Da er gjengen fra Tanzania på tur hjem. Vi har hatt en super tid disse fem månedene, så det er litt vemodig å reise herifra. Uansett skal det bli fantastisk godt å komme hjem for å møte familie og venner igjen, det er ikke til å legge skjul på. Snakkes om et lite døgn, Norge! Sees kanskje igjen en gang, Tanzania!

Da var det dags for årets Tanza-kåringer – ENJOY!!

Mr. Finland går til Keneth for sin evne til å tiltrekke seg alle finner i Moshi. Ingen av oss har noen gang møtt så mange finner på en plass før.

Årets språkforvirra går til Nils for å ha mikset norsk, engelsk, spansk, finsk, samisk og swahili. Vi glemmer aldri den gangen Nils spurte Keneth om å ta han med på barbeque for å klippe håret. All banning foregår på spansk og finsk.

Årets big spender går til Johanna og Mario. Denne ble diskutert i det vide og brede. Johanna har brukt penger på Kilimanjaro og kite-surfing, mens Mario bruker alle sine penger på tull og så bruker han litt til. Eks: Mario dro til Zanzibar uten penger til å betale oppholdet, det endte med en ganske så irritert Johanna som måtte låne han penger (80 000 shilling!!)

Årets pruter: Diego for å nekte å innrømme at han er hvit og heller svindler selgeren. Fikk kjeft av TAWREF for å betale for lite i transportpenger fra byen og hjem. ”They have to earn some money, Diego!”. Et annet eksempel (på både denne kåringen og den over):

Mario: ”how much should we give the driver?”

Diego: ”maximum 3000”

Mario gir 4000 uten å blunke eller spørre.

Diego rister oppgitt på hodet og sukker.

Årets blogger/fotograf: Katrine for å alltid ha et innlegg på lur (ofte skrevet på forhånd, imponerende tenking frem i tid!) og for sitt fotoengasjement.

Årets initiativtaker er Mario, konstant i humør til finne på noe sprell med hele gjengen. Sier aldri nei til en fyll og er heller ikke redd for å foreslå det selv.

Årets syking: Katrine, fra og med første uke og ut oppholdet har du vel strengt tatt ikke vært frisk mer enn fire dager i strekk. Nils kommer på andreplass med tittelen Mr. Parasitt.

Årets treiging: DIEGO. Faen så treg. Se for dere dette scenarioet: det er tid for å dra. Men først skal Diego bare:

• Sove en time
• Skrive en sang
• Ut og kjøpe ketchup
• Ta en dusj
• Ta på fuktighetskrem og la håret tørke (sovne)
• KLAR

Årets eventyrlystne: Keneth og Diego. Keneth som dro til Zanzibar for å finne kjærligheten (finsk) og Diego som gjør akkurat det han vil, når han vil. Takk for alle eventyr dere har tatt oss med på.

Årets mest ubesluttsomme: Mario for å sjeldent kunne ta en beslutning selv. Eksempel: Hvis vi er ute å spiser og han bestiller først, skjer det ofte at han endrer bestillingen 3-4 ganger fordi det vi andre bestiller høres godt ut. Resultat: frustrert gjeng + servitør. Lettpåvirkelig much?

Årets mest irriterte går soleklart til Johanna (dette gjorde henne maks irritert) for å alltid irritere seg over at folk kaster bort tiden hennes, kommer sent og for å hate african time. Johanna endte opp med å bli irritert da vi diskuterte denne kåringen. Det sier vel sitt.

Årets mest irriterende: Alle. Vi har våre perioder.

Årets swahiliprater: Keneth og Diego for å alltid ha en lur setning på swahili klar, til enhver situasjon. Minst swahilipratende person: Mario.

Årets beste idé: nakenbading på Zanzibar på nyttårsaften.

Årets dårligste idé: bord- og flaskekasting.

Årets dancing-queen: Nils. ”Kan vi dra på Glacier’s (hviteste stedet i hele Moshi)?”.

