Spor utveksling

Fem måneder. Fem måneder har gått siden jeg med gråten i halsen ga en siste klem til mamma og reiste fra Norge, lenger bort enn jeg noen gang har vært. Fem fantastiske måneder. Jeg har aldri lært eller opplevd så mye på så kort tid og jeg vet at denne erfaringen har gjort noe med meg. Det er vanskelig å sette ord på, det er noe som må oppleves. Det er derfor uutholdelig trist å vite at vi, årets SPOR-deltakere, er siste generasjon deltakere fra vennskap nord/sør. Hele organisasjonen skal avvikles pga kutt i støtten og selv om FUNDATED og TAWREF skal fortsette samarbeidet blir det ikke det samme programmet. Med denne opplevelsen innabords kan jeg med hånden på hjertet si at jeg tror Norge trenger flere programmer som dette, ikke færre! Norsk ungdom trenger å komme seg ut av den bobla så altfor mange lever i og oppleve verden, på godt og vondt.

Nå er jeg hjemme igjen i kalde, nydelige Norge. Denne utvekslingen har lært meg mer om Norge enn jeg hadde forventet. Tror man trenger å se et samfunn fra utsiden eller oppleve et som er helt annerledes for å se sitt eget. Perspektiv. Oppdaget også at jeg mislikte de fleste frivillige og kaller heller oppholdet mitt for en «kulturell utveksling» for å distansere meg fra de lettkledde, rumperistende menneskene du møter på de hvite utestedene. De som jobber frivillig, men ikke ønsker å sette seg inn i, tilpasse seg eller lære om kulturen, kun lette sin egen samvittighet og bedre selvfølelsen. Nå gjelder dette selvfølgelig ikke alle, men har møtt så mange frivillige og ikke minst backpackere som ville dit for å ta bilde av søte barn (akkurat den skjønner jeg, det er vanskelig å la være), drikke billig sprit og slippe seg løs på dansegulvet. Har også møtt frivillige vi har vært mye med og som er kjempehyggelige mennesker (som tidligere nevnt er det veldig mange finske i Moshi). Lokale venner har jeg ikke fått så mange av. Et par på grunn av TAWREF og vertsfamiliene som vi har hatt et par middager med, men som frivillige vanket vi som regel på de samme stedene som andre frivillige, og sånn jeg opplevde det var mange også i mye større grad interesserte i å snakke med oss og utveksle erfaringer enn de lokale. Dette kan ha gått begge veier, jeg vet jo selv at jeg helst liker å nærme meg mennesker som er like meg selv, men vet også at jeg nå er mer åpen for og interessert i mennesker generelt, selv om de ikke ser ut som meg.
Alt i alt er jeg så utrolig glad for at jeg meldte meg på spor-programmet, det har virkelig vært noe helt spesielt å få være med på. Tusen takk til Mario, Katrine og Nils, dere er fantastiske alle tre og selvfølgelig til Diego og Keneth selv om dere mest sannsynlig ikke leser dette. Takk til alle som har jobbet med spor-programmet og gitt meg denne muligheten og opplevelsen. Minner for livet. Tutaonana tena, Tanzania.
-Johanna