Spor utveksling

Den dagen vi kom hjem fra ferie fikk jeg melding fra Devotha, vertsøsteren min, at jeg skulle komme direkte til Majengo, det området der hun bor. Hun flyttet nemlig ut av huset i Soweto (der jeg har bodd sammen med henne, ungen hennes og vertsforeldrene mine) og til Majengo hvor hennes ektemann bor. Dette gjorde hun i desember. Hun spurte meg da om jeg kunne tenke meg å flytte sammen med de, men jeg sa nei da jeg syntes det ble litt stress å skulle flytte bare litt over en måned før jeg skulle reise herifra. Uansett så fikk jeg melding fra henne om at hun hadde snakket med min mama om at det ble enklest hvis jeg bare ble i Majengo fremover da det ikke kom til å være folk i huset i Soweto. Jeg vet ikke helt enda hva jeg synes om å faktisk flytte 3 uker før jeg skal pakke tingene mine igjen, men til nå går det bra. Jeg trives godt i Majengo hos henne og de har virkelig gjort alt for at jeg skal trives der. Jeg føler meg som hjemme til nå, så det går nok bare greit. Har fortsatt alle tingene mine i Soweto, jeg har bare vært og hentet noen klær og tatt med til Majengo. En positiv ting med å flytte til Majengo er at jeg er nærmere byen og jeg så å si nesten er nabo med Johanna.

Nå har vi kjøkken inne i huset faktisk, og stekeovn. Rommet mitt er mye mindre enn det forrige, men jeg har fått en ordentlig seng. Har dessverre ikke et ordentlig do i dette huset heller, men det går ganske greit i grunn. Stuen er mye mer moderne (de har flatskjerm TV) og huset i seg selv ser bedre bygd ut enn det huset jeg bodde i, i Soweto.

Devotha mater sønnen Blessness slik hver dag. Morsom metode, men han sitter faktisk stille.

Devotha, Innocent og sønnen Blessness. De spiser middag slik hver dag.

18. desember tok jeg ferie. 21. desember reiste jeg, Johanna, Mario og Andrea (kjæresten til Mario) til Dar Es Salaam. Etter en busstur på rundt 10 timer kom vi endelig fram til storbyen. Da vi kom fram startet vi å lete etter overnatting, fordi vi som vanlig ikke egentlig planla noe i forkant. Vi fikk to rom på YMCA, og der ble vi værende hele uken. I løpet av de dagene vi var i Dar Es Salaam dro vi til et badeland, til en strandresort og vi dro til et bruktmarked der. Vi var også turist og gikk rundt på litt sightseeing i byen, og besøkte diverse restauranter. Da julaften kom var vi ute og gikk i 30 varmegrader og i steiksol. Man kan trygt si at det absolutt ikke føltes ut som jul. Jeg har prøvd å unngå julen litt i år, men det ble nærmest umulig da det sto juletrær rundt omkring og julemusikk spiltes i gatene. På dagen facetimet jeg med familien min hjemme i Norge. På kvelden hadde vi bestilt bord på Cape Town Fish Market, for der skulle vi ha julemiddagen vår. Vi spiste nydelig mat til norske priser faktisk (dyrt i forhold til alt annet her) og vi koste oss masse i hverandres selskap hele kvelden. Diego hadde plutselig bestemt seg for å komme til Dar Es Salaam, så vi møtte han senere på kvelden da bussen hans kom. 2. juledag dro Mario og Andrea tilbake til Moshi, og 3. juledag dro jeg, Johanna og Diego med fergen over til Zanzibar. Der møtte vi Nils og Keneth som hadde kommet med båt fra Pangani.

Zanzibar var helt fantastisk på så mange måter. Vi bodde i et hus 50 meter unna stranden, og vi solte oss og badet dagen lang. Jeg var til og med så heldig å få feire bursdagen min der, og gjengen gjorde den til den absolutt beste. På morgenen fikk jeg servert kald kokosnøtt i hengekøye og på kvelden kom noen av våre finske venner for å feire bursdagen min sammen med oss. Vi spiste middag sammen, og hun som eide huset vi leide rom i hadde kjøpt kake til meg i byen. Jeg hadde en veldig fin bursdag, det er ikke til å legge skjul på. Vi feiret også nyttårsaften på Zanzibar, men den var dessverre litt skuffende. Det var reklamert for nyttårsraketter, men det var ikke mye å skryte av. Flinke som gjengen er da, klarte vi uansett å få til en kjempebra feiring. 3. januar forlot vi Zanzibar med en fiskebåt som skulle til Pangani. De to guatemalske deltakerne som var her i fjor ble kjent med en mann kalt Mike, så han ble vi og kjent med i år. Han kjørte oss med båten sin til Pangani, og i løpet av turen fanget vi en stor fisk. Utrolig morsomt! Vi overnattet en natt i strandbungalowene hans før vi tok bussen hjem til Moshi dagen etterpå.