Årets sjarmør: Diego for å alltid ha noen sjarmerende blikk på lur.

Årets casanova/hustler: Keneth (+ finnene). No words needed.

Årets arbeidsjern: Keneth for å alltid dra på jobb, Nils for å jobbe mange timer i strekk. På den andre siden av skalaen finner vi Mario, som har vært minst på jobb av alle.

Årets sted: Osy Grand Hotel, Pamoja Cafe, Kwetu Lodge og Haria. Tidlig i oppholdet var vi på søken etter et tak hvor vi kunne se hele byen fra, og vi fant Osy Grand, som fort ble vårt ”tak”. Utallige historier har blitt fortalt, flasker tømt, danser danset og latter spredt og vi har sett solnedganger og soloppganger på én og samme kveld. Ellers har vi hatt mange fine lunsjer på Pamoja Cafe og kvelder på Kwetu Lodge og Haria.

Årets gjerrigknarker: Katrine og Keneth. De leter alltid etter billigste alternativ og lar aldri vekslet gå til spille.

Årets knark: Mario, enough said.

Årets godkar/kamerat: Nils, mer jovial type skal du lete lenge etter.

Årets geit: i den afrikanske kulturen er det slik at hvis en jente sover over i et hus hos en gutt må hun bringe hjem en geit dagen etterpå. Denne kåringen skal egentlig gå likt til Johanna og Katrine, men av uvisse grunner er alle foreldres yndlingsvits at Johanna har samlet mange geiter til mama og baba Verynice. ”Mbuzi ngapi?”.

Årets måltid: Chipsmayai (omelett med pommes frites) og miskikaki (kjøtt på pinne). Gatemat hver dag, fearless.

Årets hobby-ister: Mario og Johanna har problemer med å sitte stille over lengre tid, så denne kåringen passer fint til de begge.

Årets samtaleemner: Livet og kjærligheten. I disse fine nattestunder ble dette ofte diskutert.

Årets ord: Puta, kabisa, simon og schwari.

Årets mest utviklet person: Nils. Han har gått fra å være veldig sky og sjenert, til å bli vår alles favoritt. Alltid full av morsomme ord, gir alle en god latter konstant. Vi ler både med han og noen ganger av han, forbanna godkar.

Årets mest emosjonelle: Katrine og Keneth. Keneth tyr lett til tårene når han snakker om noe personlig. Begge er fulle av kjærlighet, men noen ganger renner begeret over.

Årets øl: Serengeti, one and only.

Årets event: Ferie og Zanzibar.

Årets film: 500 days of summer.

Årets topp 5 sanger:

• Pink Floyd – Dogs
• Queen – Bohemian Rhapsody
• Action Bronson – Baby Blue
• Afroman – In your pussy
• Kaizers Orchestra – Resistansen

Gullkorn fra Nils:

• Skulle til barbeque å klippe håret.
• På en skala fra 1-10 er Nils alltid 70
• Servitør: hva vil du ha å drikke?
  Nils: baridi (kaldt)
• Nevn en verdensreligion
  Mario: christianity
  Nils: christmas
• Keneth: favorittstedet ditt å dra på fredager?
  Nils: fredag
• Betyr ikke uttrykket ”bæsja på leggen” det samme som ”å ha det som plommen i egget”?.
• Snakket om legninger, Nils nevnte i fleng: bicycle.

Årets gjeng: Definitivt OSS. Bedre gjeng skal du lete lenge etter.

Ferien startet ikke akkurat så bra som jeg hadde håpet på. Like før jeg skulle dra på ferie,så fikk jeg vite jeg hadde parasitter i magen igjen. Men, med et stort smil og gleden på å gjør noen annet enn å jobbe, så var det enkelt å glede seg over at man hadde ferie. Selv om man måtte gå på medisin. Så turen startet kl 7 på morgenen med at jeg og Kenneth tok bussen til Tanga med stor buss og videre med daladala (liten buss) til Pangani. For de andre spordeltagerne var i Dar Es Salam allerede og ville tilbringe noen dager der, før vi alle skulle møtes i Zanzibar.

