Spor utveksling

Det kulturelle utvekslingsprogrammet Spor, i regi av Vennskap Nord-Sør og Fredskorpset, er grunnen til at vi befinner oss i Guatemala, i den nest største byen Xela. En kald oktoberdag vandrer vi langs Xelas trafikkerte, støyende gater i det vi hører dundrende latinske rytmer komme ut av noe som ligner et nedlagt utested. Vår naivitet, og ikke minst vår nysgjerrighet overbeviser oss straks om at dette er noe vi må sjekke ut.

Dunkende rytmer treffer oss i magen i det vi begever oss mot inngangen til det som viser seg å være et dansestudio. I det vi får øye på mannen med rastafletter og svett t-skjorte, er vi trollbundet. Han danser med en kontroll vi aldri har sett maken til. Han danser på en måte som gjør at vi vil være del av hver bevegelse. Han danser på en måte som gjør at vi kjenner hver følelse han utrykker. Han danser med kontroll, kjærlighet, særpreg, og ikke minst ydmykhet. Dette, vårt første møte med de latinske rytmene, skal føre til så utrolig mye mer enn vi er klar over.

Nestor Antonio Cifuentes Roderiguez skulle vise seg å være så mye mer enn rastafletter og heftige hoftebevegelser. Vi avtaler intervju for å lære mer om denne latinoamerikaneren som for tiden er heltidsdanser og daglig leder av Bakanos Dansestudio. Han forteller oss historien om hvordan salsarytmer, tilfeldigheter, en enorm viljestyrke, og lidenskap for dans har skapt et miljø og et sikkerhetsnett for ungdommer i Xela.

Dansen har alltid spilt en viktig rolle i Nestors liv. Oppvokst i et hjem med mor og bestemor har det alltid vært mye rom for musikk og dans.

– Jeg tok mine første dansetrinn som 15-åring, på denne tiden var det stort sett salsa det gikk i. Ungdommen min var preget av mye musikk og rytmer, men det slo meg aldri at dette skulle bli min livsvei. Jeg dro mye ut og danset på salsaklubber, blant annet på La Parranda, et populært salsadiskotek i sentrum av Xela. Sjefen av La Parranda var venn av min onkel, og da klubben ønsket å starte gratis salsatimer hver onsdag kveld, kom mitt navn inn i bildet. Sjefen hadde sett meg danse, og tilbød meg jobb. Det han ikke visste, var at jeg var selvlært. Jeg hadde aldri tatt salsatimer og kunne så vidt basis-stegene. Likevel takket jeg ja til jobben, til tross for at min mor hadde gitt meg fast innetid klokken 22. Neste onsdag snek jeg meg ut og underviste mitt livs første salsaklasse. Jeg spurte aldri hva lønna var. Etter dette skulle jobbtilbudene som danseinstruktør vise seg å komme på løpende bånd.

Nestor smiler tankefullt og fortsetter.

– Da jeg var yngre, mikset jeg litt musikk og drømte om å bli DJ. Jeg har gått en lang vei fra å være en sjenert gutt som ønsket å stå i bakgrunnen til å bli midtpunktet på dansegulvet. Det er vel som det meste i livet, alt bygger på en dose tilfeldigheter og litt flaks. I mitt tilfelle handler det også om en enorm lidenskap for dans. Veien fram har bydd på mange utfordringer. Min første undervisningserfaring utenfor diskoteket var på en danseskole hvor sjefen utviklet alkoholproblemer. Etter en stund ble problemene så store at han ikke lengre kunne tilby lokaler. Det endte med at jeg tilbød elevene klasser hjemme hos min mor. Det ble mer og mer populært, så etter hvert flyttet vi undervisningen til min tantes restaurant. Etter en stund fikk jeg mine egne lokaler. Det endte opp med Bakanos dansestudio. Nå feirer vi treårs jubileum, sier han stolt – og legger til at det hele startet med en stor forkjærlighet for musikken.

