Spor utveksling

Grunnet mye støy om nettene som jeg ikke har klart å stenge ute, står jeg opp litt tidligere enn vanlig i dag. Jeg vet ikke hva dette kommer av, for jeg har egentlig blitt vant til lydene fra hanene og hundene og fuglene og moskéen hvor noen synger ”Allahu akbar” gjentatte ganger klokken fem, og jeg pleier vanligvis å sove over dem. Men ikke i dag.

Da datamaskinen min har kræsja, har det blitt lite skriving i det siste, og det er tungvint å skrive på telefon, syns jeg. Derfor benytter jeg muligheten til å skrive på datamaskinen til Andrea. By the way, Andrea, min kjæreste, har kommet fra Molde for å besøke meg i jula. Hun kom på søndag kveld, og Johanna og Diego ble med meg på flyplassen for å hente henne. Det føles deilig at hun er her i Tanzania nå som jeg ikke har sett henne på tre måneder. Samtidig føles det merkelig å få besøk av min beste venn hjemmefra, noen som kjenner meg fra før jeg dro til Moshi. Det slår meg at livet mitt er meget annerledes nå enn før jeg dro, og jeg har mye å vise til Andrea. Nå er det ikke slik at jeg forventer at noen hjemmefra skal få samme inntrykk som meg eller forstå hvordan livet mitt har vært de siste månedene. Likevel er jeg sikker på at det er fint for Andrea (og meg) at hun får et visst inntrykk av familien, landskapet, SPOR-gjengen, stedene vi pleier å dra, og rett og slett bare være en del av den hverdagen som jeg har hatt. Det er fint å kunne dele av seg selv til noen som bryr seg om en. Jeg føler meg glad og tilfredsstilt siden jeg fikk besøk. Ikke at jeg ikke gjorde det før, men enda mer nå. Det føles som om ting er som de skal, og stort mer enn det forventer jeg ikke. Livet gleder meg for øyeblikket.

Nå begynner det å nærme seg ferie for alle oss SPOR-ere, ikke bare for Johanna, Diego og meg, som har hatt fri siden den 4.desember. Jeg ser fram til å reise til andre steder i Tanzania sammen med gjengen (steder er ikke bestemt enda, men vi blir nok å reise østover mot kysten). I dag skal vi til Hot Springs (der vi har vært tidligere en gang og teltet) sammen med TAWREF. Det blir chill og digg å bade igjen, og det blir nok fint å ha en fellestur sammen med dem fra TAWREF før de stenger kontorene for juleferien.

I skrivende stund er Tina, hushjelpen, på kjøkkenet og forbereder frokost, Andrea ligger å sover, antar jeg, og jeg anser denne teksten som nesten ferdigskrevet. Selv om julen ikke akkurat feires som jul i Norge, tror jeg at jeg får en fin jul sammen med venner og vertsfamilie. Jeg tenker ikke så mye på jula egentlig, det føles egentlig mer ut som om vi har kuttet ut jula i år. Ferien er mer som en sommerferie, altså uten tradisjoner og alt det der, bare sol og avslapping. Og jeg må si at det funker for meg. Det skal også sies at jeg savner min kjære familie hjemme i Molde, og min søster i Oslo, for jeg skulle likt å være hjemme til jul sammen med dem. Men slik blir det ikke i år. Det kan hende det blir dobbelt så fint neste år, men jeg skal absolutt ikke klage på i år, for jeg har det ærlig talt veldig fint i år og. Jeg føler meg heldig, og håper alle har det like bra som meg. God jul. Nå er det straks frokost.

Mario

Hola! Nå begynner det å bli en stund siden sist og jeg skriver nå ettersom Thea og jeg drar på ferie i morgen. I det siste så har jeg tatt noen bilder av maten jeg får hos familien min her. Jeg har kun tatt bilder av lunsj og middag ettersom frokosten min er stort sett cornflakes med banan og varm melk, men noen ganger får jeg tykke pannekaker. De spiser tortilla eller brød til hvert måltid her og tortillaen de spiser er liten og laget av maismel. Det var litt uvant i begynnelsen, men nå spiser jeg dem hele tiden. De spiser også mye bønner, kylling, egg og suppe. Potet blir regnet som andre grønnsaker og er bare en slags ”siderett” og ikke sånn som ris eller pasta. Hele familien min spiser lunsj sammen i stuen vår og det er veldig koselig. Tven bruker også å være på, gjerne med en novela som er en spansk såpeserie.