Turen til Tanga gikk greit med en middel modig buss, som ikke hadde så mye komfort, dårlig seter, ikke så mye AC. Men, vi kom oss fram etter 6 timer med humpete vei og masse farts humper, som man noen ganger ikke forstår hvorfor de er plassert på de forskjellige steder.

Så tok turen videre i en daladala ( Toyota hiace med flere seter) fra Tanga til Pangani. Veien var veldig dårlig, daladala kjørte høyre og til venstre for å få beste mulig vei men, det hjalp liksom ikke så mye. Vi kjørte i nesten 40 km i timen i gjennomsnitt og veien var veldig støvete, så vi alle i bussen så ut som spøkelser, så var litt vanskelig å puste inne mellom. Men, i tillegg til det, så ga min mamaLydia en julekake, veldig fin pyntet kake. Som hun sa at jeg måtte ha med for å feire julen og dele gleden med de andre når jeg møtte dem. Så hele turen på 12 timer til Pangani så hadde jeg den kaken på fange, i de humpete og støvete veien. Heldigvis så var den pakket in i plastikk. Men, etter alle svinger, masse folk som nesten lente seg på den og Kenneth skjønte egentlig ikke hvorfor jeg fortsatt bar på den kaken som jeg fikk, for den tok jo plass og plass var det lite av. Men, etter alt slit og mye reising så var vi endelig framme, så etter vi har fått rom, for vi hadde jo ikke bestilt noen rom eller noen sånt. Så kunne vi endelig slappet av og etter middagen så kunne vi nyte kaken som jeg tok med fra Moshi.
Smakte godt.

Jeg har alltid hatt en drøm og det er å bare pakke sekken og bare dra en plass og ta det som det kommer. Å det har jeg gjort her i Afrika, er en interessant følelse. Bare ta en buss og se hvor man kommer. Så klart kan jo det vær litt skummelt, men som oftest så funke det. Alle er så i møte kommende og vil hjelpe med de har. Du planlegger jo hvor du skal, men du vet liksom ikke hvordan du kommer deg dit eller hvor du skal sove imens. Så drømmen har gått i oppfyllelse og har fått mer smak på å gjør det igjen i Norge. Er en befrielse, ingen planlegging eller ingen bestemt tid. Så tiden når jeg har reist med Kenneth så planlegger vi minst mulig, men bare gjør det uten å tenke oss om. Enkelt og greit. Reisingen gjennom Afrika kan jo bestå av 2 ting, enten man tar den komfort delen, buss eller fly, koster jo så klart mer eller man tar transporten som alle lokale mennesker gjør, den billigste reisen. Det er da pikipiki (motorsykkel) daladala eller tooktook (motorsykkel med 3 hjul. Og det har jeg å Kenneth gjort, føle egentlig at vi er mer inn i kulturen enn å bare være på utsiden. Er jo så klart mindre komfort, men føler at reisen gir mer tilbake på opplevelser. Har opplevde veldig mye som man egentlig ikke kan beskrive, eller ta bilde av. Eller det er vel blandet følelser at man føle nå kan man slappe av, feriemodus.

Pikipiki – en av mange transport for en billig penge

Ferige

I Pangani så møtte vi på en veldig hyggelig kar, Mike. De tidligere spordeltakerne som var fra Guatemala ifjor ble godt kjent med han og gjennom de så ble vi kjent Mike. Han eide en område som han hadde bygget alt selv, til å ha en plass der folk kan overnatte og spise. Område var veldig fint og idyllisk.

Etter vi overnattet en natt hos han så dro vi videre fra Pangani til Zanzibar med speedbåt, som tok oss litt over 2 timer. Var veldig interessant å reise på en speedbåt på det åpne hav, og til gjengjeld så fikk vi se delfiner, som jeg aldri hadde sett før. Var litt bølger når vi dro, så for å si det sånn, så slapp vi å bade når vi kom fram til varme, flotte Zanzibar. Nesten alt var gjennomvåt , heldigvis så hadde jeg på meg badetøy.Etter vi kom fram og senere møtte på de andre, Diego, Johanna og Katrine. Så føltes det at nå kan ferien begynne på ordentlig. Mario var med kjæresten, så kan kom senere til Zanzibar.

