Forrige helg var vi i Hot Springs. Dit dro vi fredags ettermiddag, etter å ha plukket opp telt, soveposer og liggeunderlag. Vi tok bussen til en plass kalt Boma, og deretter dro vi videre med bajaji. Rundt 5 minutter inn i turen med bajaji punkterte min, Nils og Keneth’s, så da stoppet vi for å skifte dekk. Morsomt. Da vi kom fram til Hot Springs satte guttene opp teltene, og senere gikk vi for å svømme. Vannet var utrolig klart, og hadde en herlig temperatur. Ikke for varmt og ikke for kaldt. Da kvelden kom og det ble mørkt bestilte vi chips mayai til middag og betalte de for å fikse bål til oss. Vi fikk ved til å holde fyr i det selv, og vi holdt bålet og praten gående utover hele natten. Vi la oss veldig sent, men det var verdt det da vi fikk se en nydelig stjernehimmel. Gjennom natten hørte vi apelyder, og vi fikk også se lysfluer (fireflies). Jeg vil påstå å si at kvelden var utrolig vellykket. Da vi våknet dagen etterpå fikset vi oss til å bade, og rundt 12 på formiddagen dukket våre finske venner opp. Vi badet sammen med de, og satt og snakket i timevis. Vi skulle egentlig ligge over til søndag, men endte opp med å dra hjem lørdag da vi følte at vi hadde fått nok av campinglivet for den gang. Vi tok bajaji fra Hot Springs til Moshi sentrum, og det tok ca. 1,5 time. Min, Johanna og Mario’s bajaji punkterte før vi en gang var ute på motorveien. Heldigvis går det veldig raskt å skifte dekk.

Onsdag denne uken deltok vi i demonstrasjon sammen med TAWREF. Damene på kontoret sa at demonstrasjonen var mot kvinnerettigheter og for at barn, uansett kjønn, skal ha rett til å gå på skole og få en utdanning. Det var mange organisasjoner samlet der, vi møtte faktisk en god del nordmenn, og selve demonstrasjonstoget gikk fra den ene kanten av byen og til den andre (ikke forferdelig langt). Etter demonstrasjonen skulle alle organisasjonenes ledere snakke om en historie knyttet opp mot demonstrasjonen, som de selv har opplevd. Det var også underholdning, blant annet akrobater som visste fram hva de kunne, og nordmenn og tanzanianere som danset til ”the fox ” fra Ylvis.

Samme dag som demonstrasjonen tok sted, bestemte jeg meg for å dra til legen. Jeg har i en lang periode følt meg veldig slapp og ikke i form, men har ikke orket å gjort noe med det fordi jeg har trodd det bare var vanlig influensa. Da jeg hadde tatt blodprøver og snakket med legen fant de ut at jeg har fått blant annet malaria. Gøy eller hva? Kaller det flaks jeg. Vi har alltid tullet med at det sikkert kommer til å skje at en av oss får malaria, men jeg hadde ikke trodd at det faktisk skulle skje. Fikk i alle fall medisiner mot det, og skal 7 dager fremover ta 15 tabletter om dagen. Det må være stor forskjell på antibiotika her og i Norge, for jeg tror aldri en norsk lege ville satt meg på 15 tabletter om dagen. Satser i alle fall på at jeg blir frisk og rask fort, slik at jeg er klar til send off-partyet og bryllupet til vertssøsteren min som er om bare en uke. Snakkes!

I løpet av mine 11 uker her i Tanzania har jeg lært en del ting om den afrikanske kulturen og levemåten. Til å begynne med kan jeg fortelle om at det å hilse på hverandre er veldig, veldig viktig. Slik Mario har skrevet mye om her, hilser man veldig overflødisk og opp til flere ganger. Når jeg hilser på mine vertsforeldre og generelt personer som er eldre enn meg sier jeg ”shikamoo” og da svarer de alltid ”marahaba”. Det er nemlig slik at all hilsen har et fast svar – som oftest. Ofte når jeg har hilst på en eldre sier de også ”hujambo?” og da må jeg svare ”sijambo”. Det betyr – direkte oversatt – ”du har ingen problemer?” og da svarer man ”jeg har ingen problemer”. Med andre ord er hilsningen i seg selv veldig falsk, fordi man aldri egentlig kan si at ting ikke går så bra (hvis det er tilfelle). Det blir som et retorisk spørsmål der man fra før av vet hvilket svar man får. Det å hilse på hverandre kan altså foregå en stund i samtalen.

