Bloggnorge.com // Spor utveksling
Start blogg

Et utvekslingsprogram mellom Norge, Guatemala og Tanzania

Kategori: Tidligere deltakere

17.des 06:04

torsdag 17. desember , 2015 kl. 05:12 i Mario, Tidligere deltakere. 0 kommentarer »

Grunnet mye støy om nettene som jeg ikke har klart å stenge ute, står jeg opp litt tidligere enn vanlig i dag. Jeg vet ikke hva dette kommer av, for jeg har egentlig blitt vant til lydene fra hanene og hundene og fuglene og moskéen hvor noen synger ”Allahu akbar” gjentatte ganger klokken fem, og jeg pleier vanligvis å sove over dem. Men ikke i dag.

Da datamaskinen min har kræsja, har det blitt lite skriving i det siste, og det er tungvint å skrive på telefon, syns jeg. Derfor benytter jeg muligheten til å skrive på datamaskinen til Andrea. By the way, Andrea, min kjæreste, har kommet fra Molde for å besøke meg i jula. Hun kom på søndag kveld, og Johanna og Diego ble med meg på flyplassen for å hente henne. Det føles deilig at hun er her i Tanzania nå som jeg ikke har sett henne på tre måneder. Samtidig føles det merkelig å få besøk av min beste venn hjemmefra, noen som kjenner meg fra før jeg dro til Moshi. Det slår meg at livet mitt er meget annerledes nå enn før jeg dro, og jeg har mye å vise til Andrea. Nå er det ikke slik at jeg forventer at noen hjemmefra skal få samme inntrykk som meg eller forstå hvordan livet mitt har vært de siste månedene. Likevel er jeg sikker på at det er fint for Andrea (og meg) at hun får et visst inntrykk av familien, landskapet, SPOR-gjengen, stedene vi pleier å dra, og rett og slett bare være en del av den hverdagen som jeg har hatt. Det er fint å kunne dele av seg selv til noen som bryr seg om en. Jeg føler meg glad og tilfredsstilt siden jeg fikk besøk. Ikke at jeg ikke gjorde det før, men enda mer nå. Det føles som om ting er som de skal, og stort mer enn det forventer jeg ikke. Livet gleder meg for øyeblikket.

Nå begynner det å nærme seg ferie for alle oss SPOR-ere, ikke bare for Johanna, Diego og meg, som har hatt fri siden den 4.desember. Jeg ser fram til å reise til andre steder i Tanzania sammen med gjengen (steder er ikke bestemt enda, men vi blir nok å reise østover mot kysten). I dag skal vi til Hot Springs (der vi har vært tidligere en gang og teltet) sammen med TAWREF. Det blir chill og digg å bade igjen, og det blir nok fint å ha en fellestur sammen med dem fra TAWREF før de stenger kontorene for juleferien.

I skrivende stund er Tina, hushjelpen, på kjøkkenet og forbereder frokost, Andrea ligger å sover, antar jeg, og jeg anser denne teksten som nesten ferdigskrevet. Selv om julen ikke akkurat feires som jul i Norge, tror jeg at jeg får en fin jul sammen med venner og vertsfamilie. Jeg tenker ikke så mye på jula egentlig, det føles egentlig mer ut som om vi har kuttet ut jula i år. Ferien er mer som en sommerferie, altså uten tradisjoner og alt det der, bare sol og avslapping. Og jeg må si at det funker for meg. Det skal også sies at jeg savner min kjære familie hjemme i Molde, og min søster i Oslo, for jeg skulle likt å være hjemme til jul sammen med dem. Men slik blir det ikke i år. Det kan hende det blir dobbelt så fint neste år, men jeg skal absolutt ikke klage på i år, for jeg har det ærlig talt veldig fint i år og. Jeg føler meg heldig, og håper alle har det like bra som meg. God jul. Nå er det straks frokost.

Mario

Annonser

Den siste uken og De Dødes dag

mandag 2. november , 2015 kl. 00:01 i Tidligere deltakere. 2 kommentarer »

Hei!

Denne siste uken har vi jobbet på Fundated kontoret her i Patzun. Det har vært veldig bra, ettersom vi har fått være sammen en hel uke for å forberede oss til skolen vi skal arbeide på. Der skal vi jobbe i par og undervise i fagene gym, kunst og håndtverk, matlaging og engelsk. Jeg både gleder meg og gruer meg til å jobbe der. Spansken min vil bli satt på prøve ettersom jeg har hovedsakelig kun brukt engelsk på de tidligere jobbene mine. Jeg har også bare undervist små klasser, så dette blir en fin utfordring for oss. Den første uken skal jeg jobbe sammen med broren min her og det blir en fin start for meg. Vi skal undervise i gym og kunst og håndtverk i neste uke, ettersom skolen begynner på onsdag. Dermed har vi fri på mandag og de siste forberedelsene på tirsdag.

Denne helgen valgte vi å bli hjemme ettersom i dag er de dødes dag. Før jeg går inn på det så skal jeg fortelle om resten av helgen min. På fredag brukte vi ettermiddagen til litt sightseeing, ettersom vi ikke hadde noe mer å gjøre på kontoret. Da dro vi til noe de kalte Dorcas Mountain. Det var egentlig kjempemorsomt. Dorcas mente hun skulle vise oss et fjell hun hadde vært på før. Det begynte med at hun ledet oss gjennom en maisåker og etter det måtte vi gå over en søppel haug, noe vi ikke var så glade for. Så skulle vi gå en glatt skogssti ned til et jordet hvor det satt en bonde med kua si. Vi holdt på å le oss ihjel når vi kom frem, ettersom det var bare en bakke. Hun skjønte ikke hva som var så morsomt, men en fin tur var det i alle fall.

