Spor utveksling

Helgeturer — Antigua — Patzun — hverdagslivet — jobbing — ulike utflukter — vulkaner — og masse masse masse kos

//Thea

Det er rart hva man kan bli vant til. Maten er veldig forskjellig fra hjemme, selv om mange ting også går igjen. Det er ofte råvarene som går igjen. Hvordan man tilbereder det er ofte annerledes. Og hvordan man porsjonerer det. Her er det masse karbohydrater, litt kjøtt og bitte litt grønnsaker. Hjemme har jeg litt karbohydrater, litt kjøtt og masse grønnsaker. Guatemala er et jordbruksland og produserer mange forskjellige grønnsaker, men alt av bra kvalitet blir eksportert ut av landet. Befolkningen sitter derfor igjen med et bilde av at grønnsakene de spiser ikke er gode/ikke har bra kvalitet. De skulle prøv å bo i Nord-Norge og spise grønnsaker. Da jeg bodde i Kautokeino måtte jeg bruke paprikaen jeg kjøpte på butikken samme dag, ellers ble den ødelagt. Hvis den ikke allerede var ødelagt. Der ankommer grønnsakene lørdags ettermiddag og om vinteren kan det hende det har vært så kald på turen at de har vært frosne en eller to runder. Her kan du gå på markedet og kjøpe grønnsaker som er høstet samme dag eller for noen dager siden. Sykt dårlige grønnsaker altså! For ikke å snakke om hvor mye mer sol de har hatt, at de har modnet naturlig og ikke i en kontieiner på et lasteskip.

Det går for det samme med frukten her. Den er superfersk og super søt. Selvfølgelig må du vite hvem på markedet du handler den av. Når mamá Ingrid sender Rocio på 6 år og jeg på markedet for å handle har vi strenge instruksjoner for hvor de forskjellige tingen skal handles. F.eks. ananas. Det skal handles hos en spesiell mann. Vi kommer bort til boden hans og ser ingen ananas. Rocio sier: «Har du ikke ananas? Det er Ingrid som skal ha den.» Ansiktet til mannen sier «Ah, Ingrid.» Og han henter to ananaser bak konens bod hvor hun selger ferdig skjert frukt og nypresset fresko.

Humor i Guatemala.

I Norge ser vi på potet som en egen del av måltidet, slik som pasta eller ris. Jeg gjør nå i alle fall det. Mens her er potet en grønnsak på lik linje med alle andre grønnsaker. Grønnsakssuppe har ofte potet og ris oppi, og serveres så klart med tortillas på siden. Jeg glemte en bit av en mais kolbe, det er også fast innslag blant karbohydratene. Alle vet jo at potetstappe, makaroni og pølsebiter er kjempe godt blandet sammen. Kjempegod hybelmat, men det er ikke noe jeg ville servert mine barn. En ting er at barn trenger karbohydrater som bensin for hjernen, men hvor blir det av mineralene og vitaminene for at resten av kroppen skal fungere over lengre tid..

En annen ting som er annerledes her er at man spiser med hendene. Hjemme hos meg spises nesten alt med hendene. Spagetti f.eks. er mye vanskeligere å spise med fingrene enn man tenker seg. De liksom bare glir ut. Bønne stappe spises med hendene. Salsa spises med hendene. Når vi spiser ris er det «lov» å hente seg en gaffel eller skje. Jeg har spist med hendene siden jeg flyttet inn hos familien min. Når de så at jeg spiste sausen kun med toritillasen kommenterte de det og sa at maten smaker bedre når man spiser det med fingrene. For så å legge til at jeg kan bare hente meg en gaffel når jeg trenger det. Jeg tenker meg at det er litt som med kyllingføtter. Kyllingføtter lager kjempe god suppe, det er sikkert pga. all skiten de føttene har gått på. Neida, man tar faktisk å drar av «skinnet» på føttene før man tilbereder dem og så vasker man hendene før man spiser. Mamá Ingrid minner sine barn på det ofte, men i andre hus og steder de tilbereder mat på er det nok mer fraværende.

For meg er maten noen ganger litt ensformig og da er det ekstra godt å spise på resturant.

Pannekaker av mel laget av macadamianøtter.

En dag laget jeg spagetti og kjøttsaus til familien min. Her er tomatpure dyrt, mens tomater er billige. Så for første gang var kjøttsausen min laget utelukkende av ferske grønnsaker. Familiene min syntes det var godt og snakket lenge om hvor sundt det var. De sa også at de spiser jo alt dette, men aldri på denne måten.

Yvonne-Maries spagetti og kjøttsaus ala Guatemala

• Kvernet kjøtt (og det var faktisk kvernet kjøtt, ikke noe kjøttdeig tull som hjemme i Norge, full av fett, salt og vann. Rent kjøtt, akkurat det samme du ville fått for å lage en utmerket biff)
• Masse tomater (både som saus og i terninger)
• Løk
• Gulrøtter
• Paprika
• Hvitløk
• Chili
• Buljong pulver (av kylling så klart, hva ellers bruker man i Guatemala..)
• Pepper
• Pasta

Så klart spiste familien min tortillas til dette.

