Bloggnorge.com // Spor utveksling
Start blogg

Et utvekslingsprogram mellom Norge, Guatemala og Tanzania

Tilbake til normalen (?)

onsdag 10. februar , 2016 kl. 14:25 i Katrine. 0 kommentarer »

Jeg aner ikke helt om jeg kan kalle det å komme hjem «tilbake til normalen», for hva vet vel jeg om hva som er normalt lenger? Jeg har vært borte i 5 måneder, og det som føles normalt for meg, er totalt annerledes enn det som er normalt her. Det har vært godt å komme hjem, men jeg føler meg fortsatt ikke helt tilstede. Hodet mitt er ikke hjemme i Kabelvåg. Hodet mitt er hjemme i Tanzania. Det å komme hjem til Norge var mer annerledes enn det jeg trodde det skulle bli. Det er som om at jeg aldri dro. Huset er det samme, familien min er den samme og alle vennene mine er de samme som de alltid har vært. Men, jeg er ikke den samme Katrine som det jeg var da jeg dro. Jeg har forandret meg på så mange måter. Jeg klarer såvidt å få hodet mitt rundt det selv, og da er det vanskelig å skulle forklare meg og det til andre. Utvekslingen har gjort mer med meg enn det jeg trodde den hadde, og det er først nå etter at jeg kom hjem at jeg merker det godt. Alt fra klesstil til væremåte og til holdning til alt i livet mitt har forandret seg. Jeg føler verdiene mine er helt forskjellig fra vennene mine sine, og ting jeg så på som viktig før, betyr nesten ingenting for meg lenger. Jeg har lært meg å gi litt mer faen i hva andre sier og mener. Jeg har funnet ut hva som er viktig for at jeg skal ha det bra, og det kommer jeg  til å leve etter heretter, uavhengig av hva kjente og kjære mener om det. Det er mye som skal prosesseres og tenkes over når man først er kommet hjem etter et slik opphold, så mye av tiden min hjemme nå går til tenking og reflektering.

collage

Til nå har jeg vært veldig opptatt hjemme. Jeg har møtt familie, vært hos legen et par ganger og søkt jobb. Jeg har vasket alle klærne mine fra oppholdet og pakket ut alle tingene fra koffertene. Jeg har vært med venner og ellers bare kost meg. Alt dette på en uke. Jeg har ikke fått helt tid til å tilpasse meg det norske været og temperaturen. Jeg gleder meg til å kunne få slappet av litt, og prøve å få hodet mitt på norsk jord. Heldigvis var jeg heldig med været da jeg kom hjem. Hele forrige uke var det sol (ønsker å tro at jeg tok den med meg fra Tanzania), så overgangen ble ikke så ille som jeg trodde. Dessverre er jeg ikke helt vant med minusgrader enda, så når jeg drar ut er jeg kledd i ull fra topp til tå. Heldigvis ser jeg på meg selv som tilpasningsdyktig og tror nok det ordner seg om ikke så lenge. Elsker det fine vinterlyset som er her nå, og en ting som gledet meg veldig mye var da jeg endelig fikk sett nordlyset igjen. Mange, mange måneder siden sist – det var savnet!

Tiden fremover skal nytes. Jeg har savnet familie, venner, hunden og ikke minst den friske luften. Tusen takk til Vennskap Nord/Sør ved Skjalg og Astrid som ga meg denne utrolig bra muligheten. Tusen takk til alle som har støttet meg gjennom oppholdet. Og sist men ikke minst, tusen takk til Johanna, Mario og Nils (+ Keneth og Diego) for alle gode og fantastiske minner og øyeblikk i Tanzania, aner faktisk ikke hvordan ting hadde vært hvis det ikke hadde vært for dere. Jeg er evig takknemlig. Asante kwa kila kitu (tusen takk for alt) Tanzania, vi snakkes nok senere i livet!

