Bloggnorge.com // Spor utveksling
Start blogg

Et utvekslingsprogram mellom Norge, Guatemala og Tanzania

Kategori: Andrea

El último día

søndag 31. januar , 2016 kl. 06:30 i Andrea. 0 kommentarer »

Det er bare tre timer til vi må dra til flyplassen, og det skjer enten jeg er klar for å dra eller ei.
Det jeg gjorde i dag var å pakke ferdig, og etter det var det bare å vente. Likevel en koselig dag. Den siste dagen med familien.
Etter lunsj pakket jeg helt ferdig, og jeg fikk hjelp av søstrene mine. Like etter kom mama, papa og lillebror inn. Papa begynner å takke for at jeg hadde vært der, og at han hadde en liten gave, et minne, til meg. Så ga han meg et innrammet bilde av hele familien. Da jeg nesten hadde begynt å gråte og tatt en «tusen takk»-klemmerunde, fortsatte mama å snakke, før hun ga meg en güipil, som hun har brukt den siste måneden på å brodere(!!!) og en kurv med en liten «duk» oppi (den de bruker rundt tortillaene så de holder seg varme) og sa at den var til mammaen min og at «hun kan bruke den til å ha brød i».
Jeg dro derfra for en times tid siden, og er fortsatt litt usikker på hvordan jeg har det. Det var veldig trist å si ha det til dem, og jeg vet at de hadde det på samme måte.
Jeg har vært utrolig heldig med familien min, og bare det at de åpnet dørene sine og tok vare på meg er jeg utrolig takknemlig for. Jeg har opplevd utrolig mye fint med dem, og jeg må bare takke de for tålmodigheten de hadde med meg og spansken min. For spansken er fortsatt ikke 100%, og av og til er språk virkelig noe dritt. Men de satt alltid rolig og ventet til jeg fant ordet, ellers gjettet de seg frem.
Hver gang jeg var syk ga mama meg medisiner og diverse kjerringråd som skulle hjelpe. Hun laget også frokost, lunsj og middag samt redde opp sengen min og feide gulvet mitt HVER ENESTE DAG. Vasket klærne mine når det var nødvendig. Hun er virkelig en helt utrolig dame. Hver dag står hun opp klokken 5 for å lage frokost og mellommåltid til søstrene mine. I tillegg hjelper hun dem med å kle seg, ordner håret deres, rydder, rer og feier rommet deres, vasker oppvasken fra kvelden før, kler på lillebror, følger jentene til bussen, lager og spiser frokost med meg, og rer og feier rommet mitt. Alt dette før klokken er 8. Etter dette vasker hun hele huset, vasker klær (hennes, lillebrors, mine to søstres, papas OG mine klær) og henger det opp, henter søstrene på skolen, lager lunsj til alle. Og alt dette før klokken 13. Noen dager i uken drar hun til hennes mor for å vaske klær der. Og da er det ikke bare morens klær, men to av brødrene hennes’ klær også. Jeg er så fascinert. Er ikke dette utrolig?? I tillegg er hun verdens søteste. Så å forlate henne var veldig trist. Jeg tror hun kommer til å savne meg også, for jeg var som en dum, men utrolig morsom, komedie. Alt jeg gjorde var morsomt. Sølte jeg, så lo hun. Den dagen hun lurte meg ved å si at det var en edderkopp bak meg og jeg ble redd, lo hun masse. For noen uker siden kom jeg hjem med broderiet mitt. Stolt og glad. Da hun så det begynte hun å le. Også sa hun at jeg gjorde det feil. Nei, uansett hva jeg gjorde var det visst morsomt. Hun pleide som regel å ende det hele med «Ay, Andrea» med en amerikansk aksent, også gikk hun og gjorde noe annet. Selv om dette var irriterende noen ganger, var det likevel veldig koselig. Så at det var trist å forlate henne? Ja, veldig.

Vjj

Vi var på tur for å plukke mais, og mama ba meg plukke en fra treet. Det gjorde jeg, og dette var resultatet. Hun holdt på å dø av latter fordi denne maisen er fullstendig unyttig. Dumme meg, altså..

Nydeligste damen. Mama Aura <3

Nydeligste damen. Mama Aura <3

På denne turen har jeg lært utrolig mye, og da sikkert like mye nyttig som unyttig. Om kulturen, andre mennesker og meg selv. Og selv om noen stunder har vært tunge, har det alltid gått opp igjen. Jeg har kost meg masse, og jeg vil også påstå at jeg har utfordret meg selv på ulike plan. Om noen uker vil jeg kanskje ønske at jeg gjorde mer da jeg først var her, men jeg vet at jeg skal tilbake hit en dag.
Til slutt vil jeg takke for meg, og takke for at jeg fikk lov til å oppleve dette. Og takk til mine norske og tanzanianske reisekamerater, Diego, Christian og Damaris! Alle disse (og en del fler) gjorde at denne turen ble helt super. Muchas gracias a todos!
Det er veldig mye mer jeg vil si om alt jeg har opplevd og alle jeg har møtt, men dette får holde for nå.

Tusen takk for meg, Guatemala. Jeg lover å komme tilbake en dag.

Besos y abrazos.
– Andrea

Annonser

GUATEMALA AWARDS 2016

torsdag 28. januar , 2016 kl. 01:04 i Andrea, Emma-Marie, Thea, Yvonne-Marie. 0 kommentarer »

Selvfølgelig er vi ikke noe dårligere en fjorårets sporere, så her kommer igjen hva dere alle garantert har ventet på: GUATEMALA AWARDS 2016!!!

Årets mobilselskap – går selvfølgelig til Claro for utallige meldinger og tilbud, og det gjerne flere ganger om dagen. Claro que si!

Årets pyse/pussy – selv etter fem måneder i Guatemala har ikke Emma turt å spise gatemat (og nei Emma, maten til Damaris’ mor telles ikke….)

Årets sjarmør – Andrea for å ha smeltet ikke bare et, men hele to guatemalske hjerter. Det er jenta si det!

Årets claro-kunde – denne prisen går i alle fall ikke til Emma, ettersom hun aldri har saldo (og hun har kontantkort i Norge også..)

