår hvordan det føles å bli latterliggjort av majoriteten. Den som en gang tok det som var ditt, til og med din identitet. Men nå påstår at alt skal være bra..

Mario Hulio, sjefen for FUNDATED, introduserte meg for Rigoberta, tidligere fredsprisvinner. Til å begynne med viste kroppsspråket hennes tydelig at hun var likegyldig til å møte nye folk, men når hun så jeg var same åpnet hun ikke bare armene men hjertet også. Det var virkelig spesielt.

Mer om Rigoberta: http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1992/tum-bio.html

Mer om Rosalina: https://en.wikipedia.org/wiki/Rosalina_Tuyuc

Mer om arrangementet (på spansk): http://www.noruega.org.gt/News_and_events/Homenaje-al-Pueblo-de-Noruega-por-su-cooperacion-en-Guatemala/#.VmmcI3YveM8

Mer om Bandera de los Pueblos: http://www.allstates-flag.com/fotw/flags/gt-maya.html

/Yvonne-Marie

Det er rart hva man kan bli vant til. Maten er veldig forskjellig fra hjemme, selv om mange ting også går igjen. Det er ofte råvarene som går igjen. Hvordan man tilbereder det er ofte annerledes. Og hvordan man porsjonerer det. Her er det masse karbohydrater, litt kjøtt og bitte litt grønnsaker. Hjemme har jeg litt karbohydrater, litt kjøtt og masse grønnsaker. Guatemala er et jordbruksland og produserer mange forskjellige grønnsaker, men alt av bra kvalitet blir eksportert ut av landet. Befolkningen sitter derfor igjen med et bilde av at grønnsakene de spiser ikke er gode/ikke har bra kvalitet. De skulle prøv å bo i Nord-Norge og spise grønnsaker. Da jeg bodde i Kautokeino måtte jeg bruke paprikaen jeg kjøpte på butikken samme dag, ellers ble den ødelagt. Hvis den ikke allerede var ødelagt. Der ankommer grønnsakene lørdags ettermiddag og om vinteren kan det hende det har vært så kald på turen at de har vært frosne en eller to runder. Her kan du gå på markedet og kjøpe grønnsaker som er høstet samme dag eller for noen dager siden. Sykt dårlige grønnsaker altså! For ikke å snakke om hvor mye mer sol de har hatt, at de har modnet naturlig og ikke i en kontieiner på et lasteskip.

Det går for det samme med frukten her. Den er superfersk og super søt. Selvfølgelig må du vite hvem på markedet du handler den av. Når mamá Ingrid sender Rocio på 6 år og jeg på markedet for å handle har vi strenge instruksjoner for hvor de forskjellige tingen skal handles. F.eks. ananas. Det skal handles hos en spesiell mann. Vi kommer bort til boden hans og ser ingen ananas. Rocio sier: «Har du ikke ananas? Det er Ingrid som skal ha den.» Ansiktet til mannen sier «Ah, Ingrid.» Og han henter to ananaser bak konens bod hvor hun selger ferdig skjert frukt og nypresset fresko.

Humor i Guatemala.

I Norge ser vi på potet som en egen del av måltidet, slik som pasta eller ris. Jeg gjør nå i alle fall det. Mens her er potet en grønnsak på lik linje med alle andre grønnsaker. Grønnsakssuppe har ofte potet og ris oppi, og serveres så klart med tortillas på siden. Jeg glemte en bit av en mais kolbe, det er også fast innslag blant karbohydratene. Alle vet jo at potetstappe, makaroni og pølsebiter er kjempe godt blandet sammen. Kjempegod hybelmat, men det er ikke noe jeg ville servert mine barn. En ting er at barn trenger karbohydrater som bensin for hjernen, men hvor blir det av mineralene og vitaminene for at resten av kroppen skal fungere over lengre tid..

En annen ting som er annerledes her er at man spiser med hendene. Hjemme hos meg spises nesten alt med hendene. Spagetti f.eks. er mye vanskeligere å spise med fingrene enn man tenker seg. De liksom bare glir ut. Bønne stappe spises med hendene. Salsa spises med hendene. Når vi spiser ris er det «lov» å hente seg en gaffel eller skje. Jeg har spist med hendene siden jeg flyttet inn hos familien min. Når de så at jeg spiste sausen kun med toritillasen kommenterte de det og sa at maten smaker bedre når man spiser det med fingrene. For så å legge til at jeg kan bare hente meg en gaffel når jeg trenger det. Jeg tenker meg at det er litt som med kyllingføtter. Kyllingføtter lager kjempe god suppe, det er sikkert pga. all skiten de føttene har gått på. Neida, man tar faktisk å drar av «skinnet» på føttene før man tilbereder dem og så vasker man hendene før man spiser. Mamá Ingrid minner sine barn på det ofte, men i andre hus og steder de tilbereder mat på er det nok mer fraværende.

For meg er maten noen ganger litt ensformig og da er det ekstra godt å spise på resturant.

Pannekaker av mel laget av macadamianøtter.