En annen ting som tydeligvis er veldig vanlig, er å bruke ordet ”pole” til alt. Pole betyr ”jeg beklager” eller ”sorry”, men det brukes ikke bare om de tingene. Familien min sier pole hver gang jeg kommer hjem, og generelt gjennom hele dagen. I starten følte jeg at de var sorry for at jeg måtte være hos de, fordi de brukte det så ofte, men nå har jeg vendt meg til det. Sånn bortsett fra at det er veldig høflig å hilse på hverandre, flere ganger, er den afrikanske kulturen også stort preget av mat. Jeg føler at afrikanere spiser over gjennomsnittet mye mat, og at de spiser veldig ofte. Selv om at dette ikke gjelder min egen familie, fordi de er veldig opptatte av helse, så har jeg sett det både på kontoret til TAWREF og hos de andre. Når vi hadde språkundervisning på kontoret de første ukene var det alltid en chai-pause inn i mellom de tre timene vi var der. Chai-pause betyr en kopp kaffe eller te, pluss et fat fylt med småkaker, mat, nøtter osv. Hele chai-pausen virker som en relativt stor lunsj i grunn. Men nei, lunsj spiser de et par timer etter chai-pausen. Lunsjen her er heller ikke som lunsj i Norge, den er mer som det en middagsporsjon er i Norge. Min lunsj hjemme består som regel av ris og spinat og gulrot. Noen ganger slår familien min til og lager spaghetti med spinat i stedet for, hehe. Til middag får jeg (ca. annen hver dag) makande. Det er maisklumper med bønner. Andre ganger har vi ngande, banan med bønner. Så i min familie går det ofte i mais, bønner, ris og spinat. Jeg har også lært at det er litt respektløst å takke nei til mat, så ofte må man bare si ja til litt selv om man egentlig ikke vil ha. Min mama synes jeg spiser altfor lite, og det gjør jeg i forhold til de, men jeg er alltid stappmett når jeg reiser meg fra matbordet.

Når det kommer til klær har jeg egentlig ikke merket noe til at jeg kler meg upassende. Jeg prøver alltid å dekke til knærne og skuldrene mine, slik kulturen er her. Jeg føler litt at siden jeg er hvit er det akseptert at jeg noen ganger går i singlet, så lenge det kanskje ikke er på søndager – den hellige kirkedagen. En gang jeg dro tidligere enn de andre fra Keneth på en søndag sa moren hans at jeg ikke var helt passende kledd, og da hadde jeg på meg en kjole som gikk til akkurat over knærne, så da sa hun at jeg ikke kunne ta bussen hjem. Jeg tok det jo til meg, så en annen søndag skal jeg passe på å ha noe som dekker knærne. Jeg føler ikke det er vanskelig å skulle tilpasse seg den afrikanske kulturen, fordi de personene vi har møtt og bor sammen med, prøver å fortelle oss hva som er rett og galt. Det har de gjort siden starten av. Jeg har ikke fått noe kritikk fra familien min om at jeg ikke er så mye hjemme i helgene, om at jeg har sovet over i huset til en gutt osv., men det har kanskje de andre følt på. Familien min viser respekt og forståelse ovenfor min kultur også, og det at vi nordmenn lever i en annen del av verden enn det de gjør. Familien min respekterer også at jeg ikke vil gå i kirken med de hver søndag, så derfor gjør jeg ikke det. Jeg er veldig glad for at jeg har den familien jeg har her nede, tross problemene som var i starten. Afrikansk kultur er veldig annerledes enn norsk kultur, men det er en kultur absolutt verdt å kjenne til.