Desember. Desember har jeg alltid hatt mye å gjøre, spesielt når man snakker om service bransjen. Å når jeg er her nede i Afrika og ikke jobbe så mye, føles det egentlig litt rart å ikke ha lange arbeidsdager med mye stress, mye intensitet og mye fokus. Desember har jeg alltid likt, familie tid.

Så her i Afrika så er det annerledes. Føler liksom ikke at jeg har så mye kjærlighet med min vertsfamilie. Familien min hjemme betyr veldig mye og spesielt når man snakker om desember måned. Å vi fikk juleferie den 18 desember, og da kunne vi dra hvor vi ville. Men, jeg følte liksom ikke så mye juleglede selv om det nærmet seg julaften. Dagen går og plutselig så var med juleaften. Jeg har hatt litt problemer med magen en stund, og vi skulle dra til Zanzibar i de nærmeste dagene etter julaften. Så bestemte jeg meg å gå til legen for å ta en siste sjekk før jeg dro. Så satt jeg der da på legekontoret på selveste 24 desember og ventet på testene jeg hadde tatt og resultatet var at jeg hadde parasitter igjen. Noen ganger så føler meg veldig uheldig. Dette er den andre gangen jeg har parasitter. Å de forekommer av maten man spiser her, er jo enten at de som lager maten ikke vasker hendene godt nok, spesielt når man har vært på do. Eller at de vasker maten i urent vann.

Så jeg var veldig skuffet og litt irritert at jeg har greid å få det igjen, og når vi skulle reise snart på ferie. Så jeg hadde masse tanker og ulike vinkler på hva jeg skulle gjøre, om jeg skulle dra eller ikke. Men, etter en del tenking så besluttet jeg å dra og bare håpe på det beste.

Men, da har jeg og erfart å tilbring på legekontoret på julaften, er jo morsomt å tenke på senere. Hehe

Så dagen gikk på å planlegge litt hvordan vi skulle dra og når vi skulle dra, men når jeg kom hjem for å pakke, så var det ingen hjemme, bare min hushjelper som stå ute i hagen å vannet plantene som min mamaLydia er så begeistret over. Var ikke akkurat det jeg hadde på håpet på. Følte meg veldig tom og trist når jeg sto der på rommet og tenkte over at dette er en rar følelse å tilbring julaften på. Så savne var stort av å ikke være hjemme. Etter at jeg hadde ringt hjem og min mamaLydia hadde kommet hjem så var det litt bedre tilværelse å feire julaften.

Vi spiste den chaga tradisjon maten, bananstuing på kvelden og etter det så var det å legge seg og vente til neste dag.

Var en merkelig julestemning, men når man er i et annet land så er det forskjell fra kultur til kultur.

Ikke mang some var på legekontoret på 24 des

Iallefall hadde jeg et juletre som beviste at det var jul.

Nils/Nejla

Behandling av hushjelpen:

Noe jeg gjerne vil trekke frem som en av mine favoritting med mine vertsforeldre er deres holdning til andre mennesker, og nå snakker jeg spesielt om hushjelpen. Jeg vet at det er annerledes hjemme hos noen av de andre, men i min familie spiser alle middag sammen og det er ikke forskjell på hushjelpen, hun som bor her fordi skolen hennes er i nærheten og meg. Forresten så virker det kanskje som om det er helt vanlig å ha hushjelp her, og det er nok det i en større grad enn i Norge, men vi bor alle i over gjennomsnittet velstående familier og i denne samfunnsgruppen er det veldig vanlig.

Religion i vertsfamilen:

De er luthersk kristne og går i kirka hver søndag. Hver kveld har de bibelstund med sang, bønn og høytlesing fra bibelen. Jeg deltar hvis jeg føler for det fordi det er hyggelig og selv om jeg er ikke-troende har de ingen problemer med det. Når andre har stilt spørsmål ved hvordan jeg virkelig ikke kan tro på Gud forklarer de dem på en ordentlig måte at det er et individuelt valg fra person til person heller enn å avfeie det med ”det er fordi det er vanlig i Norge”, som jeg har hørt andre konkludere med.