En dag laget jeg spagetti og kjøttsaus til familien min. Her er tomatpure dyrt, mens tomater er billige. Så for første gang var kjøttsausen min laget utelukkende av ferske grønnsaker. Familiene min syntes det var godt og snakket lenge om hvor sundt det var. De sa også at de spiser jo alt dette, men aldri på denne måten.

Yvonne-Maries spagetti og kjøttsaus ala Guatemala

• Kvernet kjøtt (og det var faktisk kvernet kjøtt, ikke noe kjøttdeig tull som hjemme i Norge, full av fett, salt og vann. Rent kjøtt, akkurat det samme du ville fått for å lage en utmerket biff)
• Masse tomater (både som saus og i terninger)
• Løk
• Gulrøtter
• Paprika
• Hvitløk
• Chili
• Buljong pulver (av kylling så klart, hva ellers bruker man i Guatemala..)
• Pepper
• Pasta

Så klart spiste familien min tortillas til dette.

Hjelper til med å plukke to kyllinger og en kalkun.

En vanlig frokost består av bønner. Enten hele eller most. Jeg foretrekker moste. Det ser ut som en klatt bæsj, men smaker fantastisk. Jeg må innrømme å ha jukset hele livet mitt når det kommer til bønne situasjonen. Hjemme har jeg spist mye bønner da jeg var yngre og da jeg besøkte Nicaragua gikk det også i bønner. Min favoritt type bønner er hvite store flate butter beans. Nam. Til bønnene er det vanligvis stekt egg og tortillas. Noen ganger har vi ikke bønner, da er det tomat salsa til eggene. Til frokosten serveres varm drikke. Det går mest i atol de avena (havresuppe), noen ganger atol de maíz eller te. Noen ganger står jeg opp alene om morgenen, da blir det gjerne rester fra middagen dagen før og havresuppe/havregrøt. Mine glutenfrie havregryn er kjempedyre her, all glutenfri mat er dyrt og jeg tror det meste er importert. Så her spinkes det og spares.

Tortillas kommer i alle størelser, fasonger og varianter.

Lunsj varierer veldig, det eneste som går igjen er tortillasene. Min familie er litt mer velstående enn gjennomsnittet i Patzún så jeg tror det også gjenspeiles i hva vi spiser. Som oftest er det kjøtt, oftest kylling, noen ganger kalkun fra gården vår, andre ganger svin eller okse kjøtt. Da jubler jeg inni meg altså. Jeg er sikker på at det snart kommer til å vokse kylling ut ørene mine! Når jeg var liten likte jeg ikke lever, verken okse eller svin. Men her går det faktisk overaskende bra ned, kanskje det er fordi det er en befrielse fra all kyllingen? Andre ganger er det grønnsaker. Da er det gjerne små gresskar som har kjempe mye smak og er helt nydelige, elote (maiskolbe) eller güisquil. Det er en plante i gresskarfamilien og smaker egentlig ingenting, men blir brukt kjempe mye. Den har ikke så mye næring i seg og det er litt som å spise vann, det metter der og da, og så er du sulten om en liten stund.

Kyllingsuppe med mais mel. Tykk, tykk, klebrig og smakløs masse..

Tortillas, potetstappe, ris, salsa og kjøttkaker.

Til middag er det bønner og tortillas igjen. Hvis vi har hatt grønnsaksuppe til lunsj er denne nå gjerne blitt kjørt i blenderen og er så mye bedre etter min smak. Eller andre rester fra lunsj. Middag serveres med varm drikke. Noen ganger er det utvannet kaffe med sukker i, men for det meste går det i pinol. Det er kanskje litt som kaffe erstatning under krigen. Det er litt kaffe, mye maismel som er ristet, mel av en spesiell bønne de kaller haba og sukker. Jeg foretrekker det fremfor kaffe. Hvis ikke mamá Ingrid har hatt tid å lage kvelds eller er syk da er det ofte fast food kylling, pomfri og pepsi. Dette gjelder også om hun ikke har tid til å lage lunsj. En dag hadde hun laget en suppe tradisjonell for Patzún. Den er laget på melasse, det som blir igjen når man produserer sukker og oppi er elote og et stort gresskar som er grønt inni. Dette var dessert etter middag. Det var så søtt at jeg trodde jeg skulle dø. Men papá Oscar sa «de falta azúcar», altså at det ikke var søtt nok og skuffet oppi et par store skjeer sukker. Noen av tingen de spiser her er så søte at jeg skjærer grimaser i det jeg svelger det. Emma sier hun aldri har møtt en person som har så store problemer med søte ting som meg. Til gjengjeld har hun ikke bare en sukker tann, men i alle fall tre.

Typisk middag.

Alltid stas når man får sjømat.

Alt i alt er det mye godt å spise her, men også mye som er både rart og som oftest altfor søtt. Hvis det er noe jeg savner så er det nok fisk. I Patzún har jeg ikke fått fisk enda. Og det er kanskje like greit. Selv om den som oftest ligger på is på markedet, ser den ganske så daff ut. Scampi har jeg fått to ganger, de var helt fantastiske. Jeg har hørt rykter om en rett herfra med hvite bønner og bitte små fisk. Håper jeg får muligheten til å smake det.