Hjelper til med å plukke to kyllinger og en kalkun.

En vanlig frokost består av bønner. Enten hele eller most. Jeg foretrekker moste. Det ser ut som en klatt bæsj, men smaker fantastisk. Jeg må innrømme å ha jukset hele livet mitt når det kommer til bønne situasjonen. Hjemme har jeg spist mye bønner da jeg var yngre og da jeg besøkte Nicaragua gikk det også i bønner. Min favoritt type bønner er hvite store flate butter beans. Nam. Til bønnene er det vanligvis stekt egg og tortillas. Noen ganger har vi ikke bønner, da er det tomat salsa til eggene. Til frokosten serveres varm drikke. Det går mest i atol de avena (havresuppe), noen ganger atol de maíz eller te. Noen ganger står jeg opp alene om morgenen, da blir det gjerne rester fra middagen dagen før og havresuppe/havregrøt. Mine glutenfrie havregryn er kjempedyre her, all glutenfri mat er dyrt og jeg tror det meste er importert. Så her spinkes det og spares.

Tortillas kommer i alle størelser, fasonger og varianter.

Lunsj varierer veldig, det eneste som går igjen er tortillasene. Min familie er litt mer velstående enn gjennomsnittet i Patzún så jeg tror det også gjenspeiles i hva vi spiser. Som oftest er det kjøtt, oftest kylling, noen ganger kalkun fra gården vår, andre ganger svin eller okse kjøtt. Da jubler jeg inni meg altså. Jeg er sikker på at det snart kommer til å vokse kylling ut ørene mine! Når jeg var liten likte jeg ikke lever, verken okse eller svin. Men her går det faktisk overaskende bra ned, kanskje det er fordi det er en befrielse fra all kyllingen? Andre ganger er det grønnsaker. Da er det gjerne små gresskar som har kjempe mye smak og er helt nydelige, elote (maiskolbe) eller güisquil. Det er en plante i gresskarfamilien og smaker egentlig ingenting, men blir brukt kjempe mye. Den har ikke så mye næring i seg og det er litt som å spise vann, det metter der og da, og så er du sulten om en liten stund.

Kyllingsuppe med mais mel. Tykk, tykk, klebrig og smakløs masse..

Tortillas, potetstappe, ris, salsa og kjøttkaker.

Til middag er det bønner og tortillas igjen. Hvis vi har hatt grønnsaksuppe til lunsj er denne nå gjerne blitt kjørt i blenderen og er så mye bedre etter min smak. Eller andre rester fra lunsj. Middag serveres med varm drikke. Noen ganger er det utvannet kaffe med sukker i, men for det meste går det i pinol. Det er kanskje litt som kaffe erstatning under krigen. Det er litt kaffe, mye maismel som er ristet, mel av en spesiell bønne de kaller haba og sukker. Jeg foretrekker det fremfor kaffe. Hvis ikke mamá Ingrid har hatt tid å lage kvelds eller er syk da er det ofte fast food kylling, pomfri og pepsi. Dette gjelder også om hun ikke har tid til å lage lunsj. En dag hadde hun laget en suppe tradisjonell for Patzún. Den er laget på melasse, det som blir igjen når man produserer sukker og oppi er elote og et stort gresskar som er grønt inni. Dette var dessert etter middag. Det var så søtt at jeg trodde jeg skulle dø. Men papá Oscar sa «de falta azúcar», altså at det ikke var søtt nok og skuffet oppi et par store skjeer sukker. Noen av tingen de spiser her er så søte at jeg skjærer grimaser i det jeg svelger det. Emma sier hun aldri har møtt en person som har så store problemer med søte ting som meg. Til gjengjeld har hun ikke bare en sukker tann, men i alle fall tre.

Typisk middag.

Alltid stas når man får sjømat.

Alt i alt er det mye godt å spise her, men også mye som er både rart og som oftest altfor søtt. Hvis det er noe jeg savner så er det nok fisk. I Patzún har jeg ikke fått fisk enda. Og det er kanskje like greit. Selv om den som oftest ligger på is på markedet, ser den ganske så daff ut. Scampi har jeg fått to ganger, de var helt fantastiske. Jeg har hørt rykter om en rett herfra med hvite bønner og bitte små fisk. Håper jeg får muligheten til å smake det.

Det er ikke hos alle familier man får lage mat selv, så da er det ekstra stas med selvlaget mat.

Coco banan er skikkelig godt, men jeg kan ikke forestille meg at coco pan (brød dyppet i sjokolade) er no jeg går glipp av.

På piknik med familien på 1. november.

Det er rundt matbordet familien samles.

/Yvonne-Marie

I dag er vi halvveis i utvekslingen. 77 dager siden vi kom, 77 dager til vi er hjemme igjen. Tiden går så utrolig fort her nede, noen dager fortere enn andre. Gjengen gjør alltid noe sammen, og vi finner alltid en eller annen måte å more oss på. Vi er flinke på det området. Ofte gjør vi det samme, men en gang i blant prøver vi også ut nye steder og nye ting. Sånn som da vi dro til Arusha. Denne helgen som kommer skal vi til et sted kalt Hot Springs. Der skal vi bo i telt, bade i varmekilde og bare kose oss maks mye. Det er en ting vi ikke har prøvd før, så det blir gøy. Jeg lurer litt på hvordan campinglivet i Tanzania er, men jeg tror ikke det er mye annet enn varmen som skiller det fra å dra på camping i Norge.