Så dro vi alle videre til Paje beach og var der litt over 1 uke ca. Zanzibar er en helt egen kategori fra Tanzania. Plassen er så flott, strander er hvite og vannet er lyseblå. Er så gjennomsiktig.

Zanzibar er 99% av befolkningen muslimer, så man ser en helt annet tilværelse enn når man var i Moshi. Man føltes at man er i et annet land. Har gjort masse som har gitt mye inntrykk og opplevelser, snorkle, sol oppgang og solnedgang, fisking på havet, møte nye mennesker som gjør det samme, kulturforskjell og ikke minst mine spor kolleger.

Som de fleste sier ¨ borte bra, men hjemme best¨ var veldig godt å kom tilbake til Moshi etter ferien. Til sin egen seng og vanlige rutiner.

Kvelden i Pangani 25 des

Soloppgang hos Mike plass

Mike

Zanzibar

Men, vil bare si en ting – Zanzibar I´m coming back, soon.

Nils/Nejla

Desember. Desember har jeg alltid hatt mye å gjøre, spesielt når man snakker om service bransjen. Å når jeg er her nede i Afrika og ikke jobbe så mye, føles det egentlig litt rart å ikke ha lange arbeidsdager med mye stress, mye intensitet og mye fokus. Desember har jeg alltid likt, familie tid.

Så her i Afrika så er det annerledes. Føler liksom ikke at jeg har så mye kjærlighet med min vertsfamilie. Familien min hjemme betyr veldig mye og spesielt når man snakker om desember måned. Å vi fikk juleferie den 18 desember, og da kunne vi dra hvor vi ville. Men, jeg følte liksom ikke så mye juleglede selv om det nærmet seg julaften. Dagen går og plutselig så var med juleaften. Jeg har hatt litt problemer med magen en stund, og vi skulle dra til Zanzibar i de nærmeste dagene etter julaften. Så bestemte jeg meg å gå til legen for å ta en siste sjekk før jeg dro. Så satt jeg der da på legekontoret på selveste 24 desember og ventet på testene jeg hadde tatt og resultatet var at jeg hadde parasitter igjen. Noen ganger så føler meg veldig uheldig. Dette er den andre gangen jeg har parasitter. Å de forekommer av maten man spiser her, er jo enten at de som lager maten ikke vasker hendene godt nok, spesielt når man har vært på do. Eller at de vasker maten i urent vann.

Så jeg var veldig skuffet og litt irritert at jeg har greid å få det igjen, og når vi skulle reise snart på ferie. Så jeg hadde masse tanker og ulike vinkler på hva jeg skulle gjøre, om jeg skulle dra eller ikke. Men, etter en del tenking så besluttet jeg å dra og bare håpe på det beste.

Men, da har jeg og erfart å tilbring på legekontoret på julaften, er jo morsomt å tenke på senere. Hehe

Så dagen gikk på å planlegge litt hvordan vi skulle dra og når vi skulle dra, men når jeg kom hjem for å pakke, så var det ingen hjemme, bare min hushjelper som stå ute i hagen å vannet plantene som min mamaLydia er så begeistret over. Var ikke akkurat det jeg hadde på håpet på. Følte meg veldig tom og trist når jeg sto der på rommet og tenkte over at dette er en rar følelse å tilbring julaften på. Så savne var stort av å ikke være hjemme. Etter at jeg hadde ringt hjem og min mamaLydia hadde kommet hjem så var det litt bedre tilværelse å feire julaften.

Vi spiste den chaga tradisjon maten, bananstuing på kvelden og etter det så var det å legge seg og vente til neste dag.