PicMonkey Collagedorcusmountain

På lørdag dro jeg og Thea på markedet sammen med koordinatoren vår, Damaris, for å kjøpe tradisjonelle Maya klær. Uten henne så hadde vi virkelig ikke klart oss. Hun kjente så og si alle som solgte noe på markedet og viste nøyaktig hvor man skulle kjøpe hver del. Drakten består nemlig av en slags bluse, et skjørt og et belte som holder alt sammen. Hun prutet til og med for oss, slik at vi fikk kjøpt dem litt billigere. Vi er veldig glade for at vi har henne som koordinatoren vår. På ettermiddagen var jeg med broren min og Damaris på noe som heter Scout, eller speider på norsk. Dette er en av aktivitetene som Fundated har og de skulle ha en sen feiring av barnas dag, noe som finnes her. Vi hadde det som de kalte en Rally, som var en slags orientering med ulike aktiviteter på hver post. Jeg ble med et lag og tenkte at det ville være lett, men der tok jeg feil haha! Vi hadde ca. 6 poster på kryss og tvers av Patzun. Jeg fikk meg en løpetur og var til og med opp i de brateste bakkene her. Etter dette, dro vi til kontoret hvor de hadde noen leker og flere piñatas til barna. Det var ganske sykt å se hvordan barna oppførte seg rundt en piñata, og de skulle ha godteriet haha! Vi fikk også kake og chuchitos. Vertsfamilien min lagde chuchitosene, og det er mais deig med saus og kjøtt på innsiden. Det var god mat og jeg koste meg.

I dag har vi feiret de dødes dag. Jeg synes at det er en veldig fin høytid, ettersom de bruker tiden sin til å pynte gravene og minnes de døde. Om det var noe spesielt den avdøde likte, så legger de det på graven.  Jeg har sett både pepsi og chuchitos på gravene i dag. Vi startet dagen med å ordne oss og jeg fikk hjelp til å kle på meg Maya klærne mine. Jeg fikk også låne noen sandaler av vertsmoren min fordi jeg tok hintet at flip floppene mine ikke var fine nok. Etter dette dro vi på en kirkegård og tuslet rundt og de viste meg deres familie. Vi pyntet ikke, ettersom Thea sin familie tok seg av det igår. Etter dette fulgte vi hovedgaten (som hadde blitt et marked) til enda en kirkegård og til slutt til et jordet hvor alle fløy de hjemmelagde dragene sine. Det er en stor del av dagen. Jeg koste meg mye og det var veldig varmt i dag! Familien min var også flink til å forklare mye av høytiden i løpet av dagen. Vi dro hjem rundt lunsj tid og spiste grillmat på taket. Jeg fikk også snakket mye med familien min og det gjør meg glad, ettersom jeg har lyst til å bli enda bedre kjent med dem. De hadde også mange spørsmål om Norge og andre ting i dag.


PicMonkey Collagediademuertos

  • Emma-Marie
Annonser

2.sep 18:45

tirsdag 20. oktober , 2015 kl. 10:19 i Mario, Tidligere deltakere. 0 kommentarer »

Jeg har vært oppe i 12 timer, presist. Mama fortalte meg at vi må være klar til å forlate huset 7:30, fordi da skal vi til TAWREF og møte de andre. Vi skal være der klokken 8:00. Da klokken var 7:34 var jeg for 20 min siden klar til å dra, men Mama skulle ha meg til å spise enda et egg, litt mer frokostblanding (en suppe av kornblandning og kokende melk). Jeg spiste egget, tvingte det i meg egentlig. Jeg merket at hun ble litt fornærmet da jeg våget å si at jeg ikke er så storspist om morran, at jeg rett og slett var mett. Så skulle vi drikke litt te før vi kjørte. På vei til jobben hennes hilste hun på minst 15 stykker. Mange stoppet bilen for å spørre henne om presidentvalget som skal være den 25.oktober, om hvem hun håper vinner.
Veiene er laget av stein og sand, bortsett fra tre hovedveier som er asfaltert, men man må kjøre et stykke for å komme seg til hovedveien. De andre veiene er veldig humpete og man kjører i en gjennomsnittfart på 20km/t. Vi kom kanskje 15 minutter for sent, men det var tidsnok, ingen skade skjedd. Tid er er veldig fleksibelt begrep her, og som målinstrument er det ikke akkurat brukt etter nøyaktighetens regler. På jobben til Mama (TAWREF) fant vi ut at noen har stilt klokken fem minutter tilbake for å unngå å komme for sent på jobb, selv om de reelt sett kom for sent. I tillegg har de en liste de må signere når de kommer på jobb, hvor det tegnes en linje mellom de som kommer før og de som kommer etter åtte. Vi ungdommer (SPOR) har lagt merke til at noen av de som jobber i TAWREF har små allianser, hvor de skriver under for hverandre slik at de slepper å jobbe overtid. Egentlig så har det ikke så mye å si, og selv om ingenting er helt på stell, liker de å holde business tilsynelatende legit. Når de fleste har kommet, ofte rundt 8:20, starter de arbeidsdagen med å stå i en sirkel på lunsjrommet hvor de synger en sang, gjerne en kristen sang, både på engelsk og swahili, før de deler nyheter med hverandre og ber, før alle tar hverandre i hånden og synger en sang til. Dette er rutine. Vi i SPOR har deltatt på dette, og jeg tror jeg kan snakke for alle når jeg sier at det hjelper på morgenhumøret å synge og klappe og danse litt. Alle ser og hører på hverandre, og slikt blir man glad av. Jeg har ikke annet valg enn å være glad under morgenstunden. Fine greier.
Jeg har tilbragt dagen med de andre fra SPOR. Vi har hatt språkkurs og jeg har lært litt Swahili. Jeg har blitt bedre kjent med Keneth og Diego fra Guetemala, og kan allerede gjøre meg opp en mening om at de begge er fine folk, ekte kjernekarer. Vi i SPOR er en fin gjeng og vi diskuterer og ler mye.

