Tiden renner ut
Det er skummelt hvor fort tiden går når man koser seg så mye. Til tross for at noe føles skremmende, føles også veldig mye bra. Disse fem månedene har vært slik. Da jeg reiste til Tanzania hadde jeg ingen forhåpninger om noen ting. Eller jo, kanskje det at jeg skulle komme i en snill og hyggelig familie. Jeg forlot familien min hjemme i Kabelvåg, satte meg i bilen med tårer i øynene og hadde fortsatt tårer i øynene da jeg kom fram til Gardermoen. Flyturen hit gikk veldig raskt, og plutselig var vi på Kilimanjaro International Airport. Der ble vi mottatt med åpne armer og varme smil, av de hyggelige vertsfamiliene våre, Keneth og Diego og sporkoordinatoren fra TAWREF. Vi dro til vertsfamiliene våre, og de første dagene mine her føltes utrolig skremmende. Familien min trodde jeg var Johanna, og de visste ikke at jeg hadde diabetes. Det skjedde en del små glipper som gjorde at jeg syntes alt føltes helt håpløst, og det fikk meg til å tenke over hvorfor jeg faktisk dro hit. Jeg hadde absolutt lyst til å bare sette meg på flyet hjem igjen, men hva i alle dager skulle jeg gjort der?
Tiden etter den første uken har gått så utrolig fort, og jeg har aldri vært så glad for at jeg valgte å dra hit. På de 5 månedene jeg har vært her har jeg lært så ufattelig mye kulturen, landet, språket og ikke minst om meg selv. Jeg har fått opplevd og sett så utrolig mye, og jeg setter uendelig stor pris på alle mulighetene jeg har fått her nede. Jeg setter så pris på at gruppen vår har fungert så godt sammen. Vi har gjort så mye bra, så mye bra at jeg ikke finner en ordentlig måte å ordlegge meg på. Det føles feil å skulle forklare til andre hva vi har drevet på med, fordi det bare må oppleves selv. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gleder meg masse til å komme hjem, og jeg håper (i grunn vet) familien min gleder seg minst like mye til å få meg hjem. Selv om det blir deilig å komme hjem, gruer jeg meg også forferdelig mye til å forlate Moshi. Disse fem månedene har vært fantastiske på mange måter, og da jeg dro fra Norge visste jeg at jeg skulle tilbake om fem måneder. Det vet jeg ikke nå når jeg forlater Moshi og Tanzania. Jeg forlater dette stedet på ubestemt tid, og Keneth og Diego drar tilbake på ubestemt tid. Jeg kommer selvfølgelig til å savne å være sammen med de andre norske og, men det er enklere å skulle besøke de enn å få til å besøke Keneth og Diego. De bor jo tross alt i Guatemala og vi i Norge.
Mens jeg har vært her har jeg også jobbet på barnehjemmet Upendo. I starten følte jeg meg veldig ubrukelig og følte at jeg bare var i veien. Det forandret seg fort. Jeg begynte å skjønne mer av språket og da ble det fort enklere å kommunisere med barna. Jeg har også knyttet veldig sterke bånd til mange av barna, og det å gi de kjærlighet og kos har forandret både de og meg. Ungene har blitt mye mer roligere siden jeg og mange andre frivillige startet å kose med de, og de er ikke lenger bare ute etter å slå andre barn eller skade seg selv for oppmerksomhet. Oppholdet her har gitt meg gode venner for livet og en ekstra familie. Det har gitt meg lærdom om en annen kultur og mer forståelse for en annen del av verden. Jeg har fått lære en del swahili og forbedret engelsken min veldig mye. Oppholdet her har gitt meg mye mer enn jeg klarer å forklare. Jeg skulle bare ønske jeg kunne vise alle hvor mye jeg setter pris på alt, for det gjør jeg virkelig. Jeg føler meg veldig heldig som har fått lov til å få oppleve dette, for det har virkelig vært et av de beste eventyrene i mitt liv til nå. Tiden renner ut og eventyret nærmer seg slutten, dessverre.