Var en merkelig julestemning, men når man er i et annet land så er det forskjell fra kultur til kultur.

Ikke mang some var på legekontoret på 24 des

Iallefall hadde jeg et juletre som beviste at det var jul.

Nils/Nejla

Etter jeg har vært hos legen og funnet ut at jeg hadde parasitter i magen og etter alle symptomene som kvalme, svimmelhet og ubehagelig krampe i magen. Så fikk jeg antibiotika, som jeg skulle ta i 7 dager. Var 15 tabletter de første 3 dager og resten 12. Det gikk veldig bra de 4 første dagene, kroppen fungerte greit, ingen spesielle symptomer eller ubehag men, de resterende dagen var tunge. Kroppen begynte å reagere på medisin, ble slappere og hadde vondt i hode og følte at jeg var svimmel. Tung i kroppen.

Pause rommet

Og midt opp i medisineringen så dro vi til Hot Spring. Et bade plass vi ville besøke, bade og campe. Keneth ordne sånn at vi kunne låne camping utstyr, telt, sovepose og ligg underlag. Var litt spent på om jeg skulle dra eller ikke, for når man går på antibiotika, så bør jo man vær rolig og la kroppen få arbeide i ro. Men, kunne jo ikke la anledningen gå ifra meg, så jeg ble med og håpet på det beste.

Alle er spent!

Punkterte når vi kjørte til Hot Spring

Etter Hot spring så har jeg vært veldig slapp, lite lyst å gjør noen. Var kvalm, lite søvn og vil ikke gjør noen, ville ikke gå på jobb, tillegg så var det varmt. Så alt var bare helt forjævlig.

Ingenting funket. Alt var bare motgang.

Jeg greide å vær aktiv på kveldene, for Tawref fortalte oss at det var noen norske som skulle komme og se hvordan Afrikas gårdbrukere fungerte. Så inviterte dem oss spor deltagere om å fortelle hvem vi var og sånt. Og ikke minst snakke norsk med de som kom til Tanzania, Moshi. Men, jeg hadde vanskelig å være sosial, følte meg kvalm, svimmel og dårlig humør. Gikk greit, så lenge jeg hadde vann og mat.Fikk beskjed av legen at etter når 1 uke har gått, så skulle jeg kom tilbake å ta en ny test, for å forsikre seg at jeg er helt frisk av alle parasitter.

Ja!
Nå har jeg vært hos legen og han ga meg veldig gode nyheter. Etter alle tankene om at jeg ikke skulle bli frisk, eller at jeg måtte ta en ny runde med medisiner igjen. Var ikke noen som fristet så mye gjør akkurat, etter alle de dagene hjemme. Så dagen ble feiret med mat og gode stunder med spor deltagerne.Så etter å ha jobbet mandag og tirsdag etter sykdom, så kjenner kroppen veldig tung men, frisk og blir fort sliten. Men, har ingen kramper eller noen som tilsier at den er syk. Endelig.

Så nå er det bare å glede til å ha vanlig dager igjen.

Nils.

Send off;

Bryllupet; 

Vertssøsteren til Katrine, Devotha, giftet seg denne helgen. Før bryllupet har man en send off-fest soø foreldrene til bruden arrangerer for å sende datteren bort. Johanna og Katrine hadde kjoler spesiallaget til den festen, og de var med de andre jentene i samme kjole på de tingene de skulle gjøre (blant annet å danse rundt en grillet geit). Veldig morsomt! Lørdag var bryllupet, så da dro vi i kirken og så på at Devotha og Innocent ble viet. Etter kirken skulle vi til et sted kalt Sal Salinero for bilder, men bussjåføren fulgte etter feil bryllupsbil, så vi endte en halvtime unna byen først. Etter å ha funnet ut at det var feil, kjørte vi tilbake og fikk blitt med på noen bilder. Devotha var utrolig vakker som brud, og lokalet (som er et utested vi ofte går til) var pyntet utrolig fint, så alt i alt var det et veldig fint bryllup.

