Jeg heter Bryon, er 19 år og jobber som elektriker. For noen dager siden gjorde jeg en jobb hos en rik narko-familie i Guatemala City. Jeg installerte bevegelsesfølere for lys, automatisk varmtvann i vasken (når man putter hendene under krana), automatisk nedskylling i doen og et portåpningssystem som gjør at eieren kan sitte i stua si og åpne porten hvis han vil slippe gjester inn. Da jeg var ferdig ville de gjerne gi meg 200 dollar og en vinflaske som takk for jobben, men jeg sa at jeg ikke kunne ta imot så mye fordi sjefen min kan gi meg sparken. De overtalte meg til å ta imot en hundre-dollar-seddel, men da jeg kom ut og satte meg i bilen så jeg at jeg likevel hadde fått 200 dollar. Jeg gikk rett i banken og veksla ut pengene, etterpå kjøpte jeg masse øl, dro tilbake til Patzún og drakk meg full sammen med brødrene mine. 200 dollar er velig mye penger, jeg har aldri jobba for noen som har gitt så mye i driks. Det var virkelig verdt å feire.

Vi følger opp fjorårets kåringer og gir dere det alle har ventet på: Guatemala Awards 2015!

– Årets solstråle: Amani for sin smittende latter og for sin positive holdning til alt og alle.

– Årets susekopp: Håkon for å ha gått seg vill i Antiguas kvadratiske gatemønster.

– Årets mamma: Mina for å ha passet på pass, penger og mobil til andre deltagere, og for (i det minste ha foreslått) å gå hjem tidlig utallige salsa-kvelder, for «vi har jo skole imorgen klokka 8 dere»

– Årets distré: Aurora. Ene og alene. Vi nevner i fleng: mistet bankkort, tustet vekk nøkler hele tre ganger hos samme vertsfamilie, frastjålet lommebok, ødelagt pc og mobilskjerm..

– Årets restaurant: vår kjære Sabedellis i Xela.

– Årets fotograf: Håkon for å ha knipset fantastiske bilder av hverdagslivet i Guatemala.

– Årets flause: Amani for sitt lille toalett-uhell på soveromsgulvet til vertsfamilien i Xela. Kommer eget innlegg!!

– Årets reiseleder: Mina-tours for å ha arrangert utallige helgeturer og guidet gruppa gjennom Guatemalas turistattraksjoner.

– Årets godhjertede: Aurora for sitt store hjerte og for å ha delt ut mer bistand enn det norske bistandsfonnet i løpet av sine 5 måneder i Guatemala.

– Årets landeplage: «El Caballito De Palo» av Joseph Fonseca.

– Årets beste Guatemalanske venner: gutta i Xela for å ha gitt oss gratis salsatimer, vist oss «local Xela» og for å ha vært våre lojale kamerater og dansepartnere gjennom hele oppholdet.

– Årets TV-serie: COMBATE, selvfølgelig!

– Årets beste idé: går til Håkon for å ha lagt igjen smarttelefonen hjemme i Norge.

– Årets dummeste idé: går til Aurora og Mina for å ha kjøpt gate-taco i Patzún i troen om at de var imune mot matforgiftning..

– Årets skuespiller-prestasjon: Amani for å ha staget et meget troverdig hjerteinfarkt i de sene nattetimer i forsøk på å unnslippe korrupt Guatemalansk politi.

– Årets dancing-queen: Mina for å ha tilbragt utallige timer på dansegulvet, og for sin evne til å kunne lukte en salsa-klubb på mils avstand.

– Årets Casanova: går i år som i fjord til en Håkon for å ha sjarmert Guatemalanske jenter med sin lyse lugg og spenstige dansetrinn.

– Årets dårligste blogger: Amani for å ha «mistet» passordet til bloggen, noe som resulterte i hele 2 innlegg i løpet av 5 måneder i Guatemala.

– Årets språktabbe: Mina for å ha mikset ordene «puntos»(poeng) og «putas»(horer) under matteundervisning for 8 åringer.

– Årets tredsetter: Aurora for å ha gått med hull i buksa i 5 måneder.

– Årets feiteste mobilregning: Amani. (Eller, dama til Amani)

– Årets begivenhet: å ha klatret Latin-Amerikas høyeste vulkan, Tajumulco 4220 moh!

– Årets sjarmør: Aurora for å ha smeltet et guatemalansk hjerte.

– Årets sumlekopp: Håkon. Vi mistenker at gutten ble født 5 minutter for sent.

– Årets spansktalende: Mina. Til tross for det lille hore uhellet.

– Årets forfengelige: Amani for å ha reist på 5 måneders tur til Guatemala med trillekoffert.

– Årets sykehusbesøk: Aurora for å ha besøkt sykehuset i Xela hver dag i en uke for å sette sprøyter i rumpa i håp om å kurere omgangssyke.

Og sist, men ikke minst….