Annonser

Tupo pamoja

torsdag 5. mars , 2015 kl. 09:39 i Tidligere deltakere. 0 kommentarer »

Fredag den 13. februar ankom jeg Gardermoen og Norge, etter å ha vært i Tanzania i nesten seks måneder. Det er ganske mange dager og uker. De første ukene hjemme har vært preget av en ting, og det er desorientering. Jeg har lagt til meg et tankesett og så mange vaner at det er skikkelig vanskelig å endre på. Ikke bare er det vanskelig å endre på – jeg har rett og slett glemt hvordan jeg gjør ting i Norge. Hvor mye må jeg egentlig passe på tingene mine? Har jeg husket å putte dopapir i behåen? Hæ, drikke vann fra springen, er du gæren? Shit, kjører bilene på den siden av veien jeg TROR eller den jeg IKKE tror?

Det HAR vært litt grått og fælt å komme hjem til Norge. Jeg har så mange viktige valg jeg må ta. Skal jeg fortsette med det jeg studerer? Hva i all verden har jeg egentlig lyst til å jobbe med? Hva med sparing, studentlån og boligmarked? Jeg må få meg en sommerjobb! Hva, hvor, hvem? I tillegg har jeg hatt toppen 10 regnværsdager på et halvt år i Tanzania – ellers kun sol. Da gikk det opp for meg hvor grått det faktisk er hjemme i Norge om vinteren.

Sol er noe Tanzaniaoppholdet mitt har vært fylt av. Jeg har levd litt av et drømmeliv – rett og slett fordi jeg likte meg utrolig godt og fikk drive med ting jeg elsker å drive med. Familien jeg bodde i tok meg kjempegodt imot, behandlet, var glad i meg og savnet meg som et familiemedlem og kanskje viktigst av alt – utfordret meg hele tiden. På skolen var jeg så heldig å få undervise i sang og dans, noe jeg både er veldig glad i og har stor interesse for. Mangelen på erfaring som lærer på skole ble ikke noe hindring, som jeg hadde bekymret meg en del for på forhånd – jeg har hatt så mye engasjement for musikk og dans at jeg fant ut at jeg hadde opparbeidet meg mer enn nok kunnskap til å lære barna masse. I tillegg fikk jeg henge flere dager i uka i min favorittbakgård i Tanga, der kveldene ble fylt med dans og akrobatikk til det mørknet og hvor jeg bare kunne koble ut totalt. Så elsket også å bare sette meg ned til en rolig prat ute på trappa med en i familien, nabolaget eller i byen: terapeutiske samtaler er noe tanzanianerne flest er flinke til. Til slutt byr Tanzania på en utrolig natur og et fantastisk dyreliv, som har vært kjempegøy å oppleve.

Det er utrolig mye å prosessere etter et slikt opphold – man har så mye inni seg. Derfor er det godt å ha tid til evaluering diskusjon sammen med de andre som har vært på utveksling. Akkurat nå er det viktig for meg å huske, å bevare det tanzanianske inni meg. Jeg tror at den litt tanzanianske Ingrid er en finere Ingrid enn den bare norske. Noen ting som har preget meg har jeg fortsatt behov for å formidle, og kommer jeg nok til å skrive noen innlegg om her inne.

For de jeg kjenner som fortsatt er under 25 år, vil jeg anbefale på det sterkeste å dra på utveksling gjennom Spor-programmet. Det som er så utrolig fint med det er at du ikke trenger noe spesiell erfaring eller utdannelse – du har sjansen til å jobbe med hva du vil og gjøre akkurat hva du vil ut av det – og dette i et annet og utrolig spennende land. Resultatene dine fra programmet måles ikke annet enn i alt det du selv har fått ut av det. Jeg er veldig glad for at jeg fikk sjansen til å ha et slikt opphold!

Akkurat nå vil livet mitt være i Norge, jeg skal jobbe, jeg skal studere. Men det er ikke noen tvil om at folkene i Tanzania har fått en spesiell plass i hjertet mitt nå, og at de vil fortsette å være en del av livet mitt fremover.
Som de liker å si i Tanzania: «Tupo pamoja». Vi er her sammen.

Stemning med brødre og mamma på kjøkkenet

Stemning med brødre og mamma på kjøkkenet

 

DSC05736

Tanzaniansk henging under treet med Nasibu og Shemahonge

DSC05707

Vertsbror!

 

 

DSC05107

Min gode venninne Liz fra Guatemala

DSC05716 - Copy

Mamma og mama :-)

 

 

DSC05761

Dansere

DSC05726

Faridah, Godfrey og Sylvia

DSC05082

Liz & meg på stranda i Dar Es Salaam

 

Danser for livet

søndag 22. februar , 2015 kl. 11:49 i Tidligere deltakere. 0 kommentarer »

Det kulturelle utvekslingsprogrammet Spor, i regi av Vennskap Nord-Sør og Fredskorpset, er grunnen til at vi befinner oss i Guatemala, i den nest største byen Xela. En kald oktoberdag vandrer vi langs Xelas trafikkerte, støyende gater i det vi hører dundrende latinske rytmer komme ut av noe som ligner et nedlagt utested. Vår naivitet, og ikke minst vår nysgjerrighet overbeviser oss straks om at dette er noe vi må sjekke ut.