Årets sumlekopp – Andrea for å ha tilpasset seg guatemalsk tid utmerket. På lik linje som alle andre henger hun i alle fall 10 min etter.

Årets ingrediens – er uten tvil mais ettersom hvert måltid består av mais i forskjellige varianter. TORTILLAS

Årets ansatte – Andrea og Thea for å spille kort hver eneste dag på jobb

Årets prøvekanin – Thea for sin lyst til å prøve alt nytt til tross for en heftig betennelse i magen (trolig grunnet gatemat)

Årets setning – «Soy sámi, indígena de Noruega

Årets instrument – vår aller kjæreste marimba!!!

Årets distré – Denne går til Thea, ettersom hun mistet et tosifret antall undertøy (hvordan er det mulig!?)

Årets selvstendige – Yvonne-Marie, ettersom hun er den eneste som har laget mat selv og vasket klær.

Årets Sjokolademons – Emma, som har vært på leting etter noe liknende norsk (eller engelsk) sjokolade i fem måneder. Uten hell.

Årets «La borracha» – Thea. Er ikke noe mer å si om den saken…

Årets ferietur – Yvonne-Marie som skulle til Belize, men endte opp på sykehus

Årets landeplage – vår kjære Enrique Iglesias med «El Perdon»

Årets kompliment – «When I see your face, I just want to sleep more» Christian til Emma

Årets høyeste punkt nådd – Dorcas’ Mountain

Årets mor – Yvonne-Marie. Takk for at du har tatt vare på barna!

_MG_8323

// VB GUATEGJENG

Annonser

Jeg skylder på Patzun

torsdag 21. januar , 2016 kl. 14:49 i Andrea. 1 kommentar »

Buenos días a todos! Det er helt utrolig at det kun er en og en halv uke igjen. Jeg har veldig mange tanker om det å skulle dra hjem. Både tanken på alt jeg gleder meg helt utrolig til, men samtidig er det ganske mye jeg kommer til å savne og som vil bli vanskelig. Et innlegg om dette kommer senere. Først vil jeg bare skrive litt om hvordan vi har blitt etter å ha bodd her så pass lenge.

Jeg, og de andre, merker godt at vi har vært her lenge. Vi er virkelig blitt integrert, og det merkes så godt. Å bo i Antigua var omtrent som å bo på et hvilket som helst turiststed, men å bo fire måneder i Patzun har virkelig gjort noe med oss, og jeg vet ikke om det er positivt eller negativt.
Fra tid til annen (VELDIG SJELDEN) kommer det europeere eller amerikanere til Patzun, eller hvitinger som vi så fint sier. Hvorfor de gjør det har jeg virkelig ingen anelse om, men det er iallfall saken. I utgangspunktet er vi fire norske, og Will fra USA, de eneste lyse som bor her, og derfor er det veldig rart for oss når det plutselig dukker opp en gruppe hviting. Og bare det at jeg skriver HVITINGER er jo helt utrolig. Jeg føler i blant at vi er verre enn de som bor her. Vi både stirrer, peker og kommenterer. «Se, der er det en hviting!», «Hva gjør de her?», «der er det fler», «det bor noen hvitinger på hotellet!». Vi er virkelig helt forferdelige når det kommer til å kommentere.
For en ukes siden hadde ikke Thea og jeg jobb, så vi bestemte oss for å dra til Chimaltenango og spise lunsj. Bare på denne turen så vi åtte hvitinger, og det verste er vel nesten at vi teller. Vi var i matbutikken for å kjøpe noe, og treg som jeg er hørte jeg ikke at Thea hvisket «snu deg». Men etter litt snur jeg meg likevel, og ser nok ut som verdens største dust. Der sto det nemlig tre stykker, som var like lyse som oss. Jeg ble helt forfjamset og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, og det tror jeg de både så og merket.
En kjip ting med å møte hvitinger, er jo at de som regel ikke hilser, de tør jo ikke en gang se på oss. Her kan det hende at de så oss peke og snakke, eller fordi de rett og slett er typiske, dumme hvitinger som ikke hilser. For det er et problem jeg vet jeg kommer til å møte når jeg kommer hjem. HILS PÅ HVERANDRE, det går i det minste an å smile til hverandre. Kjente eller fremmede, bare gjør det!

En annen ting er klærne. Her dekker man skuldre og knær, ikke fordi man må, men fordi du kan få ganske uhyggelige kommentarer om du har på deg mindre klær. Vi har nå dekket oss til i snart fire måneder, sånn bortsett fra når vi er på turiststeder hvor vi kan gå i akkurat hva vi vil. Så hver gang vi ser noen lettkledde mennesker, blir vi ganske satt ut. Kan nevne en episoder som hendte nylig:
Jeg hadde fått beskjed om at vi skulle få besøk av Ingvild, en norsk som har bodd her før, og to venninner av henne. Da jeg så vennene hennes ble jeg helt satt ut. For hun ene hadde på seg en kjole som verken dekket skuldre ELLER knær! Først ble jeg forbauset og litt satt ut fordi hun ikke visste bedre. Viste hun ikke at hun måtte dekke seg til? Var hun virkelig så dum? Men like etter ble jeg mer forbauset og satt ut over at jeg i det hele tatt tenkte på det. Liknende episoder har skjedd flere ganger, og som nevnt over føler jeg meg nesten verre på pekingen og hviskingen enn de som bor her.. Jeg har vært her for lenge.

 

  • Andrea
Annonser

Bursdagsfest og julefeiring

fredag 25. desember , 2015 kl. 20:37 i Andrea. 0 kommentarer »

I dag er det 25. desember, og denne dagen er selve DAGEN, eller bør vel kanskje kalle det NATTEN.