– Tidenes sporgruppe: til oss for å ha hatt 5 fantastiske, morsomme, utfordrende og eventyrlige måneder i Guatemala, og for å være den beste sporgruppa som noen gang har satt sine ben på guatemalansk jord.

Vi venter i spenning på 2016 kåringene!

– Amani, Håkon, Aurora og Mina

Nå har jeg vært i Tanzania i over 4 måneder. Det er utrolig hvor fort man tilpasser seg en helt annen hverdag, og det er rart å tenke på hvor annerledes hverdagen min er enn i Norge. Etter en helt super ferie rundt i Tanzania rundt jul og nyttår er jeg tilbake i Tanga. Her kommer et skikkelig innblikk i livet mitt hjemme hos vertsfamilien. Mye er annerledes, men det aller meste verdsettes, og jeg trives utrolig godt her nede.

Det gule huset i Sahare, Tanga
Huset vi stoppet ved den 7. september er formet som en L. Det var på den tiden hvitt med litt avflasset maling, men etter en skikkelig malesesjon i november er huset gult og litt hvitt og har knallrosa myggnettinger. Inne i huset er det overraskende romslig. Stua er stor, med to sofahjørner. Sofaene har mange puter, det er lagt matchende strikkeduker over dem som dekorasjon, og det er også mange bamser og dekorasjonsgjenstander. På veggen henger bryllupsbilder av Mama og Baba og noen kristne plakater – sistnevnte som du ser i nesten alle kristne hus. De inkluderer alltid et sitat fra bibelen, og hvis de er på engelsk er de ofte litt dårlig oversatt. På stuebordet står et stort kors i tre. Det er kjøkken både på et rom inne og ute på trappa, men det er ganske annerledes enn et kjøkken i Norge. Ingen store kjøkkenbenker og skap, ingen vask, ingen komfyr, oppvaskmaskin eller vaskemaskin. Vi har spisestue, og der står det et lite kjøleskap. Vi har fire soverom, og faktisk hele tre bad! Varmtvannstank finnes ikke (i dusjsammenheng har jeg aldri et sekund ønsket meg det heller;). Jeg har mitt eget rom og bad innenfor rommet mitt igjen, så jeg er superheldig. Men det er godt å kunne trekke seg litt tilbake etter dager med mange nye mennesker og mange nye inntrykk.

Familien min klarer seg ganske bra. Selv om de ikke har bil, komfyr og noe særlig av fancy elektronikk bor de i et fint strøk, huset er romslig og de har nok mat til å kunne ta imot gjester (familie/venner som trenger husrom) nesten til ethvert tidspunkt. Problemet er den yngre generasjonen. Det er ikke lett å få seg en greit betalt jobb, spesielt ikke hvis du ikke har råd til noe særlig utdanning. Mange søker seg ut av Tanga og prøver seg i andre områder.

Et dynamisk familieliv med et veldig dynamisk antall beboere
Ok. Dette skulle jo egentlig handle om nevnte Makihiyo Mmbali. Makihiyo er stammenavnet som vertsfaren min gav meg i høst. Det er også det navnet de aller fleste i gata mi, alle folkene som henger på veien og omtrent samtlige av de ansatte på Tanga Beach Resort kjenner meg som. Her hjemme rullerer det mellom stillhet og et yrende liv, med husarbeidarbeid, roping hit og dit og mye besøk av venner eller folk som mama hjelper. Jeg kan aldri vite helt hvor mange som bor her eller langt mindre hvor lenge de skal bli. Jeg har flere ganger blitt overrasket av fremmede gutter i bar overkropp ved frokostbordet, som er en nevø eller et søskenbarn som er i Tanga på besøk eller for å undersøke jobb eller skole i Tanga. I hele høst har det vært snakk om en søster som skulle komme, men aldri helt når – «jaa, hun kommer i slutten av denne måneden» – «hun kommer i midten av oktober!» – «nå venter hun på sertifikatet sitt og kommer i slutten av november» – «hun kommer på søndag» – «jaa, hun kommer neste søndag!». Til slutt kom hun i desember. Hun hadde med seg ei søster med en baby, som også var her i hele desember. Nå har søstra fått seg jobb her i Tanga og bor her på ubestemt tid. En dag hadde lillesøstra mi med seg ei venninne hjem fra skolen. Søt jente, tenkte jeg! Plutselig var hun der neste dag også. Og neste. Ja, hun var på juleferie og skulle være der hele måneden. Så, litt senere i desember, kom det en dag ei søster til, som jeg aldri hadde hørt om en gang. Også på en måneds juleferie!

I mye av desember og januar har altså familien økt fra 6 til 12 personer. Men det har kanskje vært den beste tida her – ungene har hatt juleferie, og det er masse liv og røre i huset. Da jeg kom hjem fra juleferie ble jeg overrasket av to slektninger til. Det blir spennende å se hvor lenge de blir og hva de skal ta seg til her!