Annonse:

kwaheri (sana), tanzania

onsdag 3. februar , 2016 kl. 15:28 i Johanna. 0 kommentarer »

Fem måneder. Fem måneder har gått siden jeg med gråten i halsen ga en siste klem til mamma og reiste fra Norge, lenger bort enn jeg noen gang har vært. Fem fantastiske måneder. Jeg har aldri lært eller opplevd så mye på så kort tid og jeg vet at denne erfaringen har gjort noe med meg. Det er vanskelig å sette ord på, det er noe som må oppleves. Det er derfor uutholdelig trist å vite at vi, årets SPOR-deltakere, er siste generasjon deltakere fra vennskap nord/sør. Hele organisasjonen skal avvikles pga kutt i støtten og selv om FUNDATED og TAWREF skal fortsette samarbeidet blir det ikke det samme programmet. Med denne opplevelsen innabords kan jeg med hånden på hjertet si at jeg tror Norge trenger flere programmer som dette, ikke færre! Norsk ungdom trenger å komme seg ut av den bobla så altfor mange lever i og oppleve verden, på godt og vondt.

Nå er jeg hjemme igjen i kalde, nydelige Norge. Denne utvekslingen har lært meg mer om Norge enn jeg hadde forventet. Tror man trenger å se et samfunn fra utsiden eller oppleve et som er helt annerledes for å se sitt eget. Perspektiv. Oppdaget også at jeg mislikte de fleste frivillige og kaller heller oppholdet mitt for en «kulturell utveksling» for å distansere meg fra de lettkledde, rumperistende menneskene du møter på de hvite utestedene. De som jobber frivillig, men ikke ønsker å sette seg inn i, tilpasse seg eller lære om kulturen, kun lette sin egen samvittighet og bedre selvfølelsen. Nå gjelder dette selvfølgelig ikke alle, men har møtt så mange frivillige og ikke minst backpackere som ville dit for å ta bilde av søte barn (akkurat den skjønner jeg, det er vanskelig å la være), drikke billig sprit og slippe seg løs på dansegulvet. Har også møtt frivillige vi har vært mye med og som er kjempehyggelige mennesker (som tidligere nevnt er det veldig mange finske i Moshi). Lokale venner har jeg ikke fått så mange av. Et par på grunn av TAWREF og vertsfamiliene som vi har hatt et par middager med, men som frivillige vanket vi som regel på de samme stedene som andre frivillige, og sånn jeg opplevde det var mange også i mye større grad interesserte i å snakke med oss og utveksle erfaringer enn de lokale. Dette kan ha gått begge veier, jeg vet jo selv at jeg helst liker å nærme meg mennesker som er like meg selv, men vet også at jeg nå er mer åpen for og interessert i mennesker generelt, selv om de ikke ser ut som meg.
Alt i alt er jeg så utrolig glad for at jeg meldte meg på spor-programmet, det har virkelig vært noe helt spesielt å få være med på. Tusen takk til Mario, Katrine og Nils, dere er fantastiske alle tre og selvfølgelig til Diego og Keneth selv om dere mest sannsynlig ikke leser dette. Takk til alle som har jobbet med spor-programmet og gitt meg denne muligheten og opplevelsen. Minner for livet. Tutaonana tena, Tanzania.
-Johanna

Hjemreise

søndag 31. januar , 2016 kl. 19:02 i Johanna, Katrine, Mario, Nils-Bendik. 0 kommentarer »

 

image

 

Da er gjengen fra Tanzania på tur hjem. Vi har hatt en super tid disse fem månedene, så det er litt vemodig å reise herifra. Uansett skal det bli fantastisk godt å komme hjem for å møte familie og venner igjen, det er ikke til å legge skjul på. Snakkes om et lite døgn, Norge! Sees kanskje igjen en gang, Tanzania!