I dag er vi halvveis i utvekslingen. 77 dager siden vi kom, 77 dager til vi er hjemme igjen. Tiden går så utrolig fort her nede, noen dager fortere enn andre. Gjengen gjør alltid noe sammen, og vi finner alltid en eller annen måte å more oss på. Vi er flinke på det området. Ofte gjør vi det samme, men en gang i blant prøver vi også ut nye steder og nye ting. Sånn som da vi dro til Arusha. Denne helgen som kommer skal vi til et sted kalt Hot Springs. Der skal vi bo i telt, bade i varmekilde og bare kose oss maks mye. Det er en ting vi ikke har prøvd før, så det blir gøy. Jeg lurer litt på hvordan campinglivet i Tanzania er, men jeg tror ikke det er mye annet enn varmen som skiller det fra å dra på camping i Norge.

Av og til kan det virke litt skremmende at tiden går så fort, fordi jeg ikke føler at jeg bruker tiden så godt. Samtidig er jeg så sliten hver kveld fordi jeg/vi har gjort så mye. Jeg tror jeg kan si at jeg lever livet til det fulle her nede. Selvfølgelig savner jeg familien hjemme, og selvfølgelig blir det godt å komme hjem, men akkurat nå foretrekker jeg heller å være her i varmen, enn hjemme i Norge med snø og kulde. Har jo masse å se fram til, og jeg tror ikke tiden fremover skal gå noe saktere enn det den har gjort, så her gjelder det bare å nyte tiden som er igjen.

Ting å se fram til;

• hot springs i helgen

• send off-party og bryllup til vertsøsteren min, Devotha

• safari

• reise på ferie til Zanzibar og Dar Es Salaam

• annerledes jul-, bursdag- og nyttårsfeiring

I helgen som var feiret vi bursdagen til Nils, og det var veldig gøy. Vi dro på vår plass, taket på Osy Grand Hotel, og der ble Nils overrasket med en fin feiring sammen med oss. Senere dro vi til utestedet Glacier’s, og der ble vi kjent med noen finske jenter – det var hyggelig. Vi var også på TAWREF’s første stakeholders meeting på fredag, og i den anledningen ville de at alle fra TAWREF skulle ha matchende t-skjorter. Det var i grunn ganske morsomt. 30 stykket med samme t-skjorte på et møte med kanskje 50 mennesker. Møtet skulle starte 09.00, men da klokken var 08.55 var vi enda på kontoret og et par ansatte kom inn med alle papirene og posterne som skulle settes sammen og klargjøres til møtet. Når klokken nærmet seg 10.00 var vi endelig ferdige med å lime og feste alt sammen, så da dro vi til Umoja Hostel, hvor møtet skulle holdes. Etter at Dafrosa (lederen) hadde presentert alle parter som var representert på møtet (det tok kanskje en halvtime) annonserte hun at det var tid for en chai-pause. Så en halvtime inn i møtet skulle alle gå ut for å hente te/kaffe og forskjellig å spise til det. En time senere var de i gang med møtet igjen. Afrikanere altså, lite flinke til å holde tiden, ekstremt flinke til å drikke te og spise. Selve møtet foregikk på swahili, så vi skjønte veldig lite. Da møtet nærmet seg slutten sang vi for Nils siden det var bursdagen hans, og så spiste vi lunsj. Den siste tiden har jeg også hatt flere fighter med rotter på soverommet mitt. Familien min trodde det var jeg som var dårlig på å lukke romdøren min, da vi har et problem med rotter i huset, men slik var det ikke. Etter to ganger med rotter midt på natten i sengen min, oppdaget de at jeg hadde et hull nede med døren, slik at rottene kan krype inn og ut som de vil. Samme dag tettet de hullet, og etter det har jeg ikke hatt en eneste rotte på rommet mitt. Livet ble plutselig mye bedre da.

Ellers slenger jeg bare med litt bilder fra den siste tiden. Snakkes!

Diegos bursdag – bassengturer – utforsking av byen – motorsykkelturer – jobb – middager hos hverandre – middager ute – helgetur – Marios bursdag og mye mye mer.  

