Å være syk, sånn skikkelig syk
I løpet av mine 7 uker (jeg måtte telle på nytt i kalenderen fordi jeg syntes det hørtes mye ut, tiden går fort!) i Guatemala har jeg hatt vondt i halsen, vært forkjølet og vært en del dårlig i magen. Men jeg hadde forventet å bli mer syk i løpet av den første tiden her, og mer syk skulle jeg bli.
Tirsdags ettermiddag kom en dunkende hodepine snikende. Jeg regnet med den kom fra at jeg hadde sovet med hode i en rar stilling, da nakken min verket. Ikke noe å bekymre seg over og ikke noe en Ibux ikke ville ta vekk. I fem tiden begynte jeg å fryse. Jeg hadde hatt ull cardigan på meg store deler av dagen allerede og kneppet denne igjen. Klokken min viste 21 grader. Ja, jeg har en sånn fancy vekkeklokke med meg. Noen ganger hører jeg ikke alarmen på telefonen.. Man vil jo ikke komme for sent på jobb til en plass man ikke kan forklare (på spansk) hvorfor man er for sen.
Temperatur her er veldig rart i Patzun. Selv om gradestokken viser mellom 17 og 20 grader (noe som jeg hjemme ville beskrive som varmt), kan det kjennes kaldt ut her. Så først tenkte jeg ikke så mye over det, før jeg begynte å skjelve. Jeg tok på meg ull longs og gikk ned i butikken for å finne mamá Ingrid og be om en til poncho (pledd til sengen). Både hun og de to andre som jobber i butikken syntes det var rart at jeg frøys. Jeg takket pent nei til spørsmålet om å være med i kirken, og unnskyldte meg med at jeg var kald. Noe jeg senere var veldig glad for. Jeg fikk valget mellom et flispledd med Ole Brum på og et rutete et som virket tykkere. Jeg valgte det rutete, men fikk begge to. Jeg fikk bruk for begge. I løpet av de to timene mamá Ingrid og barna var i kirken hadde jeg vært iskald med skjelvinger og hakkende tenner for så å være kok varm. Varm, kald, varm, kald så mange ganger jeg hadde mistet tellingen. To Pinex hjalp ikke.
For å gjøre en lang og vond historie kort endte jeg på kvelden opp hos legen. Her var jeg med mine foreldre, uten tolk. Det gikk utrolig bra. Jeg tror jeg forstod alt og svarte riktig på alt med hjelp av mamá Ingrid sin forenklede spansk oversettelse fra legen. Jeg merket derimot at min egen evne til å bøye ting riktig var meget redusert og at jeg ikke hadde krefter til å rette på det da jeg hørte jeg selv sa feil.
Doktoren mente jeg kunne ha en infeksjon i enten magen eller urinveiene. Med meg hjem sendte han en halv liter «recover» (sånn veske man får når man ikke kroppen din klarer å holde på veske eller fast føde), antibiotika, naproxen, antioppkast- og antidiarepiller. Og beskjed om å drikke mye vann og dra på laboratoriet dagen etter for å ta prøver. Antioppkast- og anti diarepillene kom opp like fort som de gikk ned, så det var ikke så mye hjelp i dem. Heldigvis var jeg så utslitt og trett at jeg sovnet nesten med en gang. Det betydde ikke at det ikke ble en lang og lite hyggelig natt. Som endte i en lang og lite hyggelig dag med legebesøk på ettermiddagen. Jeg hadde prøvesvarene med i hånden. På forhånd hadde jeg googlet noen av funnene og visste med mine limiterte legekunnskaper at det ikke var bra. Og at hvis jeg er uheldig, kommer dette til å plage meg lenge.
Denne gangen hos legen hadde jeg med meg Damaris som tolk, en tinge er å forklare symptomer på spansk, verre er det når du skal bli fortalt hva som egentlig feiler deg. Legen sa det var mye som var feil med meg. Tre ting. Det ene er en liten infeksjon i urinveiene mine, det tandre en stor infeksjon i magen og det tredje fikk jeg ikke med meg eller så ble det lost in translation. Med meg hjem fikk jeg noen piller jeg ikke er helt sikker på hva er og noen antiparasitt piller og beskjed om å passe på hva jeg spiser og drikker fremover. Ingen gate mat på meg mer. Det jeg har i magen får man når noen som bærer det ikke har vasket fingrene sine etter et dobesøk og berører maten du senere spiser. Hyggelig. Før jeg gikk fikk jeg en sprøyte i skinken som jeg ikke vet hva er, men det gjør vondt enda. Med vondt skal vondt fordrive?
Jeg tok tidlig kveld i går, men en rolig kveld ble det ikke. Og jeg måtte ty til anti alt mulig tablettene mine for å få fred. I dag har jeg heldigvis klart å holde på vesken jeg drikker og fått i meg litt havresuppe og en banan. Medisinene har allerede begynt å virke. I dette tilfelle er jeg glad for at de gir antibiotika uten hemninger her. Jeg tok den første tabletten 6 timer etter at jeg skjønte at det var mer enn en hodepine og en kald ettermiddag som var på gang. Men sånn seriøst, man får antibiotika her for alt mulig. Har du vont i halsen, ta antibiotika. Jeg er sikker på at du kan få det for en hodepine hvis du vil. Ikke bra, ikke i det hele tatt. Men jeg tror at fordi jeg fikk det raskt er jeg også raskt på bedringens vei. Denne dagen har egentlig gått ganske bra. Bortsett fra en forferdelig krampe i magen, som er konstant, og rask utmattelse og en hals som holder på å hovne opp skal jeg ikke klage. Det er folk som har det mye verre enn jeg har det nå. Men det skal sies, jeg har aldri vært så syk i hele mitt liv før. Bare etter å skrive dette og ha besøk er jeg kjempe trøtt og skal ta en hvil. Med andre ord ville to timer på en kirkebenk nok tatt livet av meg.
/Yvonne-Marie