Nå kjenner alle meg
«Nå kjenner alle meg.» Det var min tanke i går kveld. Jeg tror jeg må ta det fra begynnelsen.
Forige søndag, min andre dag sammen med min nye familie her i Patzun, spurte de meg om jeg går i kirken. Får å slippe å svare: «nei, jeg tror ikke på noen gud, men jeg synes det er flott at andre gjør det. Det respekterer jeg, slik som jeg håper dere respekterer at jeg ikke tror på noe som er definert av en bok eller andre». Mine spansk kunnskaper ville ikke tillat det. Så jeg svarte at jeg går i kirken til dåp, konfirmasjoner og begravelser. Som også er helt sant. Jeg liker ikke å lyve, så jeg var fornøyd med svaret og de spurte ikke noe mer.
På tirsdags ettermiddag var jeg sammen med de andre SPOR deltakerne når telefonen min ringte. Det var min papá Oscar som ringte. Som Thea sa det så pent etterpå: «Det hørtes ganske stressende». Det var det også. En ting er å følge med på en samtale med en person som sitter rett ovenfor deg, det er noe helt annet over telefon. Etter litt om og men og gjentagelser, forsto jeg at de var på tur i kirken. Jeg hadde tenkt å dra hjem om en halvtime, men da ville ikke de være tilbake. Så det ville være fint om jeg kunne vente hos en av de andre til de var tilbake. Jeg har nemlig ikke nøkkel til huset. Fra syv om morgenen til seks om kvelden er butikken åpen (bortsett fra 13-14 når det er lunsj). Så man kan komme å gå som man vil. Litt verre på kvelden hvis resten av familien også er dratt ut.
Jeg ventet på dem hos Dorcas, for hun bor rett bortfor meg. Når jeg står og pusser tennene på terrassen om kvelden ser jeg rett bort på huset hennes. Familien min kom og møtte meg i ni tiden og så dro vi hjem og spiste middag. Mamá Ingrid fortalte at de går i kirken tirsdager, torsdager, lørdager og søndager. Det er fire ganger i uken, ca. samme antallet jeg går i kirken hjemme på et år. Hun spurte om jeg hadde lyst å være med dem. Jeg svarte på min dårlige spansk at det ville jeg, men kanskje ikke hver gang de drar. At jeg ville være med fikk hun med seg, og hun forstod resten vet jeg ikke.
Så i går, torsdag, når jeg kom hjem fra jobb spurte hun meg om jeg ville være med. Måtte jo si ja, og så er jeg jo nysgjerrig på hvordan deres kirke er. Jeg hadde hørt på forhånd at barna har sin egen greie. Hvor de får leke og gjøre forskjellige aktiviteter. I går fant de forskjellige bibelord i et kryssord. Enn sånn en som har masse bokstaver og så skal du finne ordet og sette ring rundt det. Og på tirsdag kom de hjem med godteri og kake, da hadde de feiret barnas dag som var uken før.
For oss voksne var det ganske likt en gudstjeneste hjemme. En mann, ikke presten, startet gudstjenesten med å sitere noen bielvers, snakke litt og så sang vi (les dem) en salme. Så var det et mannskor på fire som sang en salme i kano, eller så var de bare veldig ut av takt. Så var det presten sin tur. Etter kanskje to minutter ønsket han papá Oscar, hans kone og deres følge (meg!) velkommen og velkommen til Patzun. Han spurte hva jeg het og hvor jeg var i fra og fortalte menigheten at jeg bodde hos familien Sincal Perez. Jeg tror de ville at jeg skulle reise meg opp, jeg sto over det. En mann på benken foran oss snudde seg og sa hei Yvonne. Eller det var mer som Ibonn. For dere som ikke kan spansk så kan jeg begynne med å si at navnet mitt er veldig vanskelig her. Y utales j og v utales som en svak b. Så ofte er jeg Ibonn. Jeg har gitt opp å introdusere meg som Yvonne-Marie, fordi Marie får de ikke til (skal utales med en stum e, og ikke lang i som i Mari).
Så, mens jeg satt der etter dette, tenkte jeg: «Nå kjenner alle meg». Det er egentlig greit. For Damaris sa at etter en stund, når alle kjenner dere i Patzun, er det mer trykt å gå ute om kvelden når det er mørkt. Da passer folk på deg. Litt som hjemme i små bygder, bare at denne bygda er på størrelse med en norsk by.
Så sang vi enda en salme og presten snakket om den og forklarte den. Så snakket han om at Jesus lever, at han ikke er død. Så var det mannskoret sin tur igjen og han fyren som jeg ikke vet helt hva er sin tur, før vi til slutt sang en til salme og takket for kvelden. Jeg var dratt forberedt til kirken, for jeg regnet med at jeg ikke kom til å forstå særlig mye av de som skjedde. Ordboken min var med og jeg brukte tiden til å lete opp ord jeg hørte og andre ord jeg lurte på. Fremover blir jeg nok med familien min i kirken en gang i blant, for å se hvor mye mer jeg forstår av prekenen. Jeg har på følelsen at når jeg forstår alt, vil jeg ikke ha så mye lyst å fortsette å gå. Da hadde jeg vel gått oftere i kirken hjemme.
/Yvonne-Marie