Dunkende rytmer treffer oss i magen i det vi begever oss mot inngangen til det som viser seg å være et dansestudio. I det vi får øye på mannen med rastafletter og svett t-skjorte, er vi trollbundet. Han danser med en kontroll vi aldri har sett maken til. Han danser på en måte som gjør at vi vil være del av hver bevegelse. Han danser på en måte som gjør at vi kjenner hver følelse han utrykker. Han danser med kontroll, kjærlighet, særpreg, og ikke minst ydmykhet. Dette, vårt første møte med de latinske rytmene, skal føre til så utrolig mye mer enn vi er klar over.

Nestor Antonio Cifuentes Roderiguez skulle vise seg å være så mye mer enn rastafletter og heftige hoftebevegelser. Vi avtaler intervju for å lære mer om denne latinoamerikaneren som for tiden er heltidsdanser og daglig leder av Bakanos Dansestudio. Han forteller oss historien om hvordan salsarytmer, tilfeldigheter, en enorm viljestyrke, og lidenskap for dans har skapt et miljø og et sikkerhetsnett for ungdommer i Xela.

 

Dansen har alltid spilt en viktig rolle i Nestors liv. Oppvokst i et hjem med mor og bestemor har det alltid vært mye rom for musikk og dans.

– Jeg tok mine første dansetrinn som 15-åring, på denne tiden var det stort sett salsa det gikk i. Ungdommen min var preget av mye musikk og rytmer, men det slo meg aldri at dette skulle bli min livsvei. Jeg dro mye ut og danset på salsaklubber, blant annet på La Parranda, et populært salsadiskotek i sentrum av Xela. Sjefen av La Parranda var venn av min onkel, og da klubben ønsket å starte gratis salsatimer hver onsdag kveld, kom mitt navn inn i bildet. Sjefen hadde sett meg danse, og tilbød meg jobb. Det han ikke visste, var at jeg var selvlært. Jeg hadde aldri tatt salsatimer og kunne så vidt basis-stegene. Likevel takket jeg ja til jobben, til tross for at min mor hadde gitt meg fast innetid klokken 22. Neste onsdag snek jeg meg ut og underviste mitt livs første salsaklasse. Jeg spurte aldri hva lønna var. Etter dette skulle jobbtilbudene som danseinstruktør vise seg å komme på løpende bånd.

Nestor smiler tankefullt og fortsetter.

– Da jeg var yngre, mikset jeg litt musikk og drømte om å bli DJ. Jeg har gått en lang vei fra å være en sjenert gutt som ønsket å stå i bakgrunnen til å bli midtpunktet på dansegulvet. Det er vel som det meste i livet, alt bygger på en dose tilfeldigheter og litt flaks. I mitt tilfelle handler det også om en enorm lidenskap for dans. Veien fram har bydd på mange utfordringer. Min første undervisningserfaring utenfor diskoteket var på en danseskole hvor sjefen utviklet alkoholproblemer. Etter en stund ble problemene så store at han ikke lengre kunne tilby lokaler. Det endte med at jeg tilbød elevene klasser hjemme hos min mor. Det ble mer og mer populært, så etter hvert flyttet vi undervisningen til min tantes restaurant. Etter en stund fikk jeg mine egne lokaler. Det endte opp med Bakanos dansestudio. Nå feirer vi treårs jubileum, sier han stolt – og legger til at det hele startet med en stor forkjærlighet for musikken.

– Musikk har alltid vært en stor del av livet mitt, og for å være ærlig har jeg alltid likt musikken bedre enn dansen. Noe av det beste jeg vet er å høre på ulike typer musikk, og ikke minst bli kjent med ulike mennesker gjennom den musikken de hører på, fordi musikken er så lett beskrivende for hvem mennesker er. Som følge av denne lidenskapen for musikk oppdaget jeg fort at dansen var å ta det ett steg videre. Gjennom dansen kan man ikke bare forstå mennesker, man gir dem også et verktøy for å uttrykke de følelsene musikken gir.Fordi vi mennesker er så forskjellige, ikke bare i form av det å være menneske, men fordi vi hver dag kjenner på forskjellige følelser og har forskjellige ting som opptar oss, har det alltid vært viktig for meg å danse ulike stiler. De ulike stilene gir rom for ulike uttrykksformer, noe som er veldig viktig når man skal utvikle seg som danser.

– Har dansen alltid vært drømmen din? 

– Nei, teknologi var min største lidenskap. Jeg studerte for å bli elektroingeniør i et år. Men etter ett år på studiet førte omstendighetene til at jeg skiftet studieretning. Valget falt på psykologi, noe som viste seg å være riktig for meg. Psykologistudiet kan brukes i så mange sammenhenger, ikke minst i dansen. Studiet har hjulpet meg å se at alle dansere har sin egen stil, uttrykksform og personlighet. Det har vært til god hjelp i undervisningen, og jeg tror det at jeg er så klar over dette, er mye av grunnen til at mange kommer tilbake for å ta dansetimer med meg, sier han ydmykt. Den viktigste jobben er nemlig ikke selve undervisningen, men tilretteleggingen av den.

– Handler det bare om dansen?