 

¡Adiós y muchas gracias para todo!

søndag 31. januar , 2016 kl. 10:00 i Emma-Marie. 0 kommentarer »

Jeg vil begynne med å nevne Astrid og Skjalg som gav meg denne fantastiske muligheten og jeg er utrolig takknemelig! Tiden her i Guatemala har gått både sakte og fort og nå er det hjemreise. I løpet av disse fem månedene har jeg blitt veldig glad i Guatemala og annser dette flotte landet som en av mine hjem. Jeg har fått utfordret meg selv og kommet ut av komfortsonen min. Jeg har fått en fin familie og flotte venner her i Guate, som jeg gruer meg til å forlate. Spansken min har gått fra å bare være si og no til å bli fullstendige setninger og samtaler. Det har ikke bare vært lett, men det er en del av opplevelsen og jeg sitter igjen med så mye. Jeg har reist på kryss og tvers av landet i kylling busser og pick-up biler. Jeg har spist så mange varianter av egg og bønner at jeg har mistet telling. Bønner har også blitt noe av det beste jeg kan få. Det vil være rart å ikke ha tortillas med alle måltidene mine. Jeg har fått feire jul på en helt annen måte enn det vi er vandt til i Norge. Jeg har blitt vekt av kyllinger på taket. Jeg har hørt mye morsomt fra menneskene på gata. Jeg har lært meg å prute på spansk. Jeg har spist alt for mye pan dulce og choco banano. Jeg har vært lærer. Jeg har sett lava sprute ut av en vulcan. Jeg har også grillet marshmallows på en Vulcan. Jeg har opplevd Guatemalsk nasjonaldag. Jeg har vasket klær for hånd. Jeg har gått i Maya-klær. Jeg har lært å lage litt Guatemalsk mat og mye, mye mer.

Det har vært spennende å få bli kjent med kulturen her. Alle fargene, mønstrene, maten, de hjelpsomme og hyggelige menneskene, naturen, historien, osv. Jeg har fått mange fine minner med mine flotte med-Sporere, som jeg kommer til å huske i lang tid fremover. Jeg føler også at jeg har forandret meg eller vokst litt på denne turen og det er jeg veldig glad for. Det har virkelig vært en opplevelse for livet og jeg har et sterkt ønske om å dra tilbake til denne delen av verden i fremtiden. Jeg vil anbefale Guatemala på det varmeste. Tusen takk for alt og ¡Hasta pronto!

PicMonkey Collage

PicMonkey Collage2

PicMonkey Collage3

  • Emma-Marie

El último día

søndag 31. januar , 2016 kl. 06:30 i Andrea. 0 kommentarer »