Over til noe annet mat relatert. En stund tilbake spurte vi koordinatoren vår Damaris og søsteren hennes om vi kunne lære å lage dobladas. Tostadas og dobladas blir laget av tortilla deig som blir presset til en tynn sirkel. De steker den deretter på en ved ovn til at den blir sprø, for så å steke den i olje. Forskjellen er at tostadas er som en stor rund nacho, mens dobladas er den sirkelen brettet med litt saus og kylling på innsiden. Når de er ferdige så smører man på bønner, salsa, ost eller andre ting. De er veldige gode og det var kjempekoselig at de ville lære oss hvordan man lager dem!

• Emma-Marie

Selv om dagene på sommerskolen var kjempe tunge og virket evig lange, har den siste tiden gått kjempe raskt. Forrige torsdag var siste dag som lærer. Herremenn hvor glad jeg ble da jeg satt og spiste lunsj og det gikk opp for meg at det kun var en halv dag igjen! Det er nok ikke den verste jobben man kunne hatt, men det har ikke vært hva jeg har likt best. Hjemme har jeg jobbet mye med barn og ungdom. I barnehage og som assistent i skole eller i bolig. Det er nok ikke det jeg ser for meg å gjøre hele livet, men jeg har trivdes ganske godt med det. Her derimot, ikke samme greia. Kanskje hvis spansken min var bedre hadde jeg trivdes bedre. Men jeg trives ikke med lærer rollen i et klasserom. Og alt ansvaret det fører med seg. Kanskje om noen år eller i et annet liv. Som vår koordinator på sommerskolen sa: «You do a good job, but you lack the passion».

Man forandrer seg ganske heftig som lærere.

Bortsett fra å jobbe har jeg opplevd mye annet den siste tiden. Vært to turer i Panajachel og sett nærmere på Lago de Atitlan. Virkelig et praktfullt sted. Puslet puslespill med 1000 brikker. Vært en tur i Antigua på SPOR fest. Det var kjempe hyggelig å møte kjentfolk igjen og spesielt Astrid (en av våre koordinator i Norge under forarbeidet). Den dagen møtte jeg også Anette. En venninne av meg som er på jorden rundt reise. Det var kjempe godt. Og hun var så snill og legge igjen en bok til meg :D

Alle hjalp til, selv om tålmodigheten deres tok slutt ganske raskt.

Thea og en søt eldre herremann i Panajachel

Vi har fornyet visum på egenhånd og fått oppleve stresset ved det når du ikke er helt sikker på om du har fylt ut det spanske skjemaet riktig. Opplevd det Guatemalanske byråkratiet ved å hente ut en pakke. Det er en hel historie i seg selv. Først var vi på pakke kontoret i Guatemala City for å hente Theas pakke. På det kontoret ender alle pakkene røntgenmaskinen ikke skjønner hva inneholder. Og det er mange pakker det. Etter å ha ventet det som føltes ut som en evighet fikk hun beskjed om å komme tilbake dagen etter. Selv om hennes pakke var neste i køen og det tar to timer med buss, jobber de ikke der etter klokka 17:00.

Uken etter var det min tur. Jeg følte meg godt forberedt med to kopier av passet og passet med meg. Men vi hadde ikke lest brevet nøye nok og møtte på surprompen av alle surpromer. Jeg måtte ha kopi av legitimasjon fra mamma som hadde sendt pakken og en oversikt over hva den inneholder og pris på porto. Siden pakken min var liten har den gått som brevpost fra Norge og har ikke oversikt over innhold på utsiden. Så etter en time på internettkafe fikk jeg tak i det jeg skulle ha og vi var tilbake på kontoret. Da viste det seg at mammaen min ikke kunne være mammaen min, siden vi ikke har samme etternavn. Han ville ha en fødselsattest eller/og et brev fra pappaen min. Damaris forklarte pent at dette ikke var mulig siden pappaen min er død. Hun prøvde også å forklare at i Norge har vi andre navneskikker enn her, hvor alle har pappaen sitt etternavn først og så mammaen sitt. På dette tidspunktet var jeg skikkelig sint og irritert og fant ut at man kan prøve om det funker å grine. Det rikket ikke surprompen, men nå fikk alle andre også med seg hva som foregikk. Det ente med at jeg måtte betale skatt eller noe for portoen. Du tenker at det er jo lettvint, du bare trekker bankkortet ditt. Å nei da, da må vi ut bygningen og i banken i nabobygget. Der må man stille seg i en kø for å betale og så i en annen en for å få ordnet en kvittering. Så kan man gå tilbake å stille seg på nytt i kø i postkontoret for å hente ut pakken sin. Har aldri vært med på så mye tull for en pakke med sjokolade og hygieneartikler. Det er siste gang jeg får noe sendt til Guatemala. Hadde det ikke vært for den norske sjokoladen jeg kunne putte i munnen når vi dro derifra vet jeg ikke hvordan resten av oppholdet mitt ville blitt.