Jeg må innrømme at jeg var veldig usikker i begynnelsen av måneden, for desember er min absolutte favorittmåned, og da spesielt pga alle tradisjonene. Jeg var sikker på at alt kom til å være helt annerledes, og at det i bunn og grunn kom til å bli litt kjipt å være her. Men nå som det er blitt 25. desember, må jeg bare ta av meg hatten og unnskylde for at jeg dømte så raskt. Ja, det er veldig annerledes, men det har vært en super måned likevel.
I begynnelsen av måneden hadde vi den siste dagen på ferieskolen med barna, som sikkert var en trist dag for flere av dem, men gledesdag for oss lærere. Dagen etter dro vi til Guatemala City for å ta del i avskjedsfesten til den norske ambassaden. Vi hadde fått beskjed om å ta på oss finstasen, og møte opp i parken i Patzun kl 5 om morgenen. Det ingen derimot hadde sagt til meg var at vi skulle til palasset. Siden vi dro så tidlig, og i kulden, hadde jeg tatt på en tights under kjolen, og sokker i sandalene. Har aldri før følt meg så utilpass hahaha. Heldigvis skulle vi sitte hele tiden, så det var ingen som så det (håper jeg).
Vi dro såpass tidlig fordi vi hadde blitt fortalt at det startet kl 8. 7:50 satt vi klare i palasset, og vi var de eneste. Vi fant så ut at det startet kl 10, så vi fikk god tid til å vente, og eventuelt ta av sokker for de som hadde på seg det.

Uken etter var det rydding og vasking i ferieskolelokalene, pluss Paulo og min bursdag. Siden vi har så utrolig snille venner hadde de laget overraskelsesfest for oss. Det ble en dag med mye glede og moro, i alle fall for min del. Del var ballonger, «Feliz cumpleaños»-banner, mat, oreokake, gaver og bursdagshatter! Både Paulo og jeg ble vel temmelig satt ut, og det verste av alt er at dette ble filmet (chicas, por favor, no para face). Gaven jeg fikk var et lite hvit plastikktre, julepynt og -lys, generelt bare juleting, og tro jeg ble glad!

Overraskelsesbursdag

Overraskelsesbursdag. 21 for meg og 25 for Paulo

8. desember, dagen jeg ble 21. Wiiihu. Dagen startet med at det plutselig ble veldig høy musikk fra stereoen, og inn på rommet mitt kom mama, Shirley, Zulma og Javier. De nynnet på bursdagssangen mens jentene ga meg et bursdagskort hver. Da skjønte jeg fort at spansken fortsatt ikke er på plass, for på de sto det «gratulerer med 24 årsdagen». Veldig hyggelig å bli 21 og 24 på samme dag, da. Og siden de hadde skrevet det så turte jeg ikke si ifra heller. Deretter var det frokost. To pannekaker, atol (en varm drikk) og frityrstekt platano med crema og sukker. Naaam.
Etter noen timer på jobben gikk jeg hjem. Zulma og Javier lurte på om jeg ville være med å spille fotball utenfor huset, og etter 10 minutters spilling ropte mama at vi måtte komme inn. Igjen var den høye musikken på. Vi gikk opp til rommet mitt, hvor mormor sto. Jeg så inn på rommet mitt og der sto de andre med gave og kake, og de hadde pyntet rommet mitt med ballonger og hengt opp et stort kort hvor det sto «Lykkelig fødselsdag, pron deg vi er glad søster Andrea» (de oversatte rett fra ordboken). Åååh, for en familie altså! Etter dette var det digg middag, som ikke inneholdt kylling eller suppe.
Dagen endte med overnattingsfest på rommet mitt. Zulma, Shirley og meg. Søstrene.

Søteste familien

Søteste familien! Lysene var forresten en av bursdagsgavene jeg fikk av snuppelurene fra Norge

Etter ferie i to uker var det litt deilig å komme hjem til rolige Patzun, samtidig som jeg helst skulle ønske å være i Norge akkurat denne dagen. Men uansett hvor fint det hadde vært å feire jul som jeg vanligvis gjør det, var jeg veldig spent på hvordan de feirer her.
Ca klokken 9 dro hele familien bort til mormor for å lage tamales, og vi var vel 8-10 familiemedlemmer som hjalp til. Nesten hele familien til moren min bor i samme bygg, for slik er det som regel her. Vi bor i samme hus som familien til faren min.
Tamales består av en masse (tror de fleste bruker mais, fordi det er lettest. Denne dagen hadde familien min laget det av ris. De hadde altså stått å kvernet riskorn for hånd, og det hadde de brukt minst en dag på), rød saus og en kjøttbit. Ikke min favoritt, men det kommer seg. Vi var ferdig med dette rundt klokken 13, og da gikk vi hjem for å spise lunsj og slappe av.
Halv seks gikk vi til «sentrum» for å kjøpe julegaver, og for at jeg endelig fikk se julelysene i parken.

Hele familien på tur til parken. Shirley, Javier, Zulma og meg

Hele familien på tur til parken. Shirley, Javier, Zulma og meg

Etter dette gikk jeg til Damaris, for hun hadde bedt oss på tamales. Der var vi alle sammen. Spiste, sang, spilte UNO og koste oss. Klokken 21 gikk jeg hjemover, for timen etter skulle vi gå tilbake til mormor og feire.

Fine gjengen. Damaris, Paulo, Dorcus, moren til Damaris, Yvonne, Thea og Emma

Fine gjengen. Tamales og cola. Damaris, Paulo, Dorcus, moren til Damaris, Yvonne, Thea og Emma

Vi var til sammen 30 stykk, og alle satt mer eller mindre stille frem til midnatt, for da startet alt. Vi gikk opp på taket alle sammen og så på fyrverkeriet. Etter en liten velkomsttale og en bønn, gikk alle rundt og klemte hverandre. Alle sa god jul, og fortalte hverandre hvor mye de betyr og takket for det de måtte ønske. Noen lo og noen gråt. En utrolig fin tradisjon, synes jeg.
Etter mat var det tid for leker, og etter dette var det gaveutdeling. Siden familien er så stor måtte vi tidligere i desember trekke et navn, som vi skulle kjøpe gave til. Slik at alle ga en gave, og fikk en. Det startet med at en person tok frem sin gave, gikk foran alle de andre og sa noen ord før han eller hun fortalte hvem gaven var til. Deretter var det personen som fikk gave som skulle gi sin gave. Og sånn fortsatte det til alle hadde fått hver sin. Jeg må innrømme at jeg var ganske så nervøs før det ble min tur. For det er så utrolig mye jeg vil takke disse menneskene for, men jeg har ikke vokabular nok til å gjøre det. Og i det hele tatt skulle stå foran så mange er ikke det beste jeg vet, men jeg fikk nå presset ut noen ord likevel.
Da klokken nærmet seg 3:30 dro vi hjem. Jeg var tidligere veldig redd for at jeg skulle sovne i løpet av feiringen, siden jeg vanligvis sovner klokken 21, men det gikk overraskende bra. Feiringen var bra og familien til moren min er helt fantastisk. Så til tross for en veldig annerledes feiring, var det utrolig fint. Og selv om ingen av de kommer til å verken lese eller forstå dette, vil jeg bare takke hele familien min i Patzun for at de er så tålmodige, og utrolig hyggelige mot meg.