Det er bare tre timer til vi må dra til flyplassen, og det skjer enten jeg er klar for å dra eller ei.
Det jeg gjorde i dag var å pakke ferdig, og etter det var det bare å vente. Likevel en koselig dag. Den siste dagen med familien.
Etter lunsj pakket jeg helt ferdig, og jeg fikk hjelp av søstrene mine. Like etter kom mama, papa og lillebror inn. Papa begynner å takke for at jeg hadde vært der, og at han hadde en liten gave, et minne, til meg. Så ga han meg et innrammet bilde av hele familien. Da jeg nesten hadde begynt å gråte og tatt en «tusen takk»-klemmerunde, fortsatte mama å snakke, før hun ga meg en güipil, som hun har brukt den siste måneden på å brodere(!!!) og en kurv med en liten «duk» oppi (den de bruker rundt tortillaene så de holder seg varme) og sa at den var til mammaen min og at «hun kan bruke den til å ha brød i».
Jeg dro derfra for en times tid siden, og er fortsatt litt usikker på hvordan jeg har det. Det var veldig trist å si ha det til dem, og jeg vet at de hadde det på samme måte.
Jeg har vært utrolig heldig med familien min, og bare det at de åpnet dørene sine og tok vare på meg er jeg utrolig takknemlig for. Jeg har opplevd utrolig mye fint med dem, og jeg må bare takke de for tålmodigheten de hadde med meg og spansken min. For spansken er fortsatt ikke 100%, og av og til er språk virkelig noe dritt. Men de satt alltid rolig og ventet til jeg fant ordet, ellers gjettet de seg frem.
Hver gang jeg var syk ga mama meg medisiner og diverse kjerringråd som skulle hjelpe. Hun laget også frokost, lunsj og middag samt redde opp sengen min og feide gulvet mitt HVER ENESTE DAG. Vasket klærne mine når det var nødvendig. Hun er virkelig en helt utrolig dame. Hver dag står hun opp klokken 5 for å lage frokost og mellommåltid til søstrene mine. I tillegg hjelper hun dem med å kle seg, ordner håret deres, rydder, rer og feier rommet deres, vasker oppvasken fra kvelden før, kler på lillebror, følger jentene til bussen, lager og spiser frokost med meg, og rer og feier rommet mitt. Alt dette før klokken er 8. Etter dette vasker hun hele huset, vasker klær (hennes, lillebrors, mine to søstres, papas OG mine klær) og henger det opp, henter søstrene på skolen, lager lunsj til alle. Og alt dette før klokken 13. Noen dager i uken drar hun til hennes mor for å vaske klær der. Og da er det ikke bare morens klær, men to av brødrene hennes’ klær også. Jeg er så fascinert. Er ikke dette utrolig?? I tillegg er hun verdens søteste. Så å forlate henne var veldig trist. Jeg tror hun kommer til å savne meg også, for jeg var som en dum, men utrolig morsom, komedie. Alt jeg gjorde var morsomt. Sølte jeg, så lo hun. Den dagen hun lurte meg ved å si at det var en edderkopp bak meg og jeg ble redd, lo hun masse. For noen uker siden kom jeg hjem med broderiet mitt. Stolt og glad. Da hun så det begynte hun å le. Også sa hun at jeg gjorde det feil. Nei, uansett hva jeg gjorde var det visst morsomt. Hun pleide som regel å ende det hele med «Ay, Andrea» med en amerikansk aksent, også gikk hun og gjorde noe annet. Selv om dette var irriterende noen ganger, var det likevel veldig koselig. Så at det var trist å forlate henne? Ja, veldig.

Vjj

Vi var på tur for å plukke mais, og mama ba meg plukke en fra treet. Det gjorde jeg, og dette var resultatet. Hun holdt på å dø av latter fordi denne maisen er fullstendig unyttig. Dumme meg, altså..

Nydeligste damen. Mama Aura <3

Nydeligste damen. Mama Aura <3

På denne turen har jeg lært utrolig mye, og da sikkert like mye nyttig som unyttig. Om kulturen, andre mennesker og meg selv. Og selv om noen stunder har vært tunge, har det alltid gått opp igjen. Jeg har kost meg masse, og jeg vil også påstå at jeg har utfordret meg selv på ulike plan. Om noen uker vil jeg kanskje ønske at jeg gjorde mer da jeg først var her, men jeg vet at jeg skal tilbake hit en dag.
Til slutt vil jeg takke for meg, og takke for at jeg fikk lov til å oppleve dette. Og takk til mine norske og tanzanianske reisekamerater, Diego, Christian og Damaris! Alle disse (og en del fler) gjorde at denne turen ble helt super. Muchas gracias a todos!
Det er veldig mye mer jeg vil si om alt jeg har opplevd og alle jeg har møtt, men dette får holde for nå.

Tusen takk for meg, Guatemala. Jeg lover å komme tilbake en dag.

Besos y abrazos.
– Andrea

Soon byebye

søndag 31. januar , 2016 kl. 04:55 i Thea. 0 kommentarer »

Vist jeg skal være helt ærlig, så har den siste uken mer eller mindre vært dritt. Rett og slett! Jeg har i den siste tiden hatt det som heter hjemlengsel, og hjemlengsel suger. Jeg har ikke sovet ordentlig på i alle fall en uke, noe som medfører en mer følsom Thea. Å være i overkant følsom er ikke kult når den siste uken i hovedsak består av å si hadebra til alle du har møtt og blitt godt kjent med i løpet av fem måneder. Jeg har konstant småsippet i en uke nå, og får gråten i halsen av tanken på å si hade til familien min (noe jeg forsåvidt skal gjøre om noen få timer). Jeg har med vilje ikke sminket meg for hjemturen, ettersom jeg vet det blir mange tårer. I dagtidlig var det allsang rundt frokostbordet. Det var vertsfar sin hjemmelaget sang, spesielt dedikert til meg. Det het så meget som «soon byebye». Skal innrømme at det ikke var den fineste sangen, men for en overfølsom Thea, førte dette selvfølgelig i tårer.