Klem fra alle oss tanzisser!

Dagene flyr

Nå er det lenge siden jeg har blogget og det har skjedd en del. Må bare prøve å sortere dem i riktig rekkefølge.

Det er godt å få hverdagene tilbake igjen etter valget, under de siste intense dagene under valget så har vi vært rolig og ikke gjort så mye. Fikk beskjed at vi måtte bli hjemme og ikke være ute.

Så dagene har vært fra å sove lenge og prøve å underholde seg selv, lese bøker og vær litt ut i solen.

Og når man er vant til å gjør noen hver dag, og må være rolig i 3-4 dager, så blir man fort rastløs. Etter de dagene så kjente jeg at kroppen sa ifra, at nå har jeg vært altfor lenge rolig og ryggen og kroppen verket at jeg har sittet og ligget for mye.

Men, jeg fikk mye tid med min Afrikas familie da og det likte jeg veldig godt. Føler nå at jeg er som et familie medlem og ikke som gjest.

At jeg nå kan gjør det jeg føler for og ikke spør først før jeg gjør det. Blir litt slitsomt i lengden men, har gått greit.Vasker litt av mine egne klær og undertøy, rydde og vaske rommet mitt, som jeg ikke har fått lov før eller at noen andre har gjort det for meg. Er godt at man kan vær litt selvstendig og ikke vær avhengig at andre gjør det for deg. God følelse.

Ellers så

på jobben så føler jeg bare mer og mer konvertabel, på kjøkkenet så vet de hvem jeg er og at kommunikasjon er bedre. Jeg føler meg som en av teamet og ikke som en fremmed.Språket og kommunikasjon går sakte, men jeg føler at jeg lærer noen hver dag. Blir litt tung i hode av å tenke på 3 språk. Kiswahilli-Engelsk og Norsk.
Og det blir noen gang litt krøll.

Og jeg kommer aldri til å klage på sommer varmen i Norge nå mer, for her er varmen en fiende spesielt når man jobbe med mat, selv om man blir svett og klam av å ikke gjør noe. For varmen her er så tørr og luften er og tørr, varmen gjør at man blir fort slapp og miste konsentrasjon, hvis man ikke passe på å avkjøle seg og drikker nok vann.

For jeg jobber jo med svart bukse og tette sko som og skal beskytte føttene hvis man miste varmt vann eller olje. Så blir fort klamt.Heldigvis så er kokke jakken tynn!

Så dagene går fort, og føler at helgene kommer så fort hver gang.

Når man har litt interesse for mat og når man jobbe på et hotell så da er det for gjort å bruke litt tid.

Men, i det siste så har jeg kjent litt ubehag i magen, litt krampe aktiv som kommer og går. Det er ikke vondt, men heller ikke greit. Og jeg er sjelden syk, og dette er vel en ting som jeg ikke er så vant til. Så jeg tenkte vell at dette vil gå over, i de fleste tilfeller så vil det gå over til slutt. Forhåpentligvis.
Men, krampen har fortsatt ikke gitt seg og det har gått litt over 1 og halv uke, så da bestemte jeg å spør og få råd for hva jeg måtte gjøre. Jeg var og litt usikker hvordan lege systemet fungerte, så det var en til ting å tenke på.

Og til slutt etter litt venting og en del samtaler så fikk jeg noen medisiner som jeg ikke er helt sikker på, men tror det er antibiotika.
I alle fall så er det en start å begynne, viss det ikke virker så må jeg bare bruke noen annet hjelpemiddel. For de dagene krampen er borte så kjenner jeg har vært sliten og trøtt. Kroppen er på en måte litt utslitt av å ha noen som irritere og gir ubehag. Så J
Det vil ordne seg til slutt.

Men, ellers så har jeg det bra. Har egentlig ikke så mye å klage på, etter alle de årene jeg har jobbet. Så sett jeg veldig pris på dette, godt å ha noen måneder med bare man gjør ting man liker.

Ingen bekymring, bare la dagene gå.