En av lekene på julaften. Nærmest er mama og den ene søsteren min

En av lekene på julaften. Nærmest er mama og den ene søsteren min

Konkurransen jeg var med i, ble uavgjort. Her sitter jeg med gaven min. En bite liten plastikkurv.

Konkurransen jeg var med i, ble uavgjort. Her sitter jeg med gaven min. En bite liten plastikkurv.

Huset hvor vi feiret jul.

Huset hvor vi feiret jul.

  • Andrea

Slutten på fjerde uke

lørdag 31. oktober , 2015 kl. 00:01 i Andrea. 2 kommentarer »

Hei! Nå er det vel sikkert fire uker siden jeg skrev sist, så dette innlegget blir muligens ganske langt, litt for mye følelser og kanskje mer rettet til de spesielt interesserte.

Patzun

Patzun

Nå er vi ute i uke fire i Patzun, og å bo her i forhold til Antigua er veldig forskjellig.
Som punkt en vil jeg ta opp det med Internett, for det finnes ikke i dette huset. På forhånd (gru)gledet jeg meg til ikke å ha Internett rundt meg hele tiden. Etter fire uker kan jeg vel si at det har gått fint. Jeg må innrømme at jeg, ved flere anledninger, tok frem mobilen etter at jeg oppdaget at det var trådløst internett der jeg var. Men det er noe helt annet enn å ha det hele tiden, og ja, jeg vet at jeg har godt av dette. Jeg vet at om jeg hadde hatt trådløst nett i huset mitt i Patzun, hadde mange timer av dagen blir brukt der fremfor noe annet. Men nå har det seg jo sånn at jeg ikke har det, og derfor prøver jeg å bruke tiden min på noe annet. Skulle gjerne skrevet en lang liste over alt det andre jeg har fått gjort i stedet, men listen har egentlig bare et punkt, og det er at jeg har lest ut en bok.

Dette ser ufattelig kjedelig og ekkelt ut, og det er tatt med iphonen så det hjelper ikke. Men det er noe av det beste jeg får. Frijoles (bønnemos), crema (noe liknende rømme), brød og te. Og jeg var syk så jeg fikk spise i sengen. Nammmmm

Dette ser ufattelig kjedelig og ekkelt ut, og det er tatt med iphonen så det hjelper ikke. Men det er noe av det beste jeg får. Frijoles (bønnemos), crema (noe liknende rømme), brød og te. Og jeg var syk så jeg fikk spise i sengen. Nammmmm

Skal skrive et skjema over hva de siste tre ukene har bestått av, og med circatider:
06:30 – våknet
07:30 – spist frokost
08:00-12:00 – jobbet på Mis Años Dorados, som er et slags gamlehjem. Det er åpent fra ni til fire, og de 20-25 eldre som kommer innom får mat, lage ulike kunstneriske ting, og så klart snakke med hverandre. Jeg har hovedsakelig hjulpet til litt på kjøkkenet, delte ut mat og hjulpet de gamle med å klippe ut former i papir. Vil forresten si at min venn Margarita, som bor i samme bakke som meg (og her snakker vi bratte bakker. Jeg har aldri sett noen så bratte bakker i hele mitt liv, bortsett fra fjellvegger så klart, men det er noe annet) er 87 år og GÅR til Mis Años Dorados hver dag.
12:00-14:00 – pause, med lunsj halv to, som var litt sent, slik at jeg nærmest måtte løpe tilbake til jobb hver dag
14:00-16/17:00 – tilbake på jobb, mandag og tirsdag jobbet jeg på Academia de Artes, hvor jeg trodde jeg skulle lære bort noe, men isteden ble sittende å lære meg litt piano eller tegne (jeg hadde ikke noe problem med det), og onsdag-fredag gikk jeg tilbake til Mis Años Dorados
16/17:00-19:00 – etter jobb gikk jeg enten hjem eller møtte/besøkte mine norske venner. Ellers var det mulig å gå til et sted med internett. Låne en stasjonær pc og sitte der til det var middag (en halvtime koster 2kr)
19:00-19:30 – middag! For min del er dette det beste som skjer i løpet av dagen. Da sitter vi på rommet til resten av familien min (far er borte mandag-fredag, og derfor er sengen til mine to søstre på rommet til mor og far) og ser på en spansk serie jeg ikke husker navnet på. Skjønner ikke alt de sier i serien, men de har jo et utrolig tydelig kroppsspråk så får med meg handlingen likevel
19:30-06:30 – når klokken nærmer seg halv åtte sier jeg takk for maten, god natt og trasker opp på rommet mitt. Når klokken er halv ni legger resten av familien seg, og alt lys blir slått av. Som regel legger jeg meg på samme tid, men noen ganger er jeg så gæren at jeg er våken til ni-halv ti. Når jeg går ned i første etasje for å pusse tenner stopper jeg som regel litt på veien, for fra døren min kan jeg se den aktive vulkanen Fuego, som blåser ut lava nesten hver kveld. Dagen etter våkner jeg igjen halv syv-syv, og sånn går hverdagene.
Så dagene går selv uten internett til en hver tid.

Mis Años Dorados. Kyllingene i taket er noe av det de eldre har laget. Skulle gjerne jobbet der lenger.

Mis Años Dorados. Kyllingene i taket er noe av det de eldre har laget. Skulle gjerne jobbet der lenger.

Margarita, to damer jeg ikke husker navnet på og Thea.