Det er ikke hos alle familier man får lage mat selv, så da er det ekstra stas med selvlaget mat.

Coco banan er skikkelig godt, men jeg kan ikke forestille meg at coco pan (brød dyppet i sjokolade) er no jeg går glipp av.

På piknik med familien på 1. november.

Det er rundt matbordet familien samles.

/Yvonne-Marie

Forrige onsdag hadde vi vår første dag som lærere på ferieskolen for barn som vi skal drive fire uker fremover. Det var en hektisk dag, med mye som skulle skje, misforståelser og gleder. Vi møtte på jobb klokken åtte og en halvtime etterpå skulle vi være klare. Vi var så klart ikke klare da, alle barna var heller ikke kommet. Jeg er vant til den samiske halvtimen, og det er litt slik det funker her i Guatemala også. Noen barn kommer en halvtime før, andre en halvtime til en time etter. Hvis de kommer i det hele tatt. Klokken nærmet seg ni da vi ønsket velkommen og presenterte oss selv.

Elevgruppene er delt inn i 7 til 8 år, 9 til 10 år, 11 til 12 år og elever med spesielle behov. Som de forså vidt kun kaller «spesielle». Noe jeg synes er rart og etter min mening burde vært et utdatert begrep. I den sistnevnte gruppen har det enten kun vært en til to eller ingen elever. Noe som har vært veldig fint for oss, for da har vi kunne jobbet tre i en klasse i stedet for kun to. All hjelp man kan få når man jobber med opptil 15 spansktalende elever, spesielt de minste, er gull verdt.

Etter presentasjonen gikk gruppene med sine respektive lærere hver til sitt. Jeg jobbet med Thea og Dorcus fra Tanzania. Jeg så med en gang at vi har en annen måte å undervise på i Norge enn i Tanzania. Vi bad elevene presentere seg en etter en. Mens vi sto fremme og hørte på gikk Dorcus rundt og stilte seg oppi ansiktet til eleven som skulle presentere seg. Vi hørte ikke lengre noe og de andre elevene hørte heller ikke noe. Noen av de mer usikre elevene så rett og slett skremte ut.

Neste punkt på programmet var gjennomgang av reglene vi har satt. Den mest spesifikke og kanskje underlige regelen er «ikke ta i lærernes hår og ansikt». Vi har måtte satt denne regelen fordi flere av oss har opplevd tidligere at barn vil ta på oss og ta oss i håret.  Du kan f.eks. få spørsmålet: «Hvorfor har du hvitt hår?». Nei, si det du.. Hvorfor har du sort hår? Barn er og blir barn, uansett alder og uansett hvor i verden. Etter reglene lekte vi et par leker. Selv om vi har lekt lekene før og hadde med oss et ark hvor det sto forklart hvordan du leker dem, er det ikke like lett og formidle det alltid. Heldigvis er det noen av elevene som virker vante til folk som ikke snakker bra spansk, og de oversetter fra vår dårlige spansk til vanlig spansk.

Så en halvtime pause etterfulgt av kunst og håndverk hvor vi leste en historie og elevene skulle male noe fra den på et ark og bruke arket som bokbind. Koselig. Selv om historien vi leste etter vår egen mening ikke passet så bra til 11 og 12 åringer. Den gikk ca. slik: «Jeg har sett et grønt monster, jeg har sett et rødt monster, osv. Jeg har sett mange monster, så nå er jeg ikke redd lengere.» Klokken 12 var det endelig lunsjpause. Veldig deilig! Jeg tror jeg snakker fro alle når jeg sier at jeg var rimelig sliten på dette tidspunktet.

Klokka 14 var vi tilbake på jobb for å gjøre det hele på nytt. Vi har nemlig to grupper med elever, en på morgenen og en på ettermiddagen. Ettermiddagen gikk også greit, og klokken 16:30 sendte vi elevene hjem, vasket skolen og evaluerte dagen. Jeg syntes den første dagen hadde gått veldig bra. Torsdag og fredag derimot, de to første dagene med ordentlig undervisning syntes jeg ikke gikk like bra. Men jeg må innrømme mandagen, etter to dager fri, gikk mye bedre. Jeg er ikke i nærheten like sliten i ettermiddag som jeg var etter endt arbeidsdag i forrige uke. Det kan ha mye med hvem man jobber med, både din kollega og de forskjellige elevgruppene. Fremover skal vi undervise i sport, engelsk, kunst og håndverk og matlaging. Heldigvis har vi mye praktiske ting vi skal gjøre fremover.

De neste fire ukene kommer til å være utfordrende, men også lærerike. Jeg tror spansken min kommer til å forbedre seg. Mest sannsynlig kommer både temperamentet mitt og tålmodigheten min til å få prøv seg. Hvis jeg sier at jeg gleder meg, lyver jeg. Men jeg kan ikke si at jeg gruer meg heller. Más o menos, eller så så som brødrene mine her sier.

