I går landet jeg i Kilimajaro. Jeg ble hentet av min mor, Lui og dattera, Diena. Det falt seg naturlig fra første stund å kalle henne mamma, fordi hun kalles mama Lui av alle som kjenner henne. Jeg nøler ikke med å kalle henne Mama, og heller ikke med å kalle vertsfar for Papa. Papa Mfangavo. Jeg ble varmt tatt i mot med masse klem og håndtrykk, håndtrykkene er det første som er annerledes fra norsk kultur, de varer forøvring mye lengre, gjerne 10-20 sekunder. Jeg fikk kylling og chips da jeg kom fram. Det var kaldt, men det var godt. Den første natta var skummel, jeg var redd for insekt, spesielt å bli bitt av mygg. Malariahysteriet hadde meg, så jeg sprayet senga med myggspray, god å lenge. Det stinket myggspray.
Så langt har jeg lagt merke til at alt som skjer i huset skjer sakte. Folk sitter rundt, og vandrer i huset fra sitteplass til sitteplass og sitter litt til, gjerne i hagen eller i stua. Det er mye dødtid, som vi kaller det i Norge. Jeg er sikker på at jeg kommer til å oppleve mye dødtid og venting her i Tanzania. Ting skjer når de skjer, og noe mer kan man ikke forvente. Alle i som bor her har sine roller, og de har kontroll på hva de skal gjøre. Moren min jobber i TAWREF, samarbeidsorganisasjonen til SPOR, som er grunnen til at jeg er i Tanzania nå. Foreldrene lager ikke maten, min hushjelpen gjør. Hun er jente. Hun lager mat, og får hjelp av vertssøsteren min, som er hjemme grunnet ferie fra studiene for øyeblikket. I tillegg gjør hushjelpen andre oppgaver som å vaske opp. Det bor også to gutter her. De heter Samuel og Emanuel. De er søskenbarn tror jeg, og er i slekt med familien jeg bor med. De bor også her, og jeg skal kalle de for brødre. Det funker for meg, selv om det er mye jeg lurer på som jeg sikkert får vite med tiden. Emanuel har ansvar for hagearbeid, mens Samuel er mer “familie” og gjør litt mer som han vil, har jeg forstått. Om natta er det enda en Samuel her. Han har ansvar for å holde huset trygt, sammen med tre hunder. Tre hunder som bjeffer jævlig høyt og vekker meg om natta.
Familien Mfangavo er Luthersk Kristen. Jeg har prøvd å forklare at jeg ikke er religiøs av noe slag, og at jeg ikke har vokst opp med kristendom slik som de har gjort. De forstår ikke helt hvordan og hvorfor, men de respekterer meg, på samme måte som jeg respekterer dem.
Nå har strømmen godt, noe som skjer ganske hyppig, sier de. Vi har lamper som drives av sollys, og internettet er mobilt og uavhengig av strøm. Dekningen er så som så, men jeg lider ingen nød. Det er betryggende å tenke på at jeg har mobilt datanettverk, at jeg kan kommunisere med alle, når som helst, så lenge jeg har strøm på telefonen.

Mitt navn er Mario Araya og jeg er fra Molde. Jeg er 18 år gammel og ble akkurat ferdig med videregående. Som veldig mange andre ungdommer på min alder, har jeg enda ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre nå som alle muligheter står åpne og jeg har den frihet at jeg kan velge selv hva jeg skal gjøre. Jeg har nå valgt å reise til Tanzania med SPOR. For meg var det å begynne å studere uaktuelt, fordi jeg har ingen anelse på hva jeg vil gjøre enda. Allerede nå har jeg en bedre anelse på hva jeg interesserer meg for. Gjennom SPOR har jeg lært at noen mennesker arbeider med å utveksle kjennskap til andre mennesker i andre land for å skape relasjoner over hele verden. Veeldig spennende, tenker jeg. Nå er jeg plutselig en del av dette programmet som sender unge mennesker ut i verden for å bli kjent med nye folk. I tillegg blir vi utplassert på en arbeidsplass hvor vi jobber frivellig. Jeg skal jobbe på et barnehjem i Msaranga, Moshi. Jeg har sett bilder av familien jeg skal bo med og jeg er spent.

Nå sitter jeg i stua med en kopp kaffe og tenker på alt som burde gjøres før avreise. Dagene er lange og tankefulle, og noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg har valgt å gjøre dette, og om jeg er klar for alt som skal skje. Det går mye fram og tilbake, mye usikkerheter, men jeg prøver å forberede meg så godt jeg kan. Jeg er rastløs, og vet ikke hvordan jeg skal bruke de siste dagene før jeg drar. Selv om det er ubehagelig, velger jeg å tro at det er naturlig å føle på slike nerver når man skal reise fra familie, venner, kjæreste og min kjære by, Molde.

Uansett. Dette er mitt første innlegg, og jeg holder fortsatt på å lære meg hvordan dette fungerer. Du vil høre mer fra meg etterhvert, så bare «stay tuned» :PPP

Dette er meg.