Litt av hoved-kjøkkenet

De fleste matlagingen går på kull og spesielt når strømmen er så mye borte.

Litt av utsikten når jeg har pause

Jaa, nå endelig har jeg begynt å jobbe, og det ble til slutt som kokk, som jeg hadde håpet på, har vært travle dager og mye tenking. For det første så vil jeg si at å lære seg et nytt språk er jo morsomt og interessant, men er også vanskelig, går til tider sakte framover. Å det andre er jo og interessant å lære seg den mat kulturen som de har, hvordan de gjør det og hvorfor de gjør som de gjør med den typen mat. Så jeg har følt at hode mitt holder på å sprenges av de alle informasjon som jeg har fått, inntrykk og følelser.

Tanzania eller Afrika har en spesiell væremåte på hvordan de gjør ting å tang på, er jo ikke akkurat så fort. Så derfor har jeg vært veldig spent hvordan de behandle ¨ale carte¨ ( bestillinger av menykarte som kjøkkenet har klart til gjester)
Så etter alle papirer og godkjenning at jeg kunne få lov å jobbe på Uhurru Hotell var klart så gikk egentlig alt på løpende bånn, fikk ordnet med en uniform,altså en kokke jakke og forkle, som er helt likens som alle kokker jakker ,hvit med svarte knapper. Fikk beskrivelse når og hvor jeg skulle begynne, så tirsdagen 6 oktober så begynte jeg å jobbe. Var en helt spesiell opplevelse, språk, væremåte, kultur. Var og spent på om jeg skulle bruke svar bukse eller om jeg kunne bruke shorts, eller om jeg skulle bruke sko eller sandaler, for det er varmt. Temperaturen er helt annen enn i Norge. Liksom på en varm sommer dag i Norge er her nesten det samme,bare det er dobbelt så varmt her. Men, jeg er jo vant til å jobbe med svart buks og gode sko som dekker over ankel, så jeg valgte det.

Etter at jeg har jobbet litt over en uke nå på hoved kjøkkenet, så føle jeg med veldig konvertabel å jobbe med de jeg jobber med, de fleste forstår engelsk og snakker delvis god engelsk. Så jeg har ikke hatt noen problemer med kommunikasjon, kanskje når de snakker med nesten munnen lukket er det veldig vanskelig å høre å forstå men ellers så går det greit. For det meste så prater de bare Kiswahilli og jeg forstår veldig lite, så for det meste jobbe jeg stille å rolig, kanskje jeg høre noen kjente ord og uttrykk. Så jeg forstår kanskje ikke hele setningen, men forstår iallfall noen. Føle at det går sakte men, jeg lærer.

Jeg har ikke hatt så mye tid eller tanke å ta noen bilder fra hotelle, men de vil komme senere, så for du se hvordan er Afrikanske kjøkken ser ut.

Er sky, men endelig fikk jeg bilde av nesten hele Kilimanjaro

Detter bruke jeg å se hver gang jeg går til og fra jobb, er veldig sky, så er ikke så ofte jeg for se fjelllet, kanskje bare fjelltoppen  men ellers så gjømmer den seg på skyene.

Vi blogges.

Nils/Nejla

Ja, i dag så har vi vært her i 1 hel måned. Artig og kan ikke fatte at tiden har gått så fort. Men, jeg sitter nå hjemme å ikke gjør noen som helst, mens de andre er på jobb og gjør noen fornuftig.
For jeg venter fortsatt på svar på den plassen jeg skal jobbe på, ting tar tid. Glad jeg er en tålmodig person som ikke stresser med det første.

Så nå har jeg ventet litt over 1 uke, med at alt skal kom på plass. Jeg kjenner jo litt av prosedyren med hotell, så jeg forstår, må man vente, så må man vente.
Så ting går litt sakte om dagen, men jeg følere ikke noen stress eller motgang. Jeg skal jo vær her i 4 måneder.