Aircondition i kontorene/butikkene:

Bare i minibanken, bruker alltid i overkant lang tid på å ta ut penger fordi det er så deilig å være der inne i kulden. Rommet mitt er urolig varmt og jeg har ingen vifte el.liknende, så har våknet mange netter og dusja for å kjøle meg ned. Desember og januar er de varmeste månedene her og ja! det er varmt, i overkant av 30 grader akkurat nå (kl 19.45). Har vansker med å forstå all te-drikkingen her, ofte er det siste jeg har lyst på en kopp med noe varmt, men chai-tid er en veldig viktig del av kulturen.

-Johanna

Siden sist har jeg vært på toppen av Kilimanjaro! Det var en helt fantastisk opplevelse og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så utslitt eller glad noen gang før. Hadde et helt fantastisk team av bærere og guider med meg og ville aldri i livet klart meg uten dem. Har utrolig stor respekt for jobben de gjør, særlig bærerne. De bærer 20 kg på hodet og må gå fortere enn alle for å komme først frem til teltplassen og gjøre alt klart og lønna er ikke akkurat noe å skryte av. Men de klagde ikke og var alltid hjelpsomme og smilende, selv etter utallige høydemeter. Jeg møtte også guider som elsker jobben sin og fjellet selv om de alle var klare på at det er hardt arbeid uansett om du har vært på toppen over hundre ganger. De aller fleste som bor i Kilimanjaro-regionen og ser fjellet hver dag kommer aldri til å få råd til å bestige det med mindre de blir bærere eller guider. Mange jeg har snakket med har heller ingen interesse av å nå toppen, få kan se for seg å gjøre noe sånt for gøy og jeg fikk mange rare blikk fra familien da jeg fortalte at jeg skulle prøve. Vertsmoren min sa først at «det er ikke noe for jenter» og deretter «kan du ikke heller bare dra på safari da» med et stort sukk, men jeg tror bare de var bekymret for meg. Det føltes bra å komme tilbake, se på fjellet og kunne si at der, der har jeg vært.

Jeg var veldig heldig med selskapet mitt, jeg klatret med en australsk jente som heter Kamarra og vi passet bra sammen. Alt i alt er det nok det kuleste jeg har gjort noen gang og en opplevelse for livet!

teamet! bak f.v: Isak (kokk), Colman, Kebby (gjemmer seg bak Colman), Sebastian, Amos, Paulo, Isaya og Joy (guide) foran f.v: Nathanael, Robert (guide), meg og Kamarra

-J

I går kom vi alle samlet hjem fra litt over 2 ukers ferie med reising rundt om i landet. Det har vært utrolig gøy og jeg har sett og opplevd så mange nye ting og lært mye om Tanzania. Først dro Katrine, Mario, Andrea og jeg til Dar es Salaam, byen som pleide å være hovedstaden før de flyttet den til Dodoma fordi den ligger mer i midten av landet, men fortsatt er Dar den viktigste byen økonomisk og politisk. Alle politiske institusjoner holder fortsatt til her med unntak av nasjonalforsamlingen. Byen har et innbyggertall som nesten er på høyde med hele Norges befolkning, trafikkaos som sjelden blir helt borte og en travelhet som føltes stressende etter å ha bodd i Moshi i fire måneder. Jeg trodde Moshis gater var fulle av mennesker, men i Dar drømte jeg meg tilbake hit.

Jeg hadde gruet meg litt til jula fordi jeg det er min favoritthøytid og jeg elsker juletradisjonene jeg har hvert år hjemme. I min vertsfamilie markerer de ikke høytiden og det var derfor ok at jeg reiste bort. Jeg hadde egentlig forventet en stor feiring siden de er så religiøse, men det er ikke deres tradisjon forklarte de meg. I år føles det som jeg har hoppet over jula, men det er greit fordi jeg vet at den kommer igjen neste år.

