Spor utveksling

Vi visste alle at vi skulle flytte til Patzun første helga i oktober, men jeg tror tiden i Antigua gikk fort for oss alle. Selv om noen skoledager var lange, har ukene flydd forbi. Det har vært en kjempe fin måned. Og jeg er glad for den undervisningen vi har fått. Jeg følte jeg hadde lært masse, helt til jeg kom til Patzun. Plutselig var dialekten forandret, folk mumlet mer og alle snakket fortere enn lærerne på spansk skolen.

Damaris, en av våre koordinatorer i Patzun, hentet oss med minibuss i Antigua lørdags formiddag. Jeg hadde fått vite på forhånd hos FUNDATED at jeg skulle være hos Damaris til kvelden fordi min familie var borte. De var på graduation sermoni for min papá Oscar. Jeg må innrømme jeg ikke vet hva «graduation» er på norsk. Det må være den eneste negative tingen med å være tospråklig. Noen ganger kan jeg bare ting på det ene språket.

Så på tur til Patzun var jeg ganske rolig, jeg skulle jo ikke møte familien min på flere timer. Når vi nærmet oss Patzun sier Damaris: «Vi skal slippe av Yvonne-Marie først, for hun skal dra og møte familien sin for seremonien.» Dere kan tro hjertet slo hakke raskere etter det. Jeg var skikkelig spent på hvordan huset mitt var, siden jeg kun var innom butikken og kontoret da jeg møtte familien min for første gang for ca. en måned siden.

På rom veggen min sto det velkommen når jeg kom.

I mitt nye hus ble jeg møtt av en av dem som jobber i butikken i første etasje. Hun viste meg rommet mitt som er øverst i huset. Huset er SVÆRT. Det har tre etasjer. Jernvare butikk, garasje og kontoer nede. Lagerrom i den ene delen i andre etasje og oppholdsrom, tre soverom, et bad og et soverom med eget bad på den andre siden. I øverste etasje er mitt rom, et stort oppholdsrom, kjøkken og takterrasse med areal for klesvasking og en bod. Familien min har bod her i 15 uker, det har den eldste sønnen Willy på 14 år full kontroll på. Så det er litt halvferdig og sterilt. For øyeblikket har vi ikke vask på badet, så tannpussen foregår ute på terrassen. Det er egentlig ganske koselig.

Før jeg skulle busses avgårde for å møte familien min møtte jeg på Andrea. Det var en hyggelig overraskelse. Våre fedre er brødre, så da blir vi kusiner. Vi kjørte helt til Chimaltenango, ca. halve veien tilbake til Antigua. Att og fram er like langt.

Graduation sermonien foregikk i en stor hall. Når vi kom frem så ikke Andrea sin mor og jeg min mor og resten av familien. Det er ikke rart jeg ikke så dem, for jeg husket ikke hvordan de så ut. Men hun kom og fant meg. Min mamá her heter Ingrid. Vi satt helt foran. Det var tydelig at de var stolte. Det var kjempe fint å kunne tilbringe en så viktig dag sammen med dem. Men jeg må innrømme at det var ganske tungt også. Yo tuve mucho sueño/jeg var veldig trøtt i løpet av timene vi satt der. Det føltes ut som det varte for evig. Jeg tok meg selv i å tenke at hvis dette tar så lang tid skal jeg ikke studere, i alle fall ikke bli ferdig. Sittingen ble avbrutt innimellom med stående bønn. Papá Oscar har studert teologi på en kristen skole. Folk er generelt ganske mye mer religiøse enn folk i Norge.

Mi familia Sincal Perez

Min familie har en pickup med canopy. Der bake sitter barna og hunden når familien er på tur. Hjem til Patzun satt jeg også der. Det minte meg om da jeg var seks år og kjørte rundt i Zimbabwe på samme viset med min familie. Jeg ble litt mer bilsyk denne gangen enn da, så neste gang tror jeg jeg sitter framme. Dette var min syvende kjøretur på denne strekningen og den har aldri gått så fort før. Papá Oscar kjører fort. Jeg var glad for det, for jeg var kjempe sliten og gledet meg helt sykt til å ta av kofta.

Avslappende reising.

Jeg gledet med for tidlig. Da vi kom hjem ble maten satt å varme og kaka bert frem. Det kom masse folk og enda mer taler/prekener. Selv om spansken min er så som så, får jeg med meg når bibelværs blir sitert. De som har skrevet dem heter det samme på spansk. Jeg kan ikke innrømme å ha vært en av de som har fulgt mest med på den delen av religionsundervisningen, men såpass kan jeg. Men jeg kan love dere at ventingen gjorde maten enda bedre enn den var. Mat var sårt trengt siden jeg kun hadde spist et lite eple siden frokost. Noen ganger skjer det så mye her man glemmer eller får ikke tid til å spise. Når du ikke tåler gluten gjør det også at når andre som ikke kjenner deg planlegger maten din, er det ikke sikkert du får mat. Heldigvis er familien min her veldig forståelig overfor det.

Utpå kvelden kom Dorcas og hennes foreldre. Det var godt å se enda et kjent ansikt. Hennes foreldre er Damaris sine foreldre. De er så søte! Og kan litt engelsk som jeg tror er veldig fint for Dorcas, for hun sliter mer enn meg med spansken. Mamá Ingrid lurte på hvorfor jeg kan mer spansk en Dorcas. Jeg tror det er fordi spansk er lettere for oss enn de fra Tanzania. Og så sier jeg så klart til meg selv at det er fordi jeg har vært flink å jobbe på ettermiddagene.

Før jeg kom til Patzun tenkte jeg at det hadde vært fint med en uke til på skolebenken, sånn at jeg kunne litt mer. Men jeg ser nå at det jeg nå trenger er å praktisere. Snakke, pugge de ordene jeg har lært, men ikke husker hele tiden og finne knagger å henge alle de nye orden på. I dag forstår jeg mer enn i går. Så jeg er optimistisk, men samtidig realist. Jeg vet det kommer til å komme dager hvor frustrasjonen kommer til å ta overhånd. Den tid den sorg.

/Yvonne-Marie