Det dype familieportrettet

Mama

En glad mama til venstre, og meg, i landsbyen hun kommer fra. Tvillingsøsteren hennes i min venstre hånd.

Mama er ofte den første du møter i døra. Hvis ikke kommer hun alltid ut for å hilse på eventuelle gjester. Varmen og omsorgen til denne lille, runde og sterke dama er vanskelig å overgå. Alle er velkommen, til enhver tid, og hun blir alltid superglad når folk vil komme på besøk. «Da skal vi lage DET til mat og ordne DET og DET og det skal bli så fint så» Hun fortalte meg at hun en gang huset 16 studenter hun tilfeldigvis møtte i byen som ikke hadde et sted å bo, og laget mat til alle sammen. Mama elsker å synge, ta deg på fersken med tullete kommentarer og har overrasket meg flere ganger med å bryte ut i dans, flekse muskler på tull og ha energiske treningsøkter med boksebevegelser og sparking på veien. Hun tjener noe penger på skredderarbeid, og hun er også aktiv både i kirka og politikken. Hun har også en slags rolle i det kristne lokalsamfunnet som en støttekontakt hvis du sliter med noe. Ofte kommer det folk som vil ha noen å snakke med og som vil at noen skal be for dem. Bønnen kan være både rolig og intens, og for en som ikke er religiøs selv kan det virke både fanatisk og tullete. Men her finnes det ingen psykiatere. For folk er religion en viktig del av hverdagen, både for personlig styrke og sosialt – akkurat som det var for oss for en del tiår siden. Jeg kan si at hun fungerer som en slags psykiater, bare at de fleste her føler at støtten gjennom henne kommer fra en religiøs skikkelse.

Selv om mama er religiøs og aktiv i kirka, har hun aldri opptrådt insisterende overfor meg. Hun har aldri sagt at jeg må være med i kirka eller bedt meg om å bli med på fellesbønn – ikke engang om å be bordbønn. Jeg føler at hun har full respekt for meg, selv om hun nok skjønner at jeg er lite religiøs. Det setter jeg kjempepris på. Hun er også veldig god til å lytte, og i språksammenheng gjør hun alltid alt hun kan for å forstå og ha en helt vanlig dialog med meg, uansett hvor teit og gebrokkent jeg har snakket. Da jeg dro til Zimbabwe etter en måned her, gråt hun. Møtet med mama har gjort sterkt inntrykk, og jeg er så glad for å ha møtt henne.

Baba

Baba sammen med mama på trappa.

Baba er en trivelig og omtenksom kar, men også en mann av få ord. Han jobber 6 dager i uka i et nasjonalt veiselskap, og er den som skaffer inntektene til husholdningen. Han mottar stor respekt hjemme, og det å ta med noe til ham eller å ordne til noe ser alltid ut til å være en liten ære for den som blir spurt om det. Likevel er det damene som styrer showet når det gjelder det praktiske hjemme. Når han kommer hjem, liker han godt å trekke seg tilbake i stolen og se på nyheter i mange timer.  Hans senere liv har nok blitt sterkt påvirket av hans høye blodtrykk – i desember var han oppe i ekstreme 200/120! Dette har nok ført til at han er mindre aktiv på fritiden enn det han var før.

George (26 år)

Bror George og meg koser oss i bryllup!

Vertsbroren George har fort blitt den broren jeg aldri har hatt. Han har vært et utrolig viktig bidrag til at jeg har hatt et så bra opphold som jeg har hatt. George er hjelpsom, engasjert, snill, lyttende og kan le av alt. Han er også bevisst og kritisk både til sin egen kultur og andres. Mange utbrudd fra min side mot både kultur og folk her nede, også til tider urettmessige, har blitt møtt med rettmessige svar og latterutbrudd. Han har vært veldig bevisst på at jeg skal ta del i kultur og hverdagsliv her nede, og var guide og språkhjelp fra første dag. En utrolig viktig egenskap ved George er at han stadig har utfordret meg. Etter å ha vist meg veien den kronglete til byen eller kirka én gang, nektet han å vise veien neste gang. Etter å ha forklart meg swahiliord noen ganger tester han meg, også foran andre. Når vi egentlig skal slå følge hjem etter en lang og slitsom dag har han plutselig overlatt meg alene i kirkekoret eller tatt meg med på tilfeldige besøk. Ofte har jeg blitt ganske frustrert og følt meg som en dust, men neimen så sunt det har vært! Oppholdet her nede er jo nettopp ment til å bryte med forventningene mine, og det kan man iblant glemme når man prøver å planlegge hverdagen selv.

