Dagene mine her starter klokken 06:45, eller 06:50 og noen ganger 06:55. Det kommer litt an på hvor deilig det er å ligge under dyna. Frokosten er klokken 07:00. Den består av bønnestuing, egg, toasted tortillas og noen ganger litt grønnsaker eller frukt. Bønnestuingen vi får her vi bor er skikkelig god. Jeg tåler ikke gluten, så jeg går glipp av brød som ser lyst og søtt ut, men veldig godt. I Norge sa de som var på utveksling der fra Guatemala, at jeg burde smake brødet her. At det var veldig forskjellig fra brødet i Norge, men veldig godt. Kanskje i mitt neste liv.

Emma og Andrea ved inngangspartiet til skolen vår.

Siste innspurt før «eksamen». Det er det de kaller prøven vi har hver fredag for å se hvordan vi ligger an.

Spanske regler.

Ca. klokken 07:45 går Emma og jeg til skolen. Det tar oss et par minutter. Klokken 08:00 begynner spanskundervisningen. Hver uke bytter vi lærer. Den første uken hadde jeg en lærer som het Mario. Eller Super Mario. Jeg likte han og hans måte å lære bort på passet veldig bra til meg som da var helt grønn når det kom til spansk. En av vitsene han fortalte meg går sånn her: «Før var det vanlig for en familie å ha 20 barn i Guatemala. Når er ikke det vanlig lengre, fordi vi har tv.» Mario var interessert i å høre om hvordan ting er i Norge. Så jeg fortalte han at i Nord Norge har vi Nordlys, midnattssol og noen plasser kan det bli helt sykt kaldt, ned mot -50 enkelte plasser. Men det han var mest sjokkert over å høre var at i Norge kaster man dopapiret i do. Det gjør man nemlig ikke her. Her har de veldig tynne rør som lett kan tettes.

Min lærer den første uken.

Min lærer den andre uken.

Min lærer den tredje uken.

En vanlig skoledag er ferdig klokken 12:00. Så er det lunsj klokken 13:00. Lunsj er det største måltidet i Guatemala. Det varierer veldig hva man spiser. Etter lunsj bruker jeg å gjøre lekser og slappe av litt.  Vår andre uke var ganske annerledes en de andre skoleukene. Vi hadde seks timers dag! Så klokken 14:00 gikk vi tilbake til skolen for to timer til. Seks timer med en til en undervisning, hvor alt er nytt hele tiden, tar på. Grunnen til at vi hadde så lange dager var fordi vi hadde to dager fri. Tirsdag 15. september er nasjonaldagen. Feiringen begynte «offisielt» mandags kveld med flaggoppreisning, fyrverkeri og marsjering i gatene. Det virker å være en ganske stor ting å få lov til å gå i de forskjellige togene. Fremst går honor students og så følger det drill piker og korps. Litt likt 17. mai, men mye mer bråk. I alle fall mer bråk enn jeg er vant til.

Besøk av Dorcas og Paulo.

Klar for sykkeltur.

Alternativ til klessnoren. Når det regner må man tenke kreativt.

På nasjonaldagen dro vi også på sykkeltur. Den ble ganske annerledes enn planlagt. Planen var at vi alle seks og Diego (vår koordinator i Antiugua) skulle sykle en 4 timers tur opp i fjellene. Dorcas kunne ikke være med fordi hun har aldri syklet før. Det er ganske rart for oss som kommer fra Norge. Hjemme vil jeg si det er en selvfølgelighet å kunne sykle. Jeg vet faktisk ikke om jeg kjenner noen som ikke kan sykle.. Når vi syklet ut fra Antigua møtte vi på noen turister som også var på sykkeltur. De hadde alle like fancye sykler og hjelm. Jeg hadde ikke tenkt på hjelm før vi møtte på dem. Men syklet glad videre. Helt til vi syklet på en stor vei hvor bilene kjørte fort og nært deg. Da tenkte jeg litt på hjelm igjen. Vi kom oss ikke så langt på tur før Paulo var uheldig å tippe i en sving. Jeg så han skrense, han og sykkelen rulle avgårde. Heldigvis landet han ikke med hode først. Vi syklet jo uten hjelm. Noen dager før hadde jeg lest leserinnlegget til Håkon (sporer i fjor) om å gi litt mer faen. Om at han etter en stund sluttet å bruke bilbelte. Kanskje jeg er der etter mitt opphold her. Men neste gang jeg skal på sykkeltur, tror jeg jeg skal spørre etter en hjelm..

Etter en uke med 6 timers dager. Og en lærer som var kjempe hyggelig, men pratet kjempe fort om nye og vanskelige ting. Var det deilig å gjøre noe annet på fredagen. Alle seks dro med Damaris og Raul (koordinatorene våre i Patzun) til en park hvor vi lekte leker, badet og spiste lunsj i lag. Det hjalp virkelig på humøret og energinivået. Etter en helg med lading av batterier, vasking av klær, pugging av spanske verb og vulkan tur, var jeg klar for å starte en ny uke med ny lærer. I løpet av helgen telte jeg også over alle verbene jeg hadde lært i løpet av de to første ukene. 90 verb! Spanske verb bøyes på fem forskjellige måter (til forskjellige personer) og i forskjellige tider så klart. Så ikke alltid like lett å henge med og huske betydningen av alle verbene. Jeg tør ikke tenke på hvor mange flere jeg har lært i løpet av denne uken. Læreren min denne uken er læreren Emma hadde den første uken her. Hun er kjempe hyggelig og veldig flink. Til Emma har hun sagt hun ikke snakker engelsk. Men hun kan en god del enkelt ord. Som kommer greit med når jeg har glemt enda et verb..