Av og til kan det virke litt skremmende at tiden går så fort, fordi jeg ikke føler at jeg bruker tiden så godt. Samtidig er jeg så sliten hver kveld fordi jeg/vi har gjort så mye. Jeg tror jeg kan si at jeg lever livet til det fulle her nede. Selvfølgelig savner jeg familien hjemme, og selvfølgelig blir det godt å komme hjem, men akkurat nå foretrekker jeg heller å være her i varmen, enn hjemme i Norge med snø og kulde. Har jo masse å se fram til, og jeg tror ikke tiden fremover skal gå noe saktere enn det den har gjort, så her gjelder det bare å nyte tiden som er igjen.

Ting å se fram til;

• hot springs i helgen

• send off-party og bryllup til vertsøsteren min, Devotha

• safari

• reise på ferie til Zanzibar og Dar Es Salaam

• annerledes jul-, bursdag- og nyttårsfeiring

I helgen som var feiret vi bursdagen til Nils, og det var veldig gøy. Vi dro på vår plass, taket på Osy Grand Hotel, og der ble Nils overrasket med en fin feiring sammen med oss. Senere dro vi til utestedet Glacier’s, og der ble vi kjent med noen finske jenter – det var hyggelig. Vi var også på TAWREF’s første stakeholders meeting på fredag, og i den anledningen ville de at alle fra TAWREF skulle ha matchende t-skjorter. Det var i grunn ganske morsomt. 30 stykket med samme t-skjorte på et møte med kanskje 50 mennesker. Møtet skulle starte 09.00, men da klokken var 08.55 var vi enda på kontoret og et par ansatte kom inn med alle papirene og posterne som skulle settes sammen og klargjøres til møtet. Når klokken nærmet seg 10.00 var vi endelig ferdige med å lime og feste alt sammen, så da dro vi til Umoja Hostel, hvor møtet skulle holdes. Etter at Dafrosa (lederen) hadde presentert alle parter som var representert på møtet (det tok kanskje en halvtime) annonserte hun at det var tid for en chai-pause. Så en halvtime inn i møtet skulle alle gå ut for å hente te/kaffe og forskjellig å spise til det. En time senere var de i gang med møtet igjen. Afrikanere altså, lite flinke til å holde tiden, ekstremt flinke til å drikke te og spise. Selve møtet foregikk på swahili, så vi skjønte veldig lite. Da møtet nærmet seg slutten sang vi for Nils siden det var bursdagen hans, og så spiste vi lunsj. Den siste tiden har jeg også hatt flere fighter med rotter på soverommet mitt. Familien min trodde det var jeg som var dårlig på å lukke romdøren min, da vi har et problem med rotter i huset, men slik var det ikke. Etter to ganger med rotter midt på natten i sengen min, oppdaget de at jeg hadde et hull nede med døren, slik at rottene kan krype inn og ut som de vil. Samme dag tettet de hullet, og etter det har jeg ikke hatt en eneste rotte på rommet mitt. Livet ble plutselig mye bedre da.

Ellers slenger jeg bare med litt bilder fra den siste tiden. Snakkes!

Forrige onsdag hadde vi vår første dag som lærere på ferieskolen for barn som vi skal drive fire uker fremover. Det var en hektisk dag, med mye som skulle skje, misforståelser og gleder. Vi møtte på jobb klokken åtte og en halvtime etterpå skulle vi være klare. Vi var så klart ikke klare da, alle barna var heller ikke kommet. Jeg er vant til den samiske halvtimen, og det er litt slik det funker her i Guatemala også. Noen barn kommer en halvtime før, andre en halvtime til en time etter. Hvis de kommer i det hele tatt. Klokken nærmet seg ni da vi ønsket velkommen og presenterte oss selv.

Elevgruppene er delt inn i 7 til 8 år, 9 til 10 år, 11 til 12 år og elever med spesielle behov. Som de forså vidt kun kaller «spesielle». Noe jeg synes er rart og etter min mening burde vært et utdatert begrep. I den sistnevnte gruppen har det enten kun vært en til to eller ingen elever. Noe som har vært veldig fint for oss, for da har vi kunne jobbet tre i en klasse i stedet for kun to. All hjelp man kan få når man jobber med opptil 15 spansktalende elever, spesielt de minste, er gull verdt.

Etter presentasjonen gikk gruppene med sine respektive lærere hver til sitt. Jeg jobbet med Thea og Dorcus fra Tanzania. Jeg så med en gang at vi har en annen måte å undervise på i Norge enn i Tanzania. Vi bad elevene presentere seg en etter en. Mens vi sto fremme og hørte på gikk Dorcus rundt og stilte seg oppi ansiktet til eleven som skulle presentere seg. Vi hørte ikke lengre noe og de andre elevene hørte heller ikke noe. Noen av de mer usikre elevene så rett og slett skremte ut.