Margarita, to damer jeg ikke husker navnet på og Thea.

Det hadde regnet en hel helg, og da jeg kom på jobb på mandag møtte dette meg.

Det hadde regnet en hel helg, og da jeg kom på jobb på mandag møtte dette meg.

Mine to første uker i Patzun var utrolig vanskelige, og jeg er fortsatt ikke heeelt sikker på hvorfor. Regner med at det var en blanding av flere ting som gjorde med deprimert.
For det første synes jeg det var vanskelig å flytte inn i en helt ukjent familie som kun snakket spansk. Familien min er helt nydelig, men jeg syntes, og synes vel fortsatt, at det krever mye å bli en del av en annen familie. Jeg klarer fortsatt ikke helt å slappe av, og det er flere småting jeg ikke er helt komfortabel med å gjøre eller si ennå. For eksempel å si ifra til søstrene mine om at jeg vil være alene, eller spørre om mer mat når vi spiser. Det siste fordi jeg i utgangspunktet får mye mer mat enn de andre. Jaja. Uansett så vet jeg at de gjør alt de kan for at jeg skal ha det bra, og jeg vet også at om jeg sier ifra om noe så vil de høre på meg. Jeg kunne ikke bedt om en bedre familie å bo hos, men jeg synes fortsatt det er litt vanskelig. Det er mye bedre nå enn i begynnelsen, så det skal nok gå bra.

Utsikten fra Academia de Artes. Jeg bor rett ved den høye antennen, som man så vidt ser.

Utsikten fra Academia de Artes. Jeg bor rett ved den høye antennen, som man så vidt ser ganske på midten av bildet.

Så dette tar oss videre til språket. Jeg vil så gjerne snakke med alle menneskene jeg møter, spesielt familien min og de eldre på Mis Años Dorados, men jeg klarer ikke. Jeg har virkelig ikke sjans. Jeg synes språket er vanskelig og jeg føler ikke at det egentlig går noen vei. Jeg vet jeg kan og forstår mye mer nå enn da jeg kom til Guatemala, men likevel føler jeg at jeg, etter nesten to måneder, burde ha kunnet veldig mye mer. Jeg snakker så mye jeg kan, men jeg merker fort om jeg ikke klarer å fullføre setningen jeg startet på. Og da å komme hit, til et nytt sted, ny familie, nye jobber og ikke føle at spansken var på plass.. Nei, det var ikke så gøy. Jeg gikk vel også rundt hele tiden og var stresset for at noen skulle snakke til meg og at jeg ikke skulle forstå noe som helst.
Alt dette, pluss en hel haug med inntrykk hver dag gjorde meg ganske så sliten. Derfor tenkte jeg at en tur til Antigua etter en uke her ville hjelpe litt, så jeg kunne slappe av i en by jeg kjenner til og gjøre akkurat hva jeg ville. I tillegg kunne jeg ha trådløst Internett og skype med familien på et mer privat sted enn på internettstedene i Patzun, for jeg kunne med 100% sikkerhet vite at tårene ville komme. Dette førte videre til den dårlige samvittigheten. Er det noe jeg får fort, selv om jeg som regel ikke har noen grunn, er det dårlig samvittighet. I dette tilfellet fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg dro fra familien den første helgen, fordi jeg var utrolig trist og deprimert uten å vite hvorfor og fordi jeg hadde ekstremt lyst til å dra hjem. Og om jeg da hadde dratt hjem hadde jeg skuffet meg selv, familien min i Patzun, organisasjonen både her og i Norge og det hadde blitt så mange spørsmål. Og bare å tenke på alt dette hele tiden gjorde meg lei, og jeg prøvde å forklare det til fler jeg snakket med. Og de sa de forsto, men jeg er jeg ganske sikker på at de egentlig ikke gjorde det. Når man gråter og er trist uten å vite helt hvorfor, er det nærmest håpløst å skulle forklare det til andre.
På toppen av det hele har jeg vært forkjølet, dårlig i magen, kastet opp, og kommet hjem en søndag kveld med et kutt på nesa og blåveis rundt begge øynene fordi jeg var dum nok til å falle på en skarp kant. Så man kan vel trygt si at ting har skjedd, og at dagene går selv uten Internett. Alt dette er også grunnen til at jeg ikke har prøvd hardere med å poste et blogginnlegg. Mange småting har skjedd og ulike steder er oppdaget, men det får jeg ta senere.
Noen dager er tunge, mange dager er gode. Uansett hvordan jeg har det, vil jeg likevel lære, se og oppleve nye ting hver dag.

Dette er bakken min. her trasker jeg hver dag, morgen og kveld.

Dette er bakken min. her trasker jeg hver dag, morgen og kveld.

– Andrea

Fuentes Georginas

tirsdag 20. oktober , 2015 kl. 23:47 i Andrea, Emma-Marie, Thea, Yvonne-Marie. 1 kommentar »

Helgen for vår første weekend tur sammen var kommet. Etter to uker i Patzún gledet vi oss veldig. Jeg var litt bekymret siden jeg hadde vært veldig syk og var først nå på bedringens vei. Vi dro til Antigua fredags kveld. Der spiste vi pizza og glutenfri pasta på en koselig og servicevennlig restaurant. Det var kanskje noe av de beste vi har spist på lenge. Klokken 5:30 lørdags morgne begynte vi turen til Fuentes Georginas, Zunil i Quetzaltenango. Fuentes Georginas er et lite ressort med en restaurant, bungalower og et par bassenger med vann fra en varm kilde.