Det kan også nevnes at det tar en hel evighet å få post hit. Pakken min tok kanskje tre uker fra Norge. Jeg bestilte noen bøker fra England i begynnelsen av November. De tok i underkant av en måned til Guatemala (de var stemplet ved ankomst) og så en måned for å nå frem til Patzun! Så hvis noen lurer på hvorfor det ikke kommer postkort er det fordi jeg har gitt opp postsystemet helt.

På familietur til Xela.

På fredag var vi på et arrangement for den Norske Ambassaden som skal stenges snart. Det var nok den mest formelle anledningen noen av oss har vært på og kanskje kommer til å være på. Men som Kristina Rodahl (Kirkens Nødhjelps utsending i Guatemala) sa det: «Herfra går det bare oppover». Jeg håper hun har rett. Selv om jeg ikke forsto alt, siden alt foregikk på spansk, var det veldig interessant. Tilstede var mange forskjellige organisasjoner som ville takke den Norske Ambassaden for all hjelp de har fått, masse diplomater, masse urfolk representanter, Jan Gerhard Lassen, Norges Ambassadør, Visepresidenten, Presidenten, Rigoberta Menchú (nobel freds pris i 1992), Rosalina Tuyuc (menneskerettighetsaktivist) og masse andre fine folk. Og oss så klart!

Vi var så klart kjempe tidlig ute siden vi hadde fått beskjed om at ting begynte klokken åtte, mens de egentlig begynte klokken 10. Mens vi satt der ensom og alene, fulgte vi med på forberedelsene som ble gjort rundt oss. Når vi kom hang det guatemalanske og det norske flagget oppe. Så kom de med Bandera de los Pueblos flagget og det samiske flagget. Mens de plages med å få opp det samiske flagget sier Emma: «Hvor mange guatemalanere trenges det for å henge opp det samiske flagget?». Det viste seg at det riktige svaret er 4. Pluss at man googler det og spør den eneste samen man kan se (meg) om det henger riktig.

Norge fikk mye skryt av de forskjellige urfolks organisasjonene under talene. Det som gikk igjen var at vi var et demokratisk og rettferdig land. Og førte en bra modell. Dette er veldig typisk. Norge blir sett på et land som fremmer urfolksrettigheter. Så synd vi ikke følger den samme modellen hjemme. Vi kan sikkert si at Norge er det landet hvor det er best å være urfolk i, men selv om vi er best betyr ikke det at det er bra. Og slik som ting ser ut nå, ser det ut til at Canada kommer til å løpe fra oss når det kommer til akkurat dette. Raúl og jeg fikk æren av å overrekke en gave til ambassadøren og en gave til det norske folket. Jeg må innrømme at jeg måtte holde meg selv i skinnet for å ikke spørre han om han nå skal hjem og lobbyere samme politikk på hjemmebane.

Bortsett fra akkurat det var det et veldig oppløftende arrangement for urfolks sjelen min. Folk kom bort og snakket til meg, de var nesten ikke interessert i de andre. Det høres kanskje innbilsk og egoistisk ut. Men når det du på hjemmebane møter som same er hverdagsrasisme, nedlatenhet og spydighet. Var denne opplevelsen virkelig deilig. Når en av de andre spor deltakerne sier at hvis hvis vi spør oss hva som er norsk og hvem som er norsk, så må jo det være samene. Noe helt annet enn opplevelsen jeg hadde på FK Youth Campen hvor en norsk jente ikke kunne skjønne hvorfor vi skulle ha med det samiske flagget i en presentasjon som skulle representere alle som deltok på Youth Campen. Eller følelsen det ga meg da hun fortalte videre at hun hadde måtte tatt med det samiske flagget også, mens hun himlet kraftig med øyenbrynene. Noen ganger lurer jeg på om en som ikke er urfolk forstår hvordan det føles å bli latterliggjort av majoriteten. Den som en gang tok det som var ditt, til og med din identitet. Men nå påstår at alt skal være bra..