Jeg har nå brukt tiden med å les bøker, sett over gloser, ord og uttrykk på kiswahilli, gått tur rundt omkring, orientert meg litt hva som befinner seg i Moshi . Begynt å trene litt, svømme, springe, vanlig basic øvelser. Så tiden går nå!
Men, kjenner nå at miljø rundt har forandret seg siden vi ankom Moshi, begynner å bli varmer, tørrer luft, mer støv som flyr rundt omkring og ikke minst solen er sterk.

Men, jeg liker solen, så jeg klager ikke!

Utsikten når jeg står opp og går ut på balkongen!

Eller så det jo skjedd en del siden sist.
Vi 6 sporere har vært med i bryllup, og var jo spesielt og interessant. Det er litt forskjell i forhold til i Norge. Men, det så veldig stilig, mye pynting rundt omkring, masse folk som er pyntet med mye glitter og ikke minst hyggelig å se bruden og brudgommen sammen, når de presenterte fram familien sine, danset og delte kaken sammen. Bruden var kledd i hvit, som sånn i Norge. Brudgommen var kledd i dress.
Og jeg likte spesielt 1 ting som de gjør her, er at når sønnen eller datteren i familien blir giftet bort, så kommer de andre i familien, slektningene og venner med et pledd som de dekker over foreldrene. For å holde på varmen som de mister når sønnen eller datteren drar bort.

Glad at jeg min mor (Tijdtjie) har lært meg å stryke skjorter på litt eldre type strykjern!

MamaLydia, min mama her i Tanzania! Klar til bryllupp!

Meg og Kenneth fra Guatemala

Bruden og Brudgommen

Skal ikke klage for å få for lite mat, akkurat.

Litt av familien Kaale

Snakkes!
Nåå Nåå dellie.(samisk)
Hade

Vi ble invitert av TAWREF organisasjon på å dra til et fossefall i nærheten av Moshi by.

Vi begynte med å møte opp på kontoret og vente på informasjon og når vi skulle dra og hvordan turen skulle foregå.

Litt hvordan utsikten var når vi skulle dra.

Busskjøringen tok vell ca 40-50 min, men jo nærmere vi kom så ble veien bare dårligere å værre, humpete og trangt.Man følte at man var ut av Moshi by! Man hadde jo liksom ikke så mye forventninger med vei og utsikt. For man viste jo rett å slett ikke hvordan det skulle være, og hva skulle man forvente å se.
Man så fort forskjell når man kom ut av Moshi by, alt var mye grønnere å luften var mye bedre, friskere. Var ikke så varmt heller.
Å det jeg har forstått til nå, er at Afrikanere er veldig flinke å underhold, med både sanger å dansing og så klart vill de høre oss 4 fra Norge synge, vi kom fram til slutt at vi skulle synge nasjonal sangen, for det var det vi kom med det første.
Gikk nå greit, de klappet og jublet. Men, jeg følte ikke helt at nasjonal sangen var så rytmisk som de Afrikanere synger!
Så kom vi fram og måtte vi vente litt på hvem som skulle guide oss og forsyninger ble delt ut, det var da brus og sjokolade kjeks.

Litt hvordan husene ser ut!

Litt hvordan stien og landskapet så ut!

For det som var rundt oss var kaffebønner og banana trær, for det meste. Ellers så var det bare fin natur å vakker landskap.
Jeg som ikke har sett så mye natur foruten av det vi har i Norge. Så var egentlig alt interessant og fint å se på, med kultur landskap og hvordan folk bodde.
Turen var fin og vi fikk oppleve personene som jobber i TAWREF på en annen måte, ikke bare i kontor tid, men i avslappet miljø. Latter og sosial samvær.
Anbefales!
Så nå blir det litt mer bilder mindre ord. Som sagt så sier et bilde mer enn tusen ord!

Her blir kaffebønnene brent og klar gjort!

Som sagt så var turen kjempe fin og veldig hyggelig. Opplevde masse og sitter bare å vente på den neste turen vi skal på.

Ciao
Nåå Nåå

Hade