– Nei, det har aldri bare handlet om dansen. Det har alltid handlet om å hjelpe. Man kan vel egentlig si at jeg gir bistand uten å gi penger, men ved å tilby dans som et alternativ. Dansestudioet mitt er et sosialt treffpunkt.

– Har du noen eksempler på dette?

– Jeg tar for eksempel ikke betalt for alle dansetimene. Hvis noen har et sterkt ønske om å danse, men ikke penger til å betale, finner vi alltid en løsning. Jeg har aldri avvist noen fordi de ikke har kunnet betale, sier Nestor med et stort smil om munnen. Han tilføyer at bistand for ham ikke handler om de materielle tingene, men om å kunne gi unge som er på vei i feil retning et trygt samlingssted, der de sammen kan utvikle sunne verdier. Og ikke minst gi dem en følelse av at de er del av noe større.

– Vi er en stor familie. Dette gjelder spesielt crewet mitt. Vi tar vare på hverandre, og det vil vi alltid gjøre, understreker han.

– Driver dere hjelp på andre måter også?

– Selvfølgelig, jeg og crewet mitt har flere fremføringer hver uke, som selvfølgelig er gratis. Vi har blant annet danset på sykehuset i hovedstaden for barn med kreft, vi har danset på barnehjem, for å nevne noe. Dette er noe av det mest givende vi har gjort. Å kunne gi disse barna glede, og se et snev av håp i øynene deres er ubeskrivelig. Han stopper opp og trekker pusten dypt. Det å kunne spre glede og håp er ubeskrivelig.

 

– Kan alle danse? 

Ja! Svaret kommer kontant. – Det eksisterer ikke noe «Jeg kan ikke» i dans, da heter det i så fall «jeg vil ikke», smiler Nestor, og fortsetter:

– Til hovedfagsoppgaven min på psykologistudiet gjorde jeg et forsøk med en mann som var påvist tonedøv og som hadde store problemer med å føle rytme. Han var spilleavhengig, og brukte store deler av dagen på å spille dataspill. Jeg hjalp ham med å føle rytme gjennom dataspill. Vi begynte med at han spilte spill hvor han måtte trykke på ulike taster til musikk. Etter to måneder med rytmetrening på datamaskinen inviterte jeg ham med i dansestudioet. Der utfordret jeg ham til å gjøre de samme bevegelsene, uten datamaskinen denne gangen. Alle kan danse, enkelte trenger bare litt mer trening for å komme dit. I bunn og grunn handler alt om lidenskapen. Rom ble tross alt ikke bygget på en dag.

 I tillegg til danseklasser driver du også ditt eget dansecrew? 

– Ja, stemmer. Vi er rundt 20 dansere med svært ulik bakgrunn. Noen av danserne har jeg funnet på utesteder og diskoteker. Denne byen har utrolig mye talent. Andre har stoppet innom dansestudioet og spurt om å få være med. Jeg må alltid diskutere eventuelle nye medlemmer med alle i crewet. Jeg tar aldri denne avgjørelsen alene. Vi er som en liten familie, hvor jeg har tatt på meg rollen som ansvarlig storebror. I lokalene vi holder til nå er det både soverom og kjøkkenmulighet. Det er mer enn et dansestudio, det er et sosialt møtested. Det finnes mange skjebner i Guatemala, og dessverre har ikke alle en seng å gå hjem til. Danserne mine er derfor alltid velkomne til å sove i dansestudioet når de måtte trenge det. Sannheten er nok at mange av danserne fort hadde kommet på feil spor hvis ikke de hadde hatt dette tilbudet. Det er min form for bistand, det handler ikke om penger. Det handler om vennskap og om å skape en trygghet i hverdagen for de som trenger det. I crewet mitt betaler ingen, vi betaler hverandre med vennskap og tillit. Vi er både gutter og jenter i crewet. Til tider kan det være vanskelig. For å være ærlig er det lettere med gutter. Dansejenter kan lage mye oppstyr, sier han og ler.

– Hva er det største du har opplevd?

Betenkningstiden er ikke lang før Nestor opprømt svarer at det må være da han fikk sponset tur til dansemesser i Amsterdam og Barcelona!

– Det var utrolig kult, jeg lærte mye nytt, og det var givende å tilbringe tid med andre som også brenner for dansen. Med fare for å høres utakknemlig ut er det til syvende og sist bare den samme dansen i et annet land. Men det er selvfølgelig interessant å møte dansere fra forskjellige land.

– Merket du noe til kulturforskjeller på dansemessen? 

– Ja, absolutt. Spesielt blant salsadanserne fra Europa. Mange av dem er veldig materialistiske, dansen drukner, og klær, sminke og tilbehør tar over. Jeg synes dette er veldig trist. Det skal ikke handle om hvem som har det flotteste kostymet, men om det rene i dansen. Når man slutter å bry seg om det rene i dansen og fokuserer på de andre tingene, tar man samtidig vekk gleden i det hele.

– Hvordan ser fremtiden ut for deg?

– Jeg ønsker å skape (eller etablere?) flere dansecrew, det er så mye talent og potensiale i denne byen som jeg ønsker å finne og utvikle. Min største drøm er å starte et danseakademi der gutta mine og andre som måtte ønske det kan undervise. Et akademi der dans, kjærlighet, vennskap og hjelp er hovedfokus.

Nestor blir stille et øyeblikk.

– Jeg er nok ikke helt A4, sier han så. – Det er så mange som forteller meg at man ikke kan bygge et liv på dans. Jeg lever ikke et liv i luksus, men sannheten for meg er at jeg har et godt liv. Jeg er lykkelig.

