Bloggnorge.com // Spor utveksling
Start blogg

Et utvekslingsprogram mellom Norge, Guatemala og Tanzania

GUATEMALA AWARDS 2016

torsdag 28. januar , 2016 kl. 01:04 i Andrea, Emma-Marie, Thea, Yvonne-Marie. 0 kommentarer »

Selvfølgelig er vi ikke noe dårligere en fjorårets sporere, så her kommer igjen hva dere alle garantert har ventet på: GUATEMALA AWARDS 2016!!!

Årets mobilselskap – går selvfølgelig til Claro for utallige meldinger og tilbud, og det gjerne flere ganger om dagen. Claro que si!

Årets pyse/pussy – selv etter fem måneder i Guatemala har ikke Emma turt å spise gatemat (og nei Emma, maten til Damaris’ mor telles ikke….)

Årets sjarmør – Andrea for å ha smeltet ikke bare et, men hele to guatemalske hjerter. Det er jenta si det!

Årets claro-kunde – denne prisen går i alle fall ikke til Emma, ettersom hun aldri har saldo (og hun har kontantkort i Norge også..)

Årets sumlekopp – Andrea for å ha tilpasset seg guatemalsk tid utmerket. På lik linje som alle andre henger hun i alle fall 10 min etter.

Årets ingrediens – er uten tvil mais ettersom hvert måltid består av mais i forskjellige varianter. TORTILLAS

Årets ansatte – Andrea og Thea for å spille kort hver eneste dag på jobb

Årets prøvekanin – Thea for sin lyst til å prøve alt nytt til tross for en heftig betennelse i magen (trolig grunnet gatemat)

Årets setning – «Soy sámi, indígena de Noruega

Årets instrument – vår aller kjæreste marimba!!!

Årets distré – Denne går til Thea, ettersom hun mistet et tosifret antall undertøy (hvordan er det mulig!?)

Årets selvstendige – Yvonne-Marie, ettersom hun er den eneste som har laget mat selv og vasket klær.

Årets Sjokolademons – Emma, som har vært på leting etter noe liknende norsk (eller engelsk) sjokolade i fem måneder. Uten hell.

Årets «La borracha» – Thea. Er ikke noe mer å si om den saken…

Årets ferietur – Yvonne-Marie som skulle til Belize, men endte opp på sykehus

Årets landeplage – vår kjære Enrique Iglesias med «El Perdon»

Årets kompliment – «When I see your face, I just want to sleep more» Christian til Emma

Årets høyeste punkt nådd – Dorcas’ Mountain

Årets mor – Yvonne-Marie. Takk for at du har tatt vare på barna!

_MG_8323

// VB GUATEGJENG

Annonse:

Siste uke

onsdag 27. januar , 2016 kl. 23:42 i Emma-Marie. 0 kommentarer »

Hvor har tiden blitt av? Fem måneder har bare sust forbi og nå har vi bare 3 dager igjen her i Guatemala! I helgen tok vi farvel med våre Tanzanianske venner og de har kommet seg trygt hjem. Det var trist ettersom vi ikke vet om vi vil ses igjen, men nå skal vi ikke ta sorgene på forskud. Det er også trist å tenke på å forlate familien min her, for vi har fått mye bedre kontakt denne siste måneden. Lørdag er vår siste dag her og den skal tilbringes med familien før vi blir hentet av koordinatoren vår på kvelden.

I dag var min siste dag på jobb og de koselige lærerne på cultura y arte hadde stelt i stand en liten aktivitet til meg. Jeg fikk mange fine ord fra dem, det ble servert is og jeg fikk en veske i gave. Jeg ble kjempeglad og er veldig takknemelig for tiden jeg hadde med dem. Vi hadde også en siste dag med sykurs med Damaris, og da fikk jeg fullført det jeg jobbet med. Er ikke helt maya dame enda, men er på vei haha. I morgen har vi vår siste evaluering på Fundated kontoret i byen og når vi er ferdige der skal vi være litt sammen med Diego og Kenneth som har kommet hjem til Guatemala! Jeg skal bare nyte disse siste dagene, for Lørdag er her før vi vet ordet av det. Men, jeg gleder meg også veldig mye til å dra hjem til Norge igjen!