Neste punkt på programmet var gjennomgang av reglene vi har satt. Den mest spesifikke og kanskje underlige regelen er «ikke ta i lærernes hår og ansikt». Vi har måtte satt denne regelen fordi flere av oss har opplevd tidligere at barn vil ta på oss og ta oss i håret.  Du kan f.eks. få spørsmålet: «Hvorfor har du hvitt hår?». Nei, si det du.. Hvorfor har du sort hår? Barn er og blir barn, uansett alder og uansett hvor i verden. Etter reglene lekte vi et par leker. Selv om vi har lekt lekene før og hadde med oss et ark hvor det sto forklart hvordan du leker dem, er det ikke like lett og formidle det alltid. Heldigvis er det noen av elevene som virker vante til folk som ikke snakker bra spansk, og de oversetter fra vår dårlige spansk til vanlig spansk.

Så en halvtime pause etterfulgt av kunst og håndverk hvor vi leste en historie og elevene skulle male noe fra den på et ark og bruke arket som bokbind. Koselig. Selv om historien vi leste etter vår egen mening ikke passet så bra til 11 og 12 åringer. Den gikk ca. slik: «Jeg har sett et grønt monster, jeg har sett et rødt monster, osv. Jeg har sett mange monster, så nå er jeg ikke redd lengere.» Klokken 12 var det endelig lunsjpause. Veldig deilig! Jeg tror jeg snakker fro alle når jeg sier at jeg var rimelig sliten på dette tidspunktet.

Klokka 14 var vi tilbake på jobb for å gjøre det hele på nytt. Vi har nemlig to grupper med elever, en på morgenen og en på ettermiddagen. Ettermiddagen gikk også greit, og klokken 16:30 sendte vi elevene hjem, vasket skolen og evaluerte dagen. Jeg syntes den første dagen hadde gått veldig bra. Torsdag og fredag derimot, de to første dagene med ordentlig undervisning syntes jeg ikke gikk like bra. Men jeg må innrømme mandagen, etter to dager fri, gikk mye bedre. Jeg er ikke i nærheten like sliten i ettermiddag som jeg var etter endt arbeidsdag i forrige uke. Det kan ha mye med hvem man jobber med, både din kollega og de forskjellige elevgruppene. Fremover skal vi undervise i sport, engelsk, kunst og håndverk og matlaging. Heldigvis har vi mye praktiske ting vi skal gjøre fremover.

De neste fire ukene kommer til å være utfordrende, men også lærerike. Jeg tror spansken min kommer til å forbedre seg. Mest sannsynlig kommer både temperamentet mitt og tålmodigheten min til å få prøv seg. Hvis jeg sier at jeg gleder meg, lyver jeg. Men jeg kan ikke si at jeg gruer meg heller. Más o menos, eller så så som brødrene mine her sier.

/Yvonne-Marie

Fattern sier at hilsekulturen i Tanzania er helt unik, og at man trenger ikke å dra lenger enn til Kenya, nabolandet, for å se at folk er kaldere og mindre imøtekommende. Han sier også at da han var i Tyskland, back in the days, så la han merke til at gutter og jenter kysser hverandre ”overalt, hele tiden”, for å sitere han, og at slik er det ikke i Tanzania. Her virker det som om folk ikke viser at de er kjærester offentlig, jeg har hvert fall ikke sett noen kysse hverandre på munnen enda. Det å holde hender i Tanzania kan alle gjøre, det er et tegn på vennskap. Skoleelever holder hverandre i hendene på vei hjem fra skolen, pastoren på jobben min holder meg i hånda og vi går gjerne en tur rundt i området mens vi snakker om livet og kjærligheten eller hva det måtte være, ofte er dialogen veldig halvhjertet grunnet språklige utfordringer, så det er egentlig ikke så farlig hva vi snakker om.
Når det kommer til det å hilse på venner, familie og fremmede, kommer det fort fram at det er en del av kulturen og folkeskikken at man har forskjellige måter å hilse på til forskjellige mennesker, men det skal hilses, helst så ofte som mulig, har jeg fått inntrykk av. Når jeg står opp om morran, hilser jeg først på Tina, hushjelpen, og sier god morgen, hvordan går det?. Så kommer Mama Lui mens jeg spiser, og da sier jeg ”good morning, shikamoo mama” og da sier hun ”marahaba, habari?”. Dette med shikamoo og marahaba er en hilseprosedyre når en yngre snakker til noen som er eldre, eller noen med høyere autoritet, men oftest når noen er eldre. Når man sier shikamoo til noen som er eldre, er det en måte å vise respekt på, og da svarer de marahaba, som er en måte å anerkjenne respekten man har blitt gitt. Jeg synes dette er veldig spesielt. Jeg har gjort feil mange ganger, og sagt shikamoo til folk som vanligvis ikke pleier å høre det, og folk ler litt når de hører det. Meg selv synes ikke at dette er så flaut, for det er vel aldri feil å vise for mye respekt til noen som ikke er vant til å høre det?? Men nå har jeg lært at jeg skal si shikamoo til de som er tydelig eldre enn meg, prester og evangelister og lærere for eksempel, ikke jevnaldrende eller yngre.
Når man møter fremmede, på sandveiene som jeg går på vei til jobb eller til bussen, er det vanlig å slenge ut ”mambo”, ”habari” eller ”huujambo” til forbipasserende. Mambo er som å si ”går det?” og det samme gjelder habari. Hujambo betyr ”har du problemer?”, noe som er veldig vanlig å spør om, og da svarer man som oftest ”sijambo”, som betyr ”jeg har ingen problemer”. Jeg synes selv at dette er veldig overfladisk, for det er ikke sant at folk ikke har noen problemer. Men samtidig forstår jeg at det er slik det må bli, for hvis ikke ville ting blitt litt trasig. Selv er jeg ikke særlig stor fan av å hilse og spør hvordan det går hvis det er et retorisk spørsmål og det ikke utgjør noen forskjell. Men jeg antar at det utgjør en forskjell i det store og hele, for eksempel at det styrker folkets følelse av tilhørighet. Derfor vil jeg på ingen måte si at jeg er i mot at folk hilser på hverandre, for selv om jeg synes det er litt overfladisk, som det faktisk er, så sprer det også energi og glede. Kanskje jeg bare har et større problem med å godta overfladiskhet enn andre? Jeg har hørt at man skal starte med seg selv før man kritiserer andre, og at hvis man irriterer seg over ting som gjør andre glad, så er det vel egentlig mitt problem??
I går fikk vi vite at Dr. Magufuli skal starte som president i dag, og derfor annonserte han nasjonal fridag. Jeg sov til klokken halv elleve og det føltes godt. Senere skal jeg ut å møte gjengen, og vi skal sjekke ut et nytt tak som er mye høyere enn det vi pleier å være på, og de selger mat der, så jeg gleder meg til det.
Mario