Livet i Tanzania behandler meg ganske bra. Jeg trives så utrolig godt her nede, både med meg selv og sammen med de andre. Jeg har ikke jobbet de to siste ukene på grunn av presidentvalget, men nå skal jeg starte igjen. Det ledende partiet, CCM, vant igjen. Men i Zanzibar annulerte de stemmene fordi partiet er anklaget for stjeling av stemmer, så det er enda litt usikkert om Magufuli skal få være president. Fremover skal vi bare kose oss masse. Vi har vært her nede i 9 (!!) uker, så tiden flyr avgårde. I neste uke har Nils bursdag, og om bare en måned skal vi i send off-party til Devotha (vertssøsteren min) og bryllupet hennes. Det er heller ikke så lenge til vi får ferie, noe som skal bli fantastisk godt. Gleder meg til tiden videre, det føles godt å trives så bra.

I dag tenkte jeg å fortelle litt om presidentvalget som er her i Tanzania i år. Den sist valgte presidenten, Kikwete, ble valgt til president i 2005. Tanzania har siden 1961 – i 54 år – hatt samme ledende parti. CCM. CCM har en presidentkandidat i år kalt John Magufuli, og alle de ”eldre” hvis det er greit å si, elsker han. Den mer yngre generasjonen elsker opposisjonspartiet Chadema og presidentkandidat deres, Edward Lowassa.

     CCM og Chadema

I morgen skjer valget, og i år er første gang siden landet ble selvstendig at det kan skje et partibytte. Dette byr selvfølgelig på noen utfordringer for oss som utveksler her nede. Vi hadde en lang prat om sikkerhet og hvordan vi skal opptre i forhold til valget og innblandete mennesker med TAWREF på torsdag. Vi snakket blant annet om at vi ikke kan forlate huset fra og med fredag kl. 12.00 og fram til tidligst mandag. Problemet er bare at valget skjer i morgen, da drar alle for å stemme på det partiet og den presidenten de vil ha, men valgresultatene avsløres ikke før mandag. Hvis opposisjonspartiet Chadema går av med seieren kan det bli opprør. Hvis det ledende partiet CCM går av med seieren kan det bli opprør. Så uansett hva som skjer, frykter landet opprør. Så vi har blitt fortalt at vi bare må være forsiktige i neste uke, og ta en dag om gangen. De vil trossalt ikke slippe oss ut til ulvene, for gatene er farlige for alle. Hvis det blir skikkelig opprør kan det hende det ikke er trygt å forlate huset hele den neste uken, så her fyller familiene huset opp med mat og forbereder seg på mange dager inne.

Loweassa for Chadema og Magufuli for CCM

Det er i grunn ganske spennende at vi får være her under valget. Det er morsomt å oppleve noe nytt. Ekstra spennende at det i år kan skje en betydelig forandring i landet også. Utenom at vi ikke får sosialisere oss med hverandre slik vi er vant til å gjøre hver helg, merker jeg ikke stort til valget. Det har hengt kampanjer og postere rundt om kring i byen helt siden vi kom hit for 8 uker siden. Det eneste man kanskje kan merke er at stemningen i byen er litt mer intens. Og profileringen er ikke slik som i Norge. Det er heller ikke slik at folk lekker skjul på hvilket parti de liker, her kjører motorsyklistene rundt med flagget til partiet de liker bakpå og folk kler seg i partifarger og går rundt med hodeplagg med bilde av presidentkandidatene. Partiene har også hver sitt tegn alle bruker for å vise hvilket parti, Chadema bruker peacetegnet og CCM har enten en tommel opp eller en pekefinger opp. Morsom ting å gjøre. Uansett, jeg gleder meg til å se resultatet av valget på mandag, dere får sikkert en oppdatering fra en av oss da.

