Spor utveksling

I Moshi ser jeg mange mennesker som gjør ting som får meg til å tenke på livet og sånt. De samme skredderne sitter på samme plass og syr hver gang jeg spaserer forbi. Det samme gjelder damene med fargerike klær med mønster på, som sitter gatelangs og selger frukt og grønnsaker som stables opp i små pyramider, og hushjelpen som står opp før sola og lager mat og vasker til lenge etter at sola har gått ned, og MC-taxisjåførene som mesteparten av dagen sitter under et tre som skjermer dem mot sola som varmer sterkt. Disse folka ser jeg hver dag. Noen ganger, sjeldnere enn før, stusser jeg på deres enfoldige liv, og jeg lurer på om livet deres ikke er mer enn dette som jeg ser. Og det som forundrer meg mest, er at ingen ser ut til å ha et problem med å leve et liv som i stor grad handler om å bare overleve.

Jeg får en merkelig følelse når jeg ser hvordan mange lever sine liv fra dag til dag uten at noe forandrer seg. Kanskje folk er fornøyd så lenge ingenting blir verre, at de tilfredsstilles av det faktum at de lever like mye i dag som i går, og forhåpentligvis i morgen også.

Slik jeg har forstått det, reiser de færreste i dette landet på ferie, for eksempel dra til kysten å bade eller på hyttetur eller shopping i storbyen. Til deres motsetning er det mange nordmenn, inkludert meg selv, som ofte søker etter noe ekstra for å piffe opp tilværelsen. Så fort jeg går lei av noe, venter jeg på at noe nytt skal skje. Jeg tror det er et stort skille mellom meg og min vertsfamilie her. Ofte sier de at jeg farter rundt mye og sjeldent er hjemme. Og det stemmer om de sammenligner meg med seg selv.

Likevel lurer på om den som er uvitende om hva annet som finnes der ute muligens er mer lykkelig enn de som vet om mer enn de noen gang kommer til å få penger eller tid nok til å oppleve. Ignorance is bliss? I Tanzania har jeg hvertfall lært at lykken er relativ.

Mario