Spor utveksling

Det er bare tre timer til vi må dra til flyplassen, og det skjer enten jeg er klar for å dra eller ei.
Det jeg gjorde i dag var å pakke ferdig, og etter det var det bare å vente. Likevel en koselig dag. Den siste dagen med familien.
Etter lunsj pakket jeg helt ferdig, og jeg fikk hjelp av søstrene mine. Like etter kom mama, papa og lillebror inn. Papa begynner å takke for at jeg hadde vært der, og at han hadde en liten gave, et minne, til meg. Så ga han meg et innrammet bilde av hele familien. Da jeg nesten hadde begynt å gråte og tatt en «tusen takk»-klemmerunde, fortsatte mama å snakke, før hun ga meg en güipil, som hun har brukt den siste måneden på å brodere(!!!) og en kurv med en liten «duk» oppi (den de bruker rundt tortillaene så de holder seg varme) og sa at den var til mammaen min og at «hun kan bruke den til å ha brød i».
Jeg dro derfra for en times tid siden, og er fortsatt litt usikker på hvordan jeg har det. Det var veldig trist å si ha det til dem, og jeg vet at de hadde det på samme måte.
Jeg har vært utrolig heldig med familien min, og bare det at de åpnet dørene sine og tok vare på meg er jeg utrolig takknemlig for. Jeg har opplevd utrolig mye fint med dem, og jeg må bare takke de for tålmodigheten de hadde med meg og spansken min. For spansken er fortsatt ikke 100%, og av og til er språk virkelig noe dritt. Men de satt alltid rolig og ventet til jeg fant ordet, ellers gjettet de seg frem.
Hver gang jeg var syk ga mama meg medisiner og diverse kjerringråd som skulle hjelpe. Hun laget også frokost, lunsj og middag samt redde opp sengen min og feide gulvet mitt HVER ENESTE DAG. Vasket klærne mine når det var nødvendig. Hun er virkelig en helt utrolig dame. Hver dag står hun opp klokken 5 for å lage frokost og mellommåltid til søstrene mine. I tillegg hjelper hun dem med å kle seg, ordner håret deres, rydder, rer og feier rommet deres, vasker oppvasken fra kvelden før, kler på lillebror, følger jentene til bussen, lager og spiser frokost med meg, og rer og feier rommet mitt. Alt dette før klokken er 8. Etter dette vasker hun hele huset, vasker klær (hennes, lillebrors, mine to søstres, papas OG mine klær) og henger det opp, henter søstrene på skolen, lager lunsj til alle. Og alt dette før klokken 13. Noen dager i uken drar hun til hennes mor for å vaske klær der. Og da er det ikke bare morens klær, men to av brødrene hennes’ klær også. Jeg er så fascinert. Er ikke dette utrolig?? I tillegg er hun verdens søteste. Så å forlate henne var veldig trist. Jeg tror hun kommer til å savne meg også, for jeg var som en dum, men utrolig morsom, komedie. Alt jeg gjorde var morsomt. Sølte jeg, så lo hun. Den dagen hun lurte meg ved å si at det var en edderkopp bak meg og jeg ble redd, lo hun masse. For noen uker siden kom jeg hjem med broderiet mitt. Stolt og glad. Da hun så det begynte hun å le. Også sa hun at jeg gjorde det feil. Nei, uansett hva jeg gjorde var det visst morsomt. Hun pleide som regel å ende det hele med «Ay, Andrea» med en amerikansk aksent, også gikk hun og gjorde noe annet. Selv om dette var irriterende noen ganger, var det likevel veldig koselig. Så at det var trist å forlate henne? Ja, veldig.

Vi var på tur for å plukke mais, og mama ba meg plukke en fra treet. Det gjorde jeg, og dette var resultatet. Hun holdt på å dø av latter fordi denne maisen er fullstendig unyttig. Dumme meg, altså..

Nydeligste damen. Mama Aura <3

På denne turen har jeg lært utrolig mye, og da sikkert like mye nyttig som unyttig. Om kulturen, andre mennesker og meg selv. Og selv om noen stunder har vært tunge, har det alltid gått opp igjen. Jeg har kost meg masse, og jeg vil også påstå at jeg har utfordret meg selv på ulike plan. Om noen uker vil jeg kanskje ønske at jeg gjorde mer da jeg først var her, men jeg vet at jeg skal tilbake hit en dag.
Til slutt vil jeg takke for meg, og takke for at jeg fikk lov til å oppleve dette. Og takk til mine norske og tanzanianske reisekamerater, Diego, Christian og Damaris! Alle disse (og en del fler) gjorde at denne turen ble helt super. Muchas gracias a todos!
Det er veldig mye mer jeg vil si om alt jeg har opplevd og alle jeg har møtt, men dette får holde for nå.

Tusen takk for meg, Guatemala. Jeg lover å komme tilbake en dag.

Besos y abrazos.
– Andrea