Hei! Helgen som var dro alle vi som er i Tanzania på helgetur til Arusha. Vi dro på fredag og kom tilbake søndags ettermiddag. Bussturen tok rundt to timer, og vi fikk tiden til å gå ganske raskt. Da vi kom fram begynte vi å lete etter et hotell vi kunne bo på, og det hotellet vi endte opp med kostet oss 50,- natten pr. person, og hadde frokost og internett inkludert. Prisene er så utrolig lave her i forhold til hjemme i Norge, men for oss gjorde det absolutt ingenting. Jeg følte vi var ordentlig turist da vi bare gikk rundt for å se i byen, og var innom ganske mange småsteder. Vi fikk også til et slags kjøpesenter som bare hadde butikker i første etasje, og der gikk vi opp til øverste etasje for å se utover byen. Byen er veldig fin, og virker litt mer morderne enn det Moshi er. Vi bodde veldig sentralt (tror det var ca. midt i sentrum) så vi hadde raskt tilgang på fasiliteter. Vi koste oss masse, så en gjentagende tur til Arusha blir det nok muligens før vi drar her i fra. Ellers jobber jeg et par timer om dagen, og det skjer egentlig ikke så mye nytt. Jeg trives veldig godt på barnehjemmet, og har forelsket meg totalt i ei lita jente der. Hun var en av de minste jentene jeg er med, og en av de mest rolige, så fikk litt vondt i meg av å se at de andre bare slo henne og hun latet som ingenting. Senere fikk jeg vite at hun er så rolig fordi hun faktisk ikke bor der. Hun bare leker med barna fordi moren jobber på barnehjemmet, og det er veldig bra synes jeg. Under finner dere litt bilder fra helgen og litt generelt. Snakkes sikkert!

Litt bilder fra Arusha:



  
  
  
    

Bilder generelt:

Blessness, sønnen til vertssøsteren min, Devotha.

Litt bilder fra «hagen» min, og inngangsporten til huset.

Joyce, den lille jenta jeg har forelsket meg i.

Hei! Siden vi har vært i Tanzania i 5 uker allerede, tenkte vi det kunne være morsomt med litt fun facts!

1. De kjører på venstre side.

2. Overtallet av alle biler er automatgiret.

3. Det er bare en tofelts-vei her i Moshi, og den er nede i byen.

4. Bussene som går til/fra byen og småstedene rundt heter dala dala, og er som en stor bil med mange seter (minibuss). De er i tillegg alltid overfylte!

Slik ser bussene ut. De har en fargekode og navn på stedene de går til! 

5. De spiser utrolig mye hele tiden, og er veldig glad i søtsaker til teen sin, som de drikker flere ganger daglig.

6. Før bryllupet er det vanlig at foreldrene til bruden arrangerer et send off-party. Den festen er nesten større enn selve bryllupet.

7. Fjellet Kilimanjaro er veldig sky, og viser seg ikke ofte. Har enda ikke sett hele fjellet, men har sett toppen et par ganger.

8. De har en lokal rett som heter ugali, og den er som en hvit veldig tykk grøt, og spises med hendene.

9. Jenter/kvinner viser som oftest ikke så mye hud her, men når det kommer til bryllup f.eks. er det helt andre regler som gjelder. Da ser man ofte kvinner i minikjoler med utringning!

10. Musikken de nå hører på stammer fra tiden rundt 2005 eller noe. Akon og Chris Brown er veldig populære!

11. Det er veldig vanlig med hushjelp.

12. Barn får ikke lov til å starte i barnehage før de er tre år.

13. Alt er veldig billig her nede.

14. Stortsett alle har extentions, og de som ikke har det er som regel skinnet på hodet.

15. Katter sier ikke «mjau» slik som i Norge, men de sier «njau».

16. De har 12-timers klokkesystem, men ikke slik vi tenker. Når klokken er 6 i Norge er den 12 her, når klokken er 7 er den 1 her osv. Morsomt, men litt slitsomt. I en invitasjon vi fikk sto det kl. 12, og det betydde da kl. 18 på kvelden.

17. Barn som går på skole (i alle fall barne- og ungdomsskole) må være skinnet på hodet, fordi alle skal se mest mulig lik ut.