/Yvonne-Marie

Helgen for vår første weekend tur sammen var kommet. Etter to uker i Patzún gledet vi oss veldig. Jeg var litt bekymret siden jeg hadde vært veldig syk og var først nå på bedringens vei. Vi dro til Antigua fredags kveld. Der spiste vi pizza og glutenfri pasta på en koselig og servicevennlig restaurant. Det var kanskje noe av de beste vi har spist på lenge. Klokken 5:30 lørdags morgne begynte vi turen til Fuentes Georginas, Zunil i Quetzaltenango. Fuentes Georginas er et lite ressort med en restaurant, bungalower og et par bassenger med vann fra en varm kilde.

Fuentes Georginas

Første etappe var med shuttle buss til Xela. Når man bestiller shuttle buss tenker man, i alle fall vi, at det er en buss. Men det var tre. Det gikk veldig bra når den andre var en skikkelig luksus buss MED nakkestøtte. Det var kjempe deilig, men vi var litt skuffet når vi måtte bytte igjen for den siste delen av reisen. Sjåføren på den siste bussen spurte hvor vi skulle i Xela. Vi sa vi skal til buss stasjonen og så ta chickenbuss videre til til Zunil. Da ble både han og den andre passasjeren litt bekymret og snakket spansk som om vi ikke skulle vært der. De sa til oss at det var farlig. Vi vet jo det kan være farlig å ta buss her, men det er mye annet her og andre plasser som kan være farlig.
Vi ble satt av i et kryss før Xela. Herfra ville vi spare litt tid og kunne ta en buss videre til Zunil. Det var et skikkelig traffikert kryss, og buss stoppet i Norge ville vært kanskje både ti og tjue meter lengre borte, men vi stilte oss i krysset og hoppet på første buss. Når man skal av og på bussene i Guatemala skal det gå raskt! Ikke noe somling. Når du får et nikk om at denne bussen går til Zunil så hopper du på så fort du kan. Andre etappe var allerede i gang. Etter hvert viste det seg at bussen ikke gikk til Zunil og måtte bytte buss etter en stund. Hvis vi har forstått det rett, eies bussene i Guatemala av privatpersoner og jo flere du har i bussen, jo mere tjener du. Derfor er overfylte busser det du som oftest ser.
På den siste bussen til Zunil lurte vi litt på hvor vi skulle gå av, men Zunil var en liten plass og hadde kun et buss stopp utfor byen. Ganske enkelt og greit. Her fra tok vi en pickup opp til Fuentes Georignas. Turen var på litt over åtte kilometer og det var den første gangen i løpet av turen vi hadde sett Emma smile fra øre til øre. Hun hadde senket skuldrene og var klar for avslapning. På vei opp kjente vi lukten av egge promp (svovel), vi var på rett vei.
Vel fremme fikk vi en litt kjedelig overraskelse, vi kunne ikke sjekke inn på bungalowen vår før klokka 14. Nå var klokka elleve. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor vi ikke så den komme. To av oss har jobbet på hotell tidligere og jeg har sjekket inn på så mange at det burde jeg vite. Men, vi bestemte oss for spise litt for så å teste vannet mens vi ventet. Det var helt sykt deilig og varmt! Ellers var det veldig kaldt i lufta, både dag og natt. Det er enda regntid og Fuentes Georginas ligger mange høydemeter over havet.
Når vi endelig fikk rommet vårt var det ikke en bungalow med peis og privat badekar hvor man fylte i vann fra den varme kilden. Det var tre rom med bad. Med vår ennå ikke helt perfekte spansk forsto vi det som om bungalowene ikke var for fire personer. Veldig kjedelig, men vi var veldig slitne etter reisen og slo oss til ro når vi hørte det var varmt vann i dusjen. Hjemme tenker vi ikke over at det å ha varmt vann i dusjen er en ren luksus. I de fleste dusjer i Guatemala er det alt fra iskaldt til lunket vann (lunket vann, eller litt varmt vann en liten stund blir ofte omtalt her som varmt vann). Du er heldig om du har skikkelig varmt vann i dusjen, sånn varmt vann vi er vant til hjemme. I Antigua var jeg så heldig å ha supervarmt vann i dusjen. Jeg klaget til og med på at det var for varmt. Det gikk ikke an å stille på varmen, så jeg dusjet i varmere vann enn jeg gjør hjemme i Norge. I Patzún har jeg det som min mamá her kaller varmt og jeg kaller litt varmt en stund.