Mario Hulio, sjefen for FUNDATED, introduserte meg for Rigoberta, tidligere fredsprisvinner. Til å begynne med viste kroppsspråket hennes tydelig at hun var likegyldig til å møte nye folk, men når hun så jeg var same åpnet hun ikke bare armene men hjertet også. Det var virkelig spesielt.

Mer om Rigoberta: http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1992/tum-bio.html

Mer om Rosalina: https://en.wikipedia.org/wiki/Rosalina_Tuyuc

Mer om arrangementet (på spansk): http://www.noruega.org.gt/News_and_events/Homenaje-al-Pueblo-de-Noruega-por-su-cooperacion-en-Guatemala/#.VmmcI3YveM8

Mer om Bandera de los Pueblos: http://www.allstates-flag.com/fotw/flags/gt-maya.html

/Yvonne-Marie

Etter jeg har vært hos legen og funnet ut at jeg hadde parasitter i magen og etter alle symptomene som kvalme, svimmelhet og ubehagelig krampe i magen. Så fikk jeg antibiotika, som jeg skulle ta i 7 dager. Var 15 tabletter de første 3 dager og resten 12. Det gikk veldig bra de 4 første dagene, kroppen fungerte greit, ingen spesielle symptomer eller ubehag men, de resterende dagen var tunge. Kroppen begynte å reagere på medisin, ble slappere og hadde vondt i hode og følte at jeg var svimmel. Tung i kroppen.

Pause rommet

Og midt opp i medisineringen så dro vi til Hot Spring. Et bade plass vi ville besøke, bade og campe. Keneth ordne sånn at vi kunne låne camping utstyr, telt, sovepose og ligg underlag. Var litt spent på om jeg skulle dra eller ikke, for når man går på antibiotika, så bør jo man vær rolig og la kroppen få arbeide i ro. Men, kunne jo ikke la anledningen gå ifra meg, så jeg ble med og håpet på det beste.

Alle er spent!

Punkterte når vi kjørte til Hot Spring

Etter Hot spring så har jeg vært veldig slapp, lite lyst å gjør noen. Var kvalm, lite søvn og vil ikke gjør noen, ville ikke gå på jobb, tillegg så var det varmt. Så alt var bare helt forjævlig.

Ingenting funket. Alt var bare motgang.

Jeg greide å vær aktiv på kveldene, for Tawref fortalte oss at det var noen norske som skulle komme og se hvordan Afrikas gårdbrukere fungerte. Så inviterte dem oss spor deltagere om å fortelle hvem vi var og sånt. Og ikke minst snakke norsk med de som kom til Tanzania, Moshi. Men, jeg hadde vanskelig å være sosial, følte meg kvalm, svimmel og dårlig humør. Gikk greit, så lenge jeg hadde vann og mat.Fikk beskjed av legen at etter når 1 uke har gått, så skulle jeg kom tilbake å ta en ny test, for å forsikre seg at jeg er helt frisk av alle parasitter.

Ja!
Nå har jeg vært hos legen og han ga meg veldig gode nyheter. Etter alle tankene om at jeg ikke skulle bli frisk, eller at jeg måtte ta en ny runde med medisiner igjen. Var ikke noen som fristet så mye gjør akkurat, etter alle de dagene hjemme. Så dagen ble feiret med mat og gode stunder med spor deltagerne.Så etter å ha jobbet mandag og tirsdag etter sykdom, så kjenner kroppen veldig tung men, frisk og blir fort sliten. Men, har ingen kramper eller noen som tilsier at den er syk. Endelig.

Så nå er det bare å glede til å ha vanlig dager igjen.

Nils.

Send off;

Bryllupet; 

Vertssøsteren til Katrine, Devotha, giftet seg denne helgen. Før bryllupet har man en send off-fest soø foreldrene til bruden arrangerer for å sende datteren bort. Johanna og Katrine hadde kjoler spesiallaget til den festen, og de var med de andre jentene i samme kjole på de tingene de skulle gjøre (blant annet å danse rundt en grillet geit). Veldig morsomt! Lørdag var bryllupet, så da dro vi i kirken og så på at Devotha og Innocent ble viet. Etter kirken skulle vi til et sted kalt Sal Salinero for bilder, men bussjåføren fulgte etter feil bryllupsbil, så vi endte en halvtime unna byen først. Etter å ha funnet ut at det var feil, kjørte vi tilbake og fikk blitt med på noen bilder. Devotha var utrolig vakker som brud, og lokalet (som er et utested vi ofte går til) var pyntet utrolig fint, så alt i alt var det et veldig fint bryllup.

