Spor utveksling

Etter 11 dager ferie på Cuba var det med blandede følelser jeg reiste hjem til Patzún for å feire jul med familien min på lillejulaften. Jeg gledet meg egentlig ikke til noe ved det, bortsett fra å sove i sengen min igjen. Helst ville jeg hjem til Norge, til søsteren og mammaen min som feirer jul alene i år fordi jeg er borte og pappa er borte for godt.
På forhånd hadde jeg sett på det som en bra ting å gjøre noe nytt i julen. Julen hjemme blir aldri det samme igjen. Desember 2013 tilbrakte familien min på sykehuset. 21. desember gikk pappa bort. Den julen ble det liksom ikke jul, og julen etter prøvde vi vårt beste på å ha en «vanlig» jul igjen. Men det blir aldri det samme. Vi har aldri hatt noen kjempe sterke tradisjoner for jula hjemme, men vi har alltid vært sammen. Det er rart hvor tomt det blir når man er tre istedenfor fire.
Ting man ser for seg på forhånd, går ikke akkurat som man hadde tenkt. På flyturen lurte jeg veldig på hvorfor jeg hadde valgt å feire jul borte fra familien min. Og selv om det var lillejulaften føltes det ikke som jul. På en skala fra 1 til 10 var julestemningen lik 0. En annen ting som gjorde at jeg gruet meg var at jeg egentlig bare var på tur hjem til Patzún for å snu. Andre juledag reiser jeg for å dra på seiltur på Río Dulce og til Belize. Kanskje jeg følte meg litt skyldig for å ikke være lengre hjemme. Januar kommer til å gå så fort. Jeg skal mye bort og de siste dagene skal vi bo i Guatemala City før vi reiser hjem. Jeg skal være til sammen ca. 12 dager hos familien min. Det er litt uvirkelig og jeg tror jeg gruer meg litt til å skilles fra dem.
Da Andre og jeg møtte Emma og Thea på flyplassen i Guatemala glemte jeg litt at jeg gruet meg til å komme hjem. Det var godt å se de igjen og morsomt å dele historier fra feriene våre. Bilturen hjem tok nesten fire timer fordi det var så mye kø. Da jeg kom hjem var jeg glad for å være hjemme. Jeg vet ikke om redselen for julen her var gått bort eller om det var at jeg var dødssliten etter 17 timer på reise. Ting hadde ikke forandret seg mye mens jeg hadde vært borte. Foreldrene våre kom sent hjem fra en sammenkomst med venner. Mens vi ventet så vi tv og spilte tv-spill. I det vi hørte de komme hjem skrudde vi av alt og evakuerte tv-rommet. Mine småsøsken lever i en fantasi om at foreldrene ikke vet hvor mye tv de ser på når de er alene. Ganske søtt.
På morgenen på julaften var det ganske mye stress for mamá Ingrid. Frokost skulle lages, mine skitne klær skulle legges i bløtt og lunsj skulle forberedes. Vi var på tur på piknik! Klokken ti skulle butikken stenges og vi skulle være på tur ut døren. Men det kom nye folk hele tiden og vi var ikke klare for å dra før rundt elleve. Da var det ikke bare familien som var på tur, men også alle åtte de ansetter og et par brødre. Til sammen var vi 17 stykker. Vi kjørte pickup og lastebil til piknik stedet. Det var en kjempe fin plass litt utfor Patzún. Etter vi hadde pakket ut spilte vi fotball, så grillet vi. Etterpå var det en time fri. Denne turen ble brukt på å huske, slenge seg i Tarzan tau og zip line. Jeg var mer redd for å prøve disse tingene enn å hoppe i strikk i Norge. Men når tauene og vaierne ikke røk for noen andre, ble også jeg med på moroa. Etterpå var det avkjøling i bassenget. Men ingen kunne svømme. På månedene mine her har jeg ikke møtt mange som kan svømme. Og de som kan, svømmer dårligere enn meg og jeg svømmer dårlig. Selv med mine limiterte svømmeegenskaper prøvde jeg å forklare dem grunnprinsippene av å svømme, men de ville mye heller at jeg skulle vise dem. Bassenget var så lite at du trengte maks fire svømmetak med bukse på for å komme over til andre enden. Hvis du sparket i fra trengte du ingen.

Fancy julelys. På bakken ser dere nåler fra et tre. Disse legger mange på trappen og gulvet på julekvelden.

Klokken fire dro vi hjem. På tur hjem bestemte papá Oscar at i dag drar vi ikke i kirken. Vi var alle så trøtte at vi bare ville sovne der, det var bedre å sove litt hjemme. Jeg har alltid trodd at julaften var en dag folk som var kristne gikk i kirken og jeg hadde i alle fall trodd at min familie som går flere ganger i uken i kirken ville gå på julaften. Men så feil kan man ta. Så mens de skulle slappe av gikk jeg og leverte julegaver og møtte alle de andre SPOR deltakerne hos Damaris. Der spiste vi tamales. Mais masse med potetmoskonsistens, tomatsaus, litt paprika, en kjøttbit og litt rosiner og svisker. Alt pakket inn i et stort blad. Det er ganske godt, men ikke helt som pinnekjøttet hjemme. For å si det sånn, når jeg kommer hjem skal jeg spise pinnekjøtt! Mens jeg var borte hadde familien min våknet til live igjen og også dratt på besøk.
Jeg møtte familien min hjemme i huset i elleve tiden. Da var de alle så trøtte at de telte minutter til klokken ble tolv og fyrverkeriene skulle begynne og de så kunne legge seg. Barna hadde ville ha julegaver tidligere på kvelden så de hadde bare mine gaver å åpne. Jeg tror gavene slo veldig godt an. Til lillesøster ga jeg en samisk pengebok, Danny fikk et samiskinspirert penal, Willy heklet lue med norsk flagg, mamá fikk samiskinspirerte grytekluter og papá fikk cubanske penger til samlingen sin og en buff. Barna fikk også en nøkkelring hver fra Cuba. Til de alle sammen ga jeg også et par bøker som jeg håper vil hjelpe dem å lære engelsk. Det er noe de alle ønsker og snakker mye om. Ofte får jeg beskjed om at jeg kun får lov til å snakke engelsk med Willy. Selv fikk jeg et kjempe fint sjal som jeg hadde sagt tidligere at jeg skulle kjøpe meg. Jeg hadde hatt på følelsen at jeg ville få det, og intuisjonen min var riktig. Det brukes av kvinner her til det meste. Til og holde varmen, men også til å bære barna på ryggen.

Julegaven min :)

Klokken ett var jeg i seng. Sliten, men fornøyd med en annerledes julefeiring. Hva dagen i dag, 1. juledag bringer, det vet jeg ikke. Jeg er glad for at jeg har fått oppleve jul i Guatemala, men jeg tror jeg enda mer setter pris på jul hjemme og det å være sammen med mine nærmeste i julen.

God jul og riktig godt nytt år!

/Yvonne-Marie