Vi slappet iført ullundertøy og spilte kort og lærte hverandre forskjellige kabaler før vi gikk for å spise middag. Etter vi var gode og mette og ressorten hadde stengt dørene for dagsbesøk badet vi igjen i det varmeste bassenget. Det var kjempe deilig og avslappende. På dagen hadde vi vært de eneste hvite og trakk mye oppmerksomhet. Så når det kun var oss og en gruppe guatemalere som var mest opptatt med hverandre kunne man virkelig slappe av og nyte plassen. Resten av kvelden tilbrakte vi med norsk sjokolade, potetgull og kortspill. Da vi la oss la vi oss i ullundertøy og Andrea tok på nesten alt hun hadde og la oss under tre lag med pledd. Jeg for min del var nesten for varm, men mye heller det enn for kald.

Klar for natta.

Søndag tok Emma og Thea en siste dukkert før vi startet på hjemreisen. Det ble en lang tur hjem. Bussen fra Zunil til Xela stoppet ikke ved buss stasjonen. Heldigvis mens vi fikk veibeskrivelse av billettøren på bussen tilbyde en gutt å vise oss veien. Det var kjempe snilt av han og lettvint for oss. Vi kom til å trenge mer hjelp om vi gikk alene. For ruta gikk gjennom markedet. Og det er ikke alltid man kan gå rett frem i et marked. Men en matbit i hånden tok vi buss hjemover. Bussen vi tok gikk til Guatemala og var kjempe full. Thea var så uheldig å havne ved siden av en mann som hadde litt for mange kilo til overs. På bussene her må du holde deg fast i svingene, for det går fort unna. Når da den tykke mannen ved siden av deg sovner er du ute å kjører. I hver sving ble stakkars Thea skjøvet utfor sete. Dette går som oftest bra hvis de på den andre siden også sitter litt utfor sitt sete, men i dette tilfelle var de så tynne at det var ingen å støte imot når Thea fløy avgårde. Andrea havnet mellom to barn som spydde i hver sin pose. Heldigvis delte de ikke en. Jeg måtte sitte på en bøtte fremme ved siden av sjåføren siden det ikke var flere sitteplasser. Utsikten var kjempeflott, men det er også den farligste plassen å sitte i tilfelle kollisjon. Varmt var det også. Så varmt at når vi byttet buss i Chimaltenango og jeg sølte vannet mitt (hadde stått utpå sekken som lå på dørken) på låret mitt skvatt jeg skikkelig til.

Zunil kirke.

De siste 40 minuttene til Patzún ble brukt på å spise (noe det var umulig å gjøre på den andre bussen pga. plassmangel) og se en dårlig film. Vel hjemme i Patzún skilte vi lag etter en koselig helg. Det er hakke tyngre å reise rundt med buss i Guatemala enn hjemme i Norge.

/Thea, Emma-Marie, Andrea og Yvonne-Marie

I løpet av mine 7 uker (jeg måtte telle på nytt i kalenderen fordi jeg syntes det hørtes mye ut, tiden går fort!) i Guatemala har jeg hatt vondt i halsen, vært forkjølet og vært en del dårlig i magen. Men jeg hadde forventet å bli mer syk i løpet av den første tiden her, og mer syk skulle jeg bli.

Tirsdags ettermiddag kom en dunkende hodepine snikende. Jeg regnet med den kom fra at jeg hadde sovet med hode i en rar stilling, da nakken min verket. Ikke noe å bekymre seg over og ikke noe en Ibux ikke ville ta vekk. I fem tiden begynte jeg å fryse. Jeg hadde hatt ull cardigan på meg store deler av dagen allerede og kneppet denne igjen. Klokken min viste 21 grader. Ja, jeg har en sånn fancy vekkeklokke med meg. Noen ganger hører jeg ikke alarmen på telefonen.. Man vil jo ikke komme for sent på jobb til en plass man ikke kan forklare (på spansk) hvorfor man er for sen.

Temperatur her er veldig rart i Patzun. Selv om gradestokken viser mellom 17 og 20 grader (noe som jeg hjemme ville beskrive som varmt), kan det kjennes kaldt ut her. Så først tenkte jeg ikke så mye over det, før jeg begynte å skjelve. Jeg tok på meg ull longs og gikk ned i butikken for å finne mamá Ingrid og be om en til poncho (pledd til sengen). Både hun og de to andre som jobber i butikken syntes det var rart at jeg frøys. Jeg takket pent nei til spørsmålet om å være med i kirken, og unnskyldte meg med at jeg var kald. Noe jeg senere var veldig glad for. Jeg fikk valget mellom et flispledd med Ole Brum på og et rutete et som virket tykkere. Jeg valgte det rutete, men fikk begge to. Jeg fikk bruk for begge. I løpet av de to timene mamá Ingrid og barna var i kirken hadde jeg vært iskald med skjelvinger og hakkende tenner for så å være kok varm. Varm, kald, varm, kald så mange ganger jeg hadde mistet tellingen. To Pinex hjalp ikke.

Så klart er klokka rosa. Man kan jo ikke bli annet enn glad når man ser rosa kan man?

