Spor utveksling

Selv om dagene på sommerskolen var kjempe tunge og virket evig lange, har den siste tiden gått kjempe raskt. Forrige torsdag var siste dag som lærer. Herremenn hvor glad jeg ble da jeg satt og spiste lunsj og det gikk opp for meg at det kun var en halv dag igjen! Det er nok ikke den verste jobben man kunne hatt, men det har ikke vært hva jeg har likt best. Hjemme har jeg jobbet mye med barn og ungdom. I barnehage og som assistent i skole eller i bolig. Det er nok ikke det jeg ser for meg å gjøre hele livet, men jeg har trivdes ganske godt med det. Her derimot, ikke samme greia. Kanskje hvis spansken min var bedre hadde jeg trivdes bedre. Men jeg trives ikke med lærer rollen i et klasserom. Og alt ansvaret det fører med seg. Kanskje om noen år eller i et annet liv. Som vår koordinator på sommerskolen sa: «You do a good job, but you lack the passion».

Man forandrer seg ganske heftig som lærere.

Bortsett fra å jobbe har jeg opplevd mye annet den siste tiden. Vært to turer i Panajachel og sett nærmere på Lago de Atitlan. Virkelig et praktfullt sted. Puslet puslespill med 1000 brikker. Vært en tur i Antigua på SPOR fest. Det var kjempe hyggelig å møte kjentfolk igjen og spesielt Astrid (en av våre koordinator i Norge under forarbeidet). Den dagen møtte jeg også Anette. En venninne av meg som er på jorden rundt reise. Det var kjempe godt. Og hun var så snill og legge igjen en bok til meg :D

Alle hjalp til, selv om tålmodigheten deres tok slutt ganske raskt.

Thea og en søt eldre herremann i Panajachel

Vi har fornyet visum på egenhånd og fått oppleve stresset ved det når du ikke er helt sikker på om du har fylt ut det spanske skjemaet riktig. Opplevd det Guatemalanske byråkratiet ved å hente ut en pakke. Det er en hel historie i seg selv. Først var vi på pakke kontoret i Guatemala City for å hente Theas pakke. På det kontoret ender alle pakkene røntgenmaskinen ikke skjønner hva inneholder. Og det er mange pakker det. Etter å ha ventet det som føltes ut som en evighet fikk hun beskjed om å komme tilbake dagen etter. Selv om hennes pakke var neste i køen og det tar to timer med buss, jobber de ikke der etter klokka 17:00.

Uken etter var det min tur. Jeg følte meg godt forberedt med to kopier av passet og passet med meg. Men vi hadde ikke lest brevet nøye nok og møtte på surprompen av alle surpromer. Jeg måtte ha kopi av legitimasjon fra mamma som hadde sendt pakken og en oversikt over hva den inneholder og pris på porto. Siden pakken min var liten har den gått som brevpost fra Norge og har ikke oversikt over innhold på utsiden. Så etter en time på internettkafe fikk jeg tak i det jeg skulle ha og vi var tilbake på kontoret. Da viste det seg at mammaen min ikke kunne være mammaen min, siden vi ikke har samme etternavn. Han ville ha en fødselsattest eller/og et brev fra pappaen min. Damaris forklarte pent at dette ikke var mulig siden pappaen min er død. Hun prøvde også å forklare at i Norge har vi andre navneskikker enn her, hvor alle har pappaen sitt etternavn først og så mammaen sitt. På dette tidspunktet var jeg skikkelig sint og irritert og fant ut at man kan prøve om det funker å grine. Det rikket ikke surprompen, men nå fikk alle andre også med seg hva som foregikk. Det ente med at jeg måtte betale skatt eller noe for portoen. Du tenker at det er jo lettvint, du bare trekker bankkortet ditt. Å nei da, da må vi ut bygningen og i banken i nabobygget. Der må man stille seg i en kø for å betale og så i en annen en for å få ordnet en kvittering. Så kan man gå tilbake å stille seg på nytt i kø i postkontoret for å hente ut pakken sin. Har aldri vært med på så mye tull for en pakke med sjokolade og hygieneartikler. Det er siste gang jeg får noe sendt til Guatemala. Hadde det ikke vært for den norske sjokoladen jeg kunne putte i munnen når vi dro derifra vet jeg ikke hvordan resten av oppholdet mitt ville blitt.

Det kan også nevnes at det tar en hel evighet å få post hit. Pakken min tok kanskje tre uker fra Norge. Jeg bestilte noen bøker fra England i begynnelsen av November. De tok i underkant av en måned til Guatemala (de var stemplet ved ankomst) og så en måned for å nå frem til Patzun! Så hvis noen lurer på hvorfor det ikke kommer postkort er det fordi jeg har gitt opp postsystemet helt.