George er et eksempel på at det kan være vanskelig å være ung i Tanzania. Han er smart, engasjert, kritisk, utholdende og veldig sosialt intelligent. Men det kan være dyrt å studere her, og hvis du ikke har mye utdannelse, er det vanskelig å få seg en greit betalt jobb. Å tjene penger til utdannelse eller til å starte sin egen bedrift, kan derfor være en veldig lang prosess. Men Georges fortrinn er at han er engasjert. Han deltar aktivt i møter med YMCA (Young Men’s Christian Organization), som har en av basene sine i Lushoto, distriktet der vertsforeldrene mine kommer fra. Her i Tanzania jobber de mot fattigdom ved å aktivisere og engasjere ungdommer til å selv skape arbeidsplasser og stille krav til regjeringen, spesielt i miljøsammenheng. Nå har de planer om å åpne et kontor i Tanga, og han håper på at dette er noe han kan jobbe med, først på frivillig basis, og hvis de får til samarbeid med de lokale myndighetene – som betalt jobb.

Sylvia (12 år) og Godfrey (6 år)
Sylvia og Godfrey er de to yngste søsknene mine, som har bodd her siden jeg kom. Først og fremst er det noen ting som er litt annerledes med å være barn her i Tanzania enn hjemme. Den største forskjellen er respekten for voksne. For det første er det veldig viktig at barna hilser skikkelig på voksne og eldre, ved å bruke den høflige hilsenen «Shikamoo». Dette terpes de på fra de er veldig små. For det andre er det helt vanlig å bruke barna som sende- og ryddebud. Hent ditt, hent datt, rydd bort tallerkenen min, løp på butikken og kjøp det og det, «telefonen ringer!!!!», osv osv. Men det er også åpenbart at de læres opp til at dette er noe positivt. Barna elsker å løpe meg i møte fra jobb, omtrent røsker av meg sekken og krangler om hvem som skal bære den. De kan også sitte og vente på at jeg skal spise ferdig sånn at de kan rydde bort tallerkenen min. Det er liksom en konkurranse i å gjøre de voksne til lags. Dette var veldig uvant og noe jeg protesterte på i begynnelsen, men nå har jeg skjønt at barnas gjøremål er en del av dynamikken i hverdagen – selv om jeg ikke er noe glad i å kommandere dem selv.

Lillesøster Sylvia og meg på bytur.

Lillesøster Sylvia har jeg fått et nært forhold til. Hun er ei veslevoksen og tøff lita dame som elsker å lære og forstå, er en lynkjapp kortspiller og har overraskende voksen humor til å være en tolvåring. Vi har en fantastisk kommunikasjon, og jeg er helt sikker på at jeg lærer like mye av henne som hun gjør av meg. Hun elsker å danse, og ble raskt en av mine største inspirasjonskilder til dans her nede. Hun har som de fleste her aldri vært på et dansekurs, men har en måte å bevege kroppen og armene på som bare glitrer av musikk- og danseglede, rytmisk forståelse og elektrisitet. Hun er også en racer i lære halling. Rett og slett et talent! Jeg prøver å oppmuntre henne til å gå videre med dansen på et tidspunkt, og håper at hun vil gjøre det på en eller annen måte. I tillegg er vi faste tilhengere av Grøsserne og Er du Mørkredd, hvor jeg prøver å oversette litt etter hvert, som også er en glitrende måte for meg å trene swahilien på. Før jul dro vi alene til byen for å kjøpe sjokolade til jul, noe som var stor stas for oss begge.

Gody og meg i hagen etter litt matlaging

Lillebror Gody er veldig søt liten fyr som kaster seg om halsen til besøkende, som elsker å sitte med de voksne og å vise dem alt han kan. Gody er et eksempel til på mamas godhet. Her i Tanzania er det faktisk mye vanligere at et barn bor borte fra begge foreldre enn det jeg opplever hjemme. Mange, mange foreldre jobber i hver sin by og overlater barna til besteforeldrene i oppveksten. Gody er barnebarnet til mama, men ikke sønn av noen av de voksne som bor i huset her. Mama fortalte meg at moren hans ikke var i stand til å ta seg av ham da han var liten – hun gav ham langt fra nok omsorg og ordentlig mat, og på et tidspunkt var han alvorlig syk. Mama tok tak umiddelbart og bestemte at hun skulle ta seg av ham. På grunn av sykdommen har han litt vanskeligere for å lære enn sine jevnaldrende, og han har lett for å være distré og å rote seg bort hjemmefra. Han vil gjerne være som alle som er eldre enn seg, og har også et sterkt behov for nærhet og at noen ser ham.

Mackline (19 år)

Mackline i svart kjole tok med hele ungeflokken til dans da jeg arrangerte en ekstra julekveld før jeg dro på ferie.

Mackline er ei utrolig søt og morsom jente som jeg dessverre ikke fikk møtt før litt uti desember. Etter å ha bodd i Tanga hele livet, studerte hun i Moshi i 10 måneder etter at hun var ferdig med Secondary School i fjor. Da hun kom tilbake før jul, var det liksom som en brikke falt på plass. Mackline er den som tør å tulle med og terge alle her i huset, i alle aldre, og er virkelig en støttestein og gledesspreder i familien. Hun er også den som lytter til barna og elsker å både være med dem og leke med dem. Med sin humor, energi og årvåkenhet sjarmerer hun alle i senk, inkludert meg, og vi har fått et godt forhold bare i løpet av ukene etter hennes ankomst.