For å gjøre en lang og vond historie kort endte jeg på kvelden opp hos legen. Her var jeg med mine foreldre, uten tolk. Det gikk utrolig bra. Jeg tror jeg forstod alt og svarte riktig på alt med hjelp av mamá Ingrid sin forenklede spansk oversettelse fra legen. Jeg merket derimot at min egen evne til å bøye ting riktig var meget redusert og at jeg ikke hadde krefter til å rette på det da jeg hørte jeg selv sa feil.
Doktoren mente jeg kunne ha en infeksjon i enten magen eller urinveiene. Med meg hjem sendte han en halv liter «recover» (sånn veske man får når man ikke kroppen din klarer å holde på veske eller fast føde), antibiotika, naproxen, antioppkast- og antidiarepiller. Og beskjed om å drikke mye vann og dra på laboratoriet dagen etter for å ta prøver. Antioppkast- og anti diarepillene kom opp like fort som de gikk ned, så det var ikke så mye hjelp i dem. Heldigvis var jeg så utslitt og trett at jeg sovnet nesten med en gang. Det betydde ikke at det ikke ble en lang og lite hyggelig natt. Som endte i en lang og lite hyggelig dag med legebesøk på ettermiddagen. Jeg hadde prøvesvarene med i hånden. På forhånd hadde jeg googlet noen av funnene og visste med mine limiterte legekunnskaper at det ikke var bra. Og at hvis jeg er uheldig, kommer dette til å plage meg lenge.

Denne gangen hos legen hadde jeg med meg Damaris som tolk, en tinge er å forklare symptomer på spansk, verre er det når du skal bli fortalt hva som egentlig feiler deg. Legen sa det var mye som var feil med meg. Tre ting. Det ene er en liten infeksjon i urinveiene mine, det tandre en stor infeksjon i magen og det tredje fikk jeg ikke med meg eller så ble det lost in translation. Med meg hjem fikk jeg noen piller jeg ikke er helt sikker på hva er og noen antiparasitt piller og beskjed om å passe på hva jeg spiser og drikker fremover. Ingen gate mat på meg mer. Det jeg har i magen får man når noen som bærer det ikke har vasket fingrene sine etter et dobesøk og berører maten du senere spiser. Hyggelig. Før jeg gikk fikk jeg en sprøyte i skinken som jeg ikke vet hva er, men det gjør vondt enda. Med vondt skal vondt fordrive?

Medisinene jeg har fått.

Jeg tok tidlig kveld i går, men en rolig kveld ble det ikke. Og jeg måtte ty til anti alt mulig tablettene mine for å få fred. I dag har jeg heldigvis klart å holde på vesken jeg drikker og fått i meg litt havresuppe og en banan. Medisinene har allerede begynt å virke. I dette tilfelle er jeg glad for at de gir antibiotika uten hemninger her. Jeg tok den første tabletten 6 timer etter at jeg skjønte at det var mer enn en hodepine og en kald ettermiddag som var på gang. Men sånn seriøst, man får antibiotika her for alt mulig. Har du vont i halsen, ta antibiotika. Jeg er sikker på at du kan få det for en hodepine hvis du vil. Ikke bra, ikke i det hele tatt. Men jeg tror at fordi jeg fikk det raskt er jeg også raskt på bedringens vei. Denne dagen har egentlig gått ganske bra. Bortsett fra en forferdelig krampe i magen, som er konstant, og rask utmattelse og en hals som holder på å hovne opp skal jeg ikke klage. Det er folk som har det mye verre enn jeg har det nå. Men det skal sies, jeg har aldri vært så syk i hele mitt liv før. Bare etter å skrive dette og ha besøk er jeg kjempe trøtt og skal ta en hvil. Med andre ord ville to timer på en kirkebenk nok tatt livet av meg.

Mens jeg skrev dette innlegget fikk jeg besøk av søteste Thea og Andrea som hadde med seg disse ballongene til meg <3

/Yvonne-Marie

«Nå kjenner alle meg.» Det var min tanke i går kveld. Jeg tror jeg må ta det fra begynnelsen.
Forige søndag, min andre dag sammen med min nye familie her i Patzun, spurte de meg om jeg går i kirken. Får å slippe å svare: «nei, jeg tror ikke på noen gud, men jeg synes det er flott at andre gjør det. Det respekterer jeg, slik som jeg håper dere respekterer at jeg ikke tror på noe som er definert av en bok eller andre». Mine spansk kunnskaper ville ikke tillat det. Så jeg svarte at jeg går i kirken til dåp, konfirmasjoner og begravelser. Som også er helt sant. Jeg liker ikke å lyve, så jeg var fornøyd med svaret og de spurte ikke noe mer.

På tirsdags ettermiddag var jeg sammen med de andre SPOR deltakerne når telefonen min ringte. Det var min papá Oscar som ringte. Som Thea sa det så pent etterpå: «Det hørtes ganske stressende». Det var det også. En ting er å følge med på en samtale med en person som sitter rett ovenfor deg, det er noe helt annet over telefon. Etter litt om og men og gjentagelser, forsto jeg at de var på tur i kirken. Jeg hadde tenkt å dra hjem om en halvtime, men da ville ikke de være tilbake. Så det ville være fint om jeg kunne vente hos en av de andre til de var tilbake. Jeg har nemlig ikke nøkkel til huset. Fra syv om morgenen til seks om kvelden er butikken åpen (bortsett fra 13-14 når det er lunsj). Så man kan komme å gå som man vil. Litt verre på kvelden hvis resten av familien også er dratt ut.

