Spor utveksling

I går hjalp vi i SPOR en frivellig organisasjon fra skottland med å bygge hus. De har samlet inn penger til materiale og arbeidskraft, og skal på 8 dager gjøre så godt de kan for å få opp tre nye hus i utkanten av Moshi. Familien som skal bo i huset er en en mor med tre barn. De lever i en falleferdig hytte på samme tomten, og det så helt jævlig ut. Det blir fint for dem å få et nytt hus, moren er antakelig kjempeglad for at det kommer så mange og hjelper til. Hun føler seg sikkert heldig, for det er ikke hver dag at noen får gratis penger og arbeidskraft til å bygge et nytt hus. Hvertfall ikke her i Moshi. Vi har hjulpet til med å bært masse stein og sand i bøtter som skal brukes til å bygge og lage sement. Det var tungt og ensformig arbeid. Arbeid som i Norge blir gjort av maskiner.
Ellers går dagene i språkkurs. Det er tungt ikke kunne språket, selv om de fleste forstår bittelitt engelsk. Jeg hater å ikke kunne kommunisere med alle. Jeg hater å føle meg som en turist. Hvertfall her i Moshi, for det heller uvanlig å se europeere på gata. I sentrum roper de Msungo etter oss hvitinger. Det trenger ikke være negativt, tvert imot, men man bemerker seg som en hvit mann eller kvinne. Stirrekulturen er stor i forhold til i Norge. Folk stirrer, ikke bare på hvite, men alle. Det er vanlig å se på hverandre, mye lengre enn hva som er innenfor komfortsone for oss nordmenn. Ingen skjemmer seg over å stirre, som forsåvidt er helt greit, det er ikke min sak.
Jeg burde kanskje fokusere mer på å lære meg språket. Da hadde jeg kunne sagt at jeg ikke er en turist + en rekke andre ting som kan hjelpe meg å bli forstått. Hvis jeg bruker tid på å lære swahili, ville jeg hatt noe å gjør når jeg kjeder meg. Jeg burde unngå å kjede meg, for det fører ofte til kjipe tanker som at jeg savner Molde. Det vil man ikke ha. Å lære swahili er derfor fordelaktig på flere måter. Men jeg fungerer ikke akkurat slik. Jeg synes at det er et ork å lære meg et nytt språk, det tar lang tid før man merker at man har blitt bedre og jo lengre tid det tar før jeg merker forandring, jo mindre motivert blir jeg. Jeg foretrekker rask forandring.
I dag laget jeg spaghetti bolognese til familen. De har aldri spist det før, men de syns det var godt. De synes det var stor stas at jeg lagde middag, og jeg er glad for at jeg fikk sjansen til å gjøre det. Alt i alt er alle fornøyd.