DSC07791

  • Emma-Marie

Annerledes jobbhverdag

onsdag 27. januar , 2016 kl. 07:49 i Johanna. 0 kommentarer »

Da jeg skulle begynne å jobbe igjen etter ferien byttet jeg fra førskolen til avdelingen for psykisk utviklingshemmede. Jeg likte jobben som førskolelærer veldig godt, etter litt vansker med språket i begynnelsen kommuniserte jeg etterhvert bra med både lærer og elever, men jeg fikk aldri helt rista av meg følelsen av at de egentlig ikke trengte meg der, jeg var jo mest med som en ekstralærer. Til slutt tok jeg mot til meg og spurte om å få bytte avdeling. Jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det, i denne avdelingen trenger de mye hjelp og jeg føler det er bruk for meg. Det er to lærere/tilsynspersoner, men den ene må bruke hele dagen på å lage mat til te-tid og lunsj for alle ansatte fordi kokken er gammel, syk og kommer kanskje én gang i uka. Det er opptil 10 barn i alderen 6-15 år. Jeg skriver bokstaver og tall med noen av dem, andre ganger har vi forskjellige leker eller musikkstunder. Flere trenger hjelp med å spise så det er også en av mine oppgaver. Dette er noe helt annet enn alle mine tidligere jobber og jeg må innrømme at noe av det som holdt meg tilbake fra å spørre om å bytte avdeling før var at jeg var usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til de utviklingshemmede barna. Fortsatt synes jeg noen er uforutsigbare og vanskelige å ha med å gjøre, men vi kommuniserer bedre og bedre og jeg liker meg her. Rart å tenke på at jeg bare har et par dager igjen før jeg skal hjem, jeg har veldig blandede følelser rundt hjemreisen neste søndag. Tror jeg får utdype mer i et eget innlegg.

IMG_4662

Noen av barna på den nye avdelingen – Barranco, Glory Iver og Lightness

IMG_4663

Mine nye kollegaer. Til høyre er døren vi bruker som tavle.

IMG_4661

Besøker fortsatt førskolen av og til

Siden sist har vi fire norske lagd gulrotkake som vi tok med på det siste deltakermøtet på TAWREF. Da kaka sto i ovnen gikk plutselig strømmen, dette skjer hele tiden varer vanligvis oppimot en halv dag (ikke rart alle må bruke gassbrenner! Fungerende ovn og stekeplater er et sjeldent syn, mye pga ustabiliteten i stømnettet), men vi var heldige og den kom tilbake etter et par minutter. Vi fikk mye skryt av de TAWREF-ansatte og det virket som de satte pris på innsatsen vår. Fikk også spørsmål om ”hvorfor ikke bare kjøpe en kake og gi den” da vi planla bakingen, men dette var noe vi hadde lyst til å gjøre for å gi en smakebit av norsk kake. Kanskje ikke den mest tradisjonelle norske maten eller kaka haha. Vi hadde ikke akkurat en dagligvarebutikk med norske varer, men det hjelper alltid å ha en kokk med seg på laget og jeg er veldig fornøyd med resultatet.IMG_4660

Vi blogges i nærmeste fremtid

-johanna

Jeg skylder på Patzun

torsdag 21. januar , 2016 kl. 14:49 i Andrea. 1 kommentar »

Buenos días a todos! Det er helt utrolig at det kun er en og en halv uke igjen. Jeg har veldig mange tanker om det å skulle dra hjem. Både tanken på alt jeg gleder meg helt utrolig til, men samtidig er det ganske mye jeg kommer til å savne og som vil bli vanskelig. Et innlegg om dette kommer senere. Først vil jeg bare skrive litt om hvordan vi har blitt etter å ha bodd her så pass lenge.

