I går var jeg, johanna og Diego i et send-off party sammen med familiene våre. Jeg har forstått det slik at send-off er et slags selskap før bryllupet hvor bruden blir rakt over til brudgommen og familien hans. I tillegg så holdes dette selskapet som en takk til alle som har hjulpet til og arrangere, men samtidig en sjanse for alle gjestene til å donere penger til bryllupet. Det var en spesiell opplevelse, vi var inne i et telt med masse glitter og lys. Kvelden besto av mye dans rundt bruden osv og rundt klokka halv elleve ble vi servert mat og drikke.
Johanna og Diego har vært i et send-off party tidligere, og de sier at det var veldig likt dette her. Det virker som om disse tradisjonene rundt bryllup og sikkert mye annet, står veldig sterkt. Det virker som om disse partyene skal være mest mulig identisk, kanskje for å holde på tradisjonene, ikke vet jeg. For eksempel var det de samme danserne på dette partyet som det forrige, samme mat (tradisjonell tanzaniansk mat som ris, stekte poteter, pannekake, kjøttgryte, kylling og stekt banan), samme pynt og samme program. Det var mange folk der, sikkert mange venners venner og slekts slekt. Det var en spennende opplevelse.
I helga skal jeg i bryllup, som sagt, med de andre fra SPOR og ser fram til det.
I dag skal jeg på skolen og lære kidsa om bostaver og tall, før jeg skal møte de andre i kveld (5-tia) og dra ut på byen. Vi har det fortsatt koselig og jeg trives mye. Uka går fort og plutselig er det helg. Jeg nyter spontaniteten i kulturen og hvor uviten jeg er om hvordan de neste dagene kommer til å se ut. Nye ting skjer ofte, og jeg nyter det virkelig fordi det gir meg lite tid til overs til å kjede meg.
Samtidig setter jeg pris på gruppa fra SPOR der alle er flink til å ta intiativ til å finne på ting sammen. S/o til dem! gjengen!
Jeg ble spurt om jeg ville poppe champagne i send-off partyet. Seff vil jeg det. Jeg spurte om det var meningen å riste den slik at det sprutet, de sa ja, så jeg ristet den hardt. Jeg ristet altfor mye i forhold til de andre, og det ble et søl. Men men, tror det ble god S. Det var merkelig å stå foran så mange folk som ikke kjenner meg eller jeg dem, og gjøre noe jeg i utgangspunktet ikke kan.
Det fine her er at folk ikke lurer så altfor mye. Jeg syns ikke det er ukomfortabelt å være i et rom fullt av ukjente, folk er vant til å være blant folk de ikke kjenner. Det er fint å ikke føle seg tvunget til å bli kjent med folk. Det er mer slik at man observerer de(n) andre, og nøyer seg med det. Om man føler for å snakke, da snakker man. Jeg er ikke nervøs på samme måte som i lignende sosiale settinger hjemme. Jeg tror det har mye å gjør med at forventningene til seg selv og hverandre ikke er like stor i Tanzania som Norge. Det gjelder ikke å prestere på samme måte som i Norge. Her trenger man ikke være god, det er fint å være god, men man må ikke.
Dette er et stort tema, og det gjelder å ikke dra alle under en kam. Det er forskjeller og likheter, jeg skal prøve å skrive mer presist om dem. Det er vanskelig, syns jeg. Det er vel dette som kalles et kultursjokk.