Klem fra alle oss tanzisser!

Før vi reiste til Guatemala fikk vi en hel del skjemaer vi måtte fylle ut og skrive forskjellige ting om oss selv. I tillegg til dette fikk også de guatemalanske utvekslingsstudentene i hemmelig oppgave å skrive personbeskrivelser av de norske og sende det til organisasjonen i Guatemala. Jaja, poenget er i alle fall at jeg (veldig klart og tydelig) sa at det var ulike ting jeg overhode ikke ville jobbe med/som når jeg kom til Guatemala. Eller det var vell egentlig bare to ting jeg sa jeg ikke ville gjøre. Nå har det seg sånn at vi har flere jobber mens vi er på utveksling. Det har seg også slik at de to tingene jeg sa (veldig klart og tydelig) at jeg ikke ville jobbe med/som, er selvfølgelig det jeg har jobbet med så langt, og det jeg jobber med for øyeblikket. Jeg har jobbet med gamle mennesker (noe jeg virkelig ikke hadde lyst til) også har jeg jobbet og jobber for øyeblikket som lærer. En ting er å være lærer, men å være lærer i engelsk når jeg ikke er svært trygg på min egen engelsk, det er ikke kult. Jeg har ansvaret for å lære de riktig, og skal innrømme at jeg allerede har lært et par elever noen småfeil. Hehe… jaja sånn går det når Fundated insisterer på at vi skal gjøre det vi ikke kan.

Skal innrømme at jeg elsket å jobbe med de eldre, ettersom det var en skikkelig «kose-jobb». Dagene gikk i hovedsak til å snakke med de eldre og eventuelt hjelpe de med å fargelegge osv. De ansatte var også verdens hyggeligste, i tillegg fikk jeg mat på jobben. Kan det bli bedre?

For øyeblikket er sommerskolen, som alle utvekslingsstudentene jobber på, en ekstremt slitsom jobb. Er som oftest trøtt og sliten etter en hel dag med undervisning. Det verste er de barna på syv-åtte år. Ikke nok med at de er ekstremt mange, men alle har en latterlig høyfrekvent stemme. Og alle roper og skriker samtidig «seño Thea, seño Thea!!!» (Er ikke helt sikker på hva seño betyr, men er ganske sikker på at det er frøken) Av og til har bare lyst til å stikke fingrene i ørene og gå min vei. Men på så mange måter er jobben også så givende. Har iallefall bestemt meg for at jeg ALDRI skal bli lærer, og har nok fått mer respekt for læreryrket. Hyller virkelig alle lærere! Høres sikkert veldig dust ut, men det å få være en del av barnas hverdag setter jeg stor pris på. At barna setter pris på oss også er veldig tydelig. Har blant annet fått tre faste følgesvenner til jobb og minst 20 nye venner på Facebook!

//Thea

Forrige helg var vi i Hot Springs. Dit dro vi fredags ettermiddag, etter å ha plukket opp telt, soveposer og liggeunderlag. Vi tok bussen til en plass kalt Boma, og deretter dro vi videre med bajaji. Rundt 5 minutter inn i turen med bajaji punkterte min, Nils og Keneth’s, så da stoppet vi for å skifte dekk. Morsomt. Da vi kom fram til Hot Springs satte guttene opp teltene, og senere gikk vi for å svømme. Vannet var utrolig klart, og hadde en herlig temperatur. Ikke for varmt og ikke for kaldt. Da kvelden kom og det ble mørkt bestilte vi chips mayai til middag og betalte de for å fikse bål til oss. Vi fikk ved til å holde fyr i det selv, og vi holdt bålet og praten gående utover hele natten. Vi la oss veldig sent, men det var verdt det da vi fikk se en nydelig stjernehimmel. Gjennom natten hørte vi apelyder, og vi fikk også se lysfluer (fireflies). Jeg vil påstå å si at kvelden var utrolig vellykket. Da vi våknet dagen etterpå fikset vi oss til å bade, og rundt 12 på formiddagen dukket våre finske venner opp. Vi badet sammen med de, og satt og snakket i timevis. Vi skulle egentlig ligge over til søndag, men endte opp med å dra hjem lørdag da vi følte at vi hadde fått nok av campinglivet for den gang. Vi tok bajaji fra Hot Springs til Moshi sentrum, og det tok ca. 1,5 time. Min, Johanna og Mario’s bajaji punkterte før vi en gang var ute på motorveien. Heldigvis går det veldig raskt å skifte dekk.