Hei! I dag har det gått en måned siden jeg forlot huset mitt hjemme. De siste ukene har vi gjort veldig mye, så det kan godt hende det er derfor tiden flyr. Denne uken startet vi i jobbene våre, og jeg startet på Upendo Children’s Home – et av de beste barnehjemmene i Moshi. Jeg besøkte stedet på mandag, og onsdag startet jeg å jobbe. På Upendo har de litt merkelig (og ekkel) praksis, med at ungene ikke får lov til å bruke bleie. Jeg jobber med barna som er fra 1 – 3 år, og når jeg tenker over det, så klarer ikke et barn på 1 år å si i fra når det må på do. Så i lekerommet hvor de er mesteparten av tiden, tisser alle på seg hele tiden. De ansatte bytter klær hvert 5. minutt på forskjellige barn, så det går unna. Barnehjemmet er veldig fint da, og det ser veldig ordentlig ut. Jeg trives godt der til nå, så det lover godt for de neste fire månedene der.

Barnehjemmet sett fra utsiden

Lekerommet til barna

I går var vi alle sammen i bryllupet til vertsbroren til Keneth. Afrikanske bryllup er så utrolig store, og de gjør virkelig alt for at det skal være perfekt. De ser veldig gjennomført ut, og lokalene er perfekt tilordnet. Vi hadde det veldig bra i bryllupet, og maten var veldig god. Det eneste er at man ikke får forsyne seg selv, så porsjonene er veldig store.

Inngangspartiet til der bryllupet var

Brudepar med forlovere

Bryllupsgeita

Jeg har på følelsen av at de neste 4 månedene kommer til å gå unna ganske fort de også, så det gjelder å bare nyte tiden framover. Jeg koser meg masse her nede, men jeg kjenner at jeg savner hjemme litt også. Snakkes sikkert om ikke lenge!

Hei igjen!

Nå har vi snart vært her i Tanzania i to uker, og de to ukene har gått så utrolig fort. Vi har swahili-undervisning hver dag (bortsett fra i helgen), så dagene går relativt raskt. På disse to ukene har jeg gjort ganske mye. Jeg har vært ved et fossefall, jeg har vært på et utested kalt Kwetu Lodge, jeg har prøvd forskjellige lokale retter, jeg har lært meg noen nye ord på swahili. Og sist men ikke minst, jeg har klart å få andregradsforbrenning. Sistnevnte kom egentlig ikke som et sjokk. Vi var på et byggefelt på mandag med et annet program fra TAWREF, og der ble jeg altså ekstremt solbrent. Smurte meg masse med solkrem, men med en blanding av hvit hud, svette og sterk sol funket ikke det så bra. Ble ‘heldigvis’ bare ekstremt brent på den ene skulderen, og ikke på begge sider.

I neste uke skal vi besøke arbeidsplassene våre tror jeg, og jeg gleder meg veldig. De administrerende på TAWREF’s kontor sier at barnehjemmet jeg skal jobbe på egentlig er litt langt unna, og at de derfor vil flytte meg til et annet arbeidssted. De kjipe er at det bare er et barnehjem her, men de skulle ta meg med til barnehjemmet og den andre arbeidsplassen, slik at jeg kunne bestemme selv hvor langt jeg orket å reise for å jobbe. Senere i dag skal jeg bli med vertssøsteren min i et bryllup, og det tror jeg blir spennende. Vi skal visstnok oppleve en del bryllup, da vi alle sammen skal i bryllup senere denne måneden, i tillegg til et i desember. Morsomt! Må snart skaffe meg noen nye klær også tror jeg, for jeg har ikke med noen klær som egentlig passer så godt inn her tror jeg. I alle fall ikke til bryllup. 

Det er også så utrolig mange ting å tenke på her, og mange ting å vende seg til. Jeg tør for eksempel enda ikke å ta bussen her alene, da jeg til nå bare har opplevd slosskamper på hver eneste en vi har tatt. Jeg synes også det er litt ubehagelig med alle blikkene jeg får på gaten, men jeg tror og håper det vil roe seg etterhvert. Fikk høre at hvis vi bare oppfører oss som lokale, og gjør akkurat det de gjør, så legger ikke folk så godt merke til oss selv om er hvite. Så det ordner seg nok. En tilvenningsfase må til, håper på å føle meg mer hjemme om ikke så altfor mange uker. Jeg skal trossalt bare være her i 5 måneder (4,5 igjen da), så for min del gjelder det å få med seg mest mulig på den tiden jeg har til disposisjon.