Faridah

Faridah fremst, så Mackline og meg begynner som motorsykkeltaxi

Faridah er datter av mama, og er moren til Sylvia og Mackline, og også Catherine, som har bodd her bare i jula. Hun er ofte opptatt på jobb eller kjøkkenet og kan ellers virke litt tilbaketrukken, men høflig. Hun har det også med å se på meg med uttrykket «Hva i all VERDEN er det du snakker om?!» når jeg sier noe rart på swahili. Likevel er hun veldig hyggelig å snakke med når jeg virkelig går inn for det. Ellers er hun en av flere jeg har møtt her som har et veldig praktisk forhold til barna sine. Hun sjekker alltid hva de driver med, og at de spiser, vasker seg og oppfører seg pent, men jeg har alltid fått inntrykk av at hun lytter litt lite til dem. Derfor virker det som de har et like nært forhold til bestemor Mama som til henne. Men lange arbeidsdager som huspike på hotellet og tungvint husarbeid hjemme kan nok ha mye å si for overskuddet.

Makihiyo

Makihiyo og mama rensker ris en ettermiddag etter nyttår

Makihiyo kommer fra Norge, men akkurat nå prøver hun å være tanzanianer. Hun trives kjempegodt i familien sin, og prøver ennå å forstå seg på de ulike familiemedlemmene sine. Plutselig lærer hun ting som gjør at hun ser helt annerledes på noe hun tok for gitt. Makihiyo har, selv om den ennå er ganske gebrokken, lært seg swahili fort og kan være kjapp i replikken. Hun elsker å prate med kjentsfolk på gata, men kan derimot bli litt lei av å møte stadig nye mennesker hjemme i stua som gjerne kan sitte i flere minutter og stirre på henne eller hviske energisk på swahili om mzunguen som BOR her og snakker swahili. Hun kan ofte spontandanse med barna i stua og komme med utbrudd om folkene på postkontoret som brukte 4 timer på å gi henne en pakke fra Norge eller om friere som aldri vil gi seg. Hun har blitt mer glad i vertsfamilien sin enn hun kunne forestille seg på forhånd, og det skal bli hardt å dra fra dem og en hverdag hun trives så godt i.

Familien Mmbali

Familien min slik den har vært rundt juletider – bortsatt fra to barn. Bak fra venstre: Mackline, George, Baba, Mama, meg, Faridah og «mama Anna». Fremst: Sylvia, Gody og Miri (julebesøk).

Tiden vår i Patzún er nå omme. Vi bodde der i litt over 2 mnd, så det er tid for en oppdatering på hvordan livet der har vært, og hva vi har drevet med. Bedre sent enn aldri!

Tiden i Patzún har gått fort og sakte på en gang. Fort, fordi dagene har vært fulle, med jobb og familietid. Sakte, fordi hverdagen har vært der.

Jobb

Mandag til fredag har jeg jobbet på et feriekurs. Feriekurset tilbyr klasser i diverse fag fra kl.08.30 – 12.00 på morningen, og fra 14.00 – 16.30 på ettermiddagen. Til sammen har vi gitt undervisning til ca 100 barn i alderen 4 til 13 år. Jeg jobber sammen med de tre andre sporerne, og Damaris og Raul som jobber for Fundated, organisasjonen som har ansvar for oss her i Guatemala. Vi har undervist, engelsk, gym, kunst og håndtverk, og matte. Og all undervisning har foregått på Spansk!

I begynnelsen hadde vi store utfordringer med jobben. Vi underviste 7 ulike timer på Spansk hver eneste dag, i tillegg jobbet vi alene. Etter mye frem og tilbake, diskusjoner og uenigheter fikk vi ordnet dette. Til stor fordel for både oss, og barna.

Hverdagen

Jeg har tilbrakt mesteparten av dagene på skolen. Fra kl. 08.00 til kl. 18.00 har vi vært på skolen, med en lunsjpause på to timer midt på dagen har dette vært utholdelig. Etter jobb dro jeg hjem til familien, vi spiste middag (kveldsmat), og etter det ble lyset slukket. Hverdag er hverdag uansett hvor i verden man bor, det er jo nettopp hverdagen som tilsier at man faktisk bor et sted.

En detaljert oversikt over en dag i Patzún

07.15 – båkner

07.45 – frokost, som regel bestående av egg, urtesuppe, tortillas og atol. Atol er en varm drikke som lages på ulik frukt og grønnsaker, med et tonn sukker.

08.15 – jobb, underviser til klokken 12, deretter planlegger vi ettermiddagen.