Den originale planen var å være et par dager i Dar før vi dro til Tanga for å møte de andre, i stedet kom Diego etter oss og var med oss noen dager før Mario og Andrea måtte tilbake til Moshi for å rekke Andreas fly til Norge. Siden det hadde blitt en veldig unødvendig (for ikke å snakke om dyr) omvei å dra til Tanga og så ned igjen til Pangani for så å dra til Zanzibar ble det til at Diego, Katrine og jeg tok ferga til Zanzibar hvor vi møtte Nils og Keneth i Stone town før vi dro samlet til Paje, stranda vi hadde bestilt (veldig billige) rom hos søsteren til han vi leide teltutstyr av da vi skulle campe i Hot Springs. Det morsomme er at hun som eide huset vi bodde er gift med en trønder og de bor i Norge! Tilfeldigheter altså, og nå var de der på ferie med barnet sitt, Alvin, som imponerende nok snakker norsk, swahili og engelsk. Vi ble der en uke med maks avslapning, feiring av Katrines bursdag og nyttårsaften og jeg prøvde meg på kite surfing.

Det var veldig morsomt (og hjelpsomt for å få ned prisene!) å kunne uttrykke seg (litt) på swahili, og jeg opplevde hvordan de lokale blir enda mer imøtekommende, vennlige og imponerte. Særlig på Zanzibar florerer det av turister som ikke kan et ord av språket. Følte meg nesten litt tanzaniansk.

Etter en natt nord på øya fikk vi sitte på med Mike, en venn av de forrige deltagerne fra Guatemala, i en fiskebåt fra Zanzibar til Pangani hvor han bor og jobber. På veien fikk vi en 10,8 kg fisk dratt opp av Mario, som vi spiste til middag den dagen. Det er det beste fiskemåltidet jeg har hatt her i Tanzania og jeg har virkelig savnet ordentlig fisk! Etter en natt i Pangani vendte vi nesa hjemover og etter ca 10 timers reise var vi igjen i kjente trakter. Jeg synes alltid noe av det beste med å reise er å komme hjem igjen og denne gangen var ikke et unntak, det var deilig å komme hjem og legge seg i sin egen seng. For ja, Moshi føles som hjemme nå og det skremmer meg at vi bare har tre uker igjen her før vi skal til Norge. Men jeg skal prøve å ikke bekymre meg over det helt enda og nyte den siste tiden her mens jeg enda kan!

Nå er det tilbake til hverdagen med jobbing, vi blogges!

Det er med blandede følelser jeg innser at det er mindre enn en måned igjen av mitt opphold i Guatemala. Det er først nå jeg har fått hjemlengsel, men likevel har jeg ikke lyst til å dra hjem. I hodet mitt er alt rett og slett et rot. Jeg savner små ubetydelige ting som å kunne kaste papiret i do og drikke vann rett fra springen. Jeg savner fiskemåltider og vaskemaskin. Alle disse små tingene, ubetydelige tingene, er ting som jeg (tro det eller ei) savner helt utrolig mye. Selvfølgelig savner jeg familien og vennene mine også, men det er de små tingene som virkelig gjør utslag.

Panajachel, mitt absolutte favorittsted

Når jeg dro til Guatemala viste jeg at det bare var fem måneder til jeg var hjemme igjen. Fem måneder til jeg var tilbake til hverdagen i Norge, og tilbake til venner og familie. Tilbake til alt det kjente og kjære. Jeg forlot Norge uten veldig store problemer, for jeg viste tross alt at det bare var for fem måneder. Det som nå derimot skremmer meg er at jeg skal forlate Guatemala, og det på ubestemt tid. Jeg forlater det landet som i den siste tiden har vært hjemmet mitt. Det landet som jeg gjennom fem måneder har lært å kjenne og som nå har blitt det kjente og kjære. Selvfølgelig finnes det sider av dette landet som jeg overhode ikke liker, men tro meg det gjør det i Norge også. Hvordan skal jeg greie å spise et måltid uten tortillas? Eller hvordan blir det å gå på gaten uten at alle hilser på alle? Det er ikke tull engang når jeg sier at dette er ting som bekymrer meg.

snuppene – emma

Livet i Guatemala er så mye enklere (selv om man mangler enkelte ting som hadde gjort hverdagen enda enklere, for eksempel vaskemaskin (ikke det at jeg vasker klærne mine selv)). Dagene har vært rutinefylt og mye tid har gått til jobbing. Jeg skal innrømme at det ikke alltid har vært like lett. Jeg prøvde for eksempel veldig hardt å unngå jula ettersom dette er en tid fylt med tradisjoner og familie, men jula den var overalt… Vertsfamilien min lovde meg et juletre, noe som jeg for så vidt også fikk (var mer en busk med overdrevent mye blinkende lys) likevel merket jeg savnet etter hvit jul i Norge. Det hjalp ikke stort mye når mamma viste meg pinnekjøtt og juletre over skype… så takk for den mamma!

