Hei! Jeg heter Katrine, og er en av de heldige som skal få reise til Tanzania med Spor. Perioden fram til i dag har vært veldig lang, men samtidig har tiden bare løpt i fra meg. Fra jeg var på intervju i mai, til jeg satt i Uvdal med resten av deltakerne for første gang gikk utrolig fort. Sommeren gikk også veldig fort, og plutselig var jeg på andre og siste samling før vi reiser ut av landet.

Nå har jeg vært hjemme siden tirsdags kveld. Tiden har for det meste gått til forberedelser til pakking, og avskjed til familie og venner. Lørdag slo vi tre fluer i en smekk, og feiret bursdagen til lillebroren min, lillesøsteren min, og hadde avskjedsfest for meg. Det var veldig hyggelig, men det føltes også litt rart. Jeg har fremdeles ikke så mye reisefølelse, tross at jeg reiser i dag. Jeg flyr først til Oslo, men i morgen kl. 06.25 sitter vi alle fire på flyet som tar oss til Tanzania. Hvor rart er ikke det da? Om 24 timer er jeg ikke lenger i Norge. Om 24 timer er jeg nesten framme hos vertsfamilien min. Om 24 timer er jeg langt langt borte fra familien min og det jeg ser på som trygt. Jeg har litt blandede følelser i det jeg skriver dette innlegget, og jeg kjenner magen min kniper seg litt. Men, hvis man alltid skal gjøre det som føles trygt, og det som føles bra, så kommer man ikke langt her i livet. Life begins at the end of your comfort zone, og det er noe jeg vil velge å leve etter.

Så selv om disse blandede følelsene er tilstede, ser jeg utrolig fram til å møte den nye familien min, oppleve den fine byen (Moshi) jeg skal bo i, se arbeidsplassen og lære meg swahili.

Så takk for denne gang Kabelvåg, vi snakkes til neste år! Og neste gang dere hører fra meg på bloggen, sitter jeg nok trygt og fint i Tanzania.