Fuentes Georginas

Fuentes Georginas

Første etappe var med shuttle buss til Xela. Når man bestiller shuttle buss tenker man, i alle fall vi, at det er en buss. Men det var tre. Det gikk veldig bra når den andre var en skikkelig luksus buss MED nakkestøtte. Det var kjempe deilig, men vi var litt skuffet når vi måtte bytte igjen for den siste delen av reisen. Sjåføren på den siste bussen spurte hvor vi skulle i Xela. Vi sa vi skal til buss stasjonen og så ta chickenbuss videre til til Zunil. Da ble både han og den andre passasjeren litt bekymret og snakket spansk som om vi ikke skulle vært der. De sa til oss at det var farlig. Vi vet jo det kan være farlig å ta buss her, men det er mye annet her og andre plasser som kan være farlig.
Vi ble satt av i et kryss før Xela. Herfra ville vi spare litt tid og kunne ta en buss videre til Zunil. Det var et skikkelig traffikert kryss, og buss stoppet i Norge ville vært kanskje både ti og tjue meter lengre borte, men vi stilte oss i krysset og hoppet på første buss. Når man skal av og på bussene i Guatemala skal det gå raskt! Ikke noe somling. Når du får et nikk om at denne bussen går til Zunil så hopper du på så fort du kan. Andre etappe var allerede i gang. Etter hvert viste det seg at bussen ikke gikk til Zunil og måtte bytte buss etter en stund. Hvis vi har forstått det rett, eies bussene i Guatemala av privatpersoner og jo flere du har i bussen, jo mere tjener du. Derfor er overfylte busser det du som oftest ser.
På den siste bussen til Zunil lurte vi litt på hvor vi skulle gå av, men Zunil var en liten plass og hadde kun et buss stopp utfor byen. Ganske enkelt og greit. Her fra tok vi en pickup opp til Fuentes Georignas. Turen var på litt over åtte kilometer og det var den første gangen i løpet av turen vi hadde sett Emma smile fra øre til øre. Hun hadde senket skuldrene og var klar for avslapning. På vei opp kjente vi lukten av egge promp (svovel), vi var på rett vei.
Vel fremme fikk vi en litt kjedelig overraskelse, vi kunne ikke sjekke inn på bungalowen vår før klokka 14. Nå var klokka elleve. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor vi ikke så den komme. To av oss har jobbet på hotell tidligere og jeg har sjekket inn på så mange at det burde jeg vite. Men, vi bestemte oss for spise litt for så å teste vannet mens vi ventet. Det var helt sykt deilig og varmt! Ellers var det veldig kaldt i lufta, både dag og natt. Det er enda regntid og Fuentes Georginas ligger mange høydemeter over havet.
Når vi endelig fikk rommet vårt var det ikke en bungalow med peis og privat badekar hvor man fylte i vann fra den varme kilden. Det var tre rom med bad. Med vår ennå ikke helt perfekte spansk forsto vi det som om bungalowene ikke var for fire personer. Veldig kjedelig, men vi var veldig slitne etter reisen og slo oss til ro når vi hørte det var varmt vann i dusjen. Hjemme tenker vi ikke over at det å ha varmt vann i dusjen er en ren luksus. I de fleste dusjer i Guatemala er det alt fra iskaldt til lunket vann (lunket vann, eller litt varmt vann en liten stund blir ofte omtalt her som varmt vann). Du er heldig om du har skikkelig varmt vann i dusjen, sånn varmt vann vi er vant til hjemme. I Antigua var jeg så heldig å ha supervarmt vann i dusjen. Jeg klaget til og med på at det var for varmt. Det gikk ikke an å stille på varmen, så jeg dusjet i varmere vann enn jeg gjør hjemme i Norge. I Patzún har jeg det som min mamá her kaller varmt og jeg kaller litt varmt en stund.

fuentes georginas
Vi slappet iført ullundertøy og spilte kort og lærte hverandre forskjellige kabaler før vi gikk for å spise middag. Etter vi var gode og mette og ressorten hadde stengt dørene for dagsbesøk badet vi igjen i det varmeste bassenget. Det var kjempe deilig og avslappende. På dagen hadde vi vært de eneste hvite og trakk mye oppmerksomhet. Så når det kun var oss og en gruppe guatemalere som var mest opptatt med hverandre kunne man virkelig slappe av og nyte plassen. Resten av kvelden tilbrakte vi med norsk sjokolade, potetgull og kortspill. Da vi la oss la vi oss i ullundertøy og Andrea tok på nesten alt hun hadde og la oss under tre lag med pledd. Jeg for min del var nesten for varm, men mye heller det enn for kald.

DSC_0102

Klar for natta.

Klar for natta.

Søndag tok Emma og Thea en siste dukkert før vi startet på hjemreisen. Det ble en lang tur hjem. Bussen fra Zunil til Xela stoppet ikke ved buss stasjonen. Heldigvis mens vi fikk veibeskrivelse av billettøren på bussen tilbyde en gutt å vise oss veien. Det var kjempe snilt av han og lettvint for oss. Vi kom til å trenge mer hjelp om vi gikk alene. For ruta gikk gjennom markedet. Og det er ikke alltid man kan gå rett frem i et marked. Men en matbit i hånden tok vi buss hjemover. Bussen vi tok gikk til Guatemala og var kjempe full. Thea var så uheldig å havne ved siden av en mann som hadde litt for mange kilo til overs. På bussene her må du holde deg fast i svingene, for det går fort unna. Når da den tykke mannen ved siden av deg sovner er du ute å kjører. I hver sving ble stakkars Thea skjøvet utfor sete. Dette går som oftest bra hvis de på den andre siden også sitter litt utfor sitt sete, men i dette tilfelle var de så tynne at det var ingen å støte imot når Thea fløy avgårde. Andrea havnet mellom to barn som spydde i hver sin pose. Heldigvis delte de ikke en. Jeg måtte sitte på en bøtte fremme ved siden av sjåføren siden det ikke var flere sitteplasser. Utsikten var kjempeflott, men det er også den farligste plassen å sitte i tilfelle kollisjon. Varmt var det også. Så varmt at når vi byttet buss i Chimaltenango og jeg sølte vannet mitt (hadde stått utpå sekken som lå på dørken) på låret mitt skvatt jeg skikkelig til.

Zunil kirke.

Zunil kirke.

De siste 40 minuttene til Patzún ble brukt på å spise (noe det var umulig å gjøre på den andre bussen pga. plassmangel) og se en dårlig film. Vel hjemme i Patzún skilte vi lag etter en koselig helg. Det er hakke tyngre å reise rundt med buss i Guatemala enn hjemme i Norge.