Tamales (med andre ord maismasse som ser ut som potetstappe, serveres i bananblad). Tradisjonell julemat. Godt, men foretrekker pinnekjøtt for å si det sånn…

Julaften og alle i finstasen. Ekte Patzuneras

Så nå sitter jeg her da, nok en gang, ser på den tomme kofferten som skal pakkes. På samme måte som for fem måneder siden, er det vanskelig. Det er tross alt fem måneder med opplevelser og minner som skal pakkes ned. Jeg er helt elendig til å pakke og jeg finnes ikke effektiv på det området. Har heldigvis litt over tre uker på å pakke, så for øyeblikket nyter jeg den siste ruten norsk melkesjokolade og undrer meg over hvor lenge jeg faktisk har klart og spare den. Jeg er så takknemlig for denne opplevelsen. Dette oppholdet har forandret meg på måter jeg ikke trodde var mulig, og jeg innser hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er klarere enn noen gang for å komme hjem, men den tomme kofferten tilsier noe annet… Skal jeg være helt ærlig, tror jeg det blir mye vanskeligere å forlate Guatemala enn hva det var å forlate Norge. Skal ikke se bort ifra at jeg veldig snart er tilbake i dette fantastiske landet. Nå skal jeg bare nyte den siste tiden!

//Thea

Etter 11 dager ferie på Cuba var det med blandede følelser jeg reiste hjem til Patzún for å feire jul med familien min på lillejulaften. Jeg gledet meg egentlig ikke til noe ved det, bortsett fra å sove i sengen min igjen. Helst ville jeg hjem til Norge, til søsteren og mammaen min som feirer jul alene i år fordi jeg er borte og pappa er borte for godt.
På forhånd hadde jeg sett på det som en bra ting å gjøre noe nytt i julen. Julen hjemme blir aldri det samme igjen. Desember 2013 tilbrakte familien min på sykehuset. 21. desember gikk pappa bort. Den julen ble det liksom ikke jul, og julen etter prøvde vi vårt beste på å ha en «vanlig» jul igjen. Men det blir aldri det samme. Vi har aldri hatt noen kjempe sterke tradisjoner for jula hjemme, men vi har alltid vært sammen. Det er rart hvor tomt det blir når man er tre istedenfor fire.
Ting man ser for seg på forhånd, går ikke akkurat som man hadde tenkt. På flyturen lurte jeg veldig på hvorfor jeg hadde valgt å feire jul borte fra familien min. Og selv om det var lillejulaften føltes det ikke som jul. På en skala fra 1 til 10 var julestemningen lik 0. En annen ting som gjorde at jeg gruet meg var at jeg egentlig bare var på tur hjem til Patzún for å snu. Andre juledag reiser jeg for å dra på seiltur på Río Dulce og til Belize. Kanskje jeg følte meg litt skyldig for å ikke være lengre hjemme. Januar kommer til å gå så fort. Jeg skal mye bort og de siste dagene skal vi bo i Guatemala City før vi reiser hjem. Jeg skal være til sammen ca. 12 dager hos familien min. Det er litt uvirkelig og jeg tror jeg gruer meg litt til å skilles fra dem.
Da Andre og jeg møtte Emma og Thea på flyplassen i Guatemala glemte jeg litt at jeg gruet meg til å komme hjem. Det var godt å se de igjen og morsomt å dele historier fra feriene våre. Bilturen hjem tok nesten fire timer fordi det var så mye kø. Da jeg kom hjem var jeg glad for å være hjemme. Jeg vet ikke om redselen for julen her var gått bort eller om det var at jeg var dødssliten etter 17 timer på reise. Ting hadde ikke forandret seg mye mens jeg hadde vært borte. Foreldrene våre kom sent hjem fra en sammenkomst med venner. Mens vi ventet så vi tv og spilte tv-spill. I det vi hørte de komme hjem skrudde vi av alt og evakuerte tv-rommet. Mine småsøsken lever i en fantasi om at foreldrene ikke vet hvor mye tv de ser på når de er alene. Ganske søtt.
På morgenen på julaften var det ganske mye stress for mamá Ingrid. Frokost skulle lages, mine skitne klær skulle legges i bløtt og lunsj skulle forberedes. Vi var på tur på piknik! Klokken ti skulle butikken stenges og vi skulle være på tur ut døren. Men det kom nye folk hele tiden og vi var ikke klare for å dra før rundt elleve. Da var det ikke bare familien som var på tur, men også alle åtte de ansetter og et par brødre. Til sammen var vi 17 stykker. Vi kjørte pickup og lastebil til piknik stedet. Det var en kjempe fin plass litt utfor Patzún. Etter vi hadde pakket ut spilte vi fotball, så grillet vi. Etterpå var det en time fri. Denne turen ble brukt på å huske, slenge seg i Tarzan tau og zip line. Jeg var mer redd for å prøve disse tingene enn å hoppe i strikk i Norge. Men når tauene og vaierne ikke røk for noen andre, ble også jeg med på moroa. Etterpå var det avkjøling i bassenget. Men ingen kunne svømme. På månedene mine her har jeg ikke møtt mange som kan svømme. Og de som kan, svømmer dårligere enn meg og jeg svømmer dårlig. Selv med mine limiterte svømmeegenskaper prøvde jeg å forklare dem grunnprinsippene av å svømme, men de ville mye heller at jeg skulle vise dem. Bassenget var så lite at du trengte maks fire svømmetak med bukse på for å komme over til andre enden. Hvis du sparket i fra trengte du ingen.