Onsdag denne uken deltok vi i demonstrasjon sammen med TAWREF. Damene på kontoret sa at demonstrasjonen var mot kvinnerettigheter og for at barn, uansett kjønn, skal ha rett til å gå på skole og få en utdanning. Det var mange organisasjoner samlet der, vi møtte faktisk en god del nordmenn, og selve demonstrasjonstoget gikk fra den ene kanten av byen og til den andre (ikke forferdelig langt). Etter demonstrasjonen skulle alle organisasjonenes ledere snakke om en historie knyttet opp mot demonstrasjonen, som de selv har opplevd. Det var også underholdning, blant annet akrobater som visste fram hva de kunne, og nordmenn og tanzanianere som danset til ”the fox ” fra Ylvis.

Samme dag som demonstrasjonen tok sted, bestemte jeg meg for å dra til legen. Jeg har i en lang periode følt meg veldig slapp og ikke i form, men har ikke orket å gjort noe med det fordi jeg har trodd det bare var vanlig influensa. Da jeg hadde tatt blodprøver og snakket med legen fant de ut at jeg har fått blant annet malaria. Gøy eller hva? Kaller det flaks jeg. Vi har alltid tullet med at det sikkert kommer til å skje at en av oss får malaria, men jeg hadde ikke trodd at det faktisk skulle skje. Fikk i alle fall medisiner mot det, og skal 7 dager fremover ta 15 tabletter om dagen. Det må være stor forskjell på antibiotika her og i Norge, for jeg tror aldri en norsk lege ville satt meg på 15 tabletter om dagen. Satser i alle fall på at jeg blir frisk og rask fort, slik at jeg er klar til send off-partyet og bryllupet til vertssøsteren min som er om bare en uke. Snakkes!

Dagene flyr

Nå er det lenge siden jeg har blogget og det har skjedd en del. Må bare prøve å sortere dem i riktig rekkefølge.

Det er godt å få hverdagene tilbake igjen etter valget, under de siste intense dagene under valget så har vi vært rolig og ikke gjort så mye. Fikk beskjed at vi måtte bli hjemme og ikke være ute.

Så dagene har vært fra å sove lenge og prøve å underholde seg selv, lese bøker og vær litt ut i solen.

Og når man er vant til å gjør noen hver dag, og må være rolig i 3-4 dager, så blir man fort rastløs. Etter de dagene så kjente jeg at kroppen sa ifra, at nå har jeg vært altfor lenge rolig og ryggen og kroppen verket at jeg har sittet og ligget for mye.

Men, jeg fikk mye tid med min Afrikas familie da og det likte jeg veldig godt. Føler nå at jeg er som et familie medlem og ikke som gjest.

At jeg nå kan gjør det jeg føler for og ikke spør først før jeg gjør det. Blir litt slitsomt i lengden men, har gått greit.Vasker litt av mine egne klær og undertøy, rydde og vaske rommet mitt, som jeg ikke har fått lov før eller at noen andre har gjort det for meg. Er godt at man kan vær litt selvstendig og ikke vær avhengig at andre gjør det for deg. God følelse.

Ellers så

på jobben så føler jeg bare mer og mer konvertabel, på kjøkkenet så vet de hvem jeg er og at kommunikasjon er bedre. Jeg føler meg som en av teamet og ikke som en fremmed.Språket og kommunikasjon går sakte, men jeg føler at jeg lærer noen hver dag. Blir litt tung i hode av å tenke på 3 språk. Kiswahilli-Engelsk og Norsk.
Og det blir noen gang litt krøll.

Og jeg kommer aldri til å klage på sommer varmen i Norge nå mer, for her er varmen en fiende spesielt når man jobbe med mat, selv om man blir svett og klam av å ikke gjør noe. For varmen her er så tørr og luften er og tørr, varmen gjør at man blir fort slapp og miste konsentrasjon, hvis man ikke passe på å avkjøle seg og drikker nok vann.

For jeg jobber jo med svart bukse og tette sko som og skal beskytte føttene hvis man miste varmt vann eller olje. Så blir fort klamt.Heldigvis så er kokke jakken tynn!