P1000525

 

Jeg er sååå klar for å komme hjem til Norge, men vet likevel ikke om jeg er klar til å forlate Guatemala. Det verste med hjemlengsel er den dårlige samvittigheten jeg har FORDI jeg har hjemlengsel. Dårlig samvittighet for å ikke nyte den siste tiden i Guatemala. Dårlig samvittighet for å drømme om norsk mat, og dårlig samvittighet for å ønske å forlate Guatemala. Men jeg greier faktisk ikke å gjøre noe med det. Jeg er sliten og føler meg ferdig. Jeg vet at når jeg komme tilbake til Norge, kommer jeg til å se tilbake til denne tiden og tenke «hvorfor nøt jeg det ikke mer?» men akkurat her og nå, tror jeg (i alle fall) jeg er veldig klar for kalde Norge, full av snø og regn.

P1000560

Jeg har bare en ting å tilføre, og det er hadebra Guatemala! Det har vært en fantastisk opplevelse. En opplevelse som har gitt meg så mye mer enn jeg noen gang hadde forestilt. Jeg har hatt de beste og definitivt mest utfordrende fem månedene i mitt liv! Møtt så mange fantastiske mennesker og opplevd en helt ny kultur. Jeg har også lært så mye nytt om meg selv. Jeg reiser hjem med en ok gebrokken spansk og kofferten full av gode minner. Nå skal jeg hjem å samle krefter, så skal du ikke se bort fra at jeg plutselig er tilbake… (og ettersom jeg er et vrak for tiden, gråter jeg selvfølgelig mens jeg skriver dette. Trenger virkelig en god natts søvn, for å sippe hele tiden er ekstremt slitsomt)

SÅ TAKK FOR MEG GUATEMALA!

Marangu

lørdag 30. januar , 2016 kl. 16:37 i Johanna. 1 kommentar »

Forrige uke ble Mario og jeg med mine foreldre til landsbyen der Baba Fred ble født og hilste på folk i nabolaget og moren hans på 93 (!!!) år. Det var rolig og kjølig der. En veldig hyggelig opplevelse, særlig fordi jeg så hvor mye foreldrene mine satte pris på at vi ville være med og se hvor Baba har sine røtter.

IMG_4659

Hun bor med en hushjelp som hjelper til med husstell, matlaging og tar seg av kuen og kalven. Til høyre et falleferdig leirehus i nabolaget.

-j

TANZANIA AWARDS 2016

lørdag 30. januar , 2016 kl. 14:13 i Johanna, Katrine, Mario, Nils-Bendik. 0 kommentarer »

Da var det dags for årets Tanza-kåringer – ENJOY!!

Mr. Finland går til Keneth for sin evne til å tiltrekke seg alle finner i Moshi. Ingen av oss har noen gang møtt så mange finner på en plass før.

Årets språkforvirra går til Nils for å ha mikset norsk, engelsk, spansk, finsk, samisk og swahili. Vi glemmer aldri den gangen Nils spurte Keneth om å ta han med på barbeque for å klippe håret. All banning foregår på spansk og finsk.

Årets big spender går til Johanna og Mario. Denne ble diskutert i det vide og brede. Johanna har brukt penger på Kilimanjaro og kite-surfing, mens Mario bruker alle sine penger på tull og så bruker han litt til. Eks: Mario dro til Zanzibar uten penger til å betale oppholdet, det endte med en ganske så irritert Johanna som måtte låne han penger (80 000 shilling!!)