 

/Thea, Emma-Marie, Andrea og Yvonne-Marie

Én uke igjen

lørdag 26. september , 2015 kl. 00:06 i Andrea. 0 kommentarer »

Nå er det en stund siden jeg skrev sist, så jeg har vel en del oppdateringer. La oss gjøre det enkelt: jeg har gått på og grillet marshmallows på en aktiv vulkan, sett rennende lava(!!!!), slappet av i en hengekøye på takterassen vår i både 30 plussgrader og pøsende regn, vært utrolig sliten og drittlei spanskskole, hatt mareritt om spanske verb, gått i en ganske lys kjole i sprutende regn (skal prøve å unngå det i fremtiden), prøvd å lage taco slik vi spiser det i Norge uten hell, smakt på all mat jeg har blitt tilbudt selv om det ikke (i det hele tatt) er like godt hver gang, merket hvor mye følelser latinos uttrykker i forhold til nordmenn, kjøpt klær på bruktmarked (betalte 28 kr for fem ting, veldig ok for min del), vært på salsa- og bachatakurs, snakket med mange fremmede og oppdaget at det ikke er så skummelt som jeg ofte skal ha det til og av den grunn blitt veldig mye tryggere på å snakke engelsk, opplevd, sett og hørt nasjonaldagen, vaktene som står ved bl.a. inngangen til Burger King er bevæpnet til en hver tid.. Jeg kunne nok fortsatt, men får la dette være for denne gang.

På vei til Florencia, en stor park, for å gjøre forskjellige aktiviteter yeeey.

På vei til Florencia, en stor park, for å gjøre forskjellige aktiviteter yeeey.

(mer…)

Den første tiden i Antigua

onsdag 9. september , 2015 kl. 07:37 i Andrea. 0 kommentarer »

Hei! Nå har vi vært i Guatemala i en uke, og jeg liker meg bare mer og mer. Det er et nydelig land (ok, nå har jeg bare sett Guatemala City, Antigua og Patzun), og jeg liker tanken på at jeg skal bo her i fem måneder. Så klart kommer det nok til å gå opp og ned, men foreløpig liker jeg meg utrolig godt! Vi har også begynt med spanskundervisning, og man kan vel si mye om det. Det eneste jeg vil si for nå er at det er ganske vanskelig, og at jeg har fått ganske vanskelige lekser til å bare å ha vært på skolen to ganger, men det er vel da man lærer, er det ikke? Jeg er superfornøyd med læreren min, som er en 25 år gammel jente. Fire timer med spansk, med én lærer og én student er ganske intensivt, og jeg føler at det blir fryktelig mye å skulle lære seg på en gang. Men jeg håper og tror at det vil bli bedre og at jeg plutselig en dag kan alt (ok, ønsketenkning).

Jeg har ikke så fryktelig mye mer å si akkurat nå, derfor tenkte jeg at jeg kunne legge ved flere bilder, siden jeg ikke har gjort det tidligere. Kos dere!

(jeg vet at bildene er ganske små, så for å se de større er det bare å trykke på bildene)

En av vulkanene rundt Antigua, og se på de fine fargene på husene! Elsker denne byen

En av vulkanene rundt Antigua, og se på de fine fargene på husene! Elsker denne byen

Paula og Dorcas fra Tanzania og Christian (som jeg bodde hos de første dagene). Glade mennesker

Paula og Dorcas fra Tanzania og Christian (som jeg bodde hos de første dagene). Glade mennesker

Paulo, Dorcus og jeg ble med på sightseeing, guiden vår var så klart Christian. Her var vi inne på museet i et fem-stjerners hotell

Paulo, Dorcus og jeg ble med på sightseeing, guiden vår var så klart Christian. Her var vi inne på museet i et fem-stjerners hotell

Litt dårlig bilde, men her er vi på vei hjem fra turen rundt i byen. I enden av gaten ser dere Santa Catalina Arch

Litt dårlig bilde, men her er vi på vei hjem fra turen rundt i byen. I enden av gaten ser dere Santa Catalina Arch

"Andrea, pose!" Christian fikk tak i kameraet mitt. Veldig tøff. Dette er forresten på takterassen hans

«Andrea, pose!» Christian fikk tak i kameraet mitt. Veldig tøff. Dette er forresten på takterassen hans

image

En av kirkene i byen

image

Sightseeing igjen. Christian og Emma

Sightseeing igjen. Christian og Emma

I flere av gatene i byen er det slike tegn, men ingen av de vi spurte visste hva de var der for..

I flere av gatene i byen er det slike tegn, men ingen av de vi spurte visste hva de var der for..

Chicken bus. En av de foreløpig beste minnene mine fra turen foreløpig er fra en av disse

Chicken bus. En av de foreløpig beste minnene mine fra turen foreløpig er fra en av disse

Cerro de la Cruz. Herfra kan du se utover hele Antigua

Cerro de la Cruz. Herfra kan du se utover hele Antigua

Stuen i huset hvor Thea og jeg bor nå. Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg elsker å bo her

Stuen i huset hvor Thea og jeg bor nå. Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg elsker å bo her

Og til slutt et bilde av Dorcus, meg, Paulo og Christian.

Og til slutt et bilde av Dorcus, meg, Paulo og Christian.

 

 

  • Andrea

Are you a Norwegian?

torsdag 3. september , 2015 kl. 00:05 i Andrea. 0 kommentarer »

Hei, alle som leser bloggen! Jeg skrev litt i går, men fikk ikke postet det. Derfor er det litt tekst fra i går og litt fra i dag.