Jeg, og de andre, merker godt at vi har vært her lenge. Vi er virkelig blitt integrert, og det merkes så godt. Å bo i Antigua var omtrent som å bo på et hvilket som helst turiststed, men å bo fire måneder i Patzun har virkelig gjort noe med oss, og jeg vet ikke om det er positivt eller negativt.
Fra tid til annen (VELDIG SJELDEN) kommer det europeere eller amerikanere til Patzun, eller hvitinger som vi så fint sier. Hvorfor de gjør det har jeg virkelig ingen anelse om, men det er iallfall saken. I utgangspunktet er vi fire norske, og Will fra USA, de eneste lyse som bor her, og derfor er det veldig rart for oss når det plutselig dukker opp en gruppe hviting. Og bare det at jeg skriver HVITINGER er jo helt utrolig. Jeg føler i blant at vi er verre enn de som bor her. Vi både stirrer, peker og kommenterer. «Se, der er det en hviting!», «Hva gjør de her?», «der er det fler», «det bor noen hvitinger på hotellet!». Vi er virkelig helt forferdelige når det kommer til å kommentere.
For en ukes siden hadde ikke Thea og jeg jobb, så vi bestemte oss for å dra til Chimaltenango og spise lunsj. Bare på denne turen så vi åtte hvitinger, og det verste er vel nesten at vi teller. Vi var i matbutikken for å kjøpe noe, og treg som jeg er hørte jeg ikke at Thea hvisket «snu deg». Men etter litt snur jeg meg likevel, og ser nok ut som verdens største dust. Der sto det nemlig tre stykker, som var like lyse som oss. Jeg ble helt forfjamset og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, og det tror jeg de både så og merket.
En kjip ting med å møte hvitinger, er jo at de som regel ikke hilser, de tør jo ikke en gang se på oss. Her kan det hende at de så oss peke og snakke, eller fordi de rett og slett er typiske, dumme hvitinger som ikke hilser. For det er et problem jeg vet jeg kommer til å møte når jeg kommer hjem. HILS PÅ HVERANDRE, det går i det minste an å smile til hverandre. Kjente eller fremmede, bare gjør det!

En annen ting er klærne. Her dekker man skuldre og knær, ikke fordi man må, men fordi du kan få ganske uhyggelige kommentarer om du har på deg mindre klær. Vi har nå dekket oss til i snart fire måneder, sånn bortsett fra når vi er på turiststeder hvor vi kan gå i akkurat hva vi vil. Så hver gang vi ser noen lettkledde mennesker, blir vi ganske satt ut. Kan nevne en episoder som hendte nylig:
Jeg hadde fått beskjed om at vi skulle få besøk av Ingvild, en norsk som har bodd her før, og to venninner av henne. Da jeg så vennene hennes ble jeg helt satt ut. For hun ene hadde på seg en kjole som verken dekket skuldre ELLER knær! Først ble jeg forbauset og litt satt ut fordi hun ikke visste bedre. Viste hun ikke at hun måtte dekke seg til? Var hun virkelig så dum? Men like etter ble jeg mer forbauset og satt ut over at jeg i det hele tatt tenkte på det. Liknende episoder har skjedd flere ganger, og som nevnt over føler jeg meg nesten verre på pekingen og hviskingen enn de som bor her.. Jeg har vært her for lenge.

 

  • Andrea

De siste dagene

torsdag 21. januar , 2016 kl. 11:18 i Katrine. 0 kommentarer »

Nå er det ikke mange dager vi har igjen her, i denne byen og i dette landet. 10 dager for å være nøyaktig. I dag er det torsdag og 21. januar. Mandag 25. januar reiser Keneth og Diego tilbake til Guatemala. 4 dager er alt vi har igjen sammen med de, hvor har disse 5 månedene blitt av egentlig? Gruppa vår er noe helt eget og noe helt unikt, og jeg setter så utrolig stor pris på at vi har gjort og opplevd sammen. Nå, disse siste dagene, bruker vi mye tid sammen. Vi har vært mye sammen gjennom hele oppholdet her i Moshi, Tanzania, men jeg føler nå at alle merker at vi nærmer oss slutten. Jeg føler en trang til å være sammen med alle, hele tiden, men i praksis funker ikke det så bra. Det er trist å ikke vite når vi møtes igjen, så her gjelder det bare å nyte den siste tiden vi har sammen maksimalt. Det er mye som skal ordnes og fikses før vi drar tilbake til Norge igjen. Det er mange avskjeder som står for tur, og en del folk vi må forberede på at vi snart reiser hjem til Norge på ubestemt tid. Jeg må nesten forberede meg selv på det også. Det er vel kanskje det tyngste av alt?