13.00 – lunsj, lunsjen varierer litt. Hvis det er kaldt, suppe med kokt kylling og grønnsaker. Til vanlig, kjøtt, fisk, ris, grønnsaker, salsa og TORTILLAS. Til lunsj lager moren min Fresco, dette er en type fruktdrikk, med et tonn sukker.

14.00 – tilbake på jobb.

18.00 – hjem fra jobb

19.00 – middag/kveldsmat, egg, bønner, rømme, tortillas og atol. Etter middag er det familietid.

20.00 – lyset slukkes. På denne tiden av dagen kan jeg trekke meg tilbake. Den mest verdifulle tiden av døgnet.

21.30 – god natt!

Som sagt hverdager finnes over alt! Jeg er uenderlig takknemlig for at jeg i over 2 mnd har fått dele min med den fantastiske familien min i Patzún, fått utfordret meg selv med undervisning på Spansk, og ikke minst for å ha blitt kjent med så mange fantastiske mennesker.

Men det er også veldig deilig å være ferdig med Patzún, å starte neste kapittel av Guatemala-eventyret.

Lille juleaften

Lille juleaften

Jeg og Aurora dro til nabobyen for å kjøpe julegaver. På kvelden var det fest med alle gutta fra nabohusene. Grilling og flatfyll, en årlig tradisjon så vidt jeg har forstått. Aurora hadde også lyst til å bli med, men faren hennes ga henne ikke lov. Sånn er det her, det er veldig stor forskjell på å være gutt og jente. Som dere ser på bildet er det ingen jenter på festen.

Så sa det pang

Bokstavelig talt. Juleaften her er ikke så ulik nyttårsaften i Norge. Alle barna kjøper inn kinaputter (les: bomber) og småfyrverkeri som de smeller av gjennom hele desember. Har blitt fortalt at det er mange som får hørselsskader på grunn av dette – og jeg holdt nesten på å bli en av dem. Jeg hadde nettopp vært på supermarkedet for å kjøpe en flaske rom og cola til kvelden (av en eller annen grunn hadde dette blitt min oppgave). Jeg gikk oppover markedsgata med plastposen i hånda da en kinaputt (les: bombe) tilfeldigvis smalt av rett ved siden av meg. Et hælvetes smell, i de første sekundene kunne jeg ikke høre noe annet enn piping på det venstre øret mitt. Gjerningspersonene var ikke mulige å se i folkemengden (hadde jeg gjort det skulle jeg likt å slå dem rett ned), så jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å gå hjem. Hele juleaften gikk jeg med en propp i det venstre øret mitt fordi jeg leste på nett at stillhet er den beste lindringen, og første juledag var tinnitusen heldigvis borte.

Juleaften med hele storfamilien

Juleaften

Som sagt, litt som nyttårsaften i Norge. Vi brukte hele dagen på å vente og gjøre i stand, først klokka 23.30 begynte folk å komme (etter at de siste gudstjenestene var ferdig. Vertsmora mi er også religiøs, men plages med et vondt bein og går ikke lenger i kirka (i helgene kommer derfor presten på besøk til oss!), men uansett). Vi var hele familien samla, 30 personer og en baby. Vi spiste tradisjonell guatemalsk mat og lekte pakkelek. Når man er 30 personer sier det seg selv at ikke alle kan gi gaver til alle, så på forhånd hadde vi trukket en hemmelig gave-venn som vi kjøpte julegave til (verdi: ca. 30 norske kroner). Etterpå gikk vi opp på taket og så på fyrverkeri og i to/tre-tida på morgningen dro folk hjem. I det store og det hele en veldig verdig julefeiring for to nordmenn langt hjemmefra (vertsfamilien til Aurora er i slekt med min, så vi feira sammen).

Julegaven min

Før jeg dro til Guatemala hadde jeg og mamma vært flinke og kjøpt inn norske gaver til alle vertsfamiliene – til vertsfamilien i Patzún et flott kjøkkensett i matchende rødt: Slikkepott med Mariusgenser-mønster, to grytekluter og tre par med ”maiskolbe-holdere”. La meg forklare: Små gaffel-håndtak til å stikke inn på hver side av en maiskolbe for å kunne spise den uten å grise seg til på hendene (se illustrasjonsfoto). Husker at jeg var fornøyd med å kunne ta med meg noe praktisk, ikke bare troll og tull, selv om jeg jo visste at jeg skulle til et maisspisende land med sikkert alle tenkelige mais-hjelpemidler.

Illustrasjonsfoto fra zyliss.com

Her i huset er det få mais-hjelpemidler. Vi bruker sjelden kniv, spiser stort sett med én gaffel eller én skje. Det går maur på spisebordet vårt, men de børster vi bare vekk. Vertsmora og vertsbroren min pusser aldri tennene og vasker seg aldri på hendene, selv etter at de har vært på do. Vi har en serviettpakke på bordet, men den er bare til meg. Vertsmora mi bruker skjørtet sitt. Alt dette er kanskje til å få sjokk av, men dette innlegget handler ikke om urenslighet, det handler om hva jeg hadde med meg fra Norge: Maiskolbe-holdere? Hva faen?