Jeg ventet på dem hos Dorcas, for hun bor rett bortfor meg. Når jeg står og pusser tennene på terrassen om kvelden ser jeg rett bort på huset hennes. Familien min kom og møtte meg i ni tiden og så dro vi hjem og spiste middag. Mamá Ingrid fortalte at de går i kirken tirsdager, torsdager, lørdager og søndager. Det er fire ganger i uken, ca. samme antallet jeg går i kirken hjemme på et år. Hun spurte om jeg hadde lyst å være med dem. Jeg svarte på min dårlige spansk at det ville jeg, men kanskje ikke hver gang de drar. At jeg ville være med fikk hun med seg, og hun forstod resten vet jeg ikke.

Så i går, torsdag, når jeg kom hjem fra jobb spurte hun meg om jeg ville være med. Måtte jo si ja, og så er jeg jo nysgjerrig på hvordan deres kirke er. Jeg hadde hørt på forhånd at barna har sin egen greie. Hvor de får leke og gjøre forskjellige aktiviteter. I går fant de forskjellige bibelord i et kryssord. Enn sånn en som har masse bokstaver og så skal du finne ordet og sette ring rundt det. Og på tirsdag kom de hjem med godteri og kake, da hadde de feiret barnas dag som var uken før.

For oss voksne var det ganske likt en gudstjeneste hjemme. En mann, ikke presten, startet gudstjenesten med å sitere noen bielvers, snakke litt og så sang vi (les dem) en salme. Så var det et mannskor på fire som sang en salme i kano, eller så var de bare veldig ut av takt. Så var det presten sin tur. Etter kanskje to minutter ønsket han papá Oscar, hans kone og deres følge (meg!) velkommen og velkommen til Patzun. Han spurte hva jeg het og hvor jeg var i fra og fortalte menigheten at jeg bodde hos familien Sincal Perez. Jeg tror de ville at jeg skulle reise meg opp, jeg sto over det. En mann på benken foran oss snudde seg og sa hei Yvonne. Eller det var mer som Ibonn. For dere som ikke kan spansk så kan jeg begynne med å si at navnet mitt er veldig vanskelig her. Y utales j og v utales som en svak b. Så ofte er jeg Ibonn. Jeg har gitt opp å introdusere meg som Yvonne-Marie, fordi Marie får de ikke til (skal utales med en stum e, og ikke lang i som i Mari).

Så, mens jeg satt der etter dette, tenkte jeg: «Nå kjenner alle meg». Det er egentlig greit. For Damaris sa at etter en stund, når alle kjenner dere i Patzun, er det mer trykt å gå ute om kvelden når det er mørkt. Da passer folk på deg. Litt som hjemme i små bygder, bare at denne bygda er på størrelse med en norsk by.

Så sang vi enda en salme og presten snakket om den og forklarte den. Så snakket han om at Jesus lever, at han ikke er død. Så var det mannskoret sin tur igjen og han fyren som jeg ikke vet helt hva er sin tur, før vi til slutt sang en til salme og takket for kvelden. Jeg var dratt forberedt til kirken, for jeg regnet med at jeg ikke kom til å forstå særlig mye av de som skjedde. Ordboken min var med og jeg brukte tiden til å lete opp ord jeg hørte og andre ord jeg lurte på. Fremover blir jeg nok med familien min i kirken en gang i blant, for å se hvor mye mer jeg forstår av prekenen. Jeg har på følelsen at når jeg forstår alt, vil jeg ikke ha så mye lyst å fortsette å gå. Da hadde jeg vel gått oftere i kirken hjemme.

/Yvonne-Marie

Vi visste alle at vi skulle flytte til Patzun første helga i oktober, men jeg tror tiden i Antigua gikk fort for oss alle. Selv om noen skoledager var lange, har ukene flydd forbi. Det har vært en kjempe fin måned. Og jeg er glad for den undervisningen vi har fått. Jeg følte jeg hadde lært masse, helt til jeg kom til Patzun. Plutselig var dialekten forandret, folk mumlet mer og alle snakket fortere enn lærerne på spansk skolen.

Damaris, en av våre koordinatorer i Patzun, hentet oss med minibuss i Antigua lørdags formiddag. Jeg hadde fått vite på forhånd hos FUNDATED at jeg skulle være hos Damaris til kvelden fordi min familie var borte. De var på graduation sermoni for min papá Oscar. Jeg må innrømme jeg ikke vet hva «graduation» er på norsk. Det må være den eneste negative tingen med å være tospråklig. Noen ganger kan jeg bare ting på det ene språket.

