Uvaner
Nå har jeg bodd i Moshi så lenge at deler av hverdagen begynner å bli vanemessig, andre deler er like uforutsigbar som livet på generell basis, noe som jeg liker. Ofte tenker jeg at det er opp til meg hvor rutinemessig jeg vil at hverdagen skal være.
Til nå har det gått veldig bra, jeg føler at livet har mye å by på, og at jeg har mye å gi. Jeg tilbringer mye tid sammen med mine venner, og livet behandler meg bra, stort sett. Jeg har en frihet som jeg aldri tidligere har hatt. Med det mener jeg at jeg har lite forpliktelser, lite å forholde meg til, jeg jobber tre timer daglig, og resten er til min egen disposisjon. Hjemme i huset har familien en hushjelp som lager frokost, lunsj og middag, i tillegg vasker hun huset, inkludert rommet mitt, ukentlig. Jeg kommer og går som jeg vil, og foreldrene mine ser ikke ut til å lure for mye på hva jeg gjør på om dagene.
Men med denne friheten kreves det også selv-disiplin og pålitelighet for å kunne beholde en god selvfølelse og ikke bli lat, tenker jeg. Jeg tror at de verste uvanene jeg har dannet er at at jeg til tider kan bli lat og giddesløs, og at jeg tenker mer på meg selv og egne behov i stedet for å gjøre en innsats for andre rundt meg. Jeg mener f.eks at når jeg ikke føler for å sosialisere, har jeg lett for å gå på rommet mitt. Og bli der. Lenge. Og bare komme ut i stua når familien vil snakke med meg eller når vi skal spise. Jeg tror ikke at dette er uvanlig blant ungdommer, og det betyr ikke at jeg er trist og lei meg, eller at jeg ikke liker familien min, men heller at jeg trives på rommet mitt, hvor jeg ikke trenger å forholde meg til noen. Jeg prioriterer rett og slett mine egne behov, og det er ikke noe direkte galt i det. Likevel kan det bli en uvane, og det gjelder å ikke dra den så langt at noen bekymrer seg for meg, eller at det gjør dårlig inntrykk på familien. Jeg føler bare ikke behovet for å sitte i stua og høre på TV-program på kiswahili sammen med noen jeg sliter å finne samtaletemaer med, eller i verste fall ikke har mulighet til å konversere med, nettopp pga språket som jeg enda kan lite av. Da jeg bruker mye tid med SPOR-vennene mine, og mor og far og søster i familien snakker godt engelsk, er ikke behovet for å lære seg språket like stort. Situasjoner hvor det kunne vært fordelaktig å kunne kiswahili oppstår, og da skulle jeg ønske at jeg brukte mer tid og energi på å lære meg det, men iveren for å lære meg språket er store deler av tiden ikke-eksisterende, noe som er en kjip uvane.
Jeg kan oppsummere med å si at frihet og lite/få å forholde seg til kan føre til latskap og mangel på motivasjon. Jeg tror at løsningen er å ta litt tak, rett og slett, danne noen rutiner som krever energi og selvdisiplin, helst før det jeg har nevnt ovenfor blir til problemer. Jeg tror at hvis man gir av seg selv til andre og bruker energi på å forbedre omgivelsene, vil man få igjen for det i form av tilfredsstillelse og velvære.
Mario