Man bruker hendene. Ferdig med det.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med maiskolbe-holderne mine, men at jeg ikke kunne gi dem bort til vertsfamilien min var hvertfall sikkert. De hadde ledd av meg, alle sammen. De hadde ledd av min skepsis for å ta på maten jeg spiser, og de hadde ledd av det vestlige overforbrukssamfunnet jeg kommer fra.

Så mine gaver ble:

Vertsmora mi: Slikkepott (ikke sikker på om hun skjønte hva det er), grytekluter (ikke sikker på om hun noen gang får bruk for dem), julekrus og melkesjokolade (hun er gal etter sjokolade)

Vertsbroren min: Termoskopp og melkesjokolade.

Nærmeste vertsfetteren min: Sigarpakke (med rødvins-smak!)

Min hemmelige gave-venn, en mor i 40-åra: Kjedelig vannmugge med blomsterdekorasjoner.

Noen bilder fra skole-hverdagen vår, et ferieskoletilbud for barn mellom 5 og 12 år som vi alle fire, Amani, Aurora, Mina og jeg, jobba frivillig på. Læringsstrategien: Aprender jugando – lær mens du leker.

Siste skoledag. Her stod vi to måneder tidligere og ble presentert for alle foreldrene: Fire nordmenn uten pedagogisk bakgrunn med svært begrensede språkkunnskaper. I tillegg en timeplan hinsides all logikk, vi skulle på egenhånd forberede mellom fem og syv forskjellige skoletimer hver eneste dag. Vi tenkte: Dette er jo helt fullstendig sinnssykt. I starten gikk det så som så. Men snart ble vi bedre kjent med barna og etter et par uker begynte vi å jobbe i par med flere barn i hver klasse. Så ble dagene rutine, og da vi endelig var ferdige med to måneder var det også litt trist.

———–

På familiesammenkomster er det barna som trekker oppmerksomheten. Takk og lov, for på denne bursdagen snakka folk nesten ikke med hverandre.

Utsikt mot Patzún sentrum.

Her finnes få eller ingen vaskemaskiner. Mødrene og døtrene møtes på offentlige vaskeplasser for å vaske klær.

De kalles bare ”butikk” og finnes på omtrent hvert eneste gatehjørne. Her kan man få kjøpt godteri og diverse basismatvarer.

Markedsplassen i Patzún på kveldstid. Gatekjøkkenene holder oppe til midnatt.

Amani, Håkon og jeg fikk lørdag for en uke siden være med på en veldig fin tradisjon, Maria Fernanda som jobber for Fundated har. Vær jul deler hun, og en stor gruppe folk fra en katolsk kirke ut mat til de som bor på søppeldynga i Guatemala. Dette er en flott og viktig tradisjon. Det fungerte slik at vi satt opp bor midt på plassen, og sammen samarbeidet om å gi ut 2000 tamales ,(tamales er den guatemalske trafisjonelle juleretten).

Ca 2000 mennesker bor og jobber på søppeldynga. Flere barn dør der hver dag, noe som har ført til at regjeringen har lagd en ny lov som sier, at barn ikke lenger har lov til å oppholde seg der. Dette sier virkelig noe om seriøsiteten i det. Denne erfaringen gjorde noe med lysten om å drive frivillig arbeid, og jeg innså virkelig hvor lite jeg gjør. Noe som er litt flaut å tenke på når jeg kommer fra rike Norge.

Jeg fikk se en fattigdom jeg aldri har sett maken til. Men oppi denne fattigdommen lever de mest utrolige mennesket. De viste slik takknemlighet, og ydmykhet over denne lille gesten. Nok et bevis på at menneskene her i Guatemala er utrolig flotte folk!

Nå har jeg bodd i Tanzania i over 100 dager. Det er egentlig helt utrolig! Jeg tenker på det av og til, hvor rart det er at jeg har vent meg til alt dette. Ukjente på gata ønsker meg fremdeles «Karibu Tanzania»(Velkommen til Tanzania), men det har jeg også blitt vant til! «Husker du Norge?», spurte vertssøsteren min i går. Jeg vet ikke! Dette er hverdagen min nå. Når folk spør meg hva som er forskjellen mellom de to landene, prøver jeg å tenke på hva som ville overraska vertsfamilien min om de hadde reist til Norge.

Temperatur: Denne kommer jeg på helt selv.. Lurer på om jeg har blitt akklimatisert eller om jeg bare har lært meg å leve med varmen. Jeg drikker 3-4 liter vann hver dag, og bærer alltid med meg en drikkeflaske på 1,5 liter. Slik overlever jeg å gå i sola til og fra jobb hver dag. Tror også det handler om å finne skyggen, sette ned farta og å kle seg riktig.