Så på tur til Patzun var jeg ganske rolig, jeg skulle jo ikke møte familien min på flere timer. Når vi nærmet oss Patzun sier Damaris: «Vi skal slippe av Yvonne-Marie først, for hun skal dra og møte familien sin for seremonien.» Dere kan tro hjertet slo hakke raskere etter det. Jeg var skikkelig spent på hvordan huset mitt var, siden jeg kun var innom butikken og kontoret da jeg møtte familien min for første gang for ca. en måned siden.

På rom veggen min sto det velkommen når jeg kom.

I mitt nye hus ble jeg møtt av en av dem som jobber i butikken i første etasje. Hun viste meg rommet mitt som er øverst i huset. Huset er SVÆRT. Det har tre etasjer. Jernvare butikk, garasje og kontoer nede. Lagerrom i den ene delen i andre etasje og oppholdsrom, tre soverom, et bad og et soverom med eget bad på den andre siden. I øverste etasje er mitt rom, et stort oppholdsrom, kjøkken og takterrasse med areal for klesvasking og en bod. Familien min har bod her i 15 uker, det har den eldste sønnen Willy på 14 år full kontroll på. Så det er litt halvferdig og sterilt. For øyeblikket har vi ikke vask på badet, så tannpussen foregår ute på terrassen. Det er egentlig ganske koselig.

Før jeg skulle busses avgårde for å møte familien min møtte jeg på Andrea. Det var en hyggelig overraskelse. Våre fedre er brødre, så da blir vi kusiner. Vi kjørte helt til Chimaltenango, ca. halve veien tilbake til Antigua. Att og fram er like langt.

Graduation sermonien foregikk i en stor hall. Når vi kom frem så ikke Andrea sin mor og jeg min mor og resten av familien. Det er ikke rart jeg ikke så dem, for jeg husket ikke hvordan de så ut. Men hun kom og fant meg. Min mamá her heter Ingrid. Vi satt helt foran. Det var tydelig at de var stolte. Det var kjempe fint å kunne tilbringe en så viktig dag sammen med dem. Men jeg må innrømme at det var ganske tungt også. Yo tuve mucho sueño/jeg var veldig trøtt i løpet av timene vi satt der. Det føltes ut som det varte for evig. Jeg tok meg selv i å tenke at hvis dette tar så lang tid skal jeg ikke studere, i alle fall ikke bli ferdig. Sittingen ble avbrutt innimellom med stående bønn. Papá Oscar har studert teologi på en kristen skole. Folk er generelt ganske mye mer religiøse enn folk i Norge.

Mi familia Sincal Perez

Min familie har en pickup med canopy. Der bake sitter barna og hunden når familien er på tur. Hjem til Patzun satt jeg også der. Det minte meg om da jeg var seks år og kjørte rundt i Zimbabwe på samme viset med min familie. Jeg ble litt mer bilsyk denne gangen enn da, så neste gang tror jeg jeg sitter framme. Dette var min syvende kjøretur på denne strekningen og den har aldri gått så fort før. Papá Oscar kjører fort. Jeg var glad for det, for jeg var kjempe sliten og gledet meg helt sykt til å ta av kofta.

Avslappende reising.

Jeg gledet med for tidlig. Da vi kom hjem ble maten satt å varme og kaka bert frem. Det kom masse folk og enda mer taler/prekener. Selv om spansken min er så som så, får jeg med meg når bibelværs blir sitert. De som har skrevet dem heter det samme på spansk. Jeg kan ikke innrømme å ha vært en av de som har fulgt mest med på den delen av religionsundervisningen, men såpass kan jeg. Men jeg kan love dere at ventingen gjorde maten enda bedre enn den var. Mat var sårt trengt siden jeg kun hadde spist et lite eple siden frokost. Noen ganger skjer det så mye her man glemmer eller får ikke tid til å spise. Når du ikke tåler gluten gjør det også at når andre som ikke kjenner deg planlegger maten din, er det ikke sikkert du får mat. Heldigvis er familien min her veldig forståelig overfor det.

Utpå kvelden kom Dorcas og hennes foreldre. Det var godt å se enda et kjent ansikt. Hennes foreldre er Damaris sine foreldre. De er så søte! Og kan litt engelsk som jeg tror er veldig fint for Dorcas, for hun sliter mer enn meg med spansken. Mamá Ingrid lurte på hvorfor jeg kan mer spansk en Dorcas. Jeg tror det er fordi spansk er lettere for oss enn de fra Tanzania. Og så sier jeg så klart til meg selv at det er fordi jeg har vært flink å jobbe på ettermiddagene.

Før jeg kom til Patzun tenkte jeg at det hadde vært fint med en uke til på skolebenken, sånn at jeg kunne litt mer. Men jeg ser nå at det jeg nå trenger er å praktisere. Snakke, pugge de ordene jeg har lært, men ikke husker hele tiden og finne knagger å henge alle de nye orden på. I dag forstår jeg mer enn i går. Så jeg er optimistisk, men samtidig realist. Jeg vet det kommer til å komme dager hvor frustrasjonen kommer til å ta overhånd. Den tid den sorg.

/Yvonne-Marie