Que raro..
Jeg sitter og ser på lillesøster Rocio spille spill på telefonen min. Etter at hun kom hjem fra skolen i formiddag har hun kun vært utfor rommet mitt for å spise lunsj. Hun satt tålmodig og så på meg pakke. Egentlig hadde hun lyst å hjelpe til, men jeg er litt usikker på om alt hadde fått plass i sekken om hun skulle pakket den. Det er skikkelig rart å pakke ned tingene sine og pakke seg ut av rommet man har hatt i fire måneder.
Den siste uken har vært som en berg og dalbane i følelser. Forrige søndag sa vi adjø til Paulo og Dorcus. Patzún ble utrolig tomt uten dem. Det var rart å være uten dem etter å ha vært sammen i nesten fem måneder. Samtidig begynte jeg å glede meg til å selv dra hjem. Til å se venner, familie og kjæresten igjen. Det er ikke første gang jeg har gledet meg til å dra hjem, i begynnelsen av januar kunne jeg nesten ikke vente. Men denne uken har jeg også vært trist. Jeg kommer til å savne vår koordinator Damaris og hennes familie. De er de snilleste og koseligste personene jeg har møtt i Guatemala. Oppholdet her i Patzún hadde ikke vært det samme uten dem. Jeg kommer til å savne vertsfamilien min. Til og med barna som ser ut til å alltid måtte lage bråk når jeg snakker i telefonen. Men den jeg kommer til å savne mest av vertsfamilien er mamá Ingrid. Hun er den jeg er blitt mest knyttet til og er nok den som har knyttet seg mest til meg. Vi har både grått og led sammen. Snakket om det gode og det vonde i livet. Jeg vet hun kommer til å savne meg veldig og det var derfor veldig vondt å se henne begynne å gråt når hun snakket om at jeg skulle dra. Spesielt når jeg selv akkurat da bare gledet meg til å dra hjem.
Det forandret seg igjen i går. Vi hadde vår siste evaluering på FUNDATED kontoret i Guatemala City. I løpet av spørsmålene vi fikk måtte vi tenke tilbake på hele oppholdet. Skrive positive og negative sider med alt. De liker virkelig evalueringer. Jeg derimot er ikke så glad i det. Kanskje fordi jeg er nødt til å tenke over hvordan jeg har det og har hatt det. Jeg kan ikke bare flyte oppå de overfladiske følelsene og gjemme unna de negative.
På kontoret møtte vi også Keneth og Diego som har vært på utveksling i Tanzania. Det var kjempe hyggelig å se dem igjen og utveksle opplevelser og erfaringer. Mot slutten av dagen fikk vi se en video som FUNDATED har laget. Alle familiene våre sier noen avskjedsord til oss. Det var utrolig rørende og jeg kan innrømme at det rant noen tårer ned mitt kinn i alle fall. (Link til videoen: https://www.youtube.com/watch?v=yxuQrKo5iYc)
Det er rart å være trist og glad på samme tid. Hva jeg er mest det vet jeg ikke. I noen øyeblikk er jeg mest glad for å reise hjem og i andre mer trist. Men det blir nok godt å komme hjem.
/Yvonne-Marie