Fancy julelys. På bakken ser dere nåler fra et tre. Disse legger mange på trappen og gulvet på julekvelden.

Klokken fire dro vi hjem. På tur hjem bestemte papá Oscar at i dag drar vi ikke i kirken. Vi var alle så trøtte at vi bare ville sovne der, det var bedre å sove litt hjemme. Jeg har alltid trodd at julaften var en dag folk som var kristne gikk i kirken og jeg hadde i alle fall trodd at min familie som går flere ganger i uken i kirken ville gå på julaften. Men så feil kan man ta. Så mens de skulle slappe av gikk jeg og leverte julegaver og møtte alle de andre SPOR deltakerne hos Damaris. Der spiste vi tamales. Mais masse med potetmoskonsistens, tomatsaus, litt paprika, en kjøttbit og litt rosiner og svisker. Alt pakket inn i et stort blad. Det er ganske godt, men ikke helt som pinnekjøttet hjemme. For å si det sånn, når jeg kommer hjem skal jeg spise pinnekjøtt! Mens jeg var borte hadde familien min våknet til live igjen og også dratt på besøk.
Jeg møtte familien min hjemme i huset i elleve tiden. Da var de alle så trøtte at de telte minutter til klokken ble tolv og fyrverkeriene skulle begynne og de så kunne legge seg. Barna hadde ville ha julegaver tidligere på kvelden så de hadde bare mine gaver å åpne. Jeg tror gavene slo veldig godt an. Til lillesøster ga jeg en samisk pengebok, Danny fikk et samiskinspirert penal, Willy heklet lue med norsk flagg, mamá fikk samiskinspirerte grytekluter og papá fikk cubanske penger til samlingen sin og en buff. Barna fikk også en nøkkelring hver fra Cuba. Til de alle sammen ga jeg også et par bøker som jeg håper vil hjelpe dem å lære engelsk. Det er noe de alle ønsker og snakker mye om. Ofte får jeg beskjed om at jeg kun får lov til å snakke engelsk med Willy. Selv fikk jeg et kjempe fint sjal som jeg hadde sagt tidligere at jeg skulle kjøpe meg. Jeg hadde hatt på følelsen at jeg ville få det, og intuisjonen min var riktig. Det brukes av kvinner her til det meste. Til og holde varmen, men også til å bære barna på ryggen.

Julegaven min :)

Klokken ett var jeg i seng. Sliten, men fornøyd med en annerledes julefeiring. Hva dagen i dag, 1. juledag bringer, det vet jeg ikke. Jeg er glad for at jeg har fått oppleve jul i Guatemala, men jeg tror jeg enda mer setter pris på jul hjemme og det å være sammen med mine nærmeste i julen.

God jul og riktig godt nytt år!

/Yvonne-Marie

I dag er det 25. desember, og denne dagen er selve DAGEN, eller bør vel kanskje kalle det NATTEN.