IMG_2220.JPG

Tiden renner ut

torsdag 21. januar , 2016 kl. 11:17 i Katrine. 0 kommentarer »

Det er skummelt hvor fort tiden går når man koser seg så mye. Til tross for at noe føles skremmende, føles også veldig mye bra. Disse fem månedene har vært slik. Da jeg reiste til Tanzania hadde jeg ingen forhåpninger om noen ting. Eller jo, kanskje det at jeg skulle komme i en snill og hyggelig familie. Jeg forlot familien min hjemme i Kabelvåg, satte meg i bilen med tårer i øynene og hadde fortsatt tårer i øynene da jeg kom fram til Gardermoen. Flyturen hit gikk veldig raskt, og plutselig var vi på Kilimanjaro International Airport. Der ble vi mottatt med åpne armer og varme smil, av de hyggelige vertsfamiliene våre, Keneth og Diego og sporkoordinatoren fra TAWREF. Vi dro til vertsfamiliene våre, og de første dagene mine her føltes utrolig skremmende. Familien min trodde jeg var Johanna, og de visste ikke at jeg hadde diabetes. Det skjedde en del små glipper som gjorde at jeg syntes alt føltes helt håpløst, og det fikk meg til å tenke over hvorfor jeg faktisk dro hit. Jeg hadde absolutt lyst til å bare sette meg på flyet hjem igjen, men hva i alle dager skulle jeg gjort der?

Tiden etter den første uken har gått så utrolig fort, og jeg har aldri vært så glad for at jeg valgte å dra hit. På de 5 månedene jeg har vært her har jeg lært så ufattelig mye kulturen, landet, språket og ikke minst om meg selv. Jeg har fått opplevd og sett så utrolig mye, og jeg setter uendelig stor pris på alle mulighetene jeg har fått her nede. Jeg setter så pris på at gruppen vår har fungert så godt sammen. Vi har gjort så mye bra, så mye bra at jeg ikke finner en ordentlig måte å ordlegge meg på. Det føles feil å skulle forklare til andre hva vi har drevet på med, fordi det bare må oppleves selv. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gleder meg masse til å komme hjem, og jeg håper (i grunn vet) familien min gleder seg minst like mye til å få meg hjem. Selv om det blir deilig å komme hjem, gruer jeg meg også forferdelig mye til å forlate Moshi. Disse fem månedene har vært fantastiske på mange måter, og da jeg dro fra Norge visste jeg at jeg skulle tilbake om fem måneder. Det vet jeg ikke nå når jeg forlater Moshi og Tanzania. Jeg forlater dette stedet på ubestemt tid, og Keneth og Diego drar tilbake på ubestemt tid. Jeg kommer selvfølgelig til å savne å være sammen med de andre norske og, men det er enklere å skulle besøke de enn å få til å besøke Keneth og Diego. De bor jo tross alt i Guatemala og vi i Norge.

Mens jeg har vært her har jeg også jobbet på barnehjemmet Upendo. I starten følte jeg meg veldig ubrukelig og følte at jeg bare var i veien. Det forandret seg fort. Jeg begynte å skjønne mer av språket og da ble det fort enklere å kommunisere med barna. Jeg har også knyttet veldig sterke bånd til mange av barna, og det å gi de kjærlighet og kos har forandret både de og meg. Ungene har blitt mye mer roligere siden jeg og mange andre frivillige startet å kose med de, og de er ikke lenger bare ute etter å slå andre barn eller skade seg selv for oppmerksomhet. Oppholdet her har gitt meg gode venner for livet og en ekstra familie. Det har gitt meg lærdom om en annen kultur og mer forståelse for en annen del av verden. Jeg har fått lære en del swahili og forbedret engelsken min veldig mye. Oppholdet her har gitt meg mye mer enn jeg klarer å forklare. Jeg skulle bare ønske jeg kunne vise alle hvor mye jeg setter pris på alt, for det gjør jeg virkelig. Jeg føler meg veldig heldig som har fått lov til å få oppleve dette, for det har virkelig vært et av de beste eventyrene i mitt liv til nå. Tiden renner ut og eventyret nærmer seg slutten, dessverre.