Det store internettet blir helt borte innimellom. Så noen gang tar ting lengre tid enn man planlegger.

/Yvonne-Marie

Antigua er en by på omkring 30 000 innbyggere. Byen har en rolig og behagelig atmosfære. Gatene er av brosten, byggene er i spansk barokkstil og rund de fleste hjørner finner man flotte kirkeruiner. Antigua Guatemala betyr Guatemalas gamle by og var hovedstad fra 1500-tallet. I 1773 ble byen rammet av jordskjelv og mye ble ødelagt. Etter det flyttet de hovedstad til det som i dag er Guatemala City (dagens hovedstad). Mange flyttet da dit. Når nye jordskjelv rammet kirkebygg, ble disse ofte ikke gjennoppbygd pga. at det ikke var bruk for så mange kirker lengre (mindre befolkningstall). Derfor alle kirkeruinene :)

Kirkeruin i Antigua. Foto: Emma

Dette er min femte dag i Guatemala og jeg trives veldig godt her. I går flyttet vi hit til Antigua for å gå på språkskole i fire uker. Skolen heter Centro Lingüístico Latino og vi kommer til å ha en til en undervisning. Jeg er kjempe spent da jeg er den eneste av oss som ikke har hatt spansk på skolen tidligere. Her bor vi to og to i lag, Thea & Andrea og Emma & jeg. Jeg er glad Emma kan litt spansk fra før, for jeg får ikke så mye med meg av det som blir spurt og sakt under måltidene. Men jeg er evig opptimist (enn så lenge i alle fall) og tror at det kommer seg etterhvert.

Før vi flyttet hit bodde jeg hos Stephanie i Guatemala City, enn av ex-sporerne som var i Norge i vår. Det var veldig fint å kunne bo hos noen du kjente litt fra før av. Det ble en litt myk start på alle de nye tingene ved å bo i et nytt land. Jeg sov på Stephanie sin søster sitt rom. Det gjorde litt vondt inni meg at de måtte dele seng for at jeg skulle bo der, men så tenkte jeg på hvor okei jeg selv er med å dele seng med min søster. Endte vel egentlig opp med å være litt misunnelig på dem som slapp å sove alene.

Selv om jeg trivdes skikkelig godt hos Stephanies familie, er jeg glad jeg ikke skal bo i Guatemala City. Hovedstaden har ca. 5 millioner mennesker og det var noen som sa at 1 million av dem hadde bilder. Mye trafikk, eksos og stress. Å bli vant til å kjøre der ville tatt meg lang tid etter å være vant til å kjøre i Norge hvor trafikkbildet er sykt mye roligere og regelfulgt. Trafikkbildet tok meg tilbake til da jeg besøkte Nicaragua og låsing av bildøren mens du kjører og opp rullede vinduer i enkelte områder tok meg tilbake til Sør-Afrika. Jeg er så sykt glad for å være i et nytt land igjen!

Her bor jeg. Casa de Ruth.

Mitt rom.

Første klesvask i Guatemala.

Etter å ha skiftet tidssone, ganske så kraftig, våkner jeg veldig tidlig hver dag. Det har variert fra 4:30 til 6:20 som i dag. Så nå tror jeg det begynner å normalisere seg. Det som er fint med å våkne tidlig er at man får litt tid til seg selv før man møter en ny dag full av aktiviteter. Denne uken har jeg vært på sightseeing, vindus shooping, bowling, informasjonsmøter, funnet ut at papaya smaker bedre nå enn når jeg var seks år og møtt familien jeg skal bo hos når vi flytter til Patzun for å jobbe i oktober. De bor over verktøybutikken deres og har også to andre butikker. Så har de en gård utenfor byen. Der skal jeg jobbe to dager i uken. De andre dagene skal jeg jobbe med kommunen og en organisasjon som hjelper Maya kvinner å starte opp egne bedrifter. Det blir spennende, jeg gleder meg.

Mi familia, Sincal Perez.

Patzun.

/Yvonne-Marie

I morgen er dagen for avreise. I hele sommer har det virket så lenge til, men nå er det bare noen timer til vi sitter på flyet til Guatemala. Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg ennå. Det tror jeg kanskje kommer av at vi ikke vet så mye enda.

Klokken i dag 16:50 lukket jeg igjen glidelåsen på sekken og sjekket for sikkert tiende gang om passet lå der jeg hadde lagt det. Klokken 17:50 lettet Wideroe flyet fra Sørkjosen og tok meg med på den første etappen av reisen til Guatemala. Jeg har sommerfugler i magen og nå kjenner jeg at jeg er skikkelig gira og spent. Spent på hvor mange familiemedlemmer det er i vertsfamilien min. Kommer de til å like meg? Hva jeg skal jobbe med. Hvor fort/sakte går det å lære spansk. Kommer jeg til å huske ordene? Hvordan er det å ikke tåle gluten, melk og soya i Guatemala, det kan vel umulig være være enn i Norge.. Om klærne jeg har tatt med funker for et klima jeg ikke er vant til. Og ikke minst, har jeg husket passet?! Jada, det er enda der ;)

Tromsø-Oslo

/Yvonne-Marie