Spor utveksling

Buenos días a todos! Det er helt utrolig at det kun er en og en halv uke igjen. Jeg har veldig mange tanker om det å skulle dra hjem. Både tanken på alt jeg gleder meg helt utrolig til, men samtidig er det ganske mye jeg kommer til å savne og som vil bli vanskelig. Et innlegg om dette kommer senere. Først vil jeg bare skrive litt om hvordan vi har blitt etter å ha bodd her så pass lenge.

Jeg, og de andre, merker godt at vi har vært her lenge. Vi er virkelig blitt integrert, og det merkes så godt. Å bo i Antigua var omtrent som å bo på et hvilket som helst turiststed, men å bo fire måneder i Patzun har virkelig gjort noe med oss, og jeg vet ikke om det er positivt eller negativt.
Fra tid til annen (VELDIG SJELDEN) kommer det europeere eller amerikanere til Patzun, eller hvitinger som vi så fint sier. Hvorfor de gjør det har jeg virkelig ingen anelse om, men det er iallfall saken. I utgangspunktet er vi fire norske, og Will fra USA, de eneste lyse som bor her, og derfor er det veldig rart for oss når det plutselig dukker opp en gruppe hviting. Og bare det at jeg skriver HVITINGER er jo helt utrolig. Jeg føler i blant at vi er verre enn de som bor her. Vi både stirrer, peker og kommenterer. «Se, der er det en hviting!», «Hva gjør de her?», «der er det fler», «det bor noen hvitinger på hotellet!». Vi er virkelig helt forferdelige når det kommer til å kommentere.
For en ukes siden hadde ikke Thea og jeg jobb, så vi bestemte oss for å dra til Chimaltenango og spise lunsj. Bare på denne turen så vi åtte hvitinger, og det verste er vel nesten at vi teller. Vi var i matbutikken for å kjøpe noe, og treg som jeg er hørte jeg ikke at Thea hvisket «snu deg». Men etter litt snur jeg meg likevel, og ser nok ut som verdens største dust. Der sto det nemlig tre stykker, som var like lyse som oss. Jeg ble helt forfjamset og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, og det tror jeg de både så og merket.
En kjip ting med å møte hvitinger, er jo at de som regel ikke hilser, de tør jo ikke en gang se på oss. Her kan det hende at de så oss peke og snakke, eller fordi de rett og slett er typiske, dumme hvitinger som ikke hilser. For det er et problem jeg vet jeg kommer til å møte når jeg kommer hjem. HILS PÅ HVERANDRE, det går i det minste an å smile til hverandre. Kjente eller fremmede, bare gjør det!

En annen ting er klærne. Her dekker man skuldre og knær, ikke fordi man må, men fordi du kan få ganske uhyggelige kommentarer om du har på deg mindre klær. Vi har nå dekket oss til i snart fire måneder, sånn bortsett fra når vi er på turiststeder hvor vi kan gå i akkurat hva vi vil. Så hver gang vi ser noen lettkledde mennesker, blir vi ganske satt ut. Kan nevne en episoder som hendte nylig:
Jeg hadde fått beskjed om at vi skulle få besøk av Ingvild, en norsk som har bodd her før, og to venninner av henne. Da jeg så vennene hennes ble jeg helt satt ut. For hun ene hadde på seg en kjole som verken dekket skuldre ELLER knær! Først ble jeg forbauset og litt satt ut fordi hun ikke visste bedre. Viste hun ikke at hun måtte dekke seg til? Var hun virkelig så dum? Men like etter ble jeg mer forbauset og satt ut over at jeg i det hele tatt tenkte på det. Liknende episoder har skjedd flere ganger, og som nevnt over føler jeg meg nesten verre på pekingen og hviskingen enn de som bor her.. Jeg har vært her for lenge.

• Andrea