Fra ferie til hverdag

torsdag 21. januar , 2016 kl. 03:47 i Emma-Marie. 0 kommentarer »

Etter stort sett bare ferie i desember, så var det litt godt å få noen rutiner i hverdagen igjen. Jeg hadde noen fine dager på øya Caye Caulker i Belize sammen med Thea, før vi kom hjem til jul for to dager. Jul i min familie bestod av mye tamales, et vanlig tre dekt i syngende lys, barnåler på gulvet og mye fyrverkeri. Det var veldig koselig at vi gav klem til hverandre når klokken ble tolv og ønsket ”Feliz Navidad”. Etter jul tilbrakte Thea, Andrea, Diego og jeg noen dager ved kysten i Monterrico etterfulgt av noen dager i Antigua. Det var i Antigua vi feiret nyttår og det var veldig koselig.DSC07933

Nå for tiden jobber jeg, og Dorcas fra Tanzania på en skole som heter Cultura y Arte.  I de første to ukene gjorde vi egentlig ikke så mye. Vi satt for det meste på et klasserom med alle lærerene og fikk noen små jobber av og til. Vi var også med på et møte for alle lærerne i Patzun. Denne uken derimot kom elevene fra ferie og på morgenen jobber vi sammen med barn, og om ettermiddagen er vi sammen med ungdom. Alle lærerne er veldig hyggelige og vi har det fint. Det er litt mer avslappende å assistere i timene enn å lede dem selv. Vi har også fått noen sykurs fra koordinatoren vår. Jeg synes det er veldig fint at vi får lære hvordan de broderer her og jeg koser meg mye med håndarbeidet.

 

Utenom arbeid så dro vi til Tikal første helg i januar og det var en veldig fin tur. Det var kjempekult å få se de store Maya templene og høre historien bak dem mens vi gikk rundt i den Guatemalske jungelen. Vi fikk også sett noen aper som var et høydepunkt. Jeg har ikke så mye mer å fortelle, annet enn at vi går mot slutten og vi er snart hjemme i Norge igjen. Det er veldig rart å tenke på, ettersom vi har blitt så vant til det livet vi har her. Jeg skal inrømme at jeg gleder meg til å kunne drikke vann fra springen uten problemer og å bytte ut bøttedusjen med en vanlig varm dusj. Det er fint at jeg innser hvor mange små ting vi kan være takknemelige for i Norge og det skal bli godt å komme hjem, men jeg vil definitivt savne dette vakre landet.

DSC08353

 

 

  • Emma-Marie

Feriemodus med antibiotika i sekken

lørdag 16. januar , 2016 kl. 10:19 i Nils-Bendik. 0 kommentarer »

 

Ferien startet ikke akkurat så bra som jeg hadde håpet på. Like før jeg skulle dra på ferie,så fikk jeg vite jeg hadde parasitter i magen igjen. Men, med et stort smil og gleden på å gjør noen annet enn å jobbe, så var det enkelt å glede seg over at man hadde ferie. Selv om man måtte gå på medisin. Så turen startet kl 7 på morgenen med at jeg og Kenneth tok bussen til Tanga med stor buss og videre med daladala (liten buss) til Pangani. For de andre spordeltagerne var i Dar Es Salam allerede og ville tilbringe noen dager der, før vi alle skulle møtes i Zanzibar.

Turen til Tanga gikk greit med en middel modig buss, som ikke hadde så mye komfort, dårlig seter, ikke så mye AC. Men, vi kom oss fram etter 6 timer med humpete vei og masse farts humper, som man noen ganger ikke forstår hvorfor de er plassert på de forskjellige steder.

Så tok turen videre i en daladala ( Toyota hiace med flere seter) fra Tanga til Pangani. Veien var veldig dårlig, daladala kjørte høyre og til venstre for å få beste mulig vei men, det hjalp liksom ikke så mye. Vi kjørte i nesten 40 km i timen i gjennomsnitt og veien var veldig støvete, så vi alle i bussen så ut som spøkelser, så var litt vanskelig å puste inne mellom. Men, i tillegg til det, så ga min mamaLydia en julekake, veldig fin pyntet kake. Som hun sa at jeg måtte ha med for å feire julen og dele gleden med de andre når jeg møtte dem. Så hele turen på 12 timer til Pangani så hadde jeg den kaken på fange, i de humpete og støvete veien. Heldigvis så var den pakket in i plastikk. Men, etter alle svinger, masse folk som nesten lente seg på den og Kenneth skjønte egentlig ikke hvorfor jeg fortsatt bar på den kaken som jeg fikk, for den tok jo plass og plass var det lite av. Men, etter alt slit og mye reising så var vi endelig framme, så etter vi har fått rom, for vi hadde jo ikke bestilt noen rom eller noen sånt. Så kunne vi endelig slappet av og etter middagen så kunne vi nyte kaken som jeg tok med fra Moshi.
Smakte godt.