Snakkes sikkert snart igjen! I mellomtiden kan dere stirre babyen under i senk, det ville jeg gjort!

– Katrine

Babyen til ei som jobber hos TAWREF – så nydelig!

Hei alle sammen!

I dag er det endelig min tur til å kunne fortelle dere litt om mine første inntrykk fra den første uken i Tanzania. Fikk ikke fikset meg internett før i dag, men siden de andre har vært så flink å blogge regner jeg med det ikke gjør så mye.

Det som først møtte oss da vi landet ved Kilimanjaro International Airport var en lang kø med visumkontroll, men deretter møtte vi mange hyggelige mennesker som hadde ventet lenge på at vi skulle komme. Etter den varme velkomsten satte vi oss i en minibuss på tur til Moshi. Bilturen tok ca. en time, og rundt kl. 22.30 kom jeg fram til familien. Det første som møtte meg var en port der det sto «fruits for healt» og en relativ lang vei til huset. Familien har veldig mange trær, og er veldig glad i alt som er økologisk. Dagen etter at vi hadde landet vekket vertsmoren min meg til te og brown bread. Brown bread var altså loff med litt brune kanter. Etter å ha tilbragt en uke med familien har jeg funnet ut at de er ganske bestemte, og litt konservative. De er ikke så veldig glad i å få et nei til mer mat, og de krever at jeg dusjer tre ganger daglig. Hvis jeg sier at jeg akkurat har dusjet ser hun rart på meg og sier at jeg må dusje på nytt. Jeg fant ut allerede de første dagene, at moren i huset liker å ha kontroll. Jeg har nemlig diabetes type 1, og den ville hun så gjerne kontrollere. Men da jeg sa i fra til TAWREF om det, og de snakket med moren, så roet hun seg. Jeg har nemlig hatt kontroll selv over min diabetes i 11 år, og det at andre skal komme å ta over fungerer dessverre ikke.

Huset jeg bor i er veldig, veldig annerledes enn det jeg er vant til. Toalettet er et hull i bakken, med en bøtte på siden som er fylt med vann. Denne bruker vi til å skylle ned med. Badet består av et rom med en kran i. De har kjøkken utenfor huset, og det består av en kokeplate som ikke går på strøm, og en vask inne i huset som har en bøtte under hvor vannet renner. Rommet mitt har en seng laget av stålstolper med ståltråder under, og en tynn madrass på toppen. Fikk et bord til klesskapet da, så kommer nok til å leve i en koffert. Men alt i alt har dette gått ganske fint, og jeg er ganske vant til bøttedusj og hull-i-bakken-toalett nå. Alle disse småtingene får meg til å innse hvor lite jeg har satt pris på tingene jeg har hjemme.

Stuen og spisestuen

Toalettet og badet

Ellers har jeg hatt litt problemer med kommunkasjon med familien, men det håper jeg skal bedre seg. Vi har også testet serengetien her, vært på et lokalt utested og vært mer et fossefall. Masse nye ting å ta til seg, men den siste uken har gått kjempefort. Hvis tiden går like fort som den siste uken, er jeg hjemme i Norge igjen på nulltid. Forresten, nå når jeg dro hjem fra kontoret, ble bajaji-en (trehjuls-kjøretøy aka tuk tuk) min stoppet av politiet. Politiet begynte å spørre meg masse spørsmål om hvorfor jeg var her, hva jeg gjorde her, hvor lenge jeg skulle være her og akkurat hvor jeg skulle. Måtte oppgi all denne informasjon for å få lov til å dra videre. Litt morsomt, lenge leve mzungu-tilværelsen. Siden jeg endelig har fått internett hører dere sikkert mer i fra meg om ikke lenge.

Snakkes!