Tenkte jeg skulle skrive litt om hverdagen min i en mayalandsby. Nå har vi altså vært her i over to måneder og hverdagen har for lengst inntruffet. I begynnelsen var alt nytt og spennende, men etter en stund begynner ting som før var nytt å bli normalisert. Dagene går ekstremt fort, og de fleste er rimelig like. Hverdager er kjent for å være kjedelige og kjipe, og det kan de fint være her også. Ettersom det ikke er det smarteste å gå alene som jente (og hvit) etter 19.00, er det begrenset hva man kan gjøre på en hverdag. Jeg sier ikke at jeg ikke liker min nye hverdag, men noen dager er dritt kjedelig på lik linje som noen dager er ekstremt kjekke. Heldigvis trives jeg og de aller fleste dagene er gode. Er nesten litt redd for at tiden her kommer til å gå for fort!

05.00:Den første hønen/hanen begynner å bråke. (Må innrømme at de fuglene vi har på taket ikke er mine favoritter.) Det verste er at seriøst alle her har høner og andre fuglekrek. Med andre ord, det er ikke bare en hane/høne som bråker. Satser på at våre fugler snart blir middag.

07.15: Alarmklokken ringer, dagen har offisielt begynt

07.30: Frokost, som overraskende nok varierer fra dag til dag. Har fått alt fra pannekaker til suppe og som regel med varm melk mhmmm. (Har enda ikke fått frijoles, overraskende nok! Tror kanskje jeg har nevnt at det ikke er så godt)

08.00 – 12.00: Første økt på jobb. I Guatemala opererer man etter Guatemalansk tid. Det vil si at selv om jobben begynner kl 08.00, så finnes det ingen garanti for at jobben faktisk begynner 08.00. Vist det regner virker det som om alt stopper helt opp. Sjefen kommer en timer for sent og elevene dukker gjerne ikke opp…

13.00: Lunsj. I Guatemala er lunsjen det største måltidet, litt som middag hjemme. Alle går hjem for å spise lunsj hjemme med familien. Dette gjelder skoleelever også! To ord som beskriver lunsj utmerket god er KYLLING og TORTILLAS. Kommer garantert til å få avsmak på kylling etter fem måneder her, ettersom jeg spiser det minst en, om ikke to ganger om dagen. Har også kommet til det punktet hvor jeg lurer på hvordan det kommer til å gå i Norge når jeg ikke lengre får tortillas til hvert eneste måltid.

14.00: Tilbake på jobb for andre arbeidsøkt.

17.00: Ferdig på jobb for dagen. Dette er den tiden på døgnet hvor vi har mulighet til å finne på noe. Som oftest møtes vi fire jentene fra Norge og bare trasker rundt (ettersom det ikke er så veldig mye å finne på her)

20.30: Middag (eller det vi kaller kveldsmat hjemme). Ettersom min vertsfar ikke kommer hjem fra jobb før sent, er det ikke middag før sent. Middagen varierer også fra dag til dag, men et fast innslag er selvfølgelig tortillas. Her en dag fikk jeg faktisk risengrynsgrøt! Jeg fortalte familien min at jeg savnet Norge litt, og da disket vertsmor opp risengrynsgrøt og hadde til og med kjøpt inn kanel til meg. (Blir virkelig rørt over hvor fantastisk familien min er). De spurte meg om det var greit at de spiste tortillas til grøten, men etter min reaksjon (latterutbrudd) endte det med at de spiste grøt uten tortillas.