IMG_8617
IMG_1476

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har alltid hatt en drøm og det er å bare pakke sekken og bare dra en plass og ta det som det kommer. Å det har jeg gjort her i Afrika, er en interessant følelse. Bare ta en buss og se hvor man kommer. Så klart kan jo det vær litt skummelt, men som oftest så funke det. Alle er så i møte kommende og vil hjelpe med de har. Du planlegger jo hvor du skal, men du vet liksom ikke hvordan du kommer deg dit eller hvor du skal sove imens. Så drømmen har gått i oppfyllelse og har fått mer smak på å gjør det igjen i Norge. Er en befrielse, ingen planlegging eller ingen bestemt tid. Så tiden når jeg har reist med Kenneth så planlegger vi minst mulig, men bare gjør det uten å tenke oss om. Enkelt og greit. Reisingen gjennom Afrika kan jo bestå av 2 ting, enten man tar den komfort delen, buss eller fly, koster jo så klart mer eller man tar transporten som alle lokale mennesker gjør, den billigste reisen. Det er da pikipiki (motorsykkel) daladala eller tooktook (motorsykkel med 3 hjul. Og det har jeg å Kenneth gjort, føle egentlig at vi er mer inn i kulturen enn å bare være på utsiden. Er jo så klart mindre komfort, men føler at reisen gir mer tilbake på opplevelser. Har opplevde veldig mye som man egentlig ikke kan beskrive, eller ta bilde av. Eller det er vel blandet følelser at man føle nå kan man slappe av, feriemodus.

 

IMG_8653

Pikipiki – en av mange transport for en billig penge

 

IMG_8647

Ferige

 

 

 

 

 

 

 

IMG_8646

IMG_8648

 

 

 

 

 

 

 

I Pangani så møtte vi på en veldig hyggelig kar, Mike. De tidligere spordeltakerne som var fra Guatemala ifjor ble godt kjent med han og gjennom de så ble vi kjent Mike. Han eide en område som han hadde bygget alt selv, til å ha en plass der folk kan overnatte og spise. Område var veldig fint og idyllisk.

Etter vi overnattet en natt hos han så dro vi videre fra Pangani til Zanzibar med speedbåt, som tok oss litt over 2 timer. Var veldig interessant å reise på en speedbåt på det åpne hav, og til gjengjeld så fikk vi se delfiner, som jeg aldri hadde sett før. Var litt bølger når vi dro, så for å si det sånn, så slapp vi å bade når vi kom fram til varme, flotte Zanzibar. Nesten alt var gjennomvåt , heldigvis så hadde jeg på meg badetøy.Etter vi kom fram og senere møtte på de andre, Diego, Johanna og Katrine. Så føltes det at nå kan ferien begynne på ordentlig. Mario var med kjæresten, så kan kom senere til Zanzibar.

Så dro vi alle videre til Paje beach og var der litt over 1 uke ca. Zanzibar er en helt egen kategori fra Tanzania. Plassen er så flott, strander er hvite og vannet er lyseblå. Er så gjennomsiktig.

Zanzibar er 99% av befolkningen muslimer, så man ser en helt annet tilværelse enn når man var i Moshi. Man føltes at man er i et annet land. Har gjort masse som har gitt mye inntrykk og opplevelser, snorkle, sol oppgang og solnedgang, fisking på havet, møte nye mennesker som gjør det samme, kulturforskjell og ikke minst mine spor kolleger.

Som de fleste sier ¨ borte bra, men hjemme best¨ var veldig godt å kom tilbake til Moshi etter ferien. Til sin egen seng og vanlige rutiner.

 

 

IMG_8615

Kvelden i Pangani 25 des

 

IMG_8632

 

 

 

 

 

 

 

IMG_8831

Soloppgang hos Mike plass

 

IMG_8855

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_8705

 

IMG_1572

Mike

 

 

 

 

 

 

IMG_8804

Zanzibar

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men, vil bare si en ting – Zanzibar I´m coming back, soon.

 

Nils/Nejla

Nærmer seg slutten

torsdag 14. januar , 2016 kl. 11:40 i Mario. 0 kommentarer »

For tiden gleder jeg meg til å komme hjem. Alltid har jeg syntes at det beste med å reise bort er å komme hjem igjen. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det er noe med det å komme hjem til kjente trakter og møte venner og familie og gå i sine egne gater og våkne på sitt eget rom. Det skal bli godt.