 

 

DSC_5993

I Guatemala er det skoleferie i november, desember og januar. Da gikk disse barna på dansekurs. Her viser de stolt frem det de jobbet med under feriekurset.

DSC_5995

Barna fra feriekurset sammen med fire av guttene i dansecrewet.

DSC_6007

Barna fra feriekurset sammen med fire av guttene i dansecrewet.

DSC_6028

Barna fra feriekurset sammen med fire av guttene i dansecrewet.

DSC_6016

Barna fra feriekurset sammen med fire av guttene fra dansecrewet.

Endelig hjemme?

søndag 22. februar , 2015 kl. 02:25 i Tidligere deltakere. 0 kommentarer »

Jeg har vært hjemme i tre uker nå, det er både rart og godt å være hjemme i Norge.

Under den første uken hjemme var alle veldig interesserte i å høre hvordan jeg hadde hatt det de siste fem månedene. Jeg hadde mye på hjertet, å delte det jeg fikk mulighet til. Men etter en stund blir folk leie av å høre på, leie av å høre hvor EKSTEREMT FANTASTISK det har vært, leie av å høre om folk de ikke vet hvem er, og steder de ikke har noen som helst tilknytning til. De har jo tross alt hatt sine liv i Norge de siste månedene. Men det er allikevel vanskelig å være rundt folk som ikke har noe forhold til de tingene, eller de menneskene man snakker om, ikke forstår hva man mener når man sier: Haha, nå minnet du meg skikkelig om Nestor. Hvordan i alle dager skal de vite hvem Nestor er? Det er kanskje teit, og litt barnslig at jeg synes dette er så kjipt. Men sånn er det.

Før avreise ble vi forberedt på kultursjokk, men jeg hadde ikke regnet med å få kultursjokk når jeg kom tilbake til mitt eget hjemland. Små ting som at folk ikke hilser på hverandre, så vidt ser på hverandre når de går forbi hverandre på gata, plager meg noe som hinsides. Folk er rett og slett ganske kjip, Å dette er jo ikke fordi man er dårlige mennesker, men fordi man er vant til en kultur der mitt er mitt, og ditt er ditt. En kultur hvor det til tider virker som at privatlivet er mer verdifullt en det å løfte blikket å se om det er noen rundt deg som kunne trenge et hei, eller et smil. Det er først nå, nå som jeg har fått alt litt på avstand at jeg ser disse små tingene. Å innser at det jeg likte best ved Guatemala, er det jeg misliker sterkest ved Norge. Det jeg savner mest er gavmildheten, gjestfriheten, og hjerterommet. Det er jo ikke det at ikke dette eksisterer i Norge, men vi viser det på en annen måte, å gjerne kun til de som står oss nærmest.

Men nå er det heldigvis ikke sånn at alt er negativt, jeg skal innrømme at det var godt å komme hjem. Hjem til familie og venner, til en kultur jeg på tross av sjokket kjenner ganske godt, og det er veldig deilig å kunne snakke sitt eget språk. Men en ting er helt sikkert, å det er at jeg skal ta med meg de gode sidene ved kulturen i Guatemala og spre den videre, så godt det lar seg gjøre. Jeg skal hilse på folk på gaten, være gavmilg, gjestfri, og ha masse hjerterom.

Å til alle dere som leser bloggen å vurderer å søke. Bare gjør det, grip sjansen, jeg garanterer dere et fantastisk eventyr dere vil ha med dere for evig! Jeg hadde lett gjort det om igjen om jeg fikk muligheten!

En siste dans

søndag 22. februar , 2015 kl. 01:33 i Tidligere deltakere. 0 kommentarer »

Det har tatt tid før jeg har klart å sette ord på den siste tiden i Guatemala, men nå etter tre uker i Norge er jeg endelig klar for å sette ord på følelsene.

Den siste uken var fylt av mange følelser, og ikke minst forventninger. Forventninger til det å komme hjem til Norge, og til hvordan det ville gå å si hade til alle de fantastiske menneskene jeg møtte på dette flotte eventyret. Det vanskeligste for meg var den siste helgen i Xela, det fordi det er der jeg knyttet de sterkeste båndene. Det er der jeg ble kjent med noen av de mest gavmilde, og genuine menneskene jeg noen gang har møtt. De har tatt vare på meg, og oss siden den første dagen vi hilste på dem. Å vi har så utrolig mange gode minner sammen. Minner det nå er veldig godt å varme seg på, når man sitter i kalde norge å kjenner at savnet sniker seg på.

Jeg skal nå dele de to mest følelsesladde dagene i mitt liv. Det startet den siste søndagen i Xela, denne dagen tilbrakte jeg med tre av mine nærmeste Guatemalanske kompiser. Denne dagen måtte jo bare bli minneverdig! Derfor bestemte vi oss for å sminke oss, hele gjengen. Guttene som jenter, og jeg som gutt. Etter et par timer med sminking løp vi rundt omkring i Xelas gater og tok bilder og surret. Vi hadde det utrolig gøy. Når vi etter mye tull og tøys var ganske slitne foreslo Manyor at vi skulle gå tilbake til dansestudioet å tegne. Tegne? tenkte jeg, ja vel litt rart, men da benytter jeg anledningen til å skrive en liten hilsen til alle gutta. Etter en halv time i stillhet fikk jeg beskjed om å sette meg midt på dansegulvet, fordi de hadde noe de ville vise meg. Det begynte med at Lalo (Eduardo), en som ikke bare ble en venn, men som en lillebror stilte seg opp foran meg å begynte å lese. Han leste et langt brev, et detaljert brev hvor han beskrev hvorfor jeg hadde blitt en så viktig del av livet hans, og hvor mye vårt vennskap betø for han. Men nei, han var ikke den eneste som hadde skrevet, det hadde de to andre også. Vi leste alle brevene vi hadde skrevet til hverandre mens vi gårt, nei jeg skal være ærlig, jeg gråt ikke jeg hulket. Vi hadde rett og slett en stor sippefest.

