Én uke igjen
Nå er det en stund siden jeg skrev sist, så jeg har vel en del oppdateringer. La oss gjøre det enkelt: jeg har gått på og grillet marshmallows på en aktiv vulkan, sett rennende lava(!!!!), slappet av i en hengekøye på takterassen vår i både 30 plussgrader og pøsende regn, vært utrolig sliten og drittlei spanskskole, hatt mareritt om spanske verb, gått i en ganske lys kjole i sprutende regn (skal prøve å unngå det i fremtiden), prøvd å lage taco slik vi spiser det i Norge uten hell, smakt på all mat jeg har blitt tilbudt selv om det ikke (i det hele tatt) er like godt hver gang, merket hvor mye følelser latinos uttrykker i forhold til nordmenn, kjøpt klær på bruktmarked (betalte 28 kr for fem ting, veldig ok for min del), vært på salsa- og bachatakurs, snakket med mange fremmede og oppdaget at det ikke er så skummelt som jeg ofte skal ha det til og av den grunn blitt veldig mye tryggere på å snakke engelsk, opplevd, sett og hørt nasjonaldagen, vaktene som står ved bl.a. inngangen til Burger King er bevæpnet til en hver tid.. Jeg kunne nok fortsatt, men får la dette være for denne gang.
På vei til Florencia, en stor park, for å gjøre forskjellige aktiviteter yeeey.
For ikke lenge siden gikk det ordentlig opp for meg at vi flytter til Patzun om bare én uke, og der skal jeg være lærer for kanskje 200 barn, og jeg kan ikke spansk. Ikke i det hele tatt. Hvordan i alle dager skal jeg klare å lære meg spansk på så kort tid? I tillegg til alle disse tankene hadde vi seks timer spanskundervisning flere dager på rad. Bra, tenker vel du. Nei, svarer jeg da. Det er utrolig intenst, og utrolig slitsomt. Tenk deg at du sitter i et lite rom, det er kun deg og læreren din. Avstanden i mellom dere er mer eller mindre 50 cm, og uansett om du sitter der å prøver å tenke, prøver å si noe eller skrive noe ned er det en som ser på deg. Hvert eneste sekund. Fire timer med dette, med 30 minutter pause, er mer enn nok. Men nå har vi altså hatt flere dager med seks timer (8-12, og 14-16), og ja, det er mer enn nok. Ikke misforstå, jeg vil så gjerne lære språket, men det er så ufattelig tungt akkurat nå, og tanken på å ha seks timer spansk gjør meg ganske så demotivert. Og hvis du ikke tror meg, så les dette: flere netter VÅKNET JEG OM NATTEN fordi jeg drømte, evt hadde mareritt, om spanske verb. Jeg lover at dette er sant, kors på halsen og ti kniver i hjertet. Ok, nok om det, og tilbake til tanken om Patzun. Jeg har det utrolig bra i Antigua, og jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg elsker å bo i dette huset og at jeg foreløpig har likt all maten jeg har blitt servert (rettelse: smakt på alt jeg har fått, og likt noe mindre enn andre ting), og også til tross for all spanskundervisning og mareritt om verb. Byen er så vakker, og atmosfæren her er helt fantastisk. Så klart, noen kvelder er det vel ikke like kult å være jente i et fremmed land, for uansett hvor vi går får vi mange ord og kommentarer slengt etter oss (noen ganger hyggelige ting, andre ganger ikke), men det er visst betydelig mindre av det her enn i feks Guatemala City. Så å forlate denne byen om ikke lenge blir trist, men likevel var det ikke dette jeg ble med for. Jeg ble med på denne turen fordi jeg ville oppleve landet og noe annerledes, ikke bare å skulle oppholde meg i paradis. Jeg vil se hvordan de lever utenfor byen, hvordan det er å leve uten så mange ting, hvordan det blir å ikke ha internett tjuefire timer i døgnet. Tanken gjør meg stresset, samtidig som jeg gleder meg veldig. Det er en veldig spesiell følelse, om jeg skal være ærlig. Og jeg tror at om det er en spesiell tid i løpet av oppholdet jeg kommer til å savne noen og synes livet er kjipt, er det nok den første, eller kanskje de to første ukene i Patzun. Men jeg vet at jeg kan klare det, så lenge jeg har en koselig familie som vil ha meg der. Det er det aller viktigste.
Et bilde fra nasjonaldagen. Kanskje ikke det beste bildet, men her kan man iallfall se at gaten var full av folk.
Yvonne, Emma, Diego og Thea. Dere kan ikke set det, men jeg var åpenbart den eneste som ikke hadde fått med seg at dette var dagen man brukte lilla (og blå)…. Her hadde vi forresten vært på sykkeltur! Svette og glad.
Da vi var i Florencia (parken altså) var det diverse aktiviteter som skulle gjøres. Her skulle det være to lag med tre i hver, og hvert lag skulle bære en person over bassenget uten at vedkomne skulle bli våt (jeg var en av de som skulle bæres..).
I Florencia. Labyrint for barn. Emma og Thea tok utfordringen.
Emma og Thea fant kjærligheten i Florencia.
Om en time er det avskjedsmiddag for Dorcas og Paulo, som flytter til Patzun i kveld/i morgen.
¡Hasta luego!