Da jeg har brukt mye tid hjemme og sovet store deler av døgnet (de siste dagene), spør naturligvis spor-gjengen om alt er bra. Jeg setter pris på at de bryr seg, men jeg setter også pris på å kunne være alene når jeg føler at jeg trenger det.
 Jeg er glad for at folk spør om alt går bra og viser forståelse for at andre er sliten. Shoutout til gjengen.

Når jeg er mye alene blir dagene veldig lange, noe som ikke er så fordelaktig hvis man vil at dagene skal gå fort. Jeg tror at all dødtiden kommer av at det akkurat har vært ferie, vi har vært rundt omkring i Tanzania og ting har skjedd hyppig. Og nå er vi hjemme igjen, Andrea har dratt, ferien er over, og hverdagen har kommet tilbake. På mange måter føler jeg at utvekslingen har nådd et klimaks, at ting nå begynner å roe seg ned mot slutten. Det kan jeg akseptere fordi vi har hatt en ekstremt fet tid i Tanza, og ingenting varer evig. Jeg ser fortsatt fram til å ha en god tid sammen med gjengen før Diego og Keneth drar den 25.jan. Det blir megatrist.

Når jeg tenker på at det er så lite tid igjen her i Tanzania, ville det vært mer naturlig å bruke tiden mer fornuftig i stedet for å sitte inne å kjede seg. Det har Andrea og mamma sagt at jeg burde og jeg er for så vidt enig med dem. Men igjen så tror jeg at det vil skje av seg selv når tiden er inne, så lenge jeg får nok tid til å være alene og bli sliten av mitt eget selskap. Det er en tid for alt, og jeg ser ikke poenget med å pushe noe om ikke faller seg naturlig.
I morgen skal jeg på jobb igjen, og det ser jeg på som en ypperlig mulighet til å starte en mer aktiv og sosial hverdag, og få til en god slutt på oppholdet. Selv om jeg lider av hjemlengsel for øyeblikket, går det på ingen måte dårlig men det er ikke til å legge skjul på at sluttfasen påvirker meg.

Mario

Innlegg om folk og livet

torsdag 14. januar , 2016 kl. 11:37 i Mario. 0 kommentarer »

I Moshi ser jeg mange mennesker som gjør ting som får meg til å tenke på livet og sånt. De samme skredderne sitter på samme plass og syr hver gang jeg spaserer forbi. Det samme gjelder damene med fargerike klær med mønster på, som sitter gatelangs og selger frukt og grønnsaker som stables opp i små pyramider, og hushjelpen som står opp før sola og lager mat og vasker til lenge etter at sola har gått ned, og MC-taxisjåførene som mesteparten av dagen sitter under et tre som skjermer dem mot sola som varmer sterkt. Disse folka ser jeg hver dag. Noen ganger, sjeldnere enn før, stusser jeg på deres enfoldige liv, og jeg lurer på om livet deres ikke er mer enn dette som jeg ser. Og det som forundrer meg mest, er at ingen ser ut til å ha et problem med å leve et liv som i stor grad handler om å bare overleve.

Jeg får en merkelig følelse når jeg ser hvordan mange lever sine liv fra dag til dag uten at noe forandrer seg. Kanskje folk er fornøyd så lenge ingenting blir verre, at de tilfredsstilles av det faktum at de lever like mye i dag som i går, og forhåpentligvis i morgen også.

Slik jeg har forstått det, reiser de færreste i dette landet på ferie, for eksempel dra til kysten å bade eller på hyttetur eller shopping i storbyen. Til deres motsetning er det mange nordmenn, inkludert meg selv, som ofte søker etter noe ekstra for å piffe opp tilværelsen. Så fort jeg går lei av noe, venter jeg på at noe nytt skal skje. Jeg tror det er et stort skille mellom meg og min vertsfamilie her. Ofte sier de at jeg farter rundt mye og sjeldent er hjemme. Og det stemmer om de sammenligner meg med seg selv.

Likevel lurer på om den som er uvitende om hva annet som finnes der ute muligens er mer lykkelig enn de som vet om mer enn de noen gang kommer til å få penger eller tid nok til å oppleve. Ignorance is bliss? I Tanzania har jeg hvertfall lært at lykken er relativ.

Mario



Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "Spor utveksling" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com - Genc Media™ - Webdesign og hjemmeside - WP Wordpress, HTML, CSS - PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.