1. september
Nå er den første kvelden i Guatemala kommet. Etter en laaaaang reise kom vi endelig frem, og det føles ganske bra. Jeg dro hjemmefra mandag morgen 31. august kl 7, og var fremme i Guatemala 1. september kl 11. Prøvde nettopp å regne litt på det, men jeg er rett og slett litt for trøtt til å tenke.
Vi ble møtt med jubel på flyplassen, tok noen fellesbilder og dro så til Fundateds kontor. Spiste lunsj og fikk endelig(!!) vite hvor vi skal bo, litt om familiene våre og hva vi skal jobbe med (skriver om det senere). De første dagene skal vi være i Guatemala City, se oss rundt i byen og få mer informasjon om oppholdet. Disse dagene bor vi hjemme hos SPOR-deltakere som var i Norge dette året. Jeg bor hos en som heter Christian, han bor med familien sin i et utrolig fint hus (iallfall etter min mening) like utenfor Antigua (Los Flores). Det er tre vulkaner rundt her (den ene er aktiv) som man kan se fra verandaen deres. Det har vært mørkt og tåkete siden jeg kom hit så jeg har ennå ikke sett dem, men håper jeg får sett de senere. Om det er fint vær skal jeg ta bilder og legge de ut her, men det er regntid og derfor ofte overskyet.
Selv om jeg trodde jeg ikke hadde noen spesielle forventninger og tanker om hvordan det var her, ble jeg likevel veldig positivt overrasket. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, både fordi jeg er veldig sliten og fordi alle inntrykkene ikke har sunket inn ennå.
Det er kanskje rart, men det har ennå ikke gått helt opp for meg at jeg er i Guatemala, og iallfall ikke at jeg skal bli her såpass lenge. Til tross for det har jeg ikke klart å slutte å smile. Jeg er utrolig spent på hvordan det kommer til å bli, men håper at gleden jeg føler på nå varer alle fem månedene.

Bra utsikt over New York! På vei mot Houston

På vei fra New York til Houston

2. september
I dag startet dagen med frokost som inneholdt blant annet tortillas (noen laget av mais og noen som minnet veldig om lefsene vi bruker til taco i Norge), pan de coco (kokosbrød), et annet brød fullt av sukker og bønnestuing/mos (ser litt ut som brownies, smaker absolutt ikke som brownies). Etter frokost dro vi mot Fundateds kontor i Guatemala City. I løpet av tiden jeg har vært med Christian har jeg nevnt at jeg blant annet ikke liker brunost og ikke liker å gå på ski, og at jeg er en av de få nordmennene som er veldig glad i regn. Så i bilen i dag sa han «Andrea, I need to ask you a serious question. Are you a Norwegian?». Han bodde i Norge i fem måneder, og synes at jeg var helt annerledes enn de andre han hadde møtt. For alle nordmenn MÅ like brunost og å gå på ski, og sol fremfor regn.
Uheldigvis kom vi oss aldri lenger enn til Antigua. Antiguas gater består av brostein, som ikke er like jevn over alt. Lang historie kort: hjulet punkterte, og vi klarte ikke å løsne det for å bytte. Derfor dro vi til et lokalt bilverksted. Etter ca fire timer kom moren til Christian til oss så vi kunne bytte bil, dra til de andre og bli med på resten av opplegget. Før vi fikk dratt ble vi fortalt at det var mye regn i Guatemala City, derfor dro vi hjem i stedet. «Vi» var moren til Christian og meg (vi dro for to timer siden, lurer på om han er der fortsatt). Hun kan overhodet ikke engelsk, og jeg merket at jeg heller ikke er så god i spansk som jeg hadde håpet. Jeg følte meg utrolig dum og flau over at jeg ikke forsto hva hun sa, og heller ikke klarte å snakke med henne selv om jeg gjerne ville. Men på den positive siden gjorde/gjør det meg mer motivert til å lære meg språket. Slik har dagen vært foreløpig. Etterpå skal vi muligens dra tilbake til Antigua, kanskje vi også skal være med de to SPOR-deltakerne fra Tanzania, som bor der. Vi får se. I morgen skal vi dra til Patzun for å møte familiene vi skal bo hos i fire måneder. Gleder meg!

Hasta luego!

-Andrea

I morgen starter eventyret

søndag 30. august , 2015 kl. 11:55 i Andrea. 0 kommentarer »

Hei! Dette er den siste dagen i kjente omgivelser. I morgen tidlig starter turen mot mitt nye hjem. Jeg er utrolig spent, og jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg skal forvente. De siste ukene har jeg vært ganske stresset, og dum som jeg er har jeg fortsatt ikke pakket ferdig. Alt er funnet fram, og alt ligger fortsatt på gulvet på rommet mitt. Jeg er (dessverre) litt for flink til å utsette ting, og snart begynner det vel å haste litt også. Det som er dumt med å utsette spør du? Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg sitter kanskje å ser på TV eller tegner, muligens i pysj og slapper av som jeg aldri før har gjort, men innerst inne er det tusenvis av tanker på en gang. Har jeg funnet frem alt? Hva mangler jeg? Har jeg tatt med mange nok sokker? Er kameraet fulladet? Hvorfor pakket jeg ikke ferdig i går? Gå å pakk, Andrea. Eller, vent til du har sett ferdig Friends-episoden. Og etter du har tatt kaffepause. Og etter du har «sjekket» facebook i en times tid. PLUTSELIG er klokken 18, og ingen ting er gjort.

En annen ting som er med meg, er at jeg alltid pakker ned ting jeg MULGENS kan få bruk for. Som vanlig tape, et lite sysett og nesespray (fordi jeg KAN bli syk, og tenk om de ikke har nesespray i Guatemala???). Ærlig talt, Guatemala er da et vanlig land, som har vanlige ting som vanlige mennesker bruker. Jaja, nok om det.

De siste dagene er det fler som har spurt meg om jeg er klar til å reise. Er jeg det?

Jeg har lenge villet dra ut for å oppleve verden, men ikke turt og heller ikke følt meg klar for det. Det jeg nå har funnet ut er at jeg kanskje ikke kommer til å «føle meg klar» noen gang, men heller bare si JA og hoppe i det. Jeg er sikker på at denne turen vil gi meg veldig mye, både på godt og vondt. Jeg, av alle mennesker, har nå vært så utrolig heldig og fått denne muligheten, så da er det vel ikke annet å gjøre enn å gripe sjansen, dra til et land jeg aldri har vært i og lære meg så mye som mulig om landet, språket, kulturen og menneskene (er jeg heldig lærer jeg kanskje en del ting om meg selv også).

Nå skal jeg gå å pakke. Jeg lover.

Jeg heter Andrea, er tyve år og skal til Guatemala. Lover å skrive når jeg har ankommet mitt nye hjemland. Over og ut for nå.

Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "Spor utveksling" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.