Bekledning: Mange menn kler seg «vestlig», med jeans og t-skjorte. Noen bruker lange skjortler og muslimske hatter. Jeg blir overraska hver gang jeg ser damer med bukser, og det skjer ikke hver dag. De fleste kler seg i lange skjørt eller i kjole. Dessuten kler de seg veldig pent. Skreddersydde kjoler, skjorte, velfrisert hår. Stilen med hullete, trange bukser har ikke kommet hit ennå.

Kostskoler: Mange jeg har prata med, særlig lærere, sender barna sine på kostskole. Noen helt fra nursery, 3 år gamle..

Ut på tur: «Går dere bare TUR i skogen? Er dere ikke redde? Hva med dyrene?». Generelt synes folk at det er rart å gå lenger enn 10 minutter, om man ikke gjør det kun for treninga. «Nyter du treninga?», spør folk meg når jeg går til jobb..

Religion og identitet: Da jeg lette etter fritidsaktiviteter, prøvde jeg å finne ut hvor folk er sosiale. Familien min ser ut til å ha hele sosiallivet sitt i kirka, og for dem er kristendom en stor del av identiteten deres. Musikken de hører på er kristen. Dagen startes og avsluttes med bønn. To til tre dager/ettermiddager tilbringes i kirka. I kirka mora mi tilhører, må damene barbere av seg håret, unngå smykker, bruke langt skjørt og skaut når de skal i kirka.. Ofte spør folk om jeg er kristen som noe av det første de sier i samtalen.. Religion har en annen plass i samfunnet her i Tanga enn jeg er vant med i Oslo.

Arkitektur: I Tanga har de fleste husene folk bor i bare en etasje. I byen har noen bygninger to, tre etasjer, men få har flere enn det. Ingen hus har kjellere. Byggestilen er også ganske annerledes, både i utforming og materialbruk. De fleste husene er murhus med stråtak eller metalltak. Ingen hus er bygga av tre…

Gratisprinsippet: Jeg skulle visst mer om NAV-ordninga, men mama får i hvert fall hakeslipp når jeg forteller om gratis skole og sykehus, uføretrygd osv.

Tobakk: Veldig få røyker på gata her. Ingen damer røyker.

Mangfold: «Hæ? Finnes det afrikanske mennesker i Norge?» «Ja. Der jeg kommer fra, ville vi nok ikke ropt SVARTING etter folk på gata slik folk roper HVITING etter meg her..», MEN det bor folk som ikke ser tanzanianske ut ved første øyekast her også.. For eksempel bor det mange indere som er andre- og tredjegradsinnvandrere her som et resultat av britisk styre.

Supermarkeder og kjøpesentere: Finnes ikke i Tanga. Okei, et «supermarked», på størrelse med de minste Rimiene hjemme.. Folk flest handler på markedene, og en masse. Her om dagen kom mama hjem med en sekk med mel (tipper 10 kg), en sekk med ris, 10 poser fylt med forskjellige grønnsaker, en pose salt, noen poser bønner ++. Hun hadde vært der alene, så jeg spurte henne om hvordan hun hadde fått med seg alt. Hun betaler en person på markedet for å være levende handlevogn!

Det var ti forskjeller. Jeg pleier å legge til at jeg ikke synes det ene landet er bedre enn det andre. De er bare forskjellige!

Joda, vi jobber som frivillige for Fundated. Men det er ikke en 24/7 jobb. Så hva gjør vi utenom arbeidstid?

Å bo og leve i Guatemala i 5 måneder en en fantastisk sjanse til å reise og oppleve det som omtales som Latin-Amerikas mest spektakulære land. Guatemala har så mye å by på, og vi blir gang på gang slått ut av fantastisk natur, høye vulkaner, frodig landskap, buzzende-storbyliv og fredelige Maya landsbyer. Og det beste av alt er at alt dette er bare en humpete busstur og en liten slant penger unna dørstokken!

Vi drar på helgetur til Antigua, en fargerik koloniby og Guatemalas tidligere hovedstad

Vi hører på gatemusikanter spille på marimba, Guatemalas nasjonalinstrument

Vi lar oss trollbinde av flotte utkikkspunkt

Vi spiser gooood mat

Vi besøker Semuc Champey, svømmer i grotter i fjellet og bader i naturlige trappe-basseng med krystallklart vann

Vi lar oss nok en gang imponere av Guatemalansk natur. Her ved «Eggekartong-fjellene»

Vi drar til Lago Atitlan hvor vi våkner opp til vulkaner, sol og en svær innsjø

Vi kjører båt og Aurora blir bustete på håret

Og ikke minst, vi danser salsa natten lang i Quetzaltenango!

Med andre ord, vi lever det søte liv i Guatemala, og har ingen hast med å vende nesa hjemover enda!

– Mina