Spor utveksling

Forrige onsdag hadde vi vår første dag som lærere på ferieskolen for barn som vi skal drive fire uker fremover. Det var en hektisk dag, med mye som skulle skje, misforståelser og gleder. Vi møtte på jobb klokken åtte og en halvtime etterpå skulle vi være klare. Vi var så klart ikke klare da, alle barna var heller ikke kommet. Jeg er vant til den samiske halvtimen, og det er litt slik det funker her i Guatemala også. Noen barn kommer en halvtime før, andre en halvtime til en time etter. Hvis de kommer i det hele tatt. Klokken nærmet seg ni da vi ønsket velkommen og presenterte oss selv.

Elevgruppene er delt inn i 7 til 8 år, 9 til 10 år, 11 til 12 år og elever med spesielle behov. Som de forså vidt kun kaller «spesielle». Noe jeg synes er rart og etter min mening burde vært et utdatert begrep. I den sistnevnte gruppen har det enten kun vært en til to eller ingen elever. Noe som har vært veldig fint for oss, for da har vi kunne jobbet tre i en klasse i stedet for kun to. All hjelp man kan få når man jobber med opptil 15 spansktalende elever, spesielt de minste, er gull verdt.

Etter presentasjonen gikk gruppene med sine respektive lærere hver til sitt. Jeg jobbet med Thea og Dorcus fra Tanzania. Jeg så med en gang at vi har en annen måte å undervise på i Norge enn i Tanzania. Vi bad elevene presentere seg en etter en. Mens vi sto fremme og hørte på gikk Dorcus rundt og stilte seg oppi ansiktet til eleven som skulle presentere seg. Vi hørte ikke lengre noe og de andre elevene hørte heller ikke noe. Noen av de mer usikre elevene så rett og slett skremte ut.

Neste punkt på programmet var gjennomgang av reglene vi har satt. Den mest spesifikke og kanskje underlige regelen er «ikke ta i lærernes hår og ansikt». Vi har måtte satt denne regelen fordi flere av oss har opplevd tidligere at barn vil ta på oss og ta oss i håret.  Du kan f.eks. få spørsmålet: «Hvorfor har du hvitt hår?». Nei, si det du.. Hvorfor har du sort hår? Barn er og blir barn, uansett alder og uansett hvor i verden. Etter reglene lekte vi et par leker. Selv om vi har lekt lekene før og hadde med oss et ark hvor det sto forklart hvordan du leker dem, er det ikke like lett og formidle det alltid. Heldigvis er det noen av elevene som virker vante til folk som ikke snakker bra spansk, og de oversetter fra vår dårlige spansk til vanlig spansk.

Så en halvtime pause etterfulgt av kunst og håndverk hvor vi leste en historie og elevene skulle male noe fra den på et ark og bruke arket som bokbind. Koselig. Selv om historien vi leste etter vår egen mening ikke passet så bra til 11 og 12 åringer. Den gikk ca. slik: «Jeg har sett et grønt monster, jeg har sett et rødt monster, osv. Jeg har sett mange monster, så nå er jeg ikke redd lengere.» Klokken 12 var det endelig lunsjpause. Veldig deilig! Jeg tror jeg snakker fro alle når jeg sier at jeg var rimelig sliten på dette tidspunktet.

Klokka 14 var vi tilbake på jobb for å gjøre det hele på nytt. Vi har nemlig to grupper med elever, en på morgenen og en på ettermiddagen. Ettermiddagen gikk også greit, og klokken 16:30 sendte vi elevene hjem, vasket skolen og evaluerte dagen. Jeg syntes den første dagen hadde gått veldig bra. Torsdag og fredag derimot, de to første dagene med ordentlig undervisning syntes jeg ikke gikk like bra. Men jeg må innrømme mandagen, etter to dager fri, gikk mye bedre. Jeg er ikke i nærheten like sliten i ettermiddag som jeg var etter endt arbeidsdag i forrige uke. Det kan ha mye med hvem man jobber med, både din kollega og de forskjellige elevgruppene. Fremover skal vi undervise i sport, engelsk, kunst og håndverk og matlaging. Heldigvis har vi mye praktiske ting vi skal gjøre fremover.

De neste fire ukene kommer til å være utfordrende, men også lærerike. Jeg tror spansken min kommer til å forbedre seg. Mest sannsynlig kommer både temperamentet mitt og tålmodigheten min til å få prøv seg. Hvis jeg sier at jeg gleder meg, lyver jeg. Men jeg kan ikke si at jeg gruer meg heller. Más o menos, eller så så som brødrene mine her sier.

/Yvonne-Marie