Så dagene går fort, og føler at helgene kommer så fort hver gang.

Når man har litt interesse for mat og når man jobbe på et hotell så da er det for gjort å bruke litt tid.

Men, i det siste så har jeg kjent litt ubehag i magen, litt krampe aktiv som kommer og går. Det er ikke vondt, men heller ikke greit. Og jeg er sjelden syk, og dette er vel en ting som jeg ikke er så vant til. Så jeg tenkte vell at dette vil gå over, i de fleste tilfeller så vil det gå over til slutt. Forhåpentligvis.
Men, krampen har fortsatt ikke gitt seg og det har gått litt over 1 og halv uke, så da bestemte jeg å spør og få råd for hva jeg måtte gjøre. Jeg var og litt usikker hvordan lege systemet fungerte, så det var en til ting å tenke på.

Og til slutt etter litt venting og en del samtaler så fikk jeg noen medisiner som jeg ikke er helt sikker på, men tror det er antibiotika.
I alle fall så er det en start å begynne, viss det ikke virker så må jeg bare bruke noen annet hjelpemiddel. For de dagene krampen er borte så kjenner jeg har vært sliten og trøtt. Kroppen er på en måte litt utslitt av å ha noen som irritere og gir ubehag. Så J
Det vil ordne seg til slutt.

Men, ellers så har jeg det bra. Har egentlig ikke så mye å klage på, etter alle de årene jeg har jobbet. Så sett jeg veldig pris på dette, godt å ha noen måneder med bare man gjør ting man liker.

Ingen bekymring, bare la dagene gå.

Litt av hoved-kjøkkenet

De fleste matlagingen går på kull og spesielt når strømmen er så mye borte.

Litt av utsikten når jeg har pause

Ah, african time. Opphav til mye frustrasjon fra min side. Fra wikipedia:

” Afrikatid er eit kulturelt fenomen – det er ein tilstand der klokka og presisjon på tid er mindre viktig enn det typisk er i vestleg kultur. Ting startar når folk er klare, heller enn på noko avtalt tidspunkt, og stoppar når det er ferdig – det tar den tida det tar ”

I begynnelsen var jeg mye irritert, for eksempel da vi venta halvannen time på TAWREF-kontoret før møtet kunne begynne fordi lederne hadde vært ute for å kjøpe og spise lunsj med en som hadde bursdag og ”måtte fikse noen greier hos en venn” uten å si fra. Jeg følte, som en ekte nordmann, at de ikke hadde respekt for min dyrebare tid. Etter hvert har jeg blitt vant til at tidspunktene som blir gitt er VELDIG omtrentlige (du kan regne med at noe starter kanskje to timer senere enn sagt), men synes fortsatt dette er en smule provoserende; hvorfor ikke bare flytte tidspunktet litt og slippe all usikkerheten og ventingen?

Typisk for alle store hendelser (bryllup, send-off, møter, middager osv) er at alle møter opp kanskje en time senere enn det som blir sagt for så å sitte rundt og vente to timer før alle er klare og noe mer skjer. Føles ofte som jeg kaster bort mye tid på å vente, mens alle andre virker så avslappede og godtar ventetiden uten å klage. I Norge er vi så utrolig opptatte av å planlegge alt mulig, her skjer ting litt mer når det skjer og alle er fornøyde med det. Selv om jeg ofte blir oppgitt og tuller med at tanzanianere må bruke ca 80% av livet sitt på å sitte/stå rundt og vente på at ting skal skje er det også forfriskende å ikke være så manisk opptatt av tid hele tiden.På en merkelig måte fungerer jo dette systemet siden alle er klare over det, unntaket er tilreisende (meg) som ikke er vant til at ting fungerer på denne måten.

Jeg konkluderer med at det er en bra egenskap å kunne ta ting som det kommer og ikke være så opptatt av punktlighet – men det får da være måte på noen ganger!

Årsmøtet skulle starte kl 9, på dette tidspunktet begynte arbeidet med å lage plakatene som senere skulle henges opp i lokalet, men hamna shida (no problem) fordi selvfølgelig møtte ingen opp til den tiden møtet var satt til å starte!