Jeg må innrømme at jeg var veldig usikker i begynnelsen av måneden, for desember er min absolutte favorittmåned, og da spesielt pga alle tradisjonene. Jeg var sikker på at alt kom til å være helt annerledes, og at det i bunn og grunn kom til å bli litt kjipt å være her. Men nå som det er blitt 25. desember, må jeg bare ta av meg hatten og unnskylde for at jeg dømte så raskt. Ja, det er veldig annerledes, men det har vært en super måned likevel.
I begynnelsen av måneden hadde vi den siste dagen på ferieskolen med barna, som sikkert var en trist dag for flere av dem, men gledesdag for oss lærere. Dagen etter dro vi til Guatemala City for å ta del i avskjedsfesten til den norske ambassaden. Vi hadde fått beskjed om å ta på oss finstasen, og møte opp i parken i Patzun kl 5 om morgenen. Det ingen derimot hadde sagt til meg var at vi skulle til palasset. Siden vi dro så tidlig, og i kulden, hadde jeg tatt på en tights under kjolen, og sokker i sandalene. Har aldri før følt meg så utilpass hahaha. Heldigvis skulle vi sitte hele tiden, så det var ingen som så det (håper jeg).
Vi dro såpass tidlig fordi vi hadde blitt fortalt at det startet kl 8. 7:50 satt vi klare i palasset, og vi var de eneste. Vi fant så ut at det startet kl 10, så vi fikk god tid til å vente, og eventuelt ta av sokker for de som hadde på seg det.

Uken etter var det rydding og vasking i ferieskolelokalene, pluss Paulo og min bursdag. Siden vi har så utrolig snille venner hadde de laget overraskelsesfest for oss. Det ble en dag med mye glede og moro, i alle fall for min del. Del var ballonger, «Feliz cumpleaños»-banner, mat, oreokake, gaver og bursdagshatter! Både Paulo og jeg ble vel temmelig satt ut, og det verste av alt er at dette ble filmet (chicas, por favor, no para face). Gaven jeg fikk var et lite hvit plastikktre, julepynt og -lys, generelt bare juleting, og tro jeg ble glad!

Overraskelsesbursdag. 21 for meg og 25 for Paulo

8. desember, dagen jeg ble 21. Wiiihu. Dagen startet med at det plutselig ble veldig høy musikk fra stereoen, og inn på rommet mitt kom mama, Shirley, Zulma og Javier. De nynnet på bursdagssangen mens jentene ga meg et bursdagskort hver. Da skjønte jeg fort at spansken fortsatt ikke er på plass, for på de sto det «gratulerer med 24 årsdagen». Veldig hyggelig å bli 21 og 24 på samme dag, da. Og siden de hadde skrevet det så turte jeg ikke si ifra heller. Deretter var det frokost. To pannekaker, atol (en varm drikk) og frityrstekt platano med crema og sukker. Naaam.
Etter noen timer på jobben gikk jeg hjem. Zulma og Javier lurte på om jeg ville være med å spille fotball utenfor huset, og etter 10 minutters spilling ropte mama at vi måtte komme inn. Igjen var den høye musikken på. Vi gikk opp til rommet mitt, hvor mormor sto. Jeg så inn på rommet mitt og der sto de andre med gave og kake, og de hadde pyntet rommet mitt med ballonger og hengt opp et stort kort hvor det sto «Lykkelig fødselsdag, pron deg vi er glad søster Andrea» (de oversatte rett fra ordboken). Åååh, for en familie altså! Etter dette var det digg middag, som ikke inneholdt kylling eller suppe.
Dagen endte med overnattingsfest på rommet mitt. Zulma, Shirley og meg. Søstrene.

Søteste familien! Lysene var forresten en av bursdagsgavene jeg fikk av snuppelurene fra Norge

Etter ferie i to uker var det litt deilig å komme hjem til rolige Patzun, samtidig som jeg helst skulle ønske å være i Norge akkurat denne dagen. Men uansett hvor fint det hadde vært å feire jul som jeg vanligvis gjør det, var jeg veldig spent på hvordan de feirer her.
Ca klokken 9 dro hele familien bort til mormor for å lage tamales, og vi var vel 8-10 familiemedlemmer som hjalp til. Nesten hele familien til moren min bor i samme bygg, for slik er det som regel her. Vi bor i samme hus som familien til faren min.
Tamales består av en masse (tror de fleste bruker mais, fordi det er lettest. Denne dagen hadde familien min laget det av ris. De hadde altså stått å kvernet riskorn for hånd, og det hadde de brukt minst en dag på), rød saus og en kjøttbit. Ikke min favoritt, men det kommer seg. Vi var ferdig med dette rundt klokken 13, og da gikk vi hjem for å spise lunsj og slappe av.
Halv seks gikk vi til «sentrum» for å kjøpe julegaver, og for at jeg endelig fikk se julelysene i parken.