På familietur til Xela.

På fredag var vi på et arrangement for den Norske Ambassaden som skal stenges snart. Det var nok den mest formelle anledningen noen av oss har vært på og kanskje kommer til å være på. Men som Kristina Rodahl (Kirkens Nødhjelps utsending i Guatemala) sa det: «Herfra går det bare oppover». Jeg håper hun har rett. Selv om jeg ikke forsto alt, siden alt foregikk på spansk, var det veldig interessant. Tilstede var mange forskjellige organisasjoner som ville takke den Norske Ambassaden for all hjelp de har fått, masse diplomater, masse urfolk representanter, Jan Gerhard Lassen, Norges Ambassadør, Visepresidenten, Presidenten, Rigoberta Menchú (nobel freds pris i 1992), Rosalina Tuyuc (menneskerettighetsaktivist) og masse andre fine folk. Og oss så klart!

Vi var så klart kjempe tidlig ute siden vi hadde fått beskjed om at ting begynte klokken åtte, mens de egentlig begynte klokken 10. Mens vi satt der ensom og alene, fulgte vi med på forberedelsene som ble gjort rundt oss. Når vi kom hang det guatemalanske og det norske flagget oppe. Så kom de med Bandera de los Pueblos flagget og det samiske flagget. Mens de plages med å få opp det samiske flagget sier Emma: «Hvor mange guatemalanere trenges det for å henge opp det samiske flagget?». Det viste seg at det riktige svaret er 4. Pluss at man googler det og spør den eneste samen man kan se (meg) om det henger riktig.

Norge fikk mye skryt av de forskjellige urfolks organisasjonene under talene. Det som gikk igjen var at vi var et demokratisk og rettferdig land. Og førte en bra modell. Dette er veldig typisk. Norge blir sett på et land som fremmer urfolksrettigheter. Så synd vi ikke følger den samme modellen hjemme. Vi kan sikkert si at Norge er det landet hvor det er best å være urfolk i, men selv om vi er best betyr ikke det at det er bra. Og slik som ting ser ut nå, ser det ut til at Canada kommer til å løpe fra oss når det kommer til akkurat dette. Raúl og jeg fikk æren av å overrekke en gave til ambassadøren og en gave til det norske folket. Jeg må innrømme at jeg måtte holde meg selv i skinnet for å ikke spørre han om han nå skal hjem og lobbyere samme politikk på hjemmebane.

Bortsett fra akkurat det var det et veldig oppløftende arrangement for urfolks sjelen min. Folk kom bort og snakket til meg, de var nesten ikke interessert i de andre. Det høres kanskje innbilsk og egoistisk ut. Men når det du på hjemmebane møter som same er hverdagsrasisme, nedlatenhet og spydighet. Var denne opplevelsen virkelig deilig. Når en av de andre spor deltakerne sier at hvis hvis vi spør oss hva som er norsk og hvem som er norsk, så må jo det være samene. Noe helt annet enn opplevelsen jeg hadde på FK Youth Campen hvor en norsk jente ikke kunne skjønne hvorfor vi skulle ha med det samiske flagget i en presentasjon som skulle representere alle som deltok på Youth Campen. Eller følelsen det ga meg da hun fortalte videre at hun hadde måtte tatt med det samiske flagget også, mens hun himlet kraftig med øyenbrynene. Noen ganger lurer jeg på om en som ikke er urfolk forstår hvordan det føles å bli latterliggjort av majoriteten. Den som en gang tok det som var ditt, til og med din identitet. Men nå påstår at alt skal være bra..

Mario Hulio, sjefen for FUNDATED, introduserte meg for Rigoberta, tidligere fredsprisvinner. Til å begynne med viste kroppsspråket hennes tydelig at hun var likegyldig til å møte nye folk, men når hun så jeg var same åpnet hun ikke bare armene men hjertet også. Det var virkelig spesielt.

Mer om Rigoberta: http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1992/tum-bio.html

Mer om Rosalina: https://en.wikipedia.org/wiki/Rosalina_Tuyuc

Mer om arrangementet (på spansk): http://www.noruega.org.gt/News_and_events/Homenaje-al-Pueblo-de-Noruega-por-su-cooperacion-en-Guatemala/#.VmmcI3YveM8

Mer om Bandera de los Pueblos: http://www.allstates-flag.com/fotw/flags/gt-maya.html

/Yvonne-Marie