21.30: vi er ferdig med middag og lyset slukkes. På denne tiden av døgnet er jeg på rommet mitt og nyter det lille jeg har av internett. Vist internettet er helt katastrofe så leser jeg litt i boken min

22.00 – 22.30: god natt! (Må opplyse om at jeg aldri før har sovet så mange timer i døgnet. I Norge er 5 timer mer enn nok, mens her sover jeg mellom 8 og 9 timer hver natt! Kommer godt uthvilt tilbake til Norge i alle fall)

slenger med litt bilder av hverdagen. Altså mat, jobb, Patzun og de dumme hønene som btw sover i trær…

//Thea

Diegos bursdag – bassengturer – utforsking av byen – motorsykkelturer – jobb – middager hos hverandre – middager ute – helgetur – Marios bursdag og mye mye mer.  

Livet i Tanzania behandler meg ganske bra. Jeg trives så utrolig godt her nede, både med meg selv og sammen med de andre. Jeg har ikke jobbet de to siste ukene på grunn av presidentvalget, men nå skal jeg starte igjen. Det ledende partiet, CCM, vant igjen. Men i Zanzibar annulerte de stemmene fordi partiet er anklaget for stjeling av stemmer, så det er enda litt usikkert om Magufuli skal få være president. Fremover skal vi bare kose oss masse. Vi har vært her nede i 9 (!!) uker, så tiden flyr avgårde. I neste uke har Nils bursdag, og om bare en måned skal vi i send off-party til Devotha (vertssøsteren min) og bryllupet hennes. Det er heller ikke så lenge til vi får ferie, noe som skal bli fantastisk godt. Gleder meg til tiden videre, det føles godt å trives så bra.

Hei!

Denne siste uken har vi jobbet på Fundated kontoret her i Patzun. Det har vært veldig bra, ettersom vi har fått være sammen en hel uke for å forberede oss til skolen vi skal arbeide på. Der skal vi jobbe i par og undervise i fagene gym, kunst og håndtverk, matlaging og engelsk. Jeg både gleder meg og gruer meg til å jobbe der. Spansken min vil bli satt på prøve ettersom jeg har hovedsakelig kun brukt engelsk på de tidligere jobbene mine. Jeg har også bare undervist små klasser, så dette blir en fin utfordring for oss. Den første uken skal jeg jobbe sammen med broren min her og det blir en fin start for meg. Vi skal undervise i gym og kunst og håndtverk i neste uke, ettersom skolen begynner på onsdag. Dermed har vi fri på mandag og de siste forberedelsene på tirsdag.

Denne helgen valgte vi å bli hjemme ettersom i dag er de dødes dag. Før jeg går inn på det så skal jeg fortelle om resten av helgen min. På fredag brukte vi ettermiddagen til litt sightseeing, ettersom vi ikke hadde noe mer å gjøre på kontoret. Da dro vi til noe de kalte Dorcas Mountain. Det var egentlig kjempemorsomt. Dorcas mente hun skulle vise oss et fjell hun hadde vært på før. Det begynte med at hun ledet oss gjennom en maisåker og etter det måtte vi gå over en søppel haug, noe vi ikke var så glade for. Så skulle vi gå en glatt skogssti ned til et jordet hvor det satt en bonde med kua si. Vi holdt på å le oss ihjel når vi kom frem, ettersom det var bare en bakke. Hun skjønte ikke hva som var så morsomt, men en fin tur var det i alle fall.

På lørdag dro jeg og Thea på markedet sammen med koordinatoren vår, Damaris, for å kjøpe tradisjonelle Maya klær. Uten henne så hadde vi virkelig ikke klart oss. Hun kjente så og si alle som solgte noe på markedet og viste nøyaktig hvor man skulle kjøpe hver del. Drakten består nemlig av en slags bluse, et skjørt og et belte som holder alt sammen. Hun prutet til og med for oss, slik at vi fikk kjøpt dem litt billigere. Vi er veldig glade for at vi har henne som koordinatoren vår. På ettermiddagen var jeg med broren min og Damaris på noe som heter Scout, eller speider på norsk. Dette er en av aktivitetene som Fundated har og de skulle ha en sen feiring av barnas dag, noe som finnes her. Vi hadde det som de kalte en Rally, som var en slags orientering med ulike aktiviteter på hver post. Jeg ble med et lag og tenkte at det ville være lett, men der tok jeg feil haha! Vi hadde ca. 6 poster på kryss og tvers av Patzun. Jeg fikk meg en løpetur og var til og med opp i de brateste bakkene her. Etter dette, dro vi til kontoret hvor de hadde noen leker og flere piñatas til barna. Det var ganske sykt å se hvordan barna oppførte seg rundt en piñata, og de skulle ha godteriet haha! Vi fikk også kake og chuchitos. Vertsfamilien min lagde chuchitosene, og det er mais deig med saus og kjøtt på innsiden. Det var god mat og jeg koste meg.