Årets pruter: Diego for å nekte å innrømme at han er hvit og heller svindler selgeren. Fikk kjeft av TAWREF for å betale for lite i transportpenger fra byen og hjem. ”They have to earn some money, Diego!”. Et annet eksempel (på både denne kåringen og den over):

Mario: ”how much should we give the driver?”

Diego: ”maximum 3000”

Mario gir 4000 uten å blunke eller spørre.

Diego rister oppgitt på hodet og sukker.

Årets blogger/fotograf: Katrine for å alltid ha et innlegg på lur (ofte skrevet på forhånd, imponerende tenking frem i tid!) og for sitt fotoengasjement.

Årets initiativtaker er Mario, konstant i humør til finne på noe sprell med hele gjengen. Sier aldri nei til en fyll og er heller ikke redd for å foreslå det selv.

Årets syking: Katrine, fra og med første uke og ut oppholdet har du vel strengt tatt ikke vært frisk mer enn fire dager i strekk. Nils kommer på andreplass med tittelen Mr. Parasitt.

Årets treiging: DIEGO. Faen så treg. Se for dere dette scenarioet: det er tid for å dra. Men først skal Diego bare:

  • Sove en time
  • Skrive en sang
  • Ut og kjøpe ketchup
  • Ta en dusj
  • Ta på fuktighetskrem og la håret tørke (sovne)
  • KLAR


Årets eventyrlystne:
Keneth og Diego. Keneth som dro til Zanzibar for å finne kjærligheten (finsk) og Diego som gjør akkurat det han vil, når han vil. Takk for alle eventyr dere har tatt oss med på.

Årets mest ubesluttsomme:
Mario for å sjeldent kunne ta en beslutning selv. Eksempel: Hvis vi er ute å spiser og han bestiller først, skjer det ofte at han endrer bestillingen 3-4 ganger fordi det vi andre bestiller høres godt ut. Resultat: frustrert gjeng + servitør. Lettpåvirkelig much?

Årets mest irriterte går soleklart til Johanna (dette gjorde henne maks irritert) for å alltid irritere seg over at folk kaster bort tiden hennes, kommer sent og for å hate african time. Johanna endte opp med å bli irritert da vi diskuterte denne kåringen. Det sier vel sitt.

Årets mest irriterende: Alle. Vi har våre perioder.

Årets swahiliprater: Keneth og Diego for å alltid ha en lur setning på swahili klar, til enhver situasjon. Minst swahilipratende person: Mario.

Årets beste idé: nakenbading på Zanzibar på nyttårsaften.

Årets dårligste idé: bord- og flaskekasting.

Årets dancing-queen: Nils. ”Kan vi dra på Glacier’s (hviteste stedet i hele Moshi)?”.

Årets sjarmør: Diego for å alltid ha noen sjarmerende blikk på lur.

Årets casanova/hustler: Keneth (+ finnene). No words needed.

Årets arbeidsjern: Keneth for å alltid dra på jobb, Nils for å jobbe mange timer i strekk. På den andre siden av skalaen finner vi Mario, som har vært minst på jobb av alle.

Årets sted: Osy Grand Hotel, Pamoja Cafe, Kwetu Lodge og Haria. Tidlig i oppholdet var vi på søken etter et tak hvor vi kunne se hele byen fra, og vi fant Osy Grand, som fort ble vårt ”tak”. Utallige historier har blitt fortalt, flasker tømt, danser danset og latter spredt og vi har sett solnedganger og soloppganger på én og samme kveld. Ellers har vi hatt mange fine lunsjer på Pamoja Cafe og kvelder på Kwetu Lodge og Haria.

Årets gjerrigknarker: Katrine og Keneth. De leter alltid etter billigste alternativ og lar aldri vekslet gå til spille.

Årets knark: Mario, enough said.

Årets godkar/kamerat: Nils, mer jovial type skal du lete lenge etter.

