Hilsekultur
Fattern sier at hilsekulturen i Tanzania er helt unik, og at man trenger ikke å dra lenger enn til Kenya, nabolandet, for å se at folk er kaldere og mindre imøtekommende. Han sier også at da han var i Tyskland, back in the days, så la han merke til at gutter og jenter kysser hverandre ”overalt, hele tiden”, for å sitere han, og at slik er det ikke i Tanzania. Her virker det som om folk ikke viser at de er kjærester offentlig, jeg har hvert fall ikke sett noen kysse hverandre på munnen enda. Det å holde hender i Tanzania kan alle gjøre, det er et tegn på vennskap. Skoleelever holder hverandre i hendene på vei hjem fra skolen, pastoren på jobben min holder meg i hånda og vi går gjerne en tur rundt i området mens vi snakker om livet og kjærligheten eller hva det måtte være, ofte er dialogen veldig halvhjertet grunnet språklige utfordringer, så det er egentlig ikke så farlig hva vi snakker om.
Når det kommer til det å hilse på venner, familie og fremmede, kommer det fort fram at det er en del av kulturen og folkeskikken at man har forskjellige måter å hilse på til forskjellige mennesker, men det skal hilses, helst så ofte som mulig, har jeg fått inntrykk av. Når jeg står opp om morran, hilser jeg først på Tina, hushjelpen, og sier god morgen, hvordan går det?. Så kommer Mama Lui mens jeg spiser, og da sier jeg ”good morning, shikamoo mama” og da sier hun ”marahaba, habari?”. Dette med shikamoo og marahaba er en hilseprosedyre når en yngre snakker til noen som er eldre, eller noen med høyere autoritet, men oftest når noen er eldre. Når man sier shikamoo til noen som er eldre, er det en måte å vise respekt på, og da svarer de marahaba, som er en måte å anerkjenne respekten man har blitt gitt. Jeg synes dette er veldig spesielt. Jeg har gjort feil mange ganger, og sagt shikamoo til folk som vanligvis ikke pleier å høre det, og folk ler litt når de hører det. Meg selv synes ikke at dette er så flaut, for det er vel aldri feil å vise for mye respekt til noen som ikke er vant til å høre det?? Men nå har jeg lært at jeg skal si shikamoo til de som er tydelig eldre enn meg, prester og evangelister og lærere for eksempel, ikke jevnaldrende eller yngre.
Når man møter fremmede, på sandveiene som jeg går på vei til jobb eller til bussen, er det vanlig å slenge ut ”mambo”, ”habari” eller ”huujambo” til forbipasserende. Mambo er som å si ”går det?” og det samme gjelder habari. Hujambo betyr ”har du problemer?”, noe som er veldig vanlig å spør om, og da svarer man som oftest ”sijambo”, som betyr ”jeg har ingen problemer”. Jeg synes selv at dette er veldig overfladisk, for det er ikke sant at folk ikke har noen problemer. Men samtidig forstår jeg at det er slik det må bli, for hvis ikke ville ting blitt litt trasig. Selv er jeg ikke særlig stor fan av å hilse og spør hvordan det går hvis det er et retorisk spørsmål og det ikke utgjør noen forskjell. Men jeg antar at det utgjør en forskjell i det store og hele, for eksempel at det styrker folkets følelse av tilhørighet. Derfor vil jeg på ingen måte si at jeg er i mot at folk hilser på hverandre, for selv om jeg synes det er litt overfladisk, som det faktisk er, så sprer det også energi og glede. Kanskje jeg bare har et større problem med å godta overfladiskhet enn andre? Jeg har hørt at man skal starte med seg selv før man kritiserer andre, og at hvis man irriterer seg over ting som gjør andre glad, så er det vel egentlig mitt problem??
I går fikk vi vite at Dr. Magufuli skal starte som president i dag, og derfor annonserte han nasjonal fridag. Jeg sov til klokken halv elleve og det føltes godt. Senere skal jeg ut å møte gjengen, og vi skal sjekke ut et nytt tak som er mye høyere enn det vi pleier å være på, og de selger mat der, så jeg gleder meg til det.
Mario