-J

I løpet av mine 11 uker her i Tanzania har jeg lært en del ting om den afrikanske kulturen og levemåten. Til å begynne med kan jeg fortelle om at det å hilse på hverandre er veldig, veldig viktig. Slik Mario har skrevet mye om her, hilser man veldig overflødisk og opp til flere ganger. Når jeg hilser på mine vertsforeldre og generelt personer som er eldre enn meg sier jeg ”shikamoo” og da svarer de alltid ”marahaba”. Det er nemlig slik at all hilsen har et fast svar – som oftest. Ofte når jeg har hilst på en eldre sier de også ”hujambo?” og da må jeg svare ”sijambo”. Det betyr – direkte oversatt – ”du har ingen problemer?” og da svarer man ”jeg har ingen problemer”. Med andre ord er hilsningen i seg selv veldig falsk, fordi man aldri egentlig kan si at ting ikke går så bra (hvis det er tilfelle). Det blir som et retorisk spørsmål der man fra før av vet hvilket svar man får. Det å hilse på hverandre kan altså foregå en stund i samtalen.

En annen ting som tydeligvis er veldig vanlig, er å bruke ordet ”pole” til alt. Pole betyr ”jeg beklager” eller ”sorry”, men det brukes ikke bare om de tingene. Familien min sier pole hver gang jeg kommer hjem, og generelt gjennom hele dagen. I starten følte jeg at de var sorry for at jeg måtte være hos de, fordi de brukte det så ofte, men nå har jeg vendt meg til det. Sånn bortsett fra at det er veldig høflig å hilse på hverandre, flere ganger, er den afrikanske kulturen også stort preget av mat. Jeg føler at afrikanere spiser over gjennomsnittet mye mat, og at de spiser veldig ofte. Selv om at dette ikke gjelder min egen familie, fordi de er veldig opptatte av helse, så har jeg sett det både på kontoret til TAWREF og hos de andre. Når vi hadde språkundervisning på kontoret de første ukene var det alltid en chai-pause inn i mellom de tre timene vi var der. Chai-pause betyr en kopp kaffe eller te, pluss et fat fylt med småkaker, mat, nøtter osv. Hele chai-pausen virker som en relativt stor lunsj i grunn. Men nei, lunsj spiser de et par timer etter chai-pausen. Lunsjen her er heller ikke som lunsj i Norge, den er mer som det en middagsporsjon er i Norge. Min lunsj hjemme består som regel av ris og spinat og gulrot. Noen ganger slår familien min til og lager spaghetti med spinat i stedet for, hehe. Til middag får jeg (ca. annen hver dag) makande. Det er maisklumper med bønner. Andre ganger har vi ngande, banan med bønner. Så i min familie går det ofte i mais, bønner, ris og spinat. Jeg har også lært at det er litt respektløst å takke nei til mat, så ofte må man bare si ja til litt selv om man egentlig ikke vil ha. Min mama synes jeg spiser altfor lite, og det gjør jeg i forhold til de, men jeg er alltid stappmett når jeg reiser meg fra matbordet.

Når det kommer til klær har jeg egentlig ikke merket noe til at jeg kler meg upassende. Jeg prøver alltid å dekke til knærne og skuldrene mine, slik kulturen er her. Jeg føler litt at siden jeg er hvit er det akseptert at jeg noen ganger går i singlet, så lenge det kanskje ikke er på søndager – den hellige kirkedagen. En gang jeg dro tidligere enn de andre fra Keneth på en søndag sa moren hans at jeg ikke var helt passende kledd, og da hadde jeg på meg en kjole som gikk til akkurat over knærne, så da sa hun at jeg ikke kunne ta bussen hjem. Jeg tok det jo til meg, så en annen søndag skal jeg passe på å ha noe som dekker knærne. Jeg føler ikke det er vanskelig å skulle tilpasse seg den afrikanske kulturen, fordi de personene vi har møtt og bor sammen med, prøver å fortelle oss hva som er rett og galt. Det har de gjort siden starten av. Jeg har ikke fått noe kritikk fra familien min om at jeg ikke er så mye hjemme i helgene, om at jeg har sovet over i huset til en gutt osv., men det har kanskje de andre følt på. Familien min viser respekt og forståelse ovenfor min kultur også, og det at vi nordmenn lever i en annen del av verden enn det de gjør. Familien min respekterer også at jeg ikke vil gå i kirken med de hver søndag, så derfor gjør jeg ikke det. Jeg er veldig glad for at jeg har den familien jeg har her nede, tross problemene som var i starten. Afrikansk kultur er veldig annerledes enn norsk kultur, men det er en kultur absolutt verdt å kjenne til.