– Musikk har alltid vært en stor del av livet mitt, og for å være ærlig har jeg alltid likt musikken bedre enn dansen. Noe av det beste jeg vet er å høre på ulike typer musikk, og ikke minst bli kjent med ulike mennesker gjennom den musikken de hører på, fordi musikken er så lett beskrivende for hvem mennesker er. Som følge av denne lidenskapen for musikk oppdaget jeg fort at dansen var å ta det ett steg videre. Gjennom dansen kan man ikke bare forstå mennesker, man gir dem også et verktøy for å uttrykke de følelsene musikken gir.Fordi vi mennesker er så forskjellige, ikke bare i form av det å være menneske, men fordi vi hver dag kjenner på forskjellige følelser og har forskjellige ting som opptar oss, har det alltid vært viktig for meg å danse ulike stiler. De ulike stilene gir rom for ulike uttrykksformer, noe som er veldig viktig når man skal utvikle seg som danser.

– Har dansen alltid vært drømmen din? 

– Nei, teknologi var min største lidenskap. Jeg studerte for å bli elektroingeniør i et år. Men etter ett år på studiet førte omstendighetene til at jeg skiftet studieretning. Valget falt på psykologi, noe som viste seg å være riktig for meg. Psykologistudiet kan brukes i så mange sammenhenger, ikke minst i dansen. Studiet har hjulpet meg å se at alle dansere har sin egen stil, uttrykksform og personlighet. Det har vært til god hjelp i undervisningen, og jeg tror det at jeg er så klar over dette, er mye av grunnen til at mange kommer tilbake for å ta dansetimer med meg, sier han ydmykt. Den viktigste jobben er nemlig ikke selve undervisningen, men tilretteleggingen av den.

– Handler det bare om dansen?

– Nei, det har aldri bare handlet om dansen. Det har alltid handlet om å hjelpe. Man kan vel egentlig si at jeg gir bistand uten å gi penger, men ved å tilby dans som et alternativ. Dansestudioet mitt er et sosialt treffpunkt.

– Har du noen eksempler på dette?

– Jeg tar for eksempel ikke betalt for alle dansetimene. Hvis noen har et sterkt ønske om å danse, men ikke penger til å betale, finner vi alltid en løsning. Jeg har aldri avvist noen fordi de ikke har kunnet betale, sier Nestor med et stort smil om munnen. Han tilføyer at bistand for ham ikke handler om de materielle tingene, men om å kunne gi unge som er på vei i feil retning et trygt samlingssted, der de sammen kan utvikle sunne verdier. Og ikke minst gi dem en følelse av at de er del av noe større.

– Vi er en stor familie. Dette gjelder spesielt crewet mitt. Vi tar vare på hverandre, og det vil vi alltid gjøre, understreker han.

– Driver dere hjelp på andre måter også?

– Selvfølgelig, jeg og crewet mitt har flere fremføringer hver uke, som selvfølgelig er gratis. Vi har blant annet danset på sykehuset i hovedstaden for barn med kreft, vi har danset på barnehjem, for å nevne noe. Dette er noe av det mest givende vi har gjort. Å kunne gi disse barna glede, og se et snev av håp i øynene deres er ubeskrivelig. Han stopper opp og trekker pusten dypt. Det å kunne spre glede og håp er ubeskrivelig.

– Kan alle danse? 

–Ja! Svaret kommer kontant. – Det eksisterer ikke noe «Jeg kan ikke» i dans, da heter det i så fall «jeg vil ikke», smiler Nestor, og fortsetter:

– Til hovedfagsoppgaven min på psykologistudiet gjorde jeg et forsøk med en mann som var påvist tonedøv og som hadde store problemer med å føle rytme. Han var spilleavhengig, og brukte store deler av dagen på å spille dataspill. Jeg hjalp ham med å føle rytme gjennom dataspill. Vi begynte med at han spilte spill hvor han måtte trykke på ulike taster til musikk. Etter to måneder med rytmetrening på datamaskinen inviterte jeg ham med i dansestudioet. Der utfordret jeg ham til å gjøre de samme bevegelsene, uten datamaskinen denne gangen. Alle kan danse, enkelte trenger bare litt mer trening for å komme dit. I bunn og grunn handler alt om lidenskapen. Rom ble tross alt ikke bygget på en dag.

– I tillegg til danseklasser driver du også ditt eget dansecrew? 

– Ja, stemmer. Vi er rundt 20 dansere med svært ulik bakgrunn. Noen av danserne har jeg funnet på utesteder og diskoteker. Denne byen har utrolig mye talent. Andre har stoppet innom dansestudioet og spurt om å få være med. Jeg må alltid diskutere eventuelle nye medlemmer med alle i crewet. Jeg tar aldri denne avgjørelsen alene. Vi er som en liten familie, hvor jeg har tatt på meg rollen som ansvarlig storebror. I lokalene vi holder til nå er det både soverom og kjøkkenmulighet. Det er mer enn et dansestudio, det er et sosialt møtested. Det finnes mange skjebner i Guatemala, og dessverre har ikke alle en seng å gå hjem til. Danserne mine er derfor alltid velkomne til å sove i dansestudioet når de måtte trenge det. Sannheten er nok at mange av danserne fort hadde kommet på feil spor hvis ikke de hadde hatt dette tilbudet. Det er min form for bistand, det handler ikke om penger. Det handler om vennskap og om å skape en trygghet i hverdagen for de som trenger det. I crewet mitt betaler ingen, vi betaler hverandre med vennskap og tillit. Vi er både gutter og jenter i crewet. Til tider kan det være vanskelig. For å være ærlig er det lettere med gutter. Dansejenter kan lage mye oppstyr, sier han og ler.

– Hva er det største du har opplevd?

Betenkningstiden er ikke lang før Nestor opprømt svarer at det må være da han fikk sponset tur til dansemesser i Amsterdam og Barcelona!

– Det var utrolig kult, jeg lærte mye nytt, og det var givende å tilbringe tid med andre som også brenner for dansen. Med fare for å høres utakknemlig ut er det til syvende og sist bare den samme dansen i et annet land. Men det er selvfølgelig interessant å møte dansere fra forskjellige land.

– Merket du noe til kulturforskjeller på dansemessen? 

– Ja, absolutt. Spesielt blant salsadanserne fra Europa. Mange av dem er veldig materialistiske, dansen drukner, og klær, sminke og tilbehør tar over. Jeg synes dette er veldig trist. Det skal ikke handle om hvem som har det flotteste kostymet, men om det rene i dansen. Når man slutter å bry seg om det rene i dansen og fokuserer på de andre tingene, tar man samtidig vekk gleden i det hele.

– Hvordan ser fremtiden ut for deg?

– Jeg ønsker å skape (eller etablere?) flere dansecrew, det er så mye talent og potensiale i denne byen som jeg ønsker å finne og utvikle. Min største drøm er å starte et danseakademi der gutta mine og andre som måtte ønske det kan undervise. Et akademi der dans, kjærlighet, vennskap og hjelp er hovedfokus.

Nestor blir stille et øyeblikk.

– Jeg er nok ikke helt A4, sier han så. – Det er så mange som forteller meg at man ikke kan bygge et liv på dans. Jeg lever ikke et liv i luksus, men sannheten for meg er at jeg har et godt liv. Jeg er lykkelig.

I Guatemala er det skoleferie i november, desember og januar. Da gikk disse barna på dansekurs. Her viser de stolt frem det de jobbet med under feriekurset.

Barna fra feriekurset sammen med fire av guttene i dansecrewet.

Barna fra feriekurset sammen med fire av guttene i dansecrewet.

Barna fra feriekurset sammen med fire av guttene i dansecrewet.

Barna fra feriekurset sammen med fire av guttene fra dansecrewet.