Hele familien på tur til parken. Shirley, Javier, Zulma og meg

Etter dette gikk jeg til Damaris, for hun hadde bedt oss på tamales. Der var vi alle sammen. Spiste, sang, spilte UNO og koste oss. Klokken 21 gikk jeg hjemover, for timen etter skulle vi gå tilbake til mormor og feire.

Fine gjengen. Tamales og cola. Damaris, Paulo, Dorcus, moren til Damaris, Yvonne, Thea og Emma

Vi var til sammen 30 stykk, og alle satt mer eller mindre stille frem til midnatt, for da startet alt. Vi gikk opp på taket alle sammen og så på fyrverkeriet. Etter en liten velkomsttale og en bønn, gikk alle rundt og klemte hverandre. Alle sa god jul, og fortalte hverandre hvor mye de betyr og takket for det de måtte ønske. Noen lo og noen gråt. En utrolig fin tradisjon, synes jeg.
Etter mat var det tid for leker, og etter dette var det gaveutdeling. Siden familien er så stor måtte vi tidligere i desember trekke et navn, som vi skulle kjøpe gave til. Slik at alle ga en gave, og fikk en. Det startet med at en person tok frem sin gave, gikk foran alle de andre og sa noen ord før han eller hun fortalte hvem gaven var til. Deretter var det personen som fikk gave som skulle gi sin gave. Og sånn fortsatte det til alle hadde fått hver sin. Jeg må innrømme at jeg var ganske så nervøs før det ble min tur. For det er så utrolig mye jeg vil takke disse menneskene for, men jeg har ikke vokabular nok til å gjøre det. Og i det hele tatt skulle stå foran så mange er ikke det beste jeg vet, men jeg fikk nå presset ut noen ord likevel.
Da klokken nærmet seg 3:30 dro vi hjem. Jeg var tidligere veldig redd for at jeg skulle sovne i løpet av feiringen, siden jeg vanligvis sovner klokken 21, men det gikk overraskende bra. Feiringen var bra og familien til moren min er helt fantastisk. Så til tross for en veldig annerledes feiring, var det utrolig fint. Og selv om ingen av de kommer til å verken lese eller forstå dette, vil jeg bare takke hele familien min i Patzun for at de er så tålmodige, og utrolig hyggelige mot meg.

En av lekene på julaften. Nærmest er mama og den ene søsteren min

Konkurransen jeg var med i, ble uavgjort. Her sitter jeg med gaven min. En bite liten plastikkurv.

Huset hvor vi feiret jul.

• Andrea

Torsdag tok TAWREF hele gjengen med til Hot Springs. Vi hadde jo vært der før, men hadde også veldig lyst til å dra tilbake. Denne gangen var også Andrea, kjæresten til Mario med også, og det var koselig. Vi dro til kontoret på morgenen, og rundt 08.45 sa de som jobbet på kontoret at vi skulle gå i bussen for da skulle vi dra. Det gjorde vi altså ikke. Vi dro ikke før nærmere 10.30, så det å sitte stille i bussen så lenge ble litt kjedelig. Bussjåføren de hadde leid kunne heller ikke veien, så vi brukte litt tid på å finne fram. Da vi endelig kom fram satte jeg opp et telt for vertssøsteren min som hadde med seg ungen sin, og så hoppet vi rett ut i vannet. Vannet er så utrolig deilig der ute, så det å bade er en fryd. Vi spilte også litt ball, danset og spiste veldig god mat. Vi fikk til og med servert litt øl og vin av TAWREF, så det var hyggelig. Alt i alt hadde vi en veldig, veldig bra dag, så nå kan dere heller nyte masse bilder under.

På fredag fikk jeg (de andre tok tidligere) ferie, så i morgen reiser jeg, Johanna, Mario og Andrea til Dar Es Salaam. Jeg og Johanna skal sove hos vertssøsteren min, Cecilia, så det blir koselig. Vi har planlagt å dra på kino å se den nye Star Wars-filmen, så det blir nok veldig gøy. Senere skal vi til Tanga, Pangani og forhåpentligvis Zanzibar. Det blir nok en veldig bra ferie.