En siste dans
Det har tatt tid før jeg har klart å sette ord på den siste tiden i Guatemala, men nå etter tre uker i Norge er jeg endelig klar for å sette ord på følelsene.
Den siste uken var fylt av mange følelser, og ikke minst forventninger. Forventninger til det å komme hjem til Norge, og til hvordan det ville gå å si hade til alle de fantastiske menneskene jeg møtte på dette flotte eventyret. Det vanskeligste for meg var den siste helgen i Xela, det fordi det er der jeg knyttet de sterkeste båndene. Det er der jeg ble kjent med noen av de mest gavmilde, og genuine menneskene jeg noen gang har møtt. De har tatt vare på meg, og oss siden den første dagen vi hilste på dem. Å vi har så utrolig mange gode minner sammen. Minner det nå er veldig godt å varme seg på, når man sitter i kalde norge å kjenner at savnet sniker seg på.
Jeg skal nå dele de to mest følelsesladde dagene i mitt liv. Det startet den siste søndagen i Xela, denne dagen tilbrakte jeg med tre av mine nærmeste Guatemalanske kompiser. Denne dagen måtte jo bare bli minneverdig! Derfor bestemte vi oss for å sminke oss, hele gjengen. Guttene som jenter, og jeg som gutt. Etter et par timer med sminking løp vi rundt omkring i Xelas gater og tok bilder og surret. Vi hadde det utrolig gøy. Når vi etter mye tull og tøys var ganske slitne foreslo Manyor at vi skulle gå tilbake til dansestudioet å tegne. Tegne? tenkte jeg, ja vel litt rart, men da benytter jeg anledningen til å skrive en liten hilsen til alle gutta. Etter en halv time i stillhet fikk jeg beskjed om å sette meg midt på dansegulvet, fordi de hadde noe de ville vise meg. Det begynte med at Lalo (Eduardo), en som ikke bare ble en venn, men som en lillebror stilte seg opp foran meg å begynte å lese. Han leste et langt brev, et detaljert brev hvor han beskrev hvorfor jeg hadde blitt en så viktig del av livet hans, og hvor mye vårt vennskap betø for han. Men nei, han var ikke den eneste som hadde skrevet, det hadde de to andre også. Vi leste alle brevene vi hadde skrevet til hverandre mens vi gårt, nei jeg skal være ærlig, jeg gråt ikke jeg hulket. Vi hadde rett og slett en stor sippefest.
Etter denne flotte stunden sa de at det var på tide med en siste dans. Jeg hadde min siste salsadans med alle sammen. Vi danset, vi lo, vi gråt. En finere avslutning på tiden i Xela kunne jeg ikke fått!
Mandag morgen satte jeg meg på bussen for å dra tilbake til familien i Reu. Den verste bussturen i mitt liv. Jeg satt, som eneste gringa (hviting) på bussen og hulket så snørra randt, mens de lokale kikket rart på meg. Når jeg ankom Reu gikk jeg gråtende gjennom byen, og kom meg etterhvert hjem. Kvelden gikk, og både jeg og Mina gråt og trøstet om hverandre. Rett før vi skulle legge oss piper det i mobilen til Mina, det er en av kompisene våre som ringer. De er i Reu, de har kjørt til Reu for å si hade til oss. Vi skjønner først ikke helt hva som skjer, men kommer oss ut av huset og ned til sentralparken for å møte dem. Vi ble ute til langt, langt på natt.
Etter nok en minneverdig kveld er det igjen tid for å ta farvel, men helt på ordentelig denne gangen. Jeg vet ikke når jeg ser dem igjen, om det er et halvt år, eller ti år. Men en ting er helt sikkert, vi møtes igjen! Å minnene, ja de skal jeg holde varme, og ta godt i bruk de dagene hvor savnet er ekstra stort.
Takk for alt Guatemala!