I dag har vi feiret de dødes dag. Jeg synes at det er en veldig fin høytid, ettersom de bruker tiden sin til å pynte gravene og minnes de døde. Om det var noe spesielt den avdøde likte, så legger de det på graven.  Jeg har sett både pepsi og chuchitos på gravene i dag. Vi startet dagen med å ordne oss og jeg fikk hjelp til å kle på meg Maya klærne mine. Jeg fikk også låne noen sandaler av vertsmoren min fordi jeg tok hintet at flip floppene mine ikke var fine nok. Etter dette dro vi på en kirkegård og tuslet rundt og de viste meg deres familie. Vi pyntet ikke, ettersom Thea sin familie tok seg av det igår. Etter dette fulgte vi hovedgaten (som hadde blitt et marked) til enda en kirkegård og til slutt til et jordet hvor alle fløy de hjemmelagde dragene sine. Det er en stor del av dagen. Jeg koste meg mye og det var veldig varmt i dag! Familien min var også flink til å forklare mye av høytiden i løpet av dagen. Vi dro hjem rundt lunsj tid og spiste grillmat på taket. Jeg fikk også snakket mye med familien min og det gjør meg glad, ettersom jeg har lyst til å bli enda bedre kjent med dem. De hadde også mange spørsmål om Norge og andre ting i dag.

• Emma-Marie

Hei! Nå er det vel sikkert fire uker siden jeg skrev sist, så dette innlegget blir muligens ganske langt, litt for mye følelser og kanskje mer rettet til de spesielt interesserte.

Patzun

Nå er vi ute i uke fire i Patzun, og å bo her i forhold til Antigua er veldig forskjellig.
Som punkt en vil jeg ta opp det med Internett, for det finnes ikke i dette huset. På forhånd (gru)gledet jeg meg til ikke å ha Internett rundt meg hele tiden. Etter fire uker kan jeg vel si at det har gått fint. Jeg må innrømme at jeg, ved flere anledninger, tok frem mobilen etter at jeg oppdaget at det var trådløst internett der jeg var. Men det er noe helt annet enn å ha det hele tiden, og ja, jeg vet at jeg har godt av dette. Jeg vet at om jeg hadde hatt trådløst nett i huset mitt i Patzun, hadde mange timer av dagen blir brukt der fremfor noe annet. Men nå har det seg jo sånn at jeg ikke har det, og derfor prøver jeg å bruke tiden min på noe annet. Skulle gjerne skrevet en lang liste over alt det andre jeg har fått gjort i stedet, men listen har egentlig bare et punkt, og det er at jeg har lest ut en bok.

Dette ser ufattelig kjedelig og ekkelt ut, og det er tatt med iphonen så det hjelper ikke. Men det er noe av det beste jeg får. Frijoles (bønnemos), crema (noe liknende rømme), brød og te. Og jeg var syk så jeg fikk spise i sengen. Nammmmm

Skal skrive et skjema over hva de siste tre ukene har bestått av, og med circatider:
06:30 – våknet
07:30 – spist frokost
08:00-12:00 – jobbet på Mis Años Dorados, som er et slags gamlehjem. Det er åpent fra ni til fire, og de 20-25 eldre som kommer innom får mat, lage ulike kunstneriske ting, og så klart snakke med hverandre. Jeg har hovedsakelig hjulpet til litt på kjøkkenet, delte ut mat og hjulpet de gamle med å klippe ut former i papir. Vil forresten si at min venn Margarita, som bor i samme bakke som meg (og her snakker vi bratte bakker. Jeg har aldri sett noen så bratte bakker i hele mitt liv, bortsett fra fjellvegger så klart, men det er noe annet) er 87 år og GÅR til Mis Años Dorados hver dag.
12:00-14:00 – pause, med lunsj halv to, som var litt sent, slik at jeg nærmest måtte løpe tilbake til jobb hver dag
14:00-16/17:00 – tilbake på jobb, mandag og tirsdag jobbet jeg på Academia de Artes, hvor jeg trodde jeg skulle lære bort noe, men isteden ble sittende å lære meg litt piano eller tegne (jeg hadde ikke noe problem med det), og onsdag-fredag gikk jeg tilbake til Mis Años Dorados
16/17:00-19:00 – etter jobb gikk jeg enten hjem eller møtte/besøkte mine norske venner. Ellers var det mulig å gå til et sted med internett. Låne en stasjonær pc og sitte der til det var middag (en halvtime koster 2kr)
19:00-19:30 – middag! For min del er dette det beste som skjer i løpet av dagen. Da sitter vi på rommet til resten av familien min (far er borte mandag-fredag, og derfor er sengen til mine to søstre på rommet til mor og far) og ser på en spansk serie jeg ikke husker navnet på. Skjønner ikke alt de sier i serien, men de har jo et utrolig tydelig kroppsspråk så får med meg handlingen likevel
19:30-06:30 – når klokken nærmer seg halv åtte sier jeg takk for maten, god natt og trasker opp på rommet mitt. Når klokken er halv ni legger resten av familien seg, og alt lys blir slått av. Som regel legger jeg meg på samme tid, men noen ganger er jeg så gæren at jeg er våken til ni-halv ti. Når jeg går ned i første etasje for å pusse tenner stopper jeg som regel litt på veien, for fra døren min kan jeg se den aktive vulkanen Fuego, som blåser ut lava nesten hver kveld. Dagen etter våkner jeg igjen halv syv-syv, og sånn går hverdagene.
Så dagene går selv uten internett til en hver tid.