Etter denne flotte stunden sa de at det var på tide med en siste dans. Jeg hadde min siste salsadans med alle sammen. Vi danset, vi lo, vi gråt. En finere avslutning på tiden i Xela kunne jeg ikke fått!

Mandag morgen satte jeg meg på bussen for å dra tilbake til familien i Reu. Den verste bussturen i mitt liv. Jeg satt, som eneste gringa (hviting) på bussen og hulket så snørra randt, mens de lokale kikket rart på meg. Når jeg ankom Reu gikk jeg gråtende gjennom byen, og kom meg etterhvert hjem. Kvelden gikk, og både jeg og Mina gråt og trøstet om hverandre. Rett før vi skulle legge oss piper det i mobilen til Mina, det er en av kompisene våre som ringer. De er i Reu, de har kjørt til Reu for å si hade til oss. Vi skjønner først ikke helt hva som skjer, men kommer oss ut av huset og ned til sentralparken for å møte dem. Vi ble ute til langt, langt på natt.

Etter nok en minneverdig kveld er det igjen tid for å ta farvel, men helt på ordentelig denne gangen. Jeg vet ikke når jeg ser dem igjen, om det er et halvt år, eller ti år. Men en ting er helt sikkert, vi møtes igjen! Å minnene, ja de skal jeg holde varme, og ta godt i bruk de dagene hvor savnet er ekstra stort.

Takk for alt Guatemala!

Takk for meg!

fredag 30. januar , 2015 kl. 22:41 i Tidligere deltakere. 0 kommentarer »

Jeg har fått venner. Jeg har lært spansk. Jeg har levd med familier uten så mye penger. Jeg har opplevd å leve med kriminalitet rundt gatehjørnet. Jeg har sett vulkanutbrudd. Jeg har svømt med haier. Jeg har opplevd ekstreme kjønnsroller. Jeg har blitt kalt en kjedelig person av en åtte år gammel gutt, sånn helt ut av det blå. Jeg har vært på restaurant og spist en hamburger som ble oppvarma hel i mikrobølgeovn. Jeg har løpt alene rundt i gatene midt på natta fordi jeg ble forfulgt av en full mann. Jeg har vært redd. Jeg har vært sliten. Jeg har hatt det bra. Jeg har lært meg å kaste søppel på gata. Jeg har blitt kalt en løgner. Jeg har sittet på med en bil som hadde en 2,5 liters Cola-flaske som bensintank. Jeg har kyssa den 16 år gamle verstsøstera mi (og nesten blitt halshugd av mora). Jeg har snakka spansk live på lokal-TV. Jeg har dansa salsa. Jeg har spist jææævlig mye bønner og tortillas. Jeg har nesten blitt kidnappa av egen fri vilje. Jeg har blitt solbrent. Jeg har vært lærer i matte, engelsk, gym og kunst og håndverk for fem til tolvåringer. Jeg har feira jul uten mamma og pappa for første gang. Jeg har vært homofil en hel kveld (påstås det i alle fall) og nesten fått meg gutte-kjæreste. Jeg har sett soloppgang over Maya-ruiner. Jeg har tatt chicken-buss på kryss og tvers over hele Guatemala. Jeg har regissert en kortfilm med guatemalske skuespillere. Jeg har anlagt sleik og liksombart. Jeg har blitt med ordføreren på jobb. Jeg har mottatt sikkert over tusen reklame-meldinger fra mobilselskapet mitt. Jeg har delt ut gratis mat til folk som bor og jobber på søppeldynga.

Og nå skal jeg hjem. Jeg skal ikke lyve for dere, det blir litt godt også. Men for et eventyr, tusen takk for meg Guatemala!

 

 

 

Adiós for now!

torsdag 29. januar , 2015 kl. 22:18 i Tidligere deltakere. 3 kommentarer »

5 months ago I went to Guatemala. I didn’t know what to expect really, I just knew I had an unwritten adventure ahead of me. 5 months seemed like a whole eternity, it seemed like I was going to stay in Guatemala forever. Before I left Norway I remember I was told to enjoy every second, because apparently “time was going to pass by so fast”. And it did.

5 months later I am left with the experience of a lifetime. I would never have guessed how much this colourful country on the other side of the word would stick to my heart. My time in Guatemala has been the most adventurous, fantastic, challenging time in my 19 years of living. I have matured more the 5 months in Guatemala than I have done in several years back in Norway. And I am eternally grateful to Fundated, the Peace Corps and Vennskap Nord Sor for giving me the opportunity to do so.

Living in a different culture, on the other side of the world is both a terrifying and exciting experience. In a couple of days, you are kicked out of your comfort zone, and replaced in a totally new setting, with a new language, a new family, a new culture and a new way of living. You have left everything you know, and you are ready to start learning a new way of life. It’s like starting all over, learning to do things in a different way. Learning new traditions and learning to know a new family.

First I learnt to know my host family in Patzun, my mother Marga, my father Fransisco, and my three smaller siblings Angelita, Brayan and Abner. Staying with this family taught me a lot about valuing the small things in life. I have never seen a 1 year old laugh so heartily when playing the simplest games, like drawing or throwing a ball. My mother should have gotten a medal for making the most diversified dinners with the same ingredients day out and day in. And my father, who travelled nearly 3 hours in bus every day to work in Guatemala City, who left early early in the morning and returned late in the night to be able to feed his family. My host family in Patzun was truly a source of inspiration, and I am hoping to take their hard working attitude and stand at will with me home to Norway.