Årets geit: i den afrikanske kulturen er det slik at hvis en jente sover over i et hus hos en gutt må hun bringe hjem en geit dagen etterpå. Denne kåringen skal egentlig gå likt til Johanna og Katrine, men av uvisse grunner er alle foreldres yndlingsvits at Johanna har samlet mange geiter til mama og baba Verynice. ”Mbuzi ngapi?”.

Årets måltid: Chipsmayai (omelett med pommes frites) og miskikaki (kjøtt på pinne). Gatemat hver dag, fearless.

Årets hobby-ister: Mario og Johanna har problemer med å sitte stille over lengre tid, så denne kåringen passer fint til de begge.

Årets samtaleemner: Livet og kjærligheten. I disse fine nattestunder ble dette ofte diskutert.

Årets ord: Puta, kabisa, simon og schwari.

Årets mest utviklet person: Nils. Han har gått fra å være veldig sky og sjenert, til å bli vår alles favoritt. Alltid full av morsomme ord, gir alle en god latter konstant. Vi ler både med han og noen ganger av han, forbanna godkar.

Årets mest emosjonelle: Katrine og Keneth. Keneth tyr lett til tårene når han snakker om noe personlig. Begge er fulle av kjærlighet, men noen ganger renner begeret over.

Årets øl: Serengeti, one and only.

Årets event: Ferie og Zanzibar.

Årets film: 500 days of summer.

Årets topp 5 sanger:

  • Pink Floyd – Dogs
  • Queen – Bohemian Rhapsody
  • Action Bronson – Baby Blue
  • Afroman – In your pussy
  • Kaizers Orchestra – Resistansen

Gullkorn fra Nils:

  • Skulle til barbeque å klippe håret.
  • På en skala fra 1-10 er Nils alltid 70
  • Servitør: hva vil du ha å drikke?
    Nils: baridi (kaldt)
  • Nevn en verdensreligion
    Mario: christianity
    Nils: christmas
  • Keneth: favorittstedet ditt å dra på fredager?
    Nils: fredag
  • Betyr ikke uttrykket ”bæsja på leggen” det samme som ”å ha det som plommen i egget”?.
  • Snakket om legninger, Nils nevnte i fleng: bicycle.

IMG_3548

Årets gjeng: Definitivt OSS. Bedre gjeng skal du lete lenge etter.

 

Que raro..

lørdag 30. januar , 2016 kl. 02:48 i Yvonne-Marie. 0 kommentarer »

Jeg sitter og ser på lillesøster Rocio spille spill på telefonen min. Etter at hun kom hjem fra skolen i formiddag har hun kun vært utfor rommet mitt for å spise lunsj. Hun satt tålmodig og så på meg pakke. Egentlig hadde hun lyst å hjelpe til, men jeg er litt usikker på om alt hadde fått plass i sekken om hun skulle pakket den. Det er skikkelig rart å pakke ned tingene sine og pakke seg ut av rommet man har hatt i fire måneder.

Den siste uken har vært som en berg og dalbane i følelser. Forrige søndag sa vi adjø til Paulo og Dorcus. Patzún ble utrolig tomt uten dem. Det var rart å være uten dem etter å ha vært sammen i nesten fem måneder. Samtidig begynte jeg å glede meg til å selv dra hjem. Til å se venner, familie og kjæresten igjen. Det er ikke første gang jeg har gledet meg til å dra hjem, i begynnelsen av januar kunne jeg nesten ikke vente. Men denne uken har jeg også vært trist. Jeg kommer til å savne vår koordinator Damaris og hennes familie. De er de snilleste og koseligste personene jeg har møtt i Guatemala. Oppholdet her i Patzún hadde ikke vært det samme uten dem. Jeg kommer til å savne vertsfamilien min. Til og med barna som ser ut til å alltid måtte lage bråk når jeg snakker i telefonen. Men den jeg kommer til å savne mest av vertsfamilien er mamá Ingrid. Hun er den jeg er blitt mest knyttet til og er nok den som har knyttet seg mest til meg. Vi har både grått og led sammen. Snakket om det gode og det vonde i livet. Jeg vet hun kommer til å savne meg veldig og det var derfor veldig vondt å se henne begynne å gråt når hun snakket om at jeg skulle dra. Spesielt når jeg selv akkurat da bare gledet meg til å dra hjem.