Mis Años Dorados. Kyllingene i taket er noe av det de eldre har laget. Skulle gjerne jobbet der lenger.

Margarita, to damer jeg ikke husker navnet på og Thea.

Det hadde regnet en hel helg, og da jeg kom på jobb på mandag møtte dette meg.

Mine to første uker i Patzun var utrolig vanskelige, og jeg er fortsatt ikke heeelt sikker på hvorfor. Regner med at det var en blanding av flere ting som gjorde med deprimert.
For det første synes jeg det var vanskelig å flytte inn i en helt ukjent familie som kun snakket spansk. Familien min er helt nydelig, men jeg syntes, og synes vel fortsatt, at det krever mye å bli en del av en annen familie. Jeg klarer fortsatt ikke helt å slappe av, og det er flere småting jeg ikke er helt komfortabel med å gjøre eller si ennå. For eksempel å si ifra til søstrene mine om at jeg vil være alene, eller spørre om mer mat når vi spiser. Det siste fordi jeg i utgangspunktet får mye mer mat enn de andre. Jaja. Uansett så vet jeg at de gjør alt de kan for at jeg skal ha det bra, og jeg vet også at om jeg sier ifra om noe så vil de høre på meg. Jeg kunne ikke bedt om en bedre familie å bo hos, men jeg synes fortsatt det er litt vanskelig. Det er mye bedre nå enn i begynnelsen, så det skal nok gå bra.

Utsikten fra Academia de Artes. Jeg bor rett ved den høye antennen, som man så vidt ser ganske på midten av bildet.

Så dette tar oss videre til språket. Jeg vil så gjerne snakke med alle menneskene jeg møter, spesielt familien min og de eldre på Mis Años Dorados, men jeg klarer ikke. Jeg har virkelig ikke sjans. Jeg synes språket er vanskelig og jeg føler ikke at det egentlig går noen vei. Jeg vet jeg kan og forstår mye mer nå enn da jeg kom til Guatemala, men likevel føler jeg at jeg, etter nesten to måneder, burde ha kunnet veldig mye mer. Jeg snakker så mye jeg kan, men jeg merker fort om jeg ikke klarer å fullføre setningen jeg startet på. Og da å komme hit, til et nytt sted, ny familie, nye jobber og ikke føle at spansken var på plass.. Nei, det var ikke så gøy. Jeg gikk vel også rundt hele tiden og var stresset for at noen skulle snakke til meg og at jeg ikke skulle forstå noe som helst.
Alt dette, pluss en hel haug med inntrykk hver dag gjorde meg ganske så sliten. Derfor tenkte jeg at en tur til Antigua etter en uke her ville hjelpe litt, så jeg kunne slappe av i en by jeg kjenner til og gjøre akkurat hva jeg ville. I tillegg kunne jeg ha trådløst Internett og skype med familien på et mer privat sted enn på internettstedene i Patzun, for jeg kunne med 100% sikkerhet vite at tårene ville komme. Dette førte videre til den dårlige samvittigheten. Er det noe jeg får fort, selv om jeg som regel ikke har noen grunn, er det dårlig samvittighet. I dette tilfellet fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg dro fra familien den første helgen, fordi jeg var utrolig trist og deprimert uten å vite hvorfor og fordi jeg hadde ekstremt lyst til å dra hjem. Og om jeg da hadde dratt hjem hadde jeg skuffet meg selv, familien min i Patzun, organisasjonen både her og i Norge og det hadde blitt så mange spørsmål. Og bare å tenke på alt dette hele tiden gjorde meg lei, og jeg prøvde å forklare det til fler jeg snakket med. Og de sa de forsto, men jeg er jeg ganske sikker på at de egentlig ikke gjorde det. Når man gråter og er trist uten å vite helt hvorfor, er det nærmest håpløst å skulle forklare det til andre.
På toppen av det hele har jeg vært forkjølet, dårlig i magen, kastet opp, og kommet hjem en søndag kveld med et kutt på nesa og blåveis rundt begge øynene fordi jeg var dum nok til å falle på en skarp kant. Så man kan vel trygt si at ting har skjedd, og at dagene går selv uten Internett. Alt dette er også grunnen til at jeg ikke har prøvd hardere med å poste et blogginnlegg. Mange småting har skjedd og ulike steder er oppdaget, men det får jeg ta senere.
Noen dager er tunge, mange dager er gode. Uansett hvordan jeg har det, vil jeg likevel lære, se og oppleve nye ting hver dag.

Dette er bakken min. her trasker jeg hver dag, morgen og kveld.

– Andrea