In Patzun we all worked at a vacation course for children called “Aprendo jugando”. The first weeks were a little though, as we were supposed to teach classes in Spanish only. I didn’t have any experience in Spanish before I came to Guatemala, so for me this seemed like an impossible task. Although, after a couple of weeks it got better, and teaching in a different language was suddenly something I did every day without even thinking about it. Nevertheless, we all have a couple of language bloopers on our record, and I would recommend to all future SPOR participants; don’t mix up the words “puntos” and “putas” when you are teaching a math class for 8year old Guatemalan children. It is not a good idea.

Discovering Guatemala was one of my biggest wishes before I went here. Living in Patzun was the perfect gateway for doing this, and nearly every weekend we jumped on a bumpy chickenbuss to visit a new place. Semuc Champey, Lago Atitlan, Tikal, Flores, Tajumulco, Antigua, Reu, it all become part of our Guatemala experience. Travelling in an overcrowded chickenbuss with latino-music on the speakers made me fall in love with Guatemala. I have never visited a country this diversified, with such a breathtaking nature and friendly people. Nevertheless, home is where the heart is, and the heart definitely lies in Xela. This is thanks to meeting the friends of a lifetime, which made Guatemala feel like home. Getting new friends is always exciting, and getting new friends on the other side of the world is even more exiting. These are people I wish I could take with me back home to have them in my everyday life. On the other hand, I know I will see them again soon, and as we said “no es un adios, solo es un hasta luego”

We didn’t save the world. That is one too big of a footstep to take. But we left, as we say in Norwegian; our “SPOR”, our footprints in Guatemala. I know my host family in Patzun is eating “grøt”, a traditional meal from Norway. I know they say “puedes pasarme el “kniv” y “gaffel” instead of cochillo and tenedor. I know the children at Agua de Dios in Patzun are playing “Fisken I det røde hav”, a Norwegian game I used to play during my childhood in Norway. I know my host
brothers in Reu are playing with cards filled with pictures of Norway. And I know my friends in Xela are listening to Norwegian folk music when they teach their salsa classes. I know I left my footprints in Guatemala. And my fingers are crossed that they will never get washed out.

What I know for sure is that the footprints Guatemala left in my heart are there to stay. Guatemala affected me in a way I never thought was possible. It left its footprints everywhere, in the form of music, culture, people and nature. This beautiful breathtaking country on the other side of the world will always be in my heart. It will always be a part of who I am, I will always be proud to call Guatemala my “home away from home”. I am hoping to take parts of its culture, its friendliness, its diversity and its colour with me home to Norway. Guatemala left its SPOR, and they are there to stay. On my last day in Xela one of my Guatemalan friends said to me; “Mina, you are a guatemalteca now…” It is the biggest compliment I could ever have gotten. I am proud to take this country and culture with me, wherever I go, wherever life takes me. “… even though you wore Converse with your traje, and you don’t eat Tamales.”

Hasta pronto Guatemala!

Ikke lenge igjen nå. Og hva vi holder på med i Guatemala.

søndag 25. januar , 2015 kl. 04:08 i Tidligere deltakere. 0 kommentarer »
Første dag på jobb i Ultra-TV, lokal TV-kanal i Retalhuleu. De siste tre ukene av Guatemala-oppholdet vårt har vi flytta hit med ny jobb og ny vertsfamilie. Her er det varmt om helt annerledes enn i Patzún. Ultra-TV sender stort sett filmer (som de overhode ikke har rettigheter til å sende). Man-fre på kveldstid har de et par timer med live-sendinger, i kveld er det nyheter og intervjuer. De to som blir intervjua i studio har tatt med seg et titalls bilder som skal vises mens de snakker, problemet er bare at bildene ikke er strukturert og tilsynelatende ikke har noen sammenheng med det de snakker om. Så da gjelder det å improvisere litt.

Første dag på jobb i Ultra-TV, lokal TV-kanal i Retalhuleu. De siste tre ukene av Guatemala-oppholdet vårt har vi flytta hit med ny jobb og ny vertsfamilie. Her er det varmt om helt annerledes enn i Patzún.
Ultra-TV sender stort sett filmer (som de overhode ikke har rettigheter til å sende). Man-fre på kveldstid har de et par timer med live-sendinger, i kveld er det nyheter og intervjuer. De to som blir intervjua i studio har tatt med seg et titalls bilder som skal vises mens de snakker, problemet er bare at bildene ikke er strukturert og tilsynelatende ikke har noen sammenheng med det de snakker om. Så da gjelder det å improvisere litt.

Manolo Lú Carranza, nyhetsanker og reporter. Nyhetssendinga er (uten noen spesiell grunn) 25 minutter forsinka og han åpner med å fortelle at i dag er Anton fra Norge på besøk.

Manolo Lú Carranza, nyhetsanker og reporter. Nyhetssendinga er (uten noen spesiell grunn) 25 minutter forsinka og han åpner med å fortelle at i dag er Anton fra Norge på besøk.

Men for å være ærlig har vi ikke jobba så veldig mye her i Retalhuleu. Vi har for det meste tatt det med ro.

Men for å være ærlig har vi ikke jobba så veldig mye her i Retalhuleu. Vi har for det meste tatt det med ro.

 

 

Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "Spor utveksling" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.