Det forandret seg igjen i går. Vi hadde vår siste evaluering på FUNDATED kontoret i Guatemala City. I løpet av spørsmålene vi fikk måtte vi tenke tilbake på hele oppholdet. Skrive positive og negative sider med alt. De liker virkelig evalueringer. Jeg derimot er ikke så glad i det. Kanskje fordi jeg er nødt til å tenke over hvordan jeg har det og har hatt det. Jeg kan ikke bare flyte oppå de overfladiske følelsene og gjemme unna de negative.

På kontoret møtte vi også Keneth og Diego som har vært på utveksling i Tanzania. Det var kjempe hyggelig å se dem igjen og utveksle opplevelser og erfaringer. Mot slutten av dagen fikk vi se en video som FUNDATED har laget. Alle familiene våre sier noen avskjedsord til oss. Det var utrolig rørende og jeg kan innrømme at det rant noen tårer ned mitt kinn i alle fall. (Link til videoen: https://www.youtube.com/watch?v=yxuQrKo5iYc)

Det er rart å være trist og glad på samme tid. Hva jeg er mest det vet jeg ikke. I noen øyeblikk er jeg mest glad for å reise hjem og i andre mer trist. Men det blir nok godt å komme hjem._MG_8354

 

/Yvonne-Marie

Tanker om oppholdet

fredag 29. januar , 2016 kl. 08:34 i Katrine. 0 kommentarer »
  • Jeg har lært mye, veldig mye faktisk. Om meg selv, om gruppa vår, om andre personer, om språket og kulturen og om min egen helse.
  • Jeg har fått en ekstra familie på den andre siden av jordkloden og jeg har fått venner for livet.
  • Jeg har lært meg å vaske klær for hånd, tisse i et hull i bakken, dusje uten varmtvann, dusje med vann fra en bøtte, lage mat på gassovn, være fri for vann og å takle strømkutt.
  • Jeg har fått oppleve og reist veldig mye. Jeg har sett mye fint, og jeg har sett mye jeg skulle ønske jeg aldri så.
  • Jeg har fått jobbet frivillig på et barnehjem, og det har gjort mye med meg som person. Jeg har blitt veldig glad i barna, og det føles veldig bra å kunne gi kjærlighet til barns om ikke kan få det av sin egen familie. Det føles bra å kunne gi litt av meg selv, og at det betyr så mye for andre.
  • Jeg har fått smakt mye rar mat, men også så mye god mat. Jeg har fått hjulpet til med å tilberede og forberede lokale matretter, og funnet noen favoritter blant disse rettene.
  • Jeg har fått oppleve ikke mindre enn tre afrikanske bryllup og et afrikansk send off-party. Jeg har også fått oppleve afrikansk bursdag, og selv det var noe annerledes enn norske bursdager.
  • Jeg har fått oppleve en julefeiring langt borte fra familie og venner, og jeg har fått feiret bursdagen min på en strand med kokosnøtt i hånden. Jeg har feiret nyttårsaften uten rakettoppskyting og med middag fra restaurant.

image

Alt i alt har jeg fått oppleve så mye bra at det føles vanskelig og rart å sette ord på det. Selvfølgelig har jeg opplevd noen dumme ting her nede, men for meg virker det ubetydelig hvis man ser oppholdet i sin helhet. Jeg føler meg heldig, og evig takknemlig for alt dette oppholdet har gitt meg. Venner for livet, en ekstra familie og utallige, uerstattelige erfaringer og minner.



Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "Spor utveksling" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com - Genc Media™ - Webdesign og hjemmeside - WP Wordpress, HTML, CSS - PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.