Hvis de lever bra med kluten, lever jeg bra med kluten
Før vi dro til Guatemala ble jeg enig med meg selv om at det blir viktig å føle seg hjemme de stedene vi bor, ikke bare bo der. Nå er vi ferdig på språkskolen og har flytta tilbake til Patzún. Her skal vi bo de neste to månedene mens vi jobber på barneskole. Men å føle seg helt hjemme er lettere sagt enn gjort. Det er så mye som er forskjellig.
En dag ved middagsbordet fortalte vertsmora mi en historie fra Norge. (Da Guatemala ble ramma av et stort jordskjelv i 1976 og vennskapsbåndene mellom Norge og Guatemala ble oppretta, var vertsmora mi en del av den guatemalske delegasjonen som ble sendt til Norge.) Hun fortalte at de var bedt i et bursdagsselskap, og i inngangen måtte alle ta av seg skoene og henge fra seg jakkene før de kunne gå inn. Jeg venta på fortsettelsen, men dette var historien. Folk måtte ta av seg skoene og henge fra seg jakkene.
Jeg har selv med meg et par tøfler i bagasjen, men de har jeg ikke fått bruk for. Her i Guatemala er det ingen som bruker tøfler. Alle går med sko inne. Det er heller ikke så vanlig å ta av seg klær når man kommer inn. Tvert imot. Rommet mitt, og de fleste rom generelt, har betongvegger og flisgulv, ingen panelovner eller varmekilder. På morgenen og kvelden er det bikkjekaldt, men jeg klager ikke. Jeg pakker på meg alt jeg har av ull og varme klær.
Heldigvis er det varmt vann i dusjen. De dagene vi har vann, vel og merke. Vi har vann på tirsdager, torsdager og lørdager. Den første gangen jeg dusja skjønte jeg ikke hvorfor det lå en klut oppå kranen, men det tok ikke lang tid før skjønte tegninga. Jordinga er nemlig ikke i orden, så hvis man ikke bruker kluten, får man støt. Problemet løst, enkelt og greit. Men hvis de lever bra med kluten, lever jeg bra med kluten.
For å føle meg hjemme tenkte jeg å gå til innkjøp av en liten lampe til det provisoriske nattbordet mitt. Patzún er et tettsted (ikke by, men tettsted) med ca. 45.000 innbyggere. Men her finnes det ingen butikk som selger lamper, bare vanlige pærer og sparepærer. I Guatemala virker det ikke som om det er noen som bruker lamper, det trengs ikke. Hvert rom er utstyrt med en kraftig pære midt i taket som lyser opp hele rommet. Ferdig med det.
Jeg tror ikke jeg er kravstor, jeg forsøker bare å føle meg hjemme. Men i Norge har vi flere ting og enda flere penger. Her i Patzún klarer folk seg rett og slett med mindre, det er en annen måte å leve på.
Noen dager etter lampeepisoden kom vertsmora mi på døra mi. Hun hadde undersøkt saken nærmere og fått tak i en Mini Night Light: Et nattlys for barn dekorert med Disney-figurer til å plugge rett inn stikkontakten. Så nå trenger jeg bare å finne en butikk som selger skjøteledninger.
Her bor jeg.